Det første overordentlige Storting
Det første overordentlige Storting trådte sammen den 7. oktober 1814 for å gjøre nødvendige tilpasninger i Grunnloven av 17. mai samme år. Dette var nødvendig fordi krigen mot Sverige ikke førte fram, slik at man gjennom Mossekonvensjonen hadde blitt enige om en avtale som bevarte den norske Grunnloven og en betydelig grad av indre selvstyre i en personalunion med Sverige. Stortinget vedtok den 4. november 1814 den nye grunnloven, som derfor også er kjent som «Novembergrunnloven».
Valg
Mossekonvensjonen ble undertegna 14. august 1814, og våpenstillstanden skulle vare til 21. oktober. Det var derfor viktig å få innkalt Stortinget raskt. Valgene ble gjennomført med svært kort tidsfrist. Det skjedde etter en ordning som lignet valgene til Riksforsamlingen. På landet var prestegjeld valgkretser, og i byene sokn. Deretter fulgte valg i amtene blant valgmenn fra de enkelte valgkretser. En stor forskjell var at militæravdelinger ikke sendte egne representanter denne gang.
I Nord-Norge var det ikke mulig å gjennomføre valg i tide, eller representantene nådde ikke fram i tide.
Det ble samla 79 representanter. Av disse hadde 18 vært eidsvollsmenn. Særlig unionstilhengerne hadde vanskelig for å bli valgt; fra «Unionspartiet» var det bare Herman Wedel Jarlsberg og Thomas Bryn som ble gjenvalgt. Snittalderen på representantene ble på under førti år, noe som var lavere enn på Eidsvoll. Embetsmannsstanden ble sterkere representert denne gang, noe som blant annet skyldes at militæret ikke hadde egne representanter, men også at bøndene fikk noe lavere andel. Det var femti embetsmenn, nitten bønder og ti næringsdrivende som møtte. Det ble valgt noen flere, som enten ikke kunne møte eller ble avvist (se representantliste nedafor).
Forhandlinger
Stortingets møter ble gjennomført i auditoriet på Katedralskolen i Dronningens gate i Christiania. Wilhelm Frimann Koren Christie ble valgt som stortingspresident.
Flertallet i forsamlinga ville ha et fritt og selvstendig Norge, men det var klart at det slaget var tapt. I stedet måtte man forsøke å få en så sterk posisjon som mulig i unionen. Det skulle ikke være Kieltraktaten som bestemte unionens form, men i stedet Stortingets forhandlinger med Sverige.
Den 10. oktober reiste en deputasjon på 25 stortingsrepresentanter til Bygdøy kongsgård, der Christian Frederik hadde levd tilbaketrukket siden august. Han leverte sin abdikasjonserklæring, og forlot samme kveld Bygdøy og reiste til Danmark.
Den 20. oktober måtte representantene gå til votering over unionen. Dette var dagen før våpenstillstanden utløp, og svenskene insisterte på at det måtte foreligge et vedtak om en unionsavtale; så kunne videre forhandlinger fortsette under en forlenga våpenstillstand. Det ble lagt fram tre spørsmål som det skulle stemmes over:
- Hadde Stortinget rett til å velge ny konge? Dette svarte Stortinget ja til, mot én stemme.
- Kunne det selvstendige Norge forenes med Sverige under én konge? Ogås her svarte Stortinget ja, mot fem stemmer.
- Skulle kongevalget utsettes til etter at en ny grunnlov var framforhandla? Utsettelsen ble vedtatt med 47 mot 30 stemmer.
Svenskene var ikke fornøyd med det siste punktet; de ville at kongen skulle velges straks. Men for flertallet på Stortinget var det viktig å kunne vedta en ny grunnlov uten kongens medvirkning, og svenskene aksepterte dette.
I tillegg til disse voteringene hadde det også blitt bestemt, med 69 mot 10 stemmer, at kun endringer som var nødvendige av hensyn til unionen skulle gjøres i Grunnloven. Mellom 26. oktober og 4. november ble samtlige paragrafer gjennomgått. Den svenske seksmannsdelegasjonen, som ble leda av Mathias Rosenblad, kom med en rekke forslag. Mange av disse ble nedstemt, blant annet forslaget om innkalling av Stortinget bare hvert femte år, og at kongen skulle utpeke stortingspresidenten. Man holdt på innkalling hvert tredje år, og stortingsrepresentantene skulle selv velge president. Til gjengjeld fikk kongen rett til å oppnevne en stattholder i Norge.
Svenskene ville stryke § 23, som oppheva adelskapet i Norge. Dette fikk de heller ikke gjennom. Kongen fikk videre ikke anledning til å utnevne svensker som embetsmenn i Norge, eller nordmenn som embetsmenn i Sverige. Stortinget forbeholdt seg retten til å velge majoriteten av medlemmene i Riksretten. Norge skulle også ha egen nasjonalbank, valuta og eget handelsflagg.
Christian Frederik hadde fått full råderett over Hæren og utenrikspolitikken. For å forhindre at Norge ble involvert i svenske krigshandlinger ble dette innstramma. Både Stortinget og regjeringa måtte involveres ved bruk av norske tropper, og i § 25 ble det slått fast at norske land- eller sjøstyrker ikke kunne settes inn uten Stortingets samtykke. Videre skulle norske sjøfolk bare plasseres på norske krigsskip, og kun norske soldater skulle være stasjonert i Norge i fredstid.
Svenskene mente at kongen måtte ha innflytelse på tildeling av norsk statsborgerskap, og dette spørsmålet var så viktig for Karl Johan at han true med å marsjere mot Christiania. Stortinget sto allikevel på sitt, og forbeholdt seg retten til å gi utlendinger norsk statsborgerskap. Dette var et viktig spørsmål, for dersom kongen kunne tildele norsk statsborgerskap, kunne han også omgå kravet om at embetsmenn måtte være norske.
Spørsmålet om vetorett for kongen var også betent. Votering over dette ble holdt den 4. november, og med 43 mot 34 stemmer ble det vedtatt at kongen ikke skulle ha rett til å overprøve stortingsvedtak. Flere av disse vedtakene hadde den samla virkning at de svekka kongens stilling og tilsvarende styrka Stortingets.
Da Novembergrunnloven var vedtatt ble Carl XIII valgt som norsk konge, under navnet Karl III Johan. Grev Wedel Jarlsberg leda en deputasjon som reiste til Fredrikstad for å overbringe nyheten til kongen. Den 10. november talte Karl Johan til Stortinget i Christiania. Han avla ed til den norske Grunnloven overfor stortingspresidenten, og stortingsrepresentantene avla sin troskapsed til Grunnloven og kongen.
Representantene
Representanter
I tabellen nedenfor er både de 79 representantene (deputerte) som møtte og de som av ulike grunner ikke møtte tatt med. I tabellen er det satt nummer etter stedet personene representerte, i henhold til hvilket representantnummer de hadde. Varamedlemmer (suppleanter) er markert med (vara) etter stedsnavnet; kun de varamedlemmer som møtte er med. I distrikter med bare en representant (mindre byer) er det ikke ført opp tall. Sorterer man lista etter representasjonsområde vil man dermed få representantene i den rekkefølge de ble valgt. I utgangspunktet er tabellen sortert på etternavn; for representanter som ikke hadde slektsnavn, men brukte gardsnamn, er dette behandla som slektsnavn for å gjøre det lettere å finne fram. Yrke eller tittel angir den tittel de hadde i 1814. Fjerde kolonne angir om personen var eidsvollsmann; det er ført «Ja» for de som var det, og ingenting for de som ikke var det.
Navn i kursiv angir at personen ikke møtte.
Litteratur
- Det første overordentlige Storting høsten 1814 på Stortingets hjemmesider.
- Stortingsrepresentantene 1814 på Stortingets hjemmesider (pdf).