Johan Bernhard Hjort (1895–1969)
Johan Bernhard Hjort (født 25. februar 1895 i Kristiania, død 23. februar 1969 samme sted) var høyesterettsadvokat. I mellomkrigstida var han høyreaktivist, og han var en av grunnleggerne av Nasjonal Samling. I 1937 gikk han ut av partiet, og under krigen ble han sentral i arbeidet med å registrere norske fanger i Tyskland og å sørge for bedre forhold for dem. I etterkrigstida ble han kjent som en forkjemper for menneskerettigheter, blant annet gjennom sitt forsvar av Agnar Mykle og i flere saker om homofiles rettigheter.
Slekt og familie
Han var sønn av marinbiolog og fiskeridirektør Johan Hjort (1869–1948) og Wanda Maria von der Marwitz (1868–1952). Mora var av prøyssisk adelsslekt, mens faren tilhørte en av Hjortslektene.
Den 7. februar 1920 ble han gift med Anne Cathrine Holst (1895–1992), som var datter av lege og professor Peter Fredrik Holst og Kristine Eleonore Sartz Fürst. Hennes far tilhørte slekta Holst, og industrilederen Johan Throne Holst var hennes onkel.
Johan Bernhard og Anne Cathrine Hjort fikk seks barn:
- Wanda Hjort (1921–2017), sosionom. Gift med Bjørn Heger.
- Johan Hjort (1922–2001), høyesterettsadvokat.
- Peter Fredrik Holst Hjort (1924–2011), professor dr.med.
- Helge Hjort, ingeniør.
- Kirsti Hjort (1931–1990), pianist.
- Haldis Hjort (f. 1940), psykolog.
Liv og virke
Johan B. Hjort vokste opp i Bergen. I 1911 flytta familien til Bestum, som den gang lå i Aker herred. Han gikk ut fra handelsgymnas i 1913 og tok examen artium i 1915. Deretter begynte han på jusstudier, og ble cand.jur. i 1919. I de første årene etter dette var han blant annet advokatfullmektig og dommerfullmektig. I 1925 åpna han så egen sakførerpraksis i Oslo. Han fikk bevilling som høyesterettsadvokat i 1929. Fra 1932 var han kompanjong med Harald Nørregaard.
Han engasjerte seg også i flere saker ved siden av jobben. Fra 1921 til 1925 var han sekretær for Norges Byforbund, noe som førte til at han resten av livet var interessert i kommunalspørsmål. I 1922 begynte han å utarbeide en revisjon av statsbudsjettformen sammen med Trygve J.B. Hoff, og som følge av dette ble han sekretær i statens budsjett- og regnskapskomité fra 1924 til 1926. Han utarbeida finansinnstillinger for både Bondepartiet og alliansen Høyre/Frisinnede Venstre for budsjettåret 1926/1927. Fra 1926 til 1928 var han privatsekretær for finansminister Fredrik Ludvig Konow.
Da Fedrelandslaget ble grunnlagt i 1925 var Hjort med fra starten. Mot slutten av 1920-åra møtte han Vidkun Quisling, og han ble med i den indre kjernen som planla opprettelse av et nasjonalsosialistisk parti, blant annet gjennom miljøet rundt Nordisk Folkereisning i Norge som ble stiftet i mars 1931 etter at folk fra dette miljøet hadde møtt hverandre hjemme hos Frederik Prytz i Hafrsfjordsgata 7 siden våren 1930.
Fra partistiftelsen i 1933 hadde Hjort en sentral plass i Nasjonal Samling. Han var fylkesfører i Akershus og leder for Hirden, partiets halvmilitære avdeling. Rundt midten av 1935 kom Hjort inn i en krets som var kritisk til Quisling og sentralledelsen i NS, og etter valgnederlaget i 1936 ble det en åpen strid i partiet. Som følge av denne striden meldte Hjort seg ut i februar 1937. Han kom inn i den pangermanske kretsen omkring Hans S. Jacobsen og tidsskriftet Ragnarok, og deltok ellers ikke i politikk i denne perioden. At han gikk ut av NS skyldte altså ikke at han brøt med den nasjonalsosialistiske ideologien, men at han var uenig i hvordan partiet ble drevet.
Etter angrepet på Norge i 1940 var Hjort sentral i arbeidet med å avsette Vidkun Quislings første regjering, som utnevnte seg selv gjennom statskuppet den 9. april. Han samarbeida med Administrasjonsrådet, og ble formann i Krigsfangeutvalget og Krigsskadetrygden. Han var også med på forhandlingene blant annet som mellommann og tolk for fylkesmann Ingolf Elster Christensen. Det ble snakket om ham som kandidat til en ministerpost, men han trakk seg fra forhandlingene i juni 1940. Han begynte raskt å engasjere seg som forsvarer ved krigsrettene og i Folkedomstolen.
I løpet av det første krigsåret kom Hjort i stadig sterkere opposisjon til okkupasjonsmakta. I 1941 skrev han en kritisk og provoserende artikkel i Norsk Rettstidende, og høsten 1941 ble han arrestert. Pågripelsen skjedde den 21. oktober, og fram til 15. desember ble han sittende på Møllergata 19. Deretter fulgte et opphold på Grini, med fangenummer 1133. Fra 22. til 26. januar 1942 var han på Akershus landsfengsel, og så var det tilbake til Grini inntil han den 6. februar 1942 ble sendt til Tyskland via Akershus landsfengsel. Han ble altså sendt til Tyskland, men slapp unna opphold på tukthus eller i konsentrasjonsleir. Hans tyske svoger brukte sine forbindelser til å sørge for at hele familien Hjort i stedet ble internert på familiens slott Gross Kreuz utafor Berlin.
Det var en mild form for husarrest de satt i, og familien begynte å kontakte og registrere norske fanger i området. Dette var til stor hjelp underveis i krigen, fordi det førte til at mat og medisinsk hjelp nådde fangene. På slutten av krigen betød det også at man hadde oversikt over mange av de norske fangene, slik at de kunne hentes ut. Han forsøkte etter beste evne å gripe inn i rettssaker mot nordmenn i Tyskland. På slutten av krigen bidro Hjort til å få hjem de norske offiserene som hadde blitt igjen på sovjetiskokkupert område.
Da krigen var over gjenopptok Hjort advokatpraksisen. I og med at han var utmeldt av NS i god tid før krigen brøt ut, og at han hadde vist «nasjonalt sinnelag» under krigen, ble det ingen sak mot ham under landssvikoppgjøret. Til tross for dette opplevde et av hans barnebarn, ordfører i Tromsø Jens Johan Hjort, at hans valgkampsang i 2011 ble kryssklipt med nazisymboler i en video på YouTube.[1]
Han ble i løpet av noen få år en av de mest kjente skrankeadvokatene i Norge. Landssviksaken mot Roald Dysthe var også meget spesiell. Han var en kjent NS-mann som etter krigen påsto seg frikjent fordi han i det stille hadde arbeidet for motstandsbevegelsen. Dysthe ble først dømt til 6 års fengsel, men med Hjort som forsvarer fikk han saken gjenopptatt, ble frikjent og fikk etter hvert også erstatning. Statsadvokat Helwegs kommentar var at «forsvareren har hatt et usedvanlig byrdefullt verv som han har utført på en for sin klient fortreffelig måte».[2] Fra 1955 til 1965 var han fast forsvarer ved Høyesterett, og det var i den forbindelse at han ble Agnar Mykles forsvarer. han tok også på seg å føre en sak for Det Norske Forbundet av 1948 i et forsøk på å avkriminalisere homofili.
I 1961 ble han formann i Riksmålsforbundet, etter å ha engasjert seg i riksmålssaken i lengre tid. Han var fast skribent i Farmand, og skrev særlig om språkspørsmål. Han ga også ut de rettshistoriske essaysamlingene Justismord og Dømt med rette. Debattboka Demokrati og statsmakt var et oppgjørt med statsbygningen under Einar Gerhardsen.
For sin innsats under krigen mottok Hjort Christian Xs frihetsmedalje og Svenska Röda Korsets sølvmedalje.
Johan Bernhard Hjort er gravlagt i familiegrav på Ullern kirkegård i Oslo.
Referanser
- ↑ «Nazihetses for NS-bestefar» på iTromsø, publ. 2011-10-24, lest 2017-03-16.
- ↑ sitert i Fri mann, side 333
Litteratur og kilder
- Johan Bernhard Hjort i Historisk befolkningsregister.
- Figueiredo, Ivo de: Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie, Aschehoug, 2002, ISBN 82-03-22973-5
- Figueiredo, Ivo de: Johan B. Hjort i Norsk biografisk leksikon.
- Norsk fangeleksikon : Grinifangene. Utg. Cappelen. Oslo. 1946. Digital versjon på Nettbiblioteket.