 Olivia Dalen, Hol i Hallingdal, viser hvordan et mangletre ble brukt. Foto: Bergliot Sinding, 1962. eller manglebrett er et redskap som i det gamle bondesamfunnet ble brukt til å glatte lintøy. Man rullet det fuktige lintøyet stramt rundt en rund og glatt stokk, og gned det med mangletreet. De er kjent i Norge fra 1600-tallet, og kom først til byene. Mangletreet gikk etterhvert ut av bruk da klesruller (opprinnelig «manglekasser») og strykejern ble vanlige i løpet av 1800-tallet.
Mangletrær er som regel laget av tre, dekorert med treskurd. Noen er også rosemalt, noe som ble skikk fra andre halvdel av 1700-tallet. Ifølge Noss har visstnok de eldste trærne ikke håndtak. Senere ble det vanlig med bøylehåndtak, noen få med utskårede figurer. På 1700-tallet ble det vanlig at håndtaket fikk form av en hest, men også andre dyr kunne bli brukt. Les mer …
 Hospitalskipet «Viking» på Harstad havn i 1920-årene. H/S «Viking» var et flytende hospital som betjente kystbefolkningen i Nordland og Finnmark med helsetjenester fra 1923 til 1938. Båten var en gave fra et enstemmig storting til Norges Røde Kors, som sto for drift og finansiering. Skipet var til stede under Lofotfisket og Vårtorskefisket i Finnmark der det var samlet mye folk. Ofte foretrakk folk dette hospitalsykehuset fremfor de få landbaserte hospitalene på kysten, da Viking hadde godt ord på seg og godt utstyr. Allerede i 1924 hadde båten fått røntgen om bord. Badeavdelingen om bord var også populær, da de færreste hadde innlagt vann i husene på den tiden. Og offentlige bad var det lang mellom på kysten.
For Røde Kors var dette en storsatsing som kostet mye penger, og gavene strømmet inn fra store deler av landet. Fra 1928 fikk også hospitalskipet statsstøtte etter at særlig Arbeiderbevegelsens folk på Stortinget hadde talt sterkt for saken.
I snitt hadde «Viking» hatt 750 pasienter årlig som var innlagt i mer enn ett døgn. Les mer …
<onlyinclude>  Mann og barn på tur i en park. Foto: Narve Skarpmoen (1905) er to spørjelister sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1998 med tittel Å bli mor og Å bli far. Utsendarar var Norsk etnologisk gransking. Spørjelistene NEG 179A Å bli mor og NEG 179B Å bli far vart arkivert ilag under arkivsignaturen NEG 179.
Brukt i publikasjonar
- Fjell, Tove Ingebjørg: Å si nei til meningen med livet? En kulturvitenskapelig analyse av barnfrihet. Utg. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Skjelbred, Ann Helene Bolstad: Et barn blir født. Fra historie og tradisjon til opplevelse. S. 66-81 i Kunnskapssamtaler. Red.: Ann Helene Bolstad Skjelbred og Anne Moestue Oslo 2006 (By og bygd xxxix). Digital versjon på Nettbiblioteket.
Sjå også
Eksterne lenker
Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
| 
