Forside:Vinteridrett

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Vinteridrett
Ski-NM på Gjøvik i 1947, med en røykende kronprins Olav som tar på seg skiene.
Foto: Mjøsmuseet

Vinteridrett har en helt spesiell posisjon i Norge. De eldste skiene i Norge er datert til rundt 3000 f.Kr., og ski var tidligere et av de viktigste framkomstmidlene på vinterstid. Nordmenn sies å være født med ski på beina, så det er ikke til å undre seg over at skirenn - både langrenn, alpint og hopp - står sterkt og at Norge stadig hevder seg i toppen internasjonalt. Andre vintersporter, som skøyteløp, ishockey og aking, er også svært populære.

De første vinteridrettskonkurransene vi kjenner i Norge var militære skirenn som ble arrangert i 1760-åra. Det første sivile skirennet kom mye senere, i Tromsø i 1843. Men vi kan vel anta at unge menn har konkurrert seg imellom også før dette, om enn uten at det har vært noen arrangør som sto bak. Trysil Skytte- og Skiløberforening ble stifta i 1861, og var verdens første skiklubb.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
<onlyinclude>
Postkort fra ca 1905 med motiv fra Gustadbakken

Gustadbakken var hoppbakke i Geithus i Modum kommune. Bakken ble bygd på ettersommeren 1901. Det ble snart satt verdensrekorder i bakken. Hovedlandrennet, en stor begivenhet, var her i 1915. Det ble arrangert renn her i mange år og bakkerekorden ble stadig flyttet. Det siste rennet var i 1964.

Verdensrekorder

Den første vinteren, 1902, var det ikke noe offisielt renn, men Nils Gjestvang hoppet 41 meter søndag 2. mars 1902. Det var verdensrekord! Dette skjedde i privat regi sammen med en annen geithusing, Ludvig Moen. Man kan man lese om det lenger nede i artikkelen.

I 1912 satte Gunnar Andersen fra Lyn verdensrekord her på 47 meter.

Gustadrennene

Søndag 13. januar 1903 sto det denne annonsen i Buskeruds Blad

Det første rennet ble arrangert i 1903, lørdag 24. og søndag 25 januar. I 1904 gikk rennet den samme helga i januar. I de følgende år var Gustadrennet en av de store skibegivenheter i landet, med langrenn oftest fra Folkvang på lørdag og hopprenn i «Gusta’n» på søndag.

Langrennet gikk ofte over Bergsjø, som alltid var islagt på den tiden, over jordene, opp på Øståsen og tilbake over Bergsjø. En annen variant var å legge løypa gjennom Geithus på et eller annet vis og oppover mot Brunes, Badet, Moane og tilbake.

Omtrent alle de beste skiløperne i landet deltok i Gustadrennet.

Bakkerekorder

  • 1902: 41 meter, Nils Gjestvang, Geithus (verdensrekord)
  • 1912: 47 meter, Gunnar Andersen, Lyn (verdensrekord)
  • 1924: 50 meter, Henry Moen, Modum.
  • 1926: 50,5 meter, Hjalmar Braathen, Sysle
  • 1928: 51,5 og 52 meter, Aage Pettersen og Gunnar Andersen, Modum.
  • 1931: 52,5 meter, Hans Beck, Kongsberg.
  • 1935: 54,5 meter, Willy Pedersen,Drafn.
  • 1936: 60,5 meter, Nils Bottegård, Modum.
  • 1951: 71,5 meter, Erling Kroken.

Les flere detaljer i Gamle Modum 2014.

Hovedlandsrennet i 1915

Hovedlandsrennet i Gustadbakken 1915

En av de største idrettsbegivenheter på Modum gjennom tidene er Hovedlandsrennet som ble arrangert av Modum skiklub den 18., 20. og 21. februar 1915. Da var H. M. Kong Haakon til stede.

Til rennet var det anmeldt 200 løpere fordelt på 5 klasser:

  • Langrenn 30 km
  • hoppløp for seniorer
  • kombinert kl. A
  • kombinert kl. B
  • hoppløp yngste klasse

Torsdag den 18. kom regnvær. Det var en stor skuffelse. Løypa gikk opp de bratte liene mot Hovlandsfjellet. Lørdag den 20. var det enda værre førefolhold: Det regnet i bygda og det snødde i høyden. Søndag den 21. var det hopprenn i Gustadbakken. Bakken var full av folk.

Du kan lese om hovedlandrennet i Gamle Modum 1986 og 2014.

Historiebildet i Bygdeposten

27. februar 2014 skriver avisa Bygdeposten på siste sida:

Historiebildet: Gustadbakken som lå i Geithus, ble åpnet i 1902 og var eid av Modum SK og Geithus IL. Da satt Nils Gjestvang to verdensrekorder, en på 38 meter og en på 41,5 meter. 10 år seinere, i 1912, forlenget Gunnar Andersen verdensrekorden til 47 meter. Den siste bakkerekorden ble satt av Erling Kroken, og var på hele 71,5 meter. Når dette var vet vi ikke. Bakken ble lagt ned rundt 1980 tallet.

Da Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meter

Denne historien kunne man lese i Buskerud Blad 22. mars 1930 (fra en avskrift som Erling Diesen har):

Da Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meter

Litt om den store begivenheten for 28 år siden

Folk som bodde i nærheten spekulerte hardt på hva Elling Sleviken, eieren av gården Gustad, tenkte på å legge an med da det en dag på ettersommeren 1901 begynte å drønne kraftige dynamittskudd oppe i kleiven like ovenfor innmarken hans.
Den kjente vei- og anleggsarbeider Sæther hadde nemlig begynt å hamre på borstål i bergryggen øverst i kleiven, han sang sine lystige anleggsviser så folk som reiste forbi nede på storveien, stoppet op, lyttet, og når han ropte faresignalet ”v a r s k o h e r …”, med sin kraftige bassrøst, så hørtes det nesten likeså langt som klokkene i Heggen-kirken.
Som sagt, folk undrede på hva dette skulde bety. Det blev imidlertid straks bekjent, at det var Modum Skiklubb som hadde fått den vanvittige idé å bygge en skibakke i den stupbratte kleiven. Men da blev det leven i rosenes leir. Hvem ville våge å hoppe ut for en slik avgrunn!
Slikt var jo galmannsverk, det var jo oplagt selvmordsforsøk! Imens drev Sæther med sitt planeringsarbeide, bergryggen pulverisertes til pukkstein, og ask- og bjørkestubber sprengtes til filler. Ut på høstparten var det i ulendet oparbeidet en smal rendsle, øverst ca. 5 meter bred med jevn utvidelse til ca.10 meter nederst i overgangen til gårdens dyrkede mark. Dette var Gustadbakkens unnarenn. Tilrennet med overgangen til hoppet var ferdig fra naturens hånd, så med dette hadde klubben lite bryderi.
Det var vel ikke fritt for at noen hver, enten han var skiløper eller ikke, kjente det grøsse i sig ved tanken på å sette utfor denne avgrunn, når han stod på toppen og så utover.
Sæther hadde vel en lignende fornemmelse, for da han var ferdig med sitt arbeide i bakken, døpte han den for ”Drepen”. Men senere, da bakken viste sig snild og ufarlig, døpte han den om til ”Himmelspretten”.
Utpå vinteren, da det var kommet tilstrekkelig med sne, begynte enkelte av de vågaleste skiløpere med stor forsiktighet å prøve bakken. Sant å si skulde det en viss porsjon mot til bare å stå slettløipe, for unnarennet var så langt at farten efterhvert øket så en fikk fornemmelse av å sveve i luften. Så det blev betraktet som en ren sportsbedrift av mange å kunne stå slettløipe i Gustadbakken. Selveste Trysil-Knut ville ikke ha klart sitt bekjente kunststykke. I farten å ta av sig jakken og henge den op i en furugren den ene løipe og ta den på sig igjen den neste.
Men Gustadbakken blev ikke bygget for å stå slettløipe i.
Da Jørgen Bergquist, Daniel Eie, Arnt Skaaden, M. Berg og Chr. Øhren ”opdaget” kleiven var forutsetningen den, at det her skulde bli en h o p p bakke, som det skulde stå ry av utover landet.
Imidlertid så det ut til, at det den første vinter ikke ville bli synderlig lengere hopp her enn i de gamle jordkneikene som hittil var benyttet. Riktignok klartes hopp på 25-26 meter med letthet av hvilkensomhelst skiløper, og enkelte nådde 30-32 meter. O g efter datidens begreper var jo et 30 meters hopp temmelig respektabelt.
Men det stod en viss skrekk av Gustadbakken i begynnelsen, unnarenent var i smaleste laget, og enkelte stubber og bergknauser stod igjen, faretruende langt frem. Av forsiktighetshensyn undlot klubben å arrangere sitt premieskirenn der den første vinteren. Det så således ut til at alt slit og strev og påkostninger klubben hadde hatt skulde være bortkastet.
Men så var det en søndagseftermiddag, langt utpå vinteren, at min gode kamerat Nils Gjestvang og jeg blev forlikte om å ta en tur ut i ”Drepen” for å prøve både den og oss ennå en gang. Nils var en uvøren krabat, han stupte fra de høieste ”dopper” i Bergsjø, han lot det stå til på bremsefri sykkel utover den lange bratte Vikebakken, og det fantes ikke skibakke på østsiden som han ikke hoppet i ”dompa” i. Han ga en go dag i enten han stupte eller stod bare han hoppet langt, og for å komme lengst mulig la han seg til den uvane å ”trekke op” både en og to ganger. Dette resulterte i at han ofte kom ned på bakenden, men i almindelighet reiste han sig op igjen og stod videre.
Det var kommet ca. 20 cm med nysne, og vi tråkket bakken så den blev jevn og fin å se på. Ytterst på stupet subbet vi sammen et lite spretthopp på ca. 25 cm høide og laget en ”medde” et stykke opover tilrennet for å være sikre på å komme ned nogenlunde midt i bakken. Vi har et 20 meter justert båndmål med oss og fester dette 25 meter nedenfor hoppet. Det var ypperlig skiføre den dagen, aldeles vindstille og himmelen var overskyet så solen generte ikke. Jeg haker først og klarer mig bra. Så er det Nils´ tur, og jeg plasserer mig nedi bakken for å ta hopplengden hans. Han hopper 34 meter og står støtt som fjell. Neste omgang skal Nils hoppe først, og jeg er skråsikker om, at han kommer til å tøie sig lengere. Han tar et par meter lengere tilrenn og hopper 38 meter feilfritt.
Dette går bra, Nils, sier jeg. Vil du prøve igjen. Ja, ei løipe til, svarer han. Han har fått blod på tann, han er passelig varm og føler sig oplagt. Vi tråkker bakken igjen og steller litt på det vesle hoppet. Nils gnir mer parafinvoks på skiene sine og rusler opover tilrennet. Kom når du er ferdig, sier jeg, jeg skal holde bakken klar. I mellomtiden var det nemlig kommen noen få tilskuere bort til bakken.
Jeg har aldri med sånn spenning ventet på en hoppløper verken før eller siden. Jeg var overbevist om at han denne gangen ville hoppe ca. 40 meter. Men åssen ville det gå om han ramlet i slik fart og i denne smale bakken! Kanskje det endte med en ulykke, så bakken vår ville komme i vanry. Men jeg trøstet mig med at h v i s Nils ramlet, så blev det vel på den vanlige måten – å sette sig pent på skiene. Jeg stirrer stivt på det vesle hoppet der oppe og venter hvert øieblikk på at nå er´n der. Han skulde vel aldri ha fått betenkeligheter. Aa nei, kjenner jeg ham for rett så er det ikke snakk om tilbaketog der i gården. Endelig ser jeg ham som et lyn på hoppet, han skvetter kraftig i og skyter rett til værs med pen strekk, tuppa hverken op eller ned, skiene kommer efter hvert i flukt med bakken, han svinger en barkvist med den høire handa og det hviner i buksene hans som storm i taugverket på en fullrigger, da han farer forbi mig i luften. Bare ikke trekk op, Nils, tenker jeg, men det gjør han heller ikke han synes vel det er for langt igjen til dompa, han tar nedslaget flott med den høire skien litt frem og står støtt som aldri før. Han gjør en bra Kristianiasving på sletta, så sneføika står som fra den roterende, og kommer smilende som alltid, opover mot mig for å høre hopplengden. Og den er i dette tilfele ikke vanskelig å fastslå. Det er bare e t t nedslag i bakken, et r e n t nedslag uten subbing og vårt stålmål ligger bare et par meter til siden, så her behøves ikke lang siktingen for å finne resultatet. Aa langt var det! roper Nils. Aa langt trur du! svarer jeg. Rakk jeg førr! Det var 41 meter, Nils!
Det er verdensrekord det, get!
Vi satte merker i treleggene på begge sider av bakken rett ut for nedslaget, så hvem som helst tviler kunne komme å konstatere at vi hadde målt riktig. Vi hadde nemlig på følelsen at vår påstand om 41 m. stående hopp ville bli mottatt som en diger skrøne, og deri tok vi ikke feil. Det var jo ikke i no almindelig premierenn med autoriserte dommere og hoppmålere at den 19 år gamle Geithusgutten Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meters stående hopp den 2. mars 1902. Derfor blev han ikke tiljublet og ropt bravo for heller. Men en del av oss spleiset sammen til en minnemedalje som han fikk, da han en måneds tid senere utvandret til ”Junaiten”. Han har ikke vært hjemme og over there har han så vidt jeg vet ikke deltatt i skirenn, tiltross for henstilling fra The National Ski Association og U.S. Eastern Ski Association.

                                                                                                                           Ludv. J. Moen.

Bilder

Kilder og litteratur

Koordinater: 59.91020° N 9.96049° Ø   Les mer …

Bislett stadion var hovedarena for skøyteløp og seremonier under vinterlekene i 1952.
(2013)

De 6. olympiske vinterleker ble arrangert i Oslo fra 14. til 25. februar 1952. Dette var de første olympiske leker som ble arrangert i Norge. Med sju gullmedaljer ble Norge beste nasjon. Arrangementet satte tydelige spor etter seg i byen, i et land der gjenoppbygginga etter andre verdenskrig fortsatt pågikk for fullt. Gamle idrettsanlegg ble opprusta, nye ble bygd og det kom på plass hoteller, deltakerlandsby og annen nødvendig infrastruktur. Hovedarkitekten for nye anlegg var Frode Rinnan, som la vekt på en enkel og funksjonalistisk stil. I Rødkleiva hadde man lenge drevet med alpine grener, men uten noe skikkelig anlegg. Det ble bygd skitrekk, tribuner og annet nødvendig. Publikum ankom både via Sørkedalen og trikken til Lillevann stasjon. Denne stasjonen var ikke innretta for store folkemengder, så da omkring 25 000 mennesker skulle hjem etter den første dagen i anlegget, svikta transportsystemet.

Også på Norefjell i Krødsherad kommune ble det arrangert renn i alpine grener. Her sleit man både med overnattingssteder og veiforbindelse. Det ble bygd ny bru over Noresund, og Oslo kommune skjøt inn midler til ny vei fra dalbunnen til anlegget og deler av omkostningene til nytt skitrekk. Buskerud fylke betalte også en stor del av regninga. Mange frykta at det skulle bli en skandale, men anlegget sto klart og fungerte svært bra.   Les mer …

Faksimile fra Aftenposten 17. januar 1972: Utsnitt av omtale av Prydz’ første NM-seier i hopp.
Frithjof Prydz jr. (født 15. juli 1943 i Oslo, død 8. desember 1992), med kallenavnet Bassen, var skihopper og tennisspiller. Han vant en rekke norgesmesterskap innen begge disse idrettsgrener, særlig innen tennis, og var også mottaker av Egebergs ærespris. Frithjof Prydz var sønn av direktør ved Norsk Hydro, Frithjof Prydz (1913-1977) og Liv Prydz (1917-2009). Han var oldebarn av høyesterettsdommer Frithjof Prydz (1841-1935). Frithjof Prydz var utdannet kjemiingeniør fra Universitetet i Utah, Salt Lake City, hvor han også hadde skistipend. Prydz vant i 1971 Lahtirennet og skiflygingsrennet i Vikersund. Han var OL-deltaker i 1972. Samme år vant han NM i hopp stor bakke, og i normalbakke i 1973. Han fikk fjerdeplass i VM i skiflyging 1975. I tennis vant han NM i single utendørs 1968 (kongepokal), samt 24 NM i double og mixed double i perioden 1967–85.   Les mer …

Faksimile fra Aftenposten 21. oktober 1958: Utsnitt av nekrolog over lege Asbjørn Nilssen.
Asbjørn Stephan (Stefan) Nilssen (født 19. januar 1875 i Vestre Aker, død 19. oktober 1958) var lege, spesialist innen kirurgi. Det meste av yrkeskarrieren drev han privat kirurgipraksis i Oslo. Han var også aktiv skiløper og skihopper, og mottok Holmenkollmedaljen i 1897.Asbjørn Nilsen var sønn av assuransedirektør Ole Nilssen (f. 1845) og Elisabeth Lude (f. 1837), og var gift med Dagny f. Knudzton (1876-1938). Han var far til blant andre lege Asbjørn Nilssen d.y. (1912-1986) og dr. philos. Ole Bailli Nilssen (1910-1967).   Les mer …

Harstad Idrettslag (HIL) ble stiftet 1. mars 1903. Initiativtaker var gullsmed Edvard Pedersen. Han var skiløper, og laget ble da også i utgangspunktet et rent skilag. Navnet ble Landsaas skilag (som ikke må forveksles med det Landsås skilag som ble etablert i 1935 og Landsås Fotball som ble etablert i 1945). I 1912 skiftet laget navn til Harstad skilag, men bare noen måneder senere ble det vedtatt å igjen skifte navn til Harstad Idrettslag. Klubbformann i denne perioden var musikeren, fanejunker Alfred Evensen, som også på andre områder har skrevet seg inn i byens historie. Det var også under hans ledelse at det ble anlagt idrettsplass i byen – senere Harstad stadion. Også etter at idrettsplassen kom, var ski viktig for klubben, men fotball og friidrett hadde nå størst fremgang.I 1937 hadde det vært en konflikt mellom de to sistnevnte interessene som medførte at friidrettsfolkene valgte å starte egen klubb - IK Hind.
HIL-lag fra 1930-tallet: Bakerst fra venstre: Odd Næss, Sigvart Iversen, Arne Thorbergsen, Sigurd Saue og Ole Solstad. Neste rad: Peder Hansen og Ottar Stangnes. Andre rad: Arnold Eilertsen, Ottar Marthinussen og Edvin B. Schjelderup. Keeperen foran er Einar Carlsen. (Foto: Ole Solstad.) Bildet er et utklipp fra Harstad Tidende 15. november 1990.

Lagets krigshistorie

10. oktober 1941 ble en dramatisk dag for idretten i Harstad. Da mottok Harstad Idrettslag et brev fra Nasjonal Samlings kretsfører, om det nazistene kalte for «forordning om beskyttelse av norsk idrett». Det førte til et umiddelbart styremøte som vedtok å innkalle til ekstraordinær generalforsamling for å behandle pålegget fra nazistene. De seks som deltok på styremøtet som ble avholdt på Budahl kafé var formann Arne Thorbergsen, formann i hyttestyret Odd Wang, kasserer Arnold Nilsen, Johan Igeland, Sverre Bakkeli og formann i skigruppa, Peder Lind-Solstad.

På nazistenes hjemmebane. Etter en kort diskusjon bestemte et enstemmig styre seg for følgende vedtak: «Ekstraordinær generalforsamling i Harstad Idrettslag holdes søndag 9. november klokken 18.30 i NS-husets (!) store sal (Arbeidersamfundet). Allerede på dette tidspunktet var det temmelig klart at Harstad Idrettslag ville gjøre det samme som en samlet norsk idrettsbevegelse, nemlig å si nei til pålegget om en NS-organisert idrett. Hvorfor en valgte å avholde den ekstraordinære generalforsamlingen i en bygning kontrollert av nazistene, står det ingenting om i protokollene, men etter all sannsynlighet vurderte styret at et nei-vedtak i NS-huset ville svi ekstra.

Protokolletilførsel. Det ble foretatt lukket avstemming blant de 10 som var møtt opp på den ekstraordinære generalforsamlingen. Etter at opptellingen var klar, ble det gjort følgende vedtak: «Med 9 mot 1 stemme vedtar Harstad Idrettslag å ikke gå inn for nyordningen innen norsk idrett. Peder Lind-Solstad ønsket tilført protokollen at han stemte for nyordningen». Lind-Solstad ble senere en sentral person innen NS i Harstad-området.

Trusler og forfalskning. Men tross det klare vedtaket om idrettsboikott ga ikke nazistene seg. De framsatte gjentatt krav om aktivitet og avvikling av idrettskonkurranser, men klarte det ikke fordi både den sterke klubbledelsen og de aktive i Harstad Idrettslag ikke ville la seg presse eller true til å konkurrere. Til slutt forsøkte NS å innkalle til ekstraordinær generalforsamling. - en innkalling hvor formann Arne Thorbergsens underskift var forfalsket. Det ble gjennomskuet og forsøket førte ikke fram.

Kroner 5,82 til nazistene. Senere stjal nazistene HIL-navnet og oppnevnte et eget styre som skulle få aktivitet i idretten i Harstad igjen. Også det ble en fullstendig fiasko. NS krevde å få utlevert alt idrettsmateriell, protokoller og arkiv. De fikk utlevert siste forhandlingsprotokoll, dagbokjournalen, de sist ankomne opprop fra NS samt kassabeholdningen på kroner 5,82. Nazistene var slett ikke fornøyd og rettet flere henvendelser om materiell og protokoller. Men fikk alltid til svar at alt dessverre var kommet på avveie. Sannheten var at både protokoller og premier var tatt vare på og gjemt.

I dvale. Dermed var det slutt på all organisert idrett innen Harstad Idrettslag resten av krigen. I protokollene er det ikke notert en eneste linje før den ordinære generalforsamlingen på Hotell Nobel 25. mai 1945 - knappe tre uker etter at tyskerne hadde kapitulert og Norge igjen var et fritt land. Deler av det styret som sa nei til nazistene i 1941 ble gjenvalgt, mens Peder Lind-Solstad for alltid var borte fra Harstad Idrettslag.

Kilde


«Borter-Finnmarka»s best hopper? Ola M. Johnsen i svevet i «Ratsa» - hoppbakken innerst på Finnmarka som ble bygd opp hver vinter - på 1950-tallet. Hopperen ser ut over Ratdongin mot sagbrukene og Offenåsen

Ratsa var en av de største hoppbakkene barn og ungdom hadde i bydelen FinnmarkaSteinkjer i 1950-åra. Lengste hopp: 22 meter. Betegnende navn hadde den og: Oppkalt etter søppelfyllinga som dannet flata: «Ratdongin». På Finnmarka, som i andre bydeler i Steinkjer - og for øvrig ut over landet, ble det bygd hoppbakker hver vinter. Ovarennet måtte rives når snøen begynte å tine, for da ble det jo tid for våronn på den marka det var satt opp på.

Navnet skjemmer ingen sies det. Betegnelsen Ratsa er igjen en omfortolkning - av begrepet ratdongi, som altså på Innherradsdialekt betyr avfallsplass. Og når man igjen betenker at på Ratdongin så ble hele bysamfunnets søppel tømt; fra husholdninger så vel som industri og annet - inklusive slakteavfall fra Bøndernes Salgslag - ja, så gir det seg sjøl at det tid om annen kunne lukte sterkt fra Auja.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Vinteridrett
 
Andre artikler