Betelnøtt eller paakku (tamil: பாக்கு) er frukten til betelpalmen. Nøtten er sentralstimulerende og brukes som nytelsesmiddel, da ofte tygd sammen med blader fra betelpepper. Virkningen kan sammenliknes med nikotin. Tradisjonen med å tygge betelnøtter og -blader har dype røtter i Sør-Asia, spesielt i land som Sri Lanka, India og andre asiatiske nasjoner. Nøtten er også populær blant tamiler i Norge, og er tilgjengelig i mange tamilske dagligvarebutikker. Betelnøtten har en distinkt bitter smak og er lyserød, brun eller grå i fargen. Les mer …
 Stasjonsområde ved Leirsund. Foto: Ukjent, omlag 1910. Leirsund Vannforsyning i Lillestrøm kommune ble opprettet som et aksjeselskap 17. juni 1922. Det tegnet seg i første omgang 27 andelshavere. Det første styret besto av trelasthandler Johan Jahren, gårdbrukerne Lars Lauritsen Hauglid, Peder Bråten, Nils Leirud og Hans Holstad. Vannledningen ble lagt fra Stordalsbekken på Asak og ned til Leirsund. Leirsund Vannforsyning ble nedlagt på 1950-tallet.
Les mer …
 Christiania Havn i 1800. Både Krana til venstre og Bernt Ankers Palé til høyre er nevnt i kildematerialet. Maleri av John William Edy, ca 1800 i Christiania begynte 13. juni 1795. Da gikk det rykter i byen om at kammerherre Bernt Anker planla å skipe ut en last med bygg, rug, gryn og erter til Frankrike. Som en reaksjon på disse ryktene samlet en mengde arbeidere seg for å arrestere Ankers skip, Spadille. Arbeiderne bordet skipet og førte det til Tollboden. Under forhørene som fulgte i kjølvannet av opprøret, sa arbeiderne selv at de hadde fraktet skipet til Tollboden for at myndighetene skulle gå gjennom lasten og sjekke at det ikke var noe ulovlig der, - og om det faktisk viste seg å være korn i lasten, ønsket de at kammerherre Anker selv skulle stilles for retten. Som et resultat av disse handlingene ble fire personer arrestert for oppvigleri og grovt språk. Siden opprørerne selv mente at de hadde loven på sin side, oppfattet byens arbeiderbefolkning arrestasjonene som urettferdige. Som en protest mot disse arrestasjonene, fant det sted store demonstrasjoner foran byens rådstue. Til sist friga politimesteren arrestantene, mot at de lovte å møte i retten til videre forhør og dom. Les mer …
 Frøyrak ”der heime”, garden til Olav Frøyrak. Fotografiet er teke frå Sikkom, odden der Skjørings grav var, og der Spelemannssteinen er – Frøyrak var på 1800-talet eit musikalsk senter i Setesdal. (fødd 1918 på Frøyrak i Bygland, død 2006) var gardbrukar på Frøyrak. Tormod Tveitå har skreve ned nokre soger etter det han kallar "ein sogeforteljar i vår tid":
Olav vart fødd på Frøyrak i 1918. Som einaste sonen på bruket ”der heime” var på mange måtar lagnaden fastsett: Han skulle bli på Frøyrak og drive garden. Ikkje slik at eg trur han hadde noko mot denne lagnaden. Men der kom ikkje mange ungjenter til ein veglaus gard på vestsida av fjorden, og som mange andre har opplevd: Ein finn seg sjeldan gifte i skyttarlag og på skogeigarlagsmøte. Så Olav vart aldri gift. Men han var den staselegaste gamalungkaren eg nokon gong har møtt: Høgvaksen, kraftig og med ei kroppshaldning som ein ungdom heilt til det siste – og han var 88 år då han døydde i 2006.
Eg var aldri innom Olav og systera Berit utan at det vart tala om gamalt. Eg nemnde det ikkje, men straks eg kom heim sette eg meg ned med papir og blyant og skreiv det eg hadde høyrd. Kvar gong hadde eg høyrd noko nytt gamalt. Ei soge høyrde eg to gonger (Bjønnane under Hesteberga), men då eg skulle samanlikne dei to versjonane så var dei ord for ord mest identiske. Dei små forskjellane som var, var nok mi skyld. Les mer … | 
