Fredriksten festning

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Frederiksten festning»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Fredriksten festning i Halden, sett fra havnen.
Foto: Ulf Larsen
Fredriksten festning.
Foto: Ulf Larsen

Fredriksten er en festning i Halden (byen het Fredrikshald fra 1665 til 1928). Forsvarsverk der festningen ligger i dag ble bygget i årene 1640-45 i forbindelse med Hannibalfeiden. Selve Fredriksten festning ble påbegynt i 1661 og er oppkalt etter den dansk-norske kongen Frederik III (1609-1670). Festningsanlegget slik det fremstår i dag er i hovedsak et resultat av utbygging på 1660- og 1670-tallet som følge av at Frederikshald ble grenseby etter at det tidligere norske området Bohuslen ble svensk territorium i 1658. Det var tapet av Båhus festning til Sverige og de tre svenske angrepene på Halden i 1658 -59 og -60 som hovedsakelig førte til at danskekongen så nødvendigheten av en ny og sterk festning. Festningen ble beleiret hele seks ganger, men aldri inntatt ved storm. Den svenske kongen Karl XII falt ved festningen den 11. desember 1718 under den svenske beleiringen.

Etter Karlstadkonvensjonen i 1905 ble festningen nedlagt som krigsfestning. Inntill nylig holdt Forsvarets Forvaltningsskole til på festningen. I dag er festningen åpen for alle, og en rekke museer er å finne i indre festning og området bak festningen er brukt til konserter og andre kulturarrangementer. I 2005 ble festningen brukt som kulisser til en opera (Aurora) i forbindelse med feiringen av unionsoppløsning. Senere er operaene Trubaduren (2007) og Turandot (2009) satt opp på Fredriksten, og "Opera Østfold-Fredriksten festning" er etablert som en fast organisasjon.

Creetzensten

Det første blokkhuset lå der Klokketårnet står i dag

Arkeologiske undersøkelser viser at det kan ha vært festningsverker på høyden lenge før Fredriksten festning ble reist. Det er nemlig spor etter en bygdeborg der, og høyden er også et naturlig sted å legge en slik borg.

De første moderne festningsverkene på høyden kom på plass da Hannibal Sehested så at Halden lå strategisk plassert ved et eventuelt svensk angrep på Norge. Høsten 1644 ble 360 soldater innkvartert i ladestedet, og man reiste et palisadeverk mot sørsiden. Tidlig i 1645 ble det også reist palisadeverk på andre sider av Halden. I mars 1645 fikk så fire tømmermenn i oppdrag å reise et blokkhus og kanonstillinger på høyden. Dette fikk navnet Creetzensten og lå der Klokketårnet nå står. Navnet kom fra lederen for byggearbeidene, obertløytnant Bendix Creetz.

Ettersom krigen sluttet i 1646 ble det ikke bygget noe mer på høyden. Så lenge Båhuslen var en del av Danmark-Norge var det ikke behov for noe sterkere festningsanlegg i Halden. Krigen som brøt ut 1. juli 1657 skulle endre på dette. Svenske styrker var på god vei til å ta kontroll over hele Danmark, og Frederik IIIs eneste utvei var å akseptere freden i Roskilde den 26. februar 1658. Dermed gikk både Båhuslen og Trondhjems len tapt. Grensen mellom Norge og Sverige var dermed flyttet opp til Iddefjorden.

Bjelkefeiden

Første angrep

Fra festningen
Foto: Nasjonalbiblioteket (1920-1930).

Den neste krigen brøt raskt ut. Under Bjelkefeiden ble Halden angrepet flere ganger. Generalmajor Harald Stake ledet en svensk styrke på rundt 1200 ryttere og 275 fotsoldater, som i september 1658 nådde Halden. Allerede før de hadde kommet frem til ladestedet slet den svenske styrken. De hadde bare nok ammunisjon til åtte skudd per mann, været var forferdelig og bøndene hadde stukket til skogs med husdyrene slik at det var vanskelig å finne mat. 15. september slo de leir ved Iddesletten. I Halden slepte man to kanoner fra defensjonsskipet «St Peder» opp på høyden, og støpte kanonkuler av bly. Det var bare omkring 700 mann til å forsvare den enkle festningen, hvorav rundt 400 var soldater og resten frivillige borgere, bønder og arbeidere uten militær trening. På morgenen den 16. september rykket Stake frem til Risum, der Overberget nå ligger. Tolleren Mathias Bjørn var ildleder på høyden, og styrte kanonmannskapene godt. De to kanonene gjorde merkbare innhogg i de svenske rekkene, og norske soldater skjøt med håndvåpen fra skrentene rundt. Det første angrepet ble slått tilbake, og deretter to angrep til. På ettermiddagen kom forsterkninger fra Smaalenske Regiment i Fredrikstad, og svenskene slo retrett da korpsmusikken gjallet i gatene. Stake trakk seg tilbake til Bohuslän. Ingen av sidene hadde lidd store tap.

Måneden etter ble en ekspedisjonsstyrke sendt ut fra Halden for å gå inn i Bohuslän. 2400 mann under Jørgen Bjelke krysset grensen, og plyndret i syv-åtte uker. Tilbake i Halden gikk Bjelke sammen med Tønne Huitfeldt og Peder Olsen Nordmand i gang med å forsterke festningsverkene. Det ble anlagt en skanse på Sauøya, bolighus ble ombygget til en slags blokkhus og gater ble sperret med trær.

Andre angrep

I februar 1659 kom Stake igjen til Halden. Han hadde nå 4000 mann, 1200 hester og artilleri. Skjeberg ble plyndret, og ni kompanier med ryttere og dragoner ble sendt for å ta Fredrikstad. På grunn av snødekkede veier måtte planen oppgis, og styrkene samlet seg i stedet på Berg. Stake bad garnisonen i Halden om å overgi seg, men de nektet. 4. februar marsjerte svenskene mot ladestedet, denne gang fra den andre siden. Svenskene ble igjen slått tilbake, ikke minst på grunn av kanonene på Creetzensten. Stake måtte forsøke å krysse isen, men åpnet seg da for kraftig norsk ildgivning. Imens hadde borgere i Halden satt fyr på sine egne hus. Svenskene måtte komme seg over en smal bro, og dette ble en ren massakre da de forreste støtte på norske soldater mens de bakerste presset på; svenskene hadde satt seg selv i en skrustikke mellom brannen og norske soldater. Mange kom seg unna, og Stake hadde planer om å angripe igjen neste dag, men måtte gi opp dette.

Utvidelse av festningen

Utsikt fra Roland skanse over Halden. Minnebautaen har inskripsjonen Roland-skansen. Stærkt beskudt 16de og 22de februar 1660.
Foto: Stig Rune Pedersen (2023)

Etter kampene var det klart for Huitfeldt at det var nødvendig å bygge en langt sterkere festning i Halden etter at den ble en grenseby. Arbeidet startet allerede i februar–mars 1659. Palisadene ved Gammelporten ble utbedret, og på Creetzensten ble det reist et nytt blokkhus og anlagt flere skanser og batterier. Brådlandskansen og Rolandskansen ble også bygget, og det ble reist en kurtine mellom dem. Vest og nedenfor Rolandskansen reiste man et halvlukket verk, kalt Christianopel etter oberstløytnant Christian Lemwig som anla den.

Borgerskansen er muligens fra denne tiden, men kan også ha blitt påbegynt tidligere. Det var ikke en vanlig skanse, men en linje bestående dels av palisadeverk og dels av steinmur som strakk seg fra området nær kirken til fjellskråningen. Skansen Dragen ble anlagt omtrent der Overdragen nå står. Creetzensten ble et tydelig midtpunkt i festningsverkene, mens de andre skansene var utenverker. Det ble også anlagt noen mindre skanser, som Øglen omtrent der Lynetten nå ligger, og Pas på ved venstre fløy av Braadlandskansen. På sommeren kom Georgsskansen, der Prins Georgs bastion ligger, og lette forskansninger på Risumberget, som nå kalles Overberget.

Tredje angrep

Utdypende artikkel: Beleiringen av Halden 1660

Det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden kom i januar 1660. Denne gangen ble styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet. Beleiringen skulle var i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. Blant offiserene var Christian Nielsen Holberg (Ludvig Holbergs far) og Peder Olsen Nordmand. Det innledende angrepet mot utenverkene kom 14. januar. Kagg rettet flere mindre angrep mot utenverkene. Etter at kampene hadde rast noen timer begynte beleiringen.

Byen og festningen ble i lang tid utsatt for kraftig artilleriild. Omkring 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller ramte ladestedet i løpet av tiden beleiringen varte. De norske tapene av liv var små, men de økonomiske tapene var betydelig, ikke minst fordi svenskene brant en rekke gårder og alle sagene i Tistedalen da de trakk seg tilbake. Beleiringen endte den 21. februar, da Kagg bestemte seg for å trekke styrkene tilbake før isen på Iddefjorden ble usikker. På vei mot fjorden mottok han bud om at kong Karl X Gustav var død, noe som medførte at krigen endte.

Fredriksten bygges

Stortårnet ble reist i 1682.

Den 28. juli 1660 utstedte Frederik III et kongebrev der det ble befalt at en festning skulle bygges i Halden, og at den skulle ha navnet Fredriksten. Byggingen startet august 1661 med murmester Fabian StangAkershus slott som byggeleder.

Festningen ble tegnet av Willem Coucheron. Frontene på den nye festningen skulle ligge mer eller mindre parallelt på to bergrygger, slik at det ble dannet en beskyttet borggård mellom dem. I øst og vest skulle man stenge av med kurtiner. I vest måtte den legges lenger ned i skråningen enn man hadde planlagt, fordi man da fikk en brønn innenfor muren. Citadellet fikk en femkantet plan med fem bastioner slik det skulle, men tilpasningene til det vanskelige terrenget førte til at den avviker noe fra den opprinnelige planen.

Murene ble bygget ved at gråstein ble brukt til et indre og et ytre murskall (kistemur). Mellom disse ble det fylt med mindre stein og kalk. Bøndene i Idd og Marker leverte det meste av steinen, og på det meste ble det levert 1200–1300 lass i året. Kalkstein til hjørner og porter ble hentet fra Kommersøya utenfor Holmestrand. I 1664 og 1665 var opptil 400 mann i arbeid på festningen, mens det i 1667 ikke var mer enn omkring seksti mann. I 1671 var den første byggeperioden over. Den indre utbyggingen var da langt fra fullført, og man anla midlertidige kanonstillinger for å få plass til tolv kobberkanonen, tolv jernkanoner og en morter. Kommandantboligen ble reist i 1665. Den skulle egentlig ha vært et standsmessig hus, men Tønne Huitfeldt måtte nøye seg med en enkelt trehus.

Mens Gyldenløvefeiden krevde ressurser i årene 16751679 ble det gjort lite på festningen. Peder Olsen Normand ledet en utbedring av Borgerskansen. I februar 1682 begynte så neste byggeperiode. Stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve og feltmarskalk Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg stod bak dette. De erstattet de midlertidige kanonstillingene med permanente, og brystvern av tre ble erstattet med nye av torv. En del fjell ble sprengt vekk for å få bedre sikt og videre skytevinkler slik at stormangrep lettere kunne stoppes. Overdragen ble ferdigstilt, Prinsens bastion videreutviklet, Overkongen ombygget, man begynte med ombyggingen av Underkongen, kurtinene ble utbedret, Dronningens bastion med et stort kruttårn og Prins Georgs bastion med et mindre ble reist, og det ble laget hvelvinger for bakeri og bryggerhus. Det ble også gjort mye med utenverkene: Stortårnet fra 1682, Donjonen og Gyldenløves tårn fra 1683, et batteri i Borgerskansen og De Tettauske Verker. I 1701 endte denne byggeperioden. På det tidspunkt hadde festningen hele 110 kanoner og åtte fyrmørsere.

I 1701 tiltrådte P.J. Wilster som sjef for Fortifikasjonsetaten, mens Joachim Friderich von Arentzwald ble festningskommandant. De to var skjønt enige om at det måtte lages en plan for videre utvikling av Fredriksten. Det ble oppnevnt en kommisjon, og i 1704 kom et forslag om utbygginger til en kostnad av 150–000 riksdaler. Slike summer var det ikke aktuelt å bevilge, men man fikk en del midler og fra 1705 til 1709 ble en del prosjekter gjennomført. Enveloppen ble bygget ut mellom Østre Ravelin og Donjonen, og det ble oppført en ny mur innenfor Langelinje. Det var også en del mindre arbeider og en styrking av murene mot nord.

Store nordiske krig

Store nordiske krig brøt ut i 1709. Festningen var da langt fra ferdig. Kanskje mest kritisk var manglene ved batteriene, som medførte at ikke alle kanoner var stilt opp. En del brystvern manglet man også. For å kunne styrke garnisonen ble det oppført en stor brakke i Borgerskansen, med plass til omkring 600 mann og mulighet for å lagre korn på loftet. I krigsårene arbeidet man en del med å skifte ut treverk i palisader og batterier.

Krigen ble de første årene ført i Sveriges østlige rikshalvdel og på kontinentet. Men i 1716 var Finland og Baltikum tapt, og Karl XII vendte seg mot Danmark-Norge. Han samlet 40 000 mann og en flåte, og planla først å ta Danmark. Men mildværet tinte isen i Øresund så hæren ikke kunne komme seg over. Dermed var Norge et bedre mål. I det første Norgesfelttoget ble Christiania tatt den 22. mars 1716, men han klarte ikke å innta Akershus festning. Den svenske hæren flyttet seg inn i Østfold, og den 12. mai etablerte Karl XII sitt hovedkvarter i Berg. Dermed var det duket for et angrep på Fredrikshald og festningen.

Angrepet i 1716

Utdypende artikkel: Angrepet på Fredrikshald 1716

Kommandanten på festningen var Hans Jacob Brun, som hadde en styrke på 1300 soldater, tohundre mann fra borgervæpningen samt et stadskompani og et frivillig korps på omkring hundre mann hver. Nede i byen ble det reist palisader og batterier, og på havnen lå «Defensjonsprammen», et flytende batteri med seks kanoner.

Natt til 4. juli kom angrepet. Ytre Borgerskanse ble raskt tatt. Soldatene på Fredriksten kom seg i posisjon da alarmklokkene ringte. De meide ned den svenske fortroppen, men hovedstyrken på 1400 mann kom frem til festningen. De ble kastet tilbake fire ganger før tapene var så store at de trakk seg tilbake mot byen, der det raste gatekamper mellom nordmenn og en svensk styrke på omkring 600 mann under oberstløytnant Rutger Fuchs. I firetiden hadde svenskene stort sett kontroll over byen, men det var fortsatt motstand fra norske soldater og borgere. I femtiden trakk de siste norske styrkene opp i festningen. «Defensjonsprammen» begynte å bestryke torget, der svenskene var samlet. Det norske batteriet der hadde blitt fornaglet, slik at det ikke kunne brukes av svenskene. Et par kanoner ble kjørt frem, men mannskapene ble forhindret av den kraftige ildgivningen fra prammen. Samtidig skjøt battieriene på Fredriksten ned i byen.

Under kampene oppholdt Karl XII seg i Peder Colbjørnsens bolig. På et tidspunkt ble huset truffet av en bombe, og kongen fikk en mindre skade i ansiktet da han ble truffet av en splint. Utendørs var det ikke mye tryggere, da gode norske skyttere lå i skråningen og skjøt mot svenskene. Generalmajor Johan Windrich von Delwig, en av svenskenes dyktigste offiserer, ble truffet av en muskettkule i hode og døde umiddelbart.

I åttetiden om morgenen ble det sendt bud til festningen, der man bad om ild opphør så de falne kunne begraves. Kommandantens svar var at svenskene fikk trekke seg tilbake, så skulle man ta seg av å få gravlagt de døde. Svenskene prøvde rundt middagstider med et nytt angrep, men dette ble straks slått tilbake og bombardementet økte i intensitet. Peder Colbjørnsen hadde ønsket å skyte byen i brann; haldenserne hadde gode erfaringer med å bruke ild for å jage ut fienden. Det lyktes ikke, og på ettermiddagen ble men enige om å sette fyr på fyen. Tjenestepiken Olaug, som tidligere hadde fornaglet kanonene på torget, ble rodd inn fra prammen for å sette fyr på Hans Colbjørnsens hus. Dette var ikke noen idé man plutselig fikk, det var klargjort med strie og håndgranater på loftet. Samtidig satte Peder Colbjørnsens tjenestegutt Anders Brønildsen fyr på Peder Colbjørnsens og William Walckers hus. Ilden spredte seg raskt, og svenskene sto maktesløse. Under flukten falt mange svensker, blant annet generalmajor Schomer.

Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. Karl XII trakk seg tilbake til Torpum, der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men 8. juli hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – Tordenskiold hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige.

Beleiringen i 1718

Minnesmerket over Karl XII på Fredriksten festning ble reist i 1938.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).

I 1718 var Karl XII igjen klar for å angripe Norge. Denne gangen var Fredrikshald og festningen blant de første målene. Det ble anlagt løpegraver opp mot festningen. Fortet Gyldenløve ble erobret, da dette var en hindring på veien mot Fredriksten. I løpegravene hadde den norske ildgivningen fra festningen en fryktelig effekt. Av omkring 200 mann som oppholdt seg der i løpet av en dag mistet 55 livet. Søndag 11. desember var avstanden mellom de norske og de svenske linjene bare 160 meter. 6000 svenske soldater ventet på å storme så snart kongen gav klarsignal. På festningen hadde Barthold Nicolai Landsberg en garnison på 1500 mann, hvorav 200 var syke.

Karl XII inspiserte løpegravene på kvelden. Ingeniør Maigret kunne fortelle at om åtte dager var festningen under svensk kontroll, men kongen var mer usikker. Den norske ildgivningen ble mer intensit, og lyskuler ble sendt ut for å kunne se svenskene bedre. Ved åttetiden på kvelden gikk Karl XII frem til den forreste løpegraven. Til tross for advarsler fra Maigret krøn han opp på brystvernskråningen for å se på gravearbeidene. Han lå der lenge, inntil klokken 21.15. Da rykket det til i ham, og hodet falt tilbake. Et skudd hadde truffet krigerkongen på venstre side av hodet og drepte ham momentant.

Kongens lik ble iført en hvit parykk og en hatt, og lagt under noen soldatkapper. Man fryktet at de svenske soldatene skulle miste motet fullstendig om de fikk vite at kongen var død. Men under bæringen med fra Gyldenløve mistet soldatene båren, og så hvem det var. Liket ble ført til hovedkvarteret i Tistedalen, og 16. desember ble det ført videre til Sverige på en vogn.

Fredrik av Hessen-Kassel, som var kongens svoger, tok kommandoen over de svenske styrkene. Krigskassen ble delt mellom generalene, og dagen etter kongens død ble beleiringen hevet og svenskene trakk seg ut av Norge. I Østfold gikk tilbaketrekkingen greit; verre var det i Midt-Norge der Armfeldts styrker kom ut for snøstorm i Tydalsfjellene.

Nye byggearbeider

Overberget sett fra festningen

Etter Store nordiske krig begynte man med nye byggearbeider. Gyldenløve var ødelagt, og måtte settes i stand igjen. Det ble også bygget et takhvelv på provianhuset. I 1721 ble det også fastslått at man måtte reparere Overberget, Borgerskansen og Stortårnet.

17531756 ble en ny kommandantbolig reist; den er nå kjent som Den gamle kommandantbolig. Et nytt provianthus, nå Øvre magasin stod ferdig i 1770.

Slaveriet

Utdypende artikkel: Slaveriet på Fredriksten

Slaveriet på Fredriksten ble opprettet rundt år 1740. Den første skriftlige kilden som nevner det er fra 1739. Det ble stort, det neste største i landet etter slaveriet på Akershus. Det var til enhver tid omkring 200 innsatte. Fangene hadde begått ulike kriminelle handlinger, mange av dem handlinger som i senere tider blir regnet som mindre forseelser – de alvorligste forbrytelsene var det dødsstraff for.

Slavene bodde i fire store rom i Østre kurtine, der man nå finner Haldens Minders museum. Noen satt også i vaktstuen i Østre ravelin, og andre igjen i Prins Georgs bastion. I 1839 ble sistnevnte rom erklært usunne og man kunne ikke lenger bruke dem til fanger. Fangene jobbet enten på festningen eller nede i byen. Private kunne leie dem for omkring 40 øre dagen pluss 50 øre til en vokter som kunne passe opptil åtte fanger. Byens myndigheter kunne leie dem til en langt lavere pris. En del håndverkere var negative til bruken av slaver, fordi de ble utkonkurrert av de lave prisene, og det var opptøyer på grunn av dette flere ganger. Når fangene arbeidet ute gikk de i jern. På festningen kunne de bli utsatt for brutale tilleggsstraffer, som kakstryking og krumslutning, det vil si å bli lagt i jern som bøyde kroppen i en smertefull posisjon. Livstidsfangene ble også brennemerket i pannen eller på kinnet.

Slaveriet ble nedlagt i 1845. Det var da bare syv fanger der, som ble overført til slaveriet i Fredrikstad.

Angrepet i 1814

Utdypende artikkel: Beleiringen av Fredriksten 1814

Fredriksten festning sett fra Os kirkegård.
Foto: Siri Johannessen (2010).

Ved Kielfreden ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som 17. mai resulterte i en egen norsk grunnlov. Den svenske kronprinsen Karl Johan ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotiljen rømte feltet da Hvaler ble besatt. På Fredriksten festning, der Johan Andreas Cornelius von Ohme var kommandant, var man derimot klare til kamp.

I Enningdalen førte små norske styrker under Johan Henrik Spørck geriljakrig mot svenskene som var under ledelse av Hans Henrik von Essen. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. 1. august sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dag var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. 3. august truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen.

Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter.

5. august forsøkte svenskene nok en metode, da general Ohme fikk beskjed om at han ville bli hengt som opprører om han fortsatte forsvaret. Også dette ble avvist av nordmennene. Den svenske ildgivningen fortsatte, og 8. august åpnet man ild fra åtte morterer på Sauøya. Dette hadde en fryktelig effekt på festningen, og så mange kanoner som mulig ble kjørt frem for å bringe batteriet på Sauøya til taushet. I flere timer ble de beskutt inntil skogen som dekket batteriet var borte og selve batteriet kunne utslettes.

Prins Christians bastion og Nordre kurtine. Et kruttlager eksploderte på bastionen 13. august 1814.

Den verste dagen under beleiringen var 13. august, da et nytt svensk batteri i Rød-Glenne-området åpnet ild sammen med andre batteriet. Festningen besvarte med ild fra syv batterier. Et kruttlager eksploderte på Prins Christians bastion; bare en ble drept men mange ble såret og hele klippen ristet. Mange av de svenske kulene nådde ikke frem, og falt ned i byen. Tre bomber traff kirken, og en av dem gikk rett gjennom orgelet. Natten til 15. august rykket svenske oppklaringsstyrker frem mot festningen fra Iddesiden, men forsvarerne så dem og slo tilbake forsøket. Bombardementet fortsatte gjennom dagen, inntil man på kvelden hørte svenske hurrarop. Royal Suédois hadde kommet frem, og skulle brukes til storming av festningen. Nordmennene venter et voldsomt angrep, men halv tolv på kvelden kom i stedet en svensk parlamentær. Det viste seg å være baron Stjernkrona og kammerherre Brock som hadde kommet, og de brakte med seg bud om Mossekonvensjonen – krigen var over.

Det er usikkert om Fredriksten kunne ha slått tilbake et angrep fra Royal Suédois, et regiment bestående av leiesoldater fra forskjellige land med stor krigserfaring. Kommandant Ohme orket ikke selv å overlevere festningen, men gav det oppdraget til generalmajor Johan Petersen. Festningen ble for første gang overgitt, men garnisonen kunne marsjere med «klingende spill og flyvende faner» – den var ikke tatt med storm, og den jomfruelighet var dermed intakt.

Unionstiden

Festningen omkring 1868. Fra Nordiska taflor.

I unionstiden falt mye av berettigelsen for et stort festningsanlegg i Halden bort. Allerede i 1815 ble det foreslått å legge den ned. Som en anerkjennelse av den historiske betydningen skulle anlegget allikevel holdes i stand. Men festningen ble beholdt.

Den 18. juni 1826 brøt det ut brann i Fredrikshald. Det ble saluttert for dronning Josefines førstefødte, og man antar at det var en forladning fra en av kanonene som satte fyr på et hus på Nordsiden. Det meste av byen ble flammenes rov. Samtidig som man planla gjenoppbyggingen av byen ble det også sett på muligheter for å utvide festningen. Men det eneste man fikk penger til var å sette festningen i stand igjen; også den hadde blitt rammet av brannen.

Gjenreisningen ble ledet av major Balthazar Nicolai Garben, og han klarte sammen med ingeniøroffiser Frederik Christopher Gedde å få gjennomført en omfattende fornyelse.

Spørsmålet om Fredrikstens fremtid ble tatt opp igjen i 1837, da et nytt utvalg ble nedsatt. I et forslag datert 1845 kom festningen sist på en liste over anlegg hvor man skulle gjøre utbedringer; den var ikke lenger et viktig forsvarverk. I 1871 ble det vedtatt at festningen med utenverker skulle bli stående, men uten at forsvarsverkene skulle oppgraderes. I 1888 kom så et nytt forslag om nedleggelse. Festningen skulle vedlikeholdes som historisk monument, men ikke lenger være en aktiv festning.

Unionskrisen

Halden med festningen omkring 1890.
Foto: Axel Lindahl

I 1890-årene kom unionskrisen. Man begynte å bygge forsvarsverker langs grensen mot Sverige, og Fredriksten ble opprustet. Georg Stang sørget for å få på plass fire hurtigskytende 12 cm tårnkanoner på Prins Christians bastion, Overdragen, Gyldenløve og Overberget. Det ble også satt ut fire 12 cm haubitser, og andre deler av festningen ble restaurert. Disse arbeidene ble utført 19011903.

Sommeren 1905 var krigsfaren til å ta og føle på. Svenske styrker ble flyttet opp mot grensen, og på norsk side var alle festninger, fort og skanser bemannet. En speiderballong ble sendt opp fra Fredriksten på sommeren, og de svenske stillingene ble grundig kartlagt.

Etter folkeavstemningen om unionsoppløsningen fulgte forhandlingene om vilkårene. I Karlstadforliket fra september 1905 ble det klart at grenseområdet skulle demilitariseres. Dermed var Fredrikstens skjebne beseglet. På grunn av dens historiske verdi fikk festningen stå, men skytset ble fjernet, og den var ikke lenger en aktiv festning.

Andre verdenskrig

Den 8. april 1940 gikk alarmen i Halden. 1. divisjons befalsskole var i beredskap på grunn av aktiviteten langs norskekysten og krigen i Europa, og litt etter klokken ni på kvelden kom det melding om at en tysk båt var på vei inn mot byen. Soldatene tok oppstilling foran Tollboden, og var klare til å åpne ild mot en eventuell invasjonsstyrke. Tollere kontrollerte båten, og det viste seg at det ikke var noen soldater ombord.

I løpet av natten kom Norge under angrep. I krigsplanen var det ikke meningen at mål i Østfold skulle angripes, men von Falkenhorst bestemte seg for å ta kontroll over Østfoldbyene. Et regiment under oberstløytnant Schaller ble sendt for å gjøre dette. Fredrikstad ble tatt uten motstand den 12. april. Ved Greåker fort var det den 13. april kortvarig men kraftig motstand. Litt før klokken ett på ettermiddagen stod en fortropp ved Glenne, der svenskene hadde hatt et batteri i 1814. Fredriksten festning var da uten artilleri; de kanonene man hadde kunne bare brukes til saluttering. Det militære personellet hadde blitt flyttet til kampsonen i Indre Østfold. Kommandant Carl Johan Erichsen ledet 1. divisjon i kamp mot tyskerne, og den pensjonerte majoren Alf L. Torpp var igjen som fungerende kommandant, med en vaktstyrke på rundt 20 mann.

Divisjonskommandoen gav ordre om at det ikke skulle heises flagg eller gjøres motstand på festningen. Da tyskernes hovedstyrke i området hadde nådd Sarpsborg ble Fredriksten evakuert. Før han gikk kuttet major Torpp linen på flaggstangen; tyskerne skulle ikke få heise hakekorsflagget helt uten videre. Klokken kvart på fire på ettermiddagen ble kommunikasjonen med generalmajor Erichsen på Mysen brutt, og klokken fire stengte Torpp kontoret.

Major Georg Maetsche, som ledet den tyske styrken ved Halden, var usikker på om festningen hadde noen ildkraft, og først kvart over fem kjørte de inn mot sentrum. Styrken bestod av 20-30 mann med to mitraljøser og en lett kanon. De holdt på å kjøre feil, men en overrasket haldenser pekte ut den riktige veien. Motorsyklene klarte ikke å komme opp den bratte Kirkebakken, men de fant en annen vei. Vel oppe på festningen heiste de, etter litt slit med den avkuttede flagglinen, et hvitt flagg som signal til hovedstyrken om at festningen var sikret. Fredriksten var tatt for annen gang, heller ikke denne gang med storm.

Under et møte mellom byens myndigheter og major Maetsche ble det enighet om at det ikke skulle heises tysk flagg på festningen. Men den 21. april vaiet det tyske krigsflagget der. Maetshe forsikret at det skyldtes en misforståelse, og flagget ble fjernet.

Tyskerne tok raskt i bruk festningen til å forvare norske krigsfanger. 260 offiserer og menige som hadde blitt tatt til fange i Østfold ble plassert i det gamle slaveriet. De ble løslatt etter kaitulasjonen i Sør-Norge.

Våpenhirden, en organisasjon underlagt Nasjonal Samling, fikk i 1942 våpentrening på festningen.

I september 1944 kom nye fanger. Natten til 15. september ble mellom 150 og 160 motstandsmenn arrestert av tyskere med hjelp fra norske nazister. De ble satt i Øvre magasin. Familiene deres ordnet med mat til dem. I noen uker ble Huth fort brukt som luftegård, men da tyskerne oppdaget at det ble sendt signaler til dem fra byen tok de i bruk Place d'Armes istedet. Flere av fangene ble utsatt for grov tortur.

Da freden kom i mai 1945 var det omkring 250 tyskere på festningen. Motstandsmennene var ikke mannsterke nok til å utfordre garnisonen, selv om krigen var slutt. De fikk derfor med seg en styrke polititropper ledet av løytnant Arne Ottersen som ankom 10. mai. Dagen etter møtte de på festningen. Kommandanten major Schieritz hadde flyktet, og en kaptein fra Wehrmacht ledet garnisonen. Mange av de tyske soldatene var beruset. Forhandlignene gikk raskt unna, og det ble bestemt at overtagelsen skulle skje klokken åtte samme kveld. Det ble lagt en plan; man var ikke sikker på at tyskerne var inneforstått med at krigen var over, og det at det var mye fyll var et usikkerhetsmoment. Place d'Armes ble raskt besatt, og de omkring hundre tyskerne som var igjen forholdt seg rolige. Enkelte av dem var på det tidspunkt ravende fulle. Den tyske kommandanten signerte en formell overgivelse på en papirbit. Han ville gjerne ha med frasen «Alles in Ordnung», men Ottersen kunne ikke vite om så var tilfelle og nektet å akseptere det. Tyskerne ble sendt vekk. De fikk ta med seg våpnene, men måtte legge igjen ammunisjonen, og ble plassert i Tuneleiren ved Sarpsborg. En liten gjeng fulle tyske soldater hadde gjemt seg på Dronningens bastion og måtte jages ut. En eldre soldat gråt bittert over at han måtte forlate Norge.

Den 12. mai klokken tolv middag ble det norske flagget igjen heist på festningen.

Kommandanter

Den første kommandanten var Tønne Huitfeldt, som ble utnevnt i 1661 og gikk av i 1677. I 2003 ble kommandantskapet nedlagt, men i 2008 ble det gjenoppretta – selv om festningen ikke lenger har noen militær funksjon. Åsmund Hanevik ble utnevnt til kommandant i 2024, som den foreløpig siste i rekka.

Hele oversikten over embetsinnehaverne ligger i artikkelen Kommandanter på Fredriksten festning.

Se også

Litteratur

Eksterne lenker

Se også

Koordinater: 59.11957° N 11.39677° Ø