Ingeborg Refling Hagen (1895–1989)

Ingeborg Refling Hagen omkring 1935.

Foto: Ukjent / Oslo Museum

Ingeborg Refling-Hagen i Norsk fangeleksikon Grinifangene, redigert av Børre R. Giertsen. Cappelen, 1946, s. 46.

Ingeborg Refling Hagen (født 19. desember 1895 på Tangen i Stange, død 30. oktober 1989) var en norsk forfatter. Hun debuterte i 1920 med novellesamlingen Når elv skifter leie, en rekke fortellinger fra gammelt Hedemarksmiljø. Hun holdt fram som prosaforfatter på 1920-tallet og skrev i en fortettet, lyrisk-musikalsk prosastil med sterk egentone. På 1930-tallet sto hun åpent fram som lyriker med den folkekjære samlingen Jeg vil hem att. Den ble en nordisk suksess. Hun åpenbarte seg da også snart som fremragende oppleser av egne dikt og holdt opplesningsaftener land og strand. Fra nå av skiftet forfatterskapet jevnlig mellom prosa og lyrikk. Hun skapte også et særegent kulturarbeid som etter krigen tok ny retning og fikk navnet Suttung. Det gikk hånd i hånd med hennes dikteriske virksomhet. For sitt forfatterskap og sitt kulturarbeid ble hun i 1967 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 1974 mottok hun Norsk kulturråds ærespris.

Ætt og arv

Ingeborg Refling Hagen var datter av Hans Petter (1862-1908) og Johanne Hagen (1861-1942) med slekt på Biri og i Ringsaker. Han var i ungdommen møller på Gjøvik gård hos Augusta Mjøen. Familien flyttet etter en tid til Tangen da han fikk stilling som møller på gården Vik. De bygde Fredheim, og der ble Ingeborg ble født som den fjerde av seks søsken. Barndomshjemmet var preget av et levende fortellermiljø. Mye tradisjonsstoff ble overlevert gjennom moromoren og moren, men også gjennom andre folk i bygda. Moren, Johanne, drev sin egen utradisjonelle søndagsskolen. Hun hadde i ungdommen arbeidet i bokhandelen hos Bodding på Gjøvik. Der var Lars Skrefsrud gjest når han var i Norge. Han underviste sønnen i huset, som siden skulle komme til å overta hans arbeid i Santalistan. Den unge våkne og vitebegjærlige Johanne lyttet til undervisningen når anledningen bød seg, og fikk med seg atskillig kunnskap om språk, diktning og dikteriske bilder som hun forsto å gjøre seg nytte av. Hun gav siden sin viten videre til egne barn sammen med en religiøs tradisjon som gikk tilbake til Hans Nielsen Hauge.

Hans Petter Hagen kom til å si opp stillingen som møller da det kom inn elementer som brøt ned det gode miljøet i mølla. De siste årene var han dagarbeider. De to eldste barna reiste tidlig ut. Louise emigrerte til USA, og Hjalmar dro til sjøs. Faren døde alt i 1908 etter en arbeidsulykke. Moren og de gjenværende barna måtte ta de arbeidsoppgaver de kunne få, og måtte dessuten selge selge huset for å dekke legeregningen, som dengang var på 60 kroner. Den nye eieren lot enken og de fire barna bo på et kammers i det som hadde vært deres eget hjem. Ingeborg og de to yngste søstrene fikk oppleve på kroppen hvordan unger ble utnyttet. Ingeborg, som var den eldste, og derfor mest ettertraktet, blant annet som barnepike, ble utnyttet også i skoletida. Dette førte til et brennende sosialt engasjement i voksen alder. Broren Gustav emigrerte til USA et halvt år etter farens død, der han tok seg godt fram etter hvert. To år senere reiste Ingeborg selv til England som barnepike. Her var hun i to og et halvt år.

Ufullstendig skolegang

Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda et år på Viken Folkehøgskole på Gjøvik en vinter. Moren betalte for dem ved å vaske internatet. Denne vinteren virket på den unge lærevillige jenta som en ferie etter alt slitet. Den ble, ved siden av en ufullstendig folkeskole, den eneste formelle utdannelsen hun fikk.

I butikk og på kontor i hovedstaden

1914 kom hun til hovedstaden for å søke arbeid. Her jobbet hun i disken på en melkebutikk på Simensbråten. Hun arbeidet også på kontor, men for det meste i butikk. I ledige stunder leste hun alt hun kom over. Deichmann var hennes universitet. Det hun kunne avse av sin lønn, sendte hun hjem. Hun sørget også for at de to yngre søstrene fikk lærerutdannelse, og søsteren Hilda ble etter en tid i stand til å kjøpe tilbake Fredheim.

På Simensbråten ble hun kjent med kunstmaleren Birgit Abrahamsen, som var kunde i butikken. Birgit hadde gått på Harriet Backers malerskole, var venn av Nikolai Astrup og tilhørte en krets av intellektuelle og kunstnere. Broren, Enok, var lyriker. Birgit forsto at den mørkhårede jenta bak disken kanskje egentlig hadde lyst til annet enn å ekspedere kunder. Hun hadde bøker gjemt i hyllene, slik at hun kunne utnytte tida dersom det innimellom var få kunder i butikken. Arbeidsdagen var lang, men hun kunne likevel ta imot invitasjon til Birgits hjem i Ilaveien (nå Olleveien).

Blant kunstnere og intellektuelle

I hjemmet hos Abrahamsen kom det interessante mennesker. Deriblant Anders Krogvik, som kunne holde de rene litterære forelesninger på stående fot. Ingeborg sugde til seg nye kunnskaper. Birgit oppmuntret henne også til å skrive selv. Det var hun nok så smått begynt med i hemmelighet. Men dette var det støtet som skulle til for at hun kom i gang for alvor. Hun tok på seg å pleie gamle fru Abrahamsen til hun døde, og lovet henne å ta vare på Birgit som levde og åndet for kunst, men som ikke var mye innstilt på det praktiske.

En ny forfatterinne

Da den første novellesamlingen forelå i 1920, ble den strålende omtalt av Hans E. Kinck. Han skjønte at det var framstått en "ny forfatterinde" med sans for form og stil, evne til å gjøre bruk av hedemarksdialekt i replikker, og dertil et helt spesielt stoff. Kinck visste å verdsette hennes språklige musikalitet som nok var noe i slekt med hans egen i et verk som Flaggermusvinger.

Det kom en strøm av bøker fra henne utover på 20-tallet; mange av dem komprimerte romaner med et dystert, ja til dels uhyggelig innhold. Oftest ble de godt mottatt, men noen tok støkken og sammenliknet hennes diktning med Edvard Munchs malerier, som på den tid ikke alltid ble forstått. Hun ble også betraktet som en en dikter for de få. Man kunne saktens lure på hvilken litterære bås hennes produksjon skulle plasseres i. Var det krass realisme, vill romantikk, eller kanskje først og fremst ekspresjonisme? I ettertid har man også forsøkt seg med termen magisk realisme.

Den bruk hun gjorde av dialekt, skulle med tida vise seg å bane veien for diktere som Hans Børli og Alf Prøysen. Hun offentliggjorde etter hvert en god del arbeider i pressen, f.eks. i «Tidens Tegn», «Arbeiderbladet», «Samtiden», «Kirke og kultur» og Arbeidermagasinet.

Ekebergkolonien

Parallelt med forfatterskapet skapte hun sammen med Birgit Abrahamsen et kulturmiljø på Nordjordet, en tidligere husmannsplass under Ekeberg Hovedgård, som de flyttet til i 1922. Birgit innrettet seg på kvisten der hun også hadde sitt atlier. Miljøet som oppsto her, fikk tilnavnet Ekebergkolonien i pressen. Det ble drevet litteraturstudier og utadrettet teaterarbeid. Blant dem som vanket i miljøet kan nevnes billedkunstnere som Gunnar Janson, Dagfinn Werenskjold og Henrik Sørensen og musikere som pianisten Melvin Simonsen og komponisten Eivind Groven. Den siste giftet seg med Ingeborgs yngste søster, Ragna i 1925. Svogerskapet resulterte i et fruktbart samarbeid, idet Eivind Groven skrev musikk inspirert av Ingeborg Refling Hagens verk, først og fremst Marihand og Brudgommen. Man hadde også kontakter med kunstnere og litterater i nabolandene.

1930-årene - lyrikk og politikk

På monumentet over de Spaniafrivillige i Birkelunden i Oslo står et vers av Ingeborg Refling Hagen.

Foto: Chris Nyborg (2013)

I 1932 debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med samlingen Jeg vil hem att. Den besto blant annet av emigrant-dikt. Den inneholdt også små noveller preget av eventyr og sagn. Emigrantenes situasjon opptok henne både fordi tre av søsknene hadde reist ut, og fordi hun selv hadde levd i utlendighet. Samlingen ble en salgssuksess for lyrikk det året.

Fra tidlig på 30-tallet var hun oppmerksom på den den økende trusselen fra fascismen og nazismen i Europa. Forfatterskapet fikk et tiltagende radikalt, politisk preg, og hun fikk venner som soknet til Mot Dag. Hun skrev dikt bl.a. om tilstanden i Spania, og gav opplesninger til støtte for kampen mot Franco i den spanske borgerkrigen. På monumentet over de Spaniafrivillige i Birkelunden i Oslo står et vers av Ingeborg Refling Hagen:

«For verden ga brigaden men den ga verden tro. Og fylte svikets avgrunn og la seg selv til bro. Når verdensharpen en gang kan varsle bedre kår senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård.»

Hun arbeidet i et voldsomt tempo, og gav ut opp til flere bøker i året, noen av dem under psevdonym.

Sammen med læreren Erling Elverhøy, bidro hun meget aktivt med utsmykningen av Stein skole på Romerike, som i dag kalles Eventyrskolen. Nå kom det godt med at hun hadde gode venner blant samtidskunstnerne, mellom dem Reidar Aulie, som malte et stort og berømt bilde av Henrik Wergeland, bl.a. inspirert av Ingeborgs diktning, spesielt verselinjen "Når det spirer engang i vårt spor/ er det Wergelands tanker som gror".

Et høydepunkt i produksjonen fra slutten av 1930-tallet, er romantrilogien Tre døgn på storskogen 1937-39. Den tar feste i norsk virkelighet, men handler like mye om stemningen i Europa og varsler om krigsutbruddet som hun så måtte komme. Verket kan i så måte sammenliknes med Duuns Menneske og maktene og Tarjei Vesaas' Kimen, til tross for store forskjeller i fortellertekninkk og stemning.

Kunstnerlønn

Hennes bøker Hvor kom vi fra? fra 1935, som i poetisk form forteller hvordan barn blir til og Utenfor balkongen fra 1936, som tar for seg Italienske forhold under Mussolini, utløste debatt. Utenfor balkongen ble forstått i Sverige, men ikke i Norge. Debatten trengte like inn i stortingssalen, der det i 1936 skulle avgjøres om hun skulle få kunstnerlønn. Hun fulgte selv med fra publikumsplass, og i boka De unge gir hun en frisk skildring av hvordan debatten forløp. Da avstemningen var over, var resultatet at hun, som den yngste norske dikter noen sinne, var tildelt Statens kunstnerlønn.

De første Wergelandstevnene på Eidsvoll

Men Ingeborg Refling Hagen ville bidra til å ruste opp sitt folk åndelig. Hun oversatte Henrik Wergelands bok Jødesaken i det norske Storting til moderne norsk og fikk den utgitt. Hun opptfattet dertil Wergelands diktning som vaksine mot nazistisk ideologi, og mente at barn og unge måtte få del i hans diktning. Hun skapte det første store stevnet på Eidsvoll 17. juni 1938, dvs. på Henrik Wergelands fødselsdag. Neste år gjentok hun det. Hun aktet å gjøre Wergelandsdagen til en årlig tradisjon. Om de første stevnene forteller hun i boka Gnister i mørket. Krigen kom i Norge i 1940, som hun hadde fryktet. Og dermed tok arbeidet hennes nye veier.

Krig, illegalt arbeid og fangenskap

Ved krigsutbruddet gikk hun inn i det illegale arbeidet og redigerte Jøssingposten. På initiativ fra venner opprettet hun en litterær barnehage. Hun skrev sanger og fortellinger med emne fra norrøne myter med tanke på barna, og en litteraturhistorie for barn på vers, som kunne synges på kjente melodier. Samtidig snørte nettet seg sammen om henne. Hun ble arrestert av Gestapo i sitt hjem på Nordjordet midt i desember 1941 og ble holdt i fangenskap i to og et halvt år, dels på Grini, dels under strengt vakthold på Ullevål sykehus. Hun unngikk å bli skutt ved å spille sinnssyk, og ved å påføre seg selv livsfarlige sykdommer, blant annet difteri som hun bare så vidt overlevde. Da hun endelig ble gitt opp og ansett som et menneskevrak sommeren 1944, kunne hun ikke stå på bena. Under sykehusoppholdet hadde hun i all hemmelighet undervist sykepleierskene på Ullevål i verdenslitteraturen. Disse pleierskene ble hennes venner for livet, og noen fulgte med til Fredheim for en periode.

Livsfrisen og «Suttung». Kulturarbeidet griper om seg

Det litterære arbeidet hun begynte i fangenskapet, grep om seg etter krigen, og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tida fikk navnet Suttung. Ingeborg Refling Hagen mente at den litterære arven og gammel visdom kunne virke personlighetsutviklende og bevisstgjørende og var egnet til å motarbeide at nazistiske tendenser skulle blomstre opp igjen. Den bakgrunn hun hadde fra sitt hjem, fra sine erfaringer som utnyttet barnearbeider, fra kulturarbeid før krigen, og fangenskap under krigen og ikke minst, erfaringen som skapende og utøvende kunstner, gjorde at hun kjente det som en plikt, for ikke å si et kall, å gi videre noe av det fond av innsikt hun satt inne med. "Kunskap er makt, men visdom er tjeneste" pleide hun å si. Hun ønsket å tjene sitt folk, og bidro stort til å oppøve sans for og glede ved god og klassisk litteratur. Hun oppfattet denne som en arv barn hadde rett på. Hun mente at de hadde bruk for å få del i den så tidlig som mulig slik at den ble personlig eiendom, og derved kunne skape vekst i sinnet.

De neste tiårene kom det til å bo unge mennesker i Ingeborg Refling Hagens hjem i perioder. Ikke alle bodde der fast, men deltok likevel i arbeidet. Hun reiste også til Oslo hver uke og drev lesesirkler og opplesningsvirksomhet og teaterarbeid i en årrekke. Hun tok aldri betalt for sin undervisning. "For intet har jeg fått mine kunnskaper, og for intet gir jeg dem videre", kunne hun si. Hun førte sine elever inn deler av verdenslitteraturen, fra Homer og Vergil til Shakespeare og Dostojevski, fra Dante og Wergeland til Søren Kierkegaard, Ibsen og Kinck. Det ble ikke lest bare bruddstykker, men hele verk. Hele Brødrene Karamasow, alle Shakespeares kongedramaer osv. Etter hvert arrangerte de elevene som var kommet lengst, egne studieleirer i sommermånedene. Og Suttungs husteater utviklet seg til Suttungteateret, med heldagsforestillinger på Tangen samfunnshus. I tur og orden kom Wergelands og Kincks mer eller mindre uspilte dramatikk opp på scenen. Også verker av Gunnar Heiberg og Jonas Lie gikk over scenen. Publikum kom langveisfra for å være til stede på disse kulturbegivenhetene. Parallelt med at hennes elever studerte og arbeidet med litteratur med Fredheim som base, tok de gjerne gymnas, lærerskole og embetseksamen. I sitt videre yrkesaktive liv bar de med seg en helt uvurderlig åndelig ballast. Mange ble lærere og mange har ført videreført de impulser de fikk på Fredheim i mange ulike sammenhenger.

Parallelt med suttungarbeidet, utga hun det merkelige verket Livsfrisen. Det er blitt karakterisertt som et folkepedagogisk verk. I en særegen kombinasjon av diktning og en søkende essayistikk forklarer hun sin egen utviklingsvei gjennom ledefiguren, sitt alter ego, Ingrid Mostua. Til "Livsfrisen" hører også seksbindserien, Eventyr og historier fra Mostua, som er gjennomillustrert av Olav Bjørgum. Hun fortsatte også å gi ut lyrikksamlinger helt til det siste.

17.-junistevnene etter krigen

Wergelandsstevnet fra Eidsvoll ble tatt opp igjen på Romerike i 1948, og har siden 1950 vært avviklet på Tangen, med en Blomsterprosesjon som en sentral del av programmet (se ekstern lenke). Stemnet og kulturarbeidet vokste gradvis og var på sitt største på 1970-årene og inn på 80-tallet. Hennes 17.-junistevne holdes fortsatt i hevd på Tangen, der kunsten å lage de såkalte 17.-juniblomstene også levere i beste velgående.

De siste årene

En stor litterær bragd var de tre erindringsbøkene som hun skrev mellom 1979 og 1982. Den frodige diksamlingen Vårvåt Lørdagskveld kom i 1984 kan sies å knytte forbindelsen tilbake til Jeg vil hem att.

I 1984 begynte Ingeborg Refling Hagens jernhelse å svikte, og hun lot arbeidet med Wergelandsstemnet gå over til yngre krefter. Hun døde i 1989 nesten 94 år gammel og ligger begravet på Tangen Kirkegård, under samme gravstein som søsteren Hilda Johanne Hagen (1898-1972). I nærheten ligger den yngste søsteren Ragna (1902-1960) og hennes mann, komponisten Eivind Groven (1901- 1977.

Uoverskuelig virkningshistorie

Ingeborg Refling Hagen fikk et langt og aktivt liv, og virkningen av hennes kulturarbeid er uoverskuelig. Det strekker seg fra barnehagen til Universitetet på høyeste nivå.

Etter Ingeborg Refling Hagens død, pleier blomsterprosesjonen på Wergelandsdagen å gjøre et opphold ved hennes grav med opplesning og sang til ære for den dikter hun kanskje elsket høyest, Henrik Wergeland.

Verker

• Når elv skifter leie, Steenske forlag 1920.
• Svartsnær, Steenske forlag, 1921.
• Loke sår havre, 1922.
• Ugild, Aschehoug 1923
• Valvarsel, Aschehoug 1924
• Glaam, Aschehoug 1925
• Marihand, Asch. 1926
• Brudgommen, Asch. 1927, ny utgivelse 1966, illustrert av Olav Bjørgum
• Fostersverdet, Asch. 1928
• Tidhvervsklokken, Asch. 1929
• I skreddertimen, noveller, Asch.1930
• Har du hørt det?, noveller, Asch. 1931.
• Jeg vil hem att, dikt og noveller, Asch. 1932.
• Lørdagskveld, dikt og noveller, Asch. 1933.
• Jeg har møtt en engel, dikt og noveller, Asch. 1934.
• Himmeriks hellesten, barnebok, illustrert av Reidar Aulie, Asch. 1935.
• Hvor kom vi fra?, dikt og noveller, Asch. 1935.
• Livets dans, Roman, Asch. 1936
• Henrik Wergeland, dikt, utgitt sammen med oversettelsen av Jødesaken, Tiden 1936.
• Utenfor Balkongen, Roman, Asch. 1937
• Kjørekaren (Tre døgn på Storskogen 1), roman, Asch. 1937
• Den gamle pioner, dikt, ill. av Dagfinn Werenskjold [[Tiden, 1937.
• Sognebudet (Tre døgn på Storskogen 2), roman, Asch. 1938
• Annendagsfesten, dikt, Asch. 1938
• Den nye læreren (Tre døgn på Storskogen 3), Asch. 1939.
• Låndag på Skolen, litterør ønskeliste for barn, stensil-utgave 1939, nye opplag på Suttung forlag.
• Ridderleken, barnebok 1940 (Stensilutgave)
• Mytesanger, norrøn mytologi for barn, stensilutgave 1940
• Fedrenes guder, mytologi illustrert av Per Teigen. stensilutgave 1941, opptrykk Suttung 1980 og 1992.
• Hva er forskjellen på fengsel og dødsdom, dikt mot dødsstraff, eget forlag 1945.
• Vi må greie oss selv, Livsfrisen 1, Asch. 1948.
• Jeg vil lete og banke, Livsfrisen 2, Asch. 1949.
• Den første morgentimen, Livsfrisen 3, Asch. 1950.
• Jeg så det, Livsfrisen 4, Asch. 1950. Livsfrisen samlet utgitt på Suttung forlag 1977.
• Agnes - ga du alt, barnebok, eget forlag 1953.
• Elva flyt så stille under bakkelandet, dikt, Asch. 1954.
• Kongen farer forbi Tangen, dikt, Asch. 1956.
• I natt red´n Henrik forbi, en samling Wergelandsminner, Asch. 1958.
• Livet svikter ikke livet, dikt, Asch. 1960.
• Jeg foretrekker lyset, dikt, Asch. 1962.
• Ellisiv og Harald Hardråde, noveller og dikt, Asch. 1966.
• Også vi når det blir krevet, barnebok, barnebladet Magne 1967.
• Underveis, prolog til åpningen av DNAs landsmøte, DNA 1967.
• Jeg vil hem att – Utvandrerdikt, Suttung forlag, 1970.
• Eventyr og historier fra Mostua, I-VI, Suttung forlag, 1967–73.
• Guds Tuntre, dikt, Suttung forlag 1972
• Vi løfter de lenkede hendene våre, Skuespill til minne om Andrew Furuset, Suttung forlag 1972
• Jesabels latter, dikt, asch. 1973.
• Lyst for og mørkt bak, prolog, Asch. 1974.
• Spekulanten (livsfrisen 5), Suttung forlag 1975
• "Når du går til kvinnen, så glem ikke pisken", dikt, Asch. 1975
• Sigrid og de andre, barnebok, Suttung forlag 1976.
• Min venn jeg drømte det jo bare (livsfrisen 6), Suttung forlag 1977.
• Ellisiv og Harald, dramatiserte dikt, utvidet utgave, Suttung forlag 1977.
• Hilda og de andre, barnebok, suttung forlag 1978.
• Lynglimt fra landeveien, enaktere, Suttung forlag 1979.
• De unge, selvbiografi, Asch. 1979
• Gudmund og de andre, barnebok, Suttung forlag 1980.
• Gnister i mørket, selvbiografi, Asch. 1980.
• Løftet må holdes, Selvbiografi, Asch. 1982.
• Vellystinger, dikt, Asch. 1983.
• Vårvåt lørdagskveld, dikt, Asch. 1984.
• Louise og de andre, 1984.
• Tre dagers moro og tre dagers vent, 1996.

Under pseudonym:

Som Inge Borg:

• Vi må greie oss selv, Tiden norsk forlag 1934
• Verden er så stor så stor, Tiden norsk forlag 1935
• Ingen penger, ingen billett, Tiden norsk forlag 1936
• Skole og gode dager, Tiden norsk forlag 1937

Som Hans Haga:

• Møllerkammerset, første natt, Tiden Norsk Forlag 1936.
• Møllerkammerset, annen natt, Tiden Norsk Forlag 1937.

Dessuten en rekke litterære gjennomgåelser av Shakespeare, Ibsen, Homer, Victor Hugo og Dante.

Om Ingeborg Refling Hagen (utvalg)

• Kraugerud, Alfhild: "Dikteriske virkemidler hos Ingeborg Refling Hagen"
• Giertsen, Børre R. (red.): Norsk fangeleksikon : Grinifangene. Cappelen, 1946, s. 46. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Gundersen, Svein (red.): "Av skalden fikk vi landet" Festskrift til Ingeborg Refling Hagens 85-årsdag med artikler av Gunnar Janson, Ivar Lo-Johansson, Dagne Groven Myhren, Aslaug Groven Michaelsen osv.
• Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 305-308, 367. ISBN 978-82-03-26751-2.
• Wergeland, Ingrid Elise: "Slik som kjærlighet vekker deg" (biografi)
• Ystad, Vigdis i Norsk litterære årbok
• Ystad Vigdis, I Kvinnelitteraturhistorien

Eksterne lenker

• Ingeborgmuseet
• Suttung
• "Jeg foretrekker lyset"
• Trylleskogen
• Digitaliserte bøker av Ingeborg Refling Hagen og om Hagen hos Nasjonalbiblioteket
• Ingeborg Refling Hagen i Historisk befolkningsregister.

---