Kjeldearkiv:Da krigen kom til Lillestrøm
Denne artikkelen er en bearbeiding av foredraget Da krigen kom til Lillestrøm som Erik Hernes holdt i 2015. Han starter med et avsnitt fra faren Daniel Hernes’ nedtegninger.
Erik Hernes er født i Lillestrøm 1942. Han avsluttet i 1993 en lang militær karriere som generalmajor. I årene 2001-2005 var han tilbake som sivilt ansatt sjef for Forsvarets Logistikkorganisasjon.
Daniel Hernes’ erindringer
Klokken var sånn like før åtte om morgenen, tirsdag 9. april 1940. Jeg stod ved vasken på kjøkkenet og barberte meg i Kjerulfsgate 19. Vi leide i andre etasje hos fru Antonsen, i siste huset i gata før Måsan. Jeg skulle på jobben som bestyrer i Samvirkelaget på Volla. Plutselig hørte jeg voldsom dur utenfor vinduet, så vindusrutene klirra, flydur var det, og rett utenfor kjøkkenvinduet så jeg et digert, svart fly som fòr forbi, rett over tretoppa på Måsan. Like etterpå hørte vi voldsomme brak, mot Kjeller. «Nå trur jeg disse militære har blitt spinne gær’ne, flyr lavt og øver rett utafor huset», sa jeg til Eva. Det hadde vært mye flyaktivitet på Kjeller den siste tida. Flyalarmen hadde kanskje sikkert gått, men det hadde den gjort så mange ganger før at det brydde vi oss ikke særlig om. Like etter kom det flere fly. Og plutselig hørte vi fru Antonsen rope fra første etasje: ”Det brenner på Kjeller!” Jeg så ut av vinduet, og der, fra omtrent der «hundremeterene» på Kjeller var, kom det svart, fæl røyk. Det syntes så godt for det hadde nettopp snødd og var så hvitt og fint ute på Måsan. Idioter som vi var gikk vi ut på gata for å se bedre, vi var ikke de eneste i Kjerulfsgate som gjorde det. Og da vi stod der kom det plutselig to fly til, rett etter hverandre, rett over hustaket, de var ikke så veldig høyt. Og dette var ikke de norske flya vi var vant med, dette var tyske fly. Vi hadde sett nesten maken tidligere på Kjeller, med de samme merkene på vingene. Og nå så vi at de slapp bomber. Herregud, så redde vi blei, løp inn i huset, ned i kjeller’n og satte opp lemmene for kjellervinduene og bare satt der i tussmørket å så på hverandre. Det var ikke øvelse, det var på ordentlig. Krigen hadde kommet til Lillestrøm.
Krig
Ja, krigen kom til Lillestrøm omtrent klokka 8 om morgenen 9. april 1940, kort, rått og brutalt. Mor og far leide da hos fru Antonsen i Kjerulfsgate 19 som den gang var det siste huset før Måsan i Kjerulfs gate. Jeg var ennå ikke født. Men det ble mange turer i kjelleren i Kjerulfs gate gjennom de neste fem lange årene, noe også jeg fikk oppleve, men som jeg ikke husker noen ting fra. Vi ble også evakuert, til bestefar og bestemor på Hagan i Strømmen, de hadde småbruk i Løkkeveien, mens bestefar var graver på Stalsberghagen. Det var liksom litt tryggere der oppe. Bestefar og bestemor på Volla hadde bare en liten potetkjeller under dokkestua til min mor å krype ned i, og der var det ikke særlig komfortabelt.
Omfang og begrensninger
Det skjedde svært mye i Norge i aprildagene 1940. Denne artikkelen begrenser til «de nære ting», det vil si det som skjedde på Kjeller og i Lillestrøm under det tyske angrepet, bakgrunn for angrepet og okkupasjonen i aprildagene 1940. Jeg er ingen historiker, og i hvert fall ikke et «tidsvitne», så det jeg presenterer har jeg hentet fra forskjellige kilder – se kildelisten.
Operasjon «Weserübung»
I Tyskland hadde sjefen for Kampf Gruppe (K Gr) 100, Hauptmann Arthur von Casimir, ved et møte med von Falkenhorst i Hamburg i slutten av mars mottatt forseglete papirer. Da han 7. april fikk beskjed om at han skulle åpne konvolutten ble overraskelsen stor. Det viste seg at konvolutten inneholdt kart og ordre om angrep mot mål i Oslofjorden og Kjeller, og ikke Frankrike som de trodde. I papirene var det bl.a. detaljerte beskrivelser om størrelsen på Hærens og Marinens flyvåpen i Sør-Norge, hvilke fly de rådde over og hvor de var stasjonert. De visste også at nye Curtiss jagerfly var anskaffet til Hærens flyvåpen på Kjeller, og at to luftvernbatterier var utplassert for å beskytte flyplassen mot angrep.
Ifølge operasjonsordren skulle Stabskette som besto av tre Heinkel He-111 og 1. Staffel (1/K Gr 100) ta seg av mål i Oslofjorden. 2. Staffel ledet av Oberleutnant Gerhard Korthals fikk oppgaven å angripe Kjeller. Et Staffel bestod av inntil 9 fly, her He-111. Kartene som flygerne fikk utlevert, var så store at de var vanskelige å bruke inne i flyet. Løsningen ble at de fikk tak i noen skoleatlas som de fløy etter.
8. april ble så avdelingen overført til Nordholz like syd for Cuxhaven i Nord-Tyskland. Klokken 06.07 tysk tid 9. april tok K Gr 100 av fra Nordholz med sjefen von Casimir, som førstemann. Etter ca 20 minutter var alle flyene i luften med kurs nordover. Flyene var lastet både med 50 kg sprengbomber og brannbomber. De fløy nordover i ca 10 meters høyde. Forrest lå de tre flyene i Stabskette. Deretter fulgte 1. og 2. Staffel hver med åtte fly. Ved innløpet til Oslofjorden møtte de svært lave tåkeskyer. Da delte formasjonen seg. Besetningene i de åtte flyene tilhørende 2/K Gr 100 fikk beskjed om selv å finne veien til Kjeller og utføre bombingen av flyplassen.
Ca kl 07.30 gikk flyalarmen i Lillestrøm for andre gang den morgenen. Klokken 07.55 kom de første fem-seks flyene lavt inn over Strømmen og svingte inn mot Flybataljonens to store trehangarer («hundremeterne») som lå i nærheten av Måsasvingen. De la seg på rekke da de kom over Sagdalen med kurs for Kjeller. Flygerne droslet motorene slik at propellene bare så vidt snurret rundt. Da flyene var like over hustakene i Lillestrøm ga de full gass.
Like før Oberleutnant Korthals i lederflyet nådde frem til skur 11 og 12 (Hundremeterne) slapp hvert fly 4-5 sprengbomber, men det ble også sluppet brannbomber. Flyene passerte over målet i 15-20 meters høyde og fortsatte lavt oppover mot Brøter. Mitraljøselaget ved Sørum gård fyrte løs mot det første flyet som passerte et par hundre meter fra posten. Flyet skjøt tilbake, men uten å treffe. Like etter steg røyken opp fra Skur 12 som nå sto i full fyr. Litt etter begynte også Skur 11 å brenne. Etter første angrepet fortsatte flyene å kaste bomber mot Flybataljonen fra 3-400 meters høyde. Deretter slapp flyene bomber mot Flyfabrikken og Flyskolen.
I mellomtiden hadde de ansatte på Flyfabrikken søkt ly i det nye tilfluktsrommet i fjellet på motsatt side av Fetveien. I tillegg til selve luftvernet rundt flyplassen var det flere Coltmitraljøser i stillinger rundt Kjeller. Disse ble betjent av soldater som var elever på et våpenmekanikerkurs som pågikk. Under angrepet fortsatte elevene å fyre løs med Coltmitraljøsene sine mot bombeflyene. Bombeflyene holdt nå litt større høyde enn da angrepet startet. Etter ca. 1500 skudd begynte mitraljøsene å svikte. Kruttet ga slagg, og dette gjorde at mekanismen ikke funksjonerte. Noe senere var det også kommet til andre He-111 fly, og disse fortsatte bombingen av området. Ved 9.30-tiden var hovedangrepet over selv om det fortsatt forekom tysk flyaktivitet over Kjeller. Flyplassen ble bl.a. overfløyet av et Dornier 17 fotorekognoseringsfly som fotograferte resultatene av bombingen.
Kl. 14.07 den 9. april kom det beskjed fra Forsvarets ledelse om at Oslo, inkludert Kjeller, var overgitt, og ordre om «Ild opphører» ble gitt. Det var store ødeleggelser inne på Kjeller, men utrolig nok var ingen nordmenn drept under angrepet. Det gikk rykter om at en flysoldat hadde omkommet, men dette er trolig bare rykter. Ingen hus i Lillestrøm ble ødelagt, men det var skudd og splintskader på en del hus i Storgata. Jeg vil gjette på at disse skuddskadene var fra norske mitraljøser plassert ved Sørum gård som hadde skutt ned mot angrepsflyene som kom inn i svært lav høyde.
9. april klokka 11.45 lokal tid startet et Ju-52 fly fra Fuhlsbüttel utenfor Hamburg. Observatør og sjef om bord var Leutnant Rexhausen. Han hadde ordre om å foreta en flyrekognosering av visse områder i Sør-Norge. Flyet kom inn over Kjeller ca 15.15. Da flyet passerte over plassen i 100 meters høyde, åpnet en av mitraljøsene ild mot flyet tross ordren om ”Ild opphører”. Skytingen ble besvart fra flyet. Feltwebel Scholz som betjente det aktre ryggtårnet ble da hardt såret. Flyet satte kurs for Fornebu der Scholtz ble tatt under behandling. Flyet fortsatt til Ålborg. Dagen etter kl. 10.00 startet flyet fra Ålborg med kurs for Kjeller for å gjennomføre oppdraget. Da flyet denne gang kom inn over flyplassen, lå det et stort hakekorsflagg på bakken som signal om at Kjeller var på tyske hender. Selv om det var 50 cm med snø på bakken foregikk landingen uten problemer.
Rexhausens Ju-52 ble det første flyet fra Luftwaffe som landet på Kjeller. En av de ansatte på flyfabrikken kjente igjen den tyske flygeren som en av flygerne til Lufthansa som hadde fløyet Ju-52 på flyruten mellom Kjeller og Tyskland i en kort periode før krigen. Rexhausen rapporterte hvor mye flybensin som befant seg på Kjeller. Rapporten forteller også at Kjeller var i dårlig forfatning og at flyplassen var ubrukbar for flyging fra snøsmeltingen begynte og til langt ut i mai.
På grunn av snøen ble det problemer da flyet skulle ta av. Men nordmennene kjente til teknikken med å benytte startski, eller «abwerfbaren schneekufen» som det står i rapporten. Dette var ski som kunne plasseres under hjulene, og som falt av etter takeoff. Nestkommanderende på Kjeller, løytnant Slaatten, hjalp tyskerne med å tilpasse startskiene. Deretter var det bare å starte opp motorene og komme seg i luften og flyet landet på Fuhlsbüttel kl 18.55.
Så langt historien fra Skarphol. Han har gjort en imponerende jobb med å spore alle disse opplysningene.
Det hører jo selvsagt med til historien om angrepet på Kjeller 9. april at Kongefamilien, Storting og Regjering hadde reist med ekstratog fra Oslo Ø kl. 07.00 om morgenen, og var kommet til Lillestrøm da den første tyske angrepsbølgen kom. De ble beordret ut av toget og ned i tunnelen under stasjonen til angrepet var over. Så bar det om bord i toget igjen og de dampet videre mot Leirsund. «Men vet du» fortalte Kong Olav meg da jeg hadde audiens hos ham i mai 1990, «angrepet var jo ikke over. Vi så stadig fly som kom lavt over toget, og ett fulgte oss en god stund før det fløy videre mot Oslo.» (Det var et He-111 bombefly, ble det senere bekreftet). Vi kan vel takke tysk disiplin for at de ikke angrep toget, de hadde kun ordre om å angripe og bombe Kjeller og flyene som de trodde var der. Togtransport var ikke et prioritert mål!
Da luftkampene var over 9. april hadde jagervingen skutt ned to fly, men mange tyske fly hadde havarert på Fornebu etter å ha blitt beskutt under landing. Fra luftvernstillingene på Kjeller ble det rapportert om to nedskutte og to skadede tyske fly, men dette er nok sterkt overdrevet, tyske dokumenter kan ikke bekrefte dette, og vrak er ikke funnet.
Hvorfor var Kjeller så viktig?
Da Hitler den 2. april ga ordren til von Falkenhorst om at Wesertag var satt til 9. april, stilte han samtidig en enorm tysk flystyrke til rådighet. Det var over 300 bombefly, 600 transportfly, 100 jagerfly og over 100 oppklaringsfly, stabsfly og rekognoseringsfly, alt i alt over 1100 fly. Tyskernes bekymring var at siden mye av invasjonsstyrken deres kom «på vinger» på Wesertag, ref. de 600 transportflyene, ville de være sårbare for angrep fra norske jagerfly. Man kan vel trygt si i ettertid at bekymringen var ubegrunnet!
Som nevnt foran: Da Hauptman von Casimir fikk operasjonsordren for Weserübung fikk han full oversikt over alle norske flystyrker. Hvordan visste de alt dette? Svaret er: det var svært enkelt!
For det første hadde Lufthansa begynt sivil trafikk mellom Hamburg, Kjeller og London i 1937. Da Fornebu var ferdig i 1939, insisterte Lufthansa fortsatt på å fly på Kjeller. Det er velkjent at da krigen kom bodde to Lufthansaflygere på Hotell Fagerborg. Tidlig 9. april kom de ned til frokost, iført Luftwaffeuniformer!
For det andre hadde det vært veldig mange krenkelser av norsk luftrom månedene før, dette var mest sannsynlig rekognoseringsfly som overfløy de sentrale norske flyplassene for å registrere fly, aktiviteter og norsk reaksjonsevne.
For det tredje hadde den tyske luftattacheen i Oslo, Eberhardt Spiller, det de kalte «inspeksjonsrett». Det vil si at han kunne forlange å få inspisere alle norske flyavdelinger. Så sent som i mars 1940 hadde han forlangt å få inspisere Jagerflyavdelingen som var deployert til Fornebu. Det var ikke vanskelig å kartlegge luftforsvaret av Norge når man kunne benytte seg av dette diplomatiske privilegium.
Det norske flyvåpen besto av knapt 100 fly, fordelt på Hærens og Marinens Flyvåpen. Kun en håndfull av disse var i stand til å ta opp kampen mot den tyske flyflåten. Hærens flyvåpen hadde sitt hovedkvarter og forlegning på Kjeller, Marinens Flyvåpen lå i Horten. De fleste fly fra begge enheter var allerede spredd ut over det ganske land på nøytralitetsvakt. Og som kjent sendte kaptein Normann flyskolens fly fra Kjeller til Gansvika 8. april, og senere videre til Osen og Sverige. Egentlig spilte det ingen rolle, de var fullstendig ubrukbare til luftforsvar. De hadde ikke våpen!
Det var ingen enhetlig ledelse av dette lille flyvåpenet. Luftforsvaret av Norge hadde fått sin doktrine, flyene skulle kjempe i luften, punktforsvar av objekter, for eksempel Kjeller, skulle være med luftvernkanoner og mitraljøser, og observasjon og varsling var stort sett overlatt sivile instanser, som fyrvoktere, politi, stasjonsmestere på jernbanen og noen få utplasserte lytteposter. Men disse måtte ringe via rikstelefon til en hovedsentral i Oslo, som så skulle varsle berørte avdelinger. Det var for eksempel den britiske attacheen i Oslo som 9. april kl. 01.30 ringte hjem til sjefen for Hærens Flyvåpen, oberst Gulliksen og fortalte ham at tyske fly var på vei for å bombe Kjeller.
Så elendig var situasjonen at kaptein Ole Reistad den 6. mars 1940 hadde et harmdirrende innlegg i Aftenposten, hvor han avslutter med følgende salve: Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: «Min sønn, du plikter å forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe deg ordentlige fly og trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstendighet». Men det hører med til historien at Stortinget i løpet av høsten 1938 og vinteren 1939 hadde gitt relativt store ekstrabevilgninger til Forsvaret for anskaffelse av flere og mer moderne fly, men det sier seg selv at det var altfor sent. Curtiss jagerfly var kommet fra USA i kasser, men bare 12 var satt sammen. Og fem av 12 Gloster Gladiator, som var deployert til Fornebu på nøytralitetsvakt, stod på bakken. Reelt sett hadde altså Norge sju ”anvendbare” jagerfly klare til å ta opp kampen mot tyskernes 1100 store flyflåte!
Det var ingen fly fra Kjeller som kom på vingene og tok opp kampen. Den eneste motstanden kom fra luftvernkanoner og mitraljøser. De fleste av de norske flyene som var blitt igjen på Kjeller ble ødelagt.
Kvelden 8. april inviterte ellers Attache Spiller en rekke høyere offiserer med ektefeller til en høytidelig ”Abendessen” i sin bolig. Enkelte meldte avbud, men en av deltakerne, løytnant Odd Bull (som hadde fått tillatelse av kommanderende general å være til stede) rapporterte at «stemningen var høy, men herr Spiller ble stadig vekk kalt i telefonen». 9. april møtte Spiller på Fornebu for å ta imot de første tyske luftlandestyrkene og ledet troppene i jakten på Kongefamilien. Men Spiller fikk en kort krigskarriere, for allerede 10. april ble han skutt og drept av norske styrker i kampene på Midtskogen.
Så til Lillestrøm 9. april
9. april kl. 14.07 fikk Kjeller luftvernkommando beskjed fra forsvarsministeren om at Oslo ble betraktet som overgitt, og at dette også gjaldt Kjeller luftvern. 10. april klokken 08.30 kom tyske tropper til Kjeller og flyplassen ble overgitt av nestkommanderende løytnant Slaatten til et tysk infanterikompani under Hauptmann Oberle og lagt under tysk kommando. 12. april kom flere tyske tropper fra Oslo og marsjerte gjennom Lillestrøm. Kampen om Kjeller var over.
Min far Daniel Hernes fortalte: «De første tyske soldatene kom inn i samvirkelaget på Volla 12. april. Der kjøpte de opp all sjokolade de kunne finne, og smør. De var høflige og betalte med norske penger. Og da de hadde betalt pakket de opp smøret og spiste det rett fra pakka der og da.»
I Lillestrøm var det panikk om morgenen 9. april. Ingen bygninger var ødelagt eller mennesker drept under bombeangrepet, men nå gikk det hårdnakkede rykter om at engelske fly var på vei for å bombe Kjeller. Allerede kl. 09.30 kom en tysk offiser inn på kontoret til politimester Rode i Lillestrøm. I følge Slettemo forlangte offiseren at politiet skulle stanse all militær aktivitet. Hvis ikke dette ble etterkommet innen kl. 12.00 hadde han ordre om å besørge Lillestrøm bombet. Politimesteren måtte overgi Lillestrøm til okkupantene og ordren om evakuering ble umiddelbart sendt ut av ham og det sivile luftvernet. Det var allerede utarbeidet detaljerte evakueringsplaner, og det var bestemt hvor hver husstand skulle evakueres.
Samleplass for evakuering var på Torvet. Der hadde folk allerede begynt å møte. Busser og lastebiler som var forhåndsrekvirert ble kjørt fram. Folk fikk utlevert evakueringskort og bilene kjørte av gårde så snart de var fylt opp. Kvinner og barn og gamle hadde førsterett, ifølge Hals. Evakueringen gikk hovedsakelig til Rælingen, Enebakk, Fet og Sørum. Men ikke alle møtte som forventet. Det var allerede mange som på egen hånd hadde dratt av gårde og ut av byen uten å etterkomme ordren om hvordan evakueringen skulle foregå. «Det viktigste er å komme seg over brua til Rælingen» ble det sagt. Men en del dro nordover på egenhånd og havnet midt i kampene rundt Eidsvoll og Minnesund. I løpet av formiddagen den 9. ble Lillestrøm omtrent tømt, og enda flere dro av gårde den 10. Alle butikker var stengt. Det eneste unntaket var Lillestrøm Conditori på torget og der hadde de god omsetning den 10. skriver Hals. Gatene i Lillestrøm var tomme, de få som var igjen var fra kommuneadministrasjonen, politiet, brannvesenet og det sivile luftvernet. Det hadde gått ut ordre om mobilisering, men bare noen få hadde fått innkallingen, og mobiliseringsplakater ble ikke satt opp i Lillestrøm. NS-medlemmer reiste rundt på Romerike for å forsøke å hindre mobilisering. Likevel var det mange som fant veien til sine avdelinger og deltok i kampene mot tyskerne så lenge de varte.
Politimester Rode kalte nå inn frivillige i den lille politistyrken, og det ble opprettet patruljer i regionene Volla, sentrum og Sørum for å forhindre plyndring av forlatte hus. I tillegg fikk han pålegg fra okkupantene om å iverksette vakthold av bruer og jernbanen i og rundt Lillestrøm. Dette var en lite attraktiv og svært upopulær tjeneste, siden det var bekmørkt i byen på grunn av blendingen, og det var lite hyggelig å bli konfrontert med bevæpnede, nervøse tyskere, skriver Hals. Etter en uke sendte politimesteren, ordfører og rådmann en oppfordring til alle evakuerte om å komme tilbake til Lillestrøm.
Evakuering fra Torvet i Lillestrøm 10. april.
Tysk innmarsj i Lillestrøm 12. april.
Overrasket, ja, men planene var klare
Angrepet på Norge og bombingen av Kjeller var kommet overraskende på de fleste, men på grunn av krigshandlingene ute i Europa var det planlagt og iverksatt en del forordninger i Lillestrøm kommune. Allerede i 1939 var det blitt utarbeidet evakueringsplaner for befolkningen, «siden byen lå så nær strategisk viktige Kjeller», som det ble sagt. Det var utarbeidet mobiliseringsplaner, forordning om blending var iverksatt, planer for rekvirering av hester og kjøretøy var utarbeidet, og det var utlevert gassmasker til luftvernpersonellet. I alle hus skulle det være sandbøtter og/eller brannpumper og utpekt brannvakt. Det var satt opp luftvernsirener (på toppen av kirketårnet) og utarbeidet retningslinjer om hvordan man skulle forholde seg når flyalarmen gikk. Røde Kors hadde hatt kurs og luftvernøvelser. «Konservativen» i Storgata var øremerket som skadested og Volla skole skulle være kommandoplass.
Men tilbake til Lillestrøm og krigen…
Den første sabotasjeaksjonen i Norge etter krigsutbruddet skjedde ifølge historien i Skedsmo. Etter at toget med kongefamilien hadde forlatt Lillestrøm stasjon fikk kommuneingeniøren i Lillestrøm ordre om å sprenge jernbanebrua i Sagdalen. ”Sammen med noen få menn dro han i en av kommunens biler opp til broen og fikk anbrakt en sprengladning, men sprengningen ble ikke vellykket. Bare en del av skinnegangen ble revet opp og tyskerne hadde dette raskt reparert,” skriver Hals.
Allerede om kvelden den 9. april hadde formannskapet i Lillestrøm et ekstraordinært møte for å drøfte okkupasjonen. Det var kommuneøkonomien som var hovedtema, for 8. april «var det fra herredskassen og kinoen overført store beløp til banken, men alle uttak fra den ble nå sperret», skriver Hals. I kommunekassa var det bare kr. 7000 i kontanter. Det ble foreslått at kommunen skulle utstede krisesedler og at disse senere kunne veksles om i lovlig mynt. Politimester Rode forlangte at kommunen betalte lønn til de frivillige i Politireserven. De som var evakuerte fikk ikke handle på kreditt i de bygdene de var evakuert til, og kom til Lillestrøm for å få forsorgspenger og pensjonen. Det var akutt pengemangel, men alle fikk nøye tilpassede oppgjør.
15. april oppnevnte formannskapet et kriseråd. Det besto av ordfører Bratlie, rådmann Granerud, distriktslege Schultz-Haut, advokat Arnessen fra Høyre og kjøpmann Høgevold fra Venstre. Kriserådet fikk vide fullmakter fra formannskapet til å ivareta den daglige forvaltningen av kommunen. Ett av tiltakene Kriserådet raskt besluttet var å etablere et folkekjøkken i Arbeidersamfunnet for å fø alle arbeidsledige og pensjonister. De måtte levere rekvisisjon fra forsorgsvesenet som bevis for sitt behov. Frokost kostet 25 øre, og middag 50 øre. Lokalavisen skrev følgende om dette tiltaket: «Vi ser lutter blide åsyn rundt de store spisebordene når vi kikker innom folkekjøkkenet. Især er det godt humør og stor glede kjøttkakedagene». Folkekjøkkenet ble avviklet 25. mai.
Politimester Rode hadde en vanskelig balansegang; på den ene siden var han i sterk i opposisjon til de tyske okkupantene, på den annen side måtte han oppfordre befolkningen til ro og anstendig oppførsel for å unngå represalier. Det sies at Rode demonstrerte sin misnøye ved å legge hendene på ryggen for å unngå å håndhilse på tyske offiserer. I midten av april truet Ortskommandant Fischer med å svi av halve Lillestrøm om ikke befolkningens holdning bedret seg. Det kom til stadige krangler mellom ungdom og tyske soldater. Det var særlig to forhold som irriterte, at tyske soldater flørtet med norske jenter, og at tyskerne hadde en tendens til å snike i køen på kinoen. Allerede i maidagene i 1940 ble «tyskertøser» snauklippet i Lillestrøm. Til slutt sendte Rode ut følgende opprop: Jeg vil innstendig henstille til befolkningen å avholde seg fra enhver meningsytring overfor de tyske soldater. En bør huske på at tyskerne er fremmed for våre forhold og norsk lynne, og at språket mer enn lett kan føre til skjebnesvangre feiltakelser med uanede følger, ikke bare for den enkelte.
I dagene som fulgte vendte folk tilbake til Lillestrøm og virksomheten i butikker, i industrien og på brukene kom i gang igjen. I førstningen var det fortsatt redsel for nye angrep, så det var gjerne familiefedrene som dro inn til Lillestrøm om morgen, og tilbake til den evakuerte familien om kvelden. Men etter hvert flyttet alle tilbake til egen bolig. Det var ikke mangel på varer i butikkene, enkelte steder var det til og med bedre utvalg enn før krigsutbruddet. Men dette endret seg fort.
Lillestrøm var nå blitt transittområde for tyske tropper som skulle inn i landet, og på det meste var det beregnet at det var 3000 soldater i byen. Tyskerne beslagla alle skolene, Konservativen, Arbeidersamfunnet og Folkets hus. Volla skole ble Soldatheim og Lasarett, Fagerborg ble Offiziersheim. På alle gatehjørner var det plakater om å samarbeide, eller…
Det var igjen politiet og politimester Rode som fikk den utakknemlige jobben med å rekvirere husvære til offiserer og soldater. Godtgjøring for å stille seng til rådighet i et privathus var 60 pfenning. Men barna måtte ha skolegang, og det ble etablert midlertidige skolestuer rundt i Lillestrøm. På Volla er det fortalt at det var skole i den ene delen, soldatforlegning i den andre delen og hester i gymsalen!
Men okkupasjonen hadde også sine «positive sider», om vi kan tillate oss å bruke et slikt uttrykk. I den første tiden etter 9. april var mange bekymret for at arbeidsløsheten skulle bli verre enn tidligere. Det hadde vært relativt mange arbeidsløse i Lillestrøm før krigen, men allerede i begynnelsen av mai var antallet redusert til en tredel, og i slutten av mai var det ikke lenger registrert arbeidsløse i Lillestrøm. Det var selvsagt tyske bestillinger og oppdrag som skapte denne totale endringen i situasjonen. Tyskerne satte i gang store anleggs og befestningsarbeider. Og til dette trengte de produkter som brukene i Lillestrøm kunne levere, planker og bord, trelemmer og brakker.
I mai 1940 satte tyskerne i gang store anleggsarbeider på Kjeller. Det ble anlagt ny rullebane med plankedekke, det ble bygd nye kaserner, feltsykehus, offisersmesse og verkstedlokaler. De ødelagte hangarene ble reparert. Og ikke minst ble den store vollen rundt hele plassen anlagt for å hindre oversvømmelse. I resten av 1940 og hele 1941 hadde den største entreprenøren i Lillestrøm over 700 mann i arbeid på Kjeller. Fra juni 1940 og ut hele krigen gikk alle sagbrukene i Lillestrøm for fullt. «Noen organisert motstand mot slik å bli en del av den samlede tyske krigsøkonomien fantes ikke. Særlig i den første tiden hadde både arbeidsgivere og arbeidere få motforestillinger mot å ta arbeid for tyskerne,» skriver Hals i Lillestrøms Historie.
Det ble imidlertid bråstopp for all norsk byggevirksomhet, alle arbeidere og materiell gikk til okkupantenes anlegg. Men alle arbeiderne som kom til måtte ha tak over hodet, og dette skapte stor bolignød i Lillestrøm. Opptil tre familier måtte stues sammen på en liten leilighet. Og verre ble det da tyskerne flyttet 250 fagarbeidere fra flyfabrikken i Horten til Kjeller og forlangte at kommunen skaffet husvære. Kjeller ble tyskernes hovedverksted for vedlikehold av tyske luftfartøy, og hit kom det fly til reparasjon fra hele landet, også fra Finland, gjennom hele krigen. Det var ikke mangel på sysselsetting i Lillestrøm!
Men sakte, men sikkert begynte motstandsarbeidet, og sivil ulydighet og større og mindre «sabotasjeaksjoner» mot okkupasjonsmakten ble en del av hverdagen. På Kjeller forlangte den tyske plasskommandanten at norske arbeidere alltid skulle være med om bord i tyske fly som skulle testes etter reparasjon. Det var den beste garanti mot sabotasje.
7. juni var kamphandlingene i Norge over. Landet var okkupert, og i Lillestrøm ble etter hvert livet mer normalt, med hverdagens små og store utfordringer i den enkelte husholdning. Aprildagene i 1940 var nok skremmende for de fleste innbyggerne, men ble langt fra de mest ødeleggende eller dramatiske dager for Lillestrøm. Videre inn i krigsårene ble nok kampen for tilværelsen og frykten i folk flest for represalier og arrestasjoner i forbindelse med motstandsbevegelsen langt tøffere. Høsten 1943 foretok amerikanske styrker et dagangrep mot Kjeller, og slapp et stort antall høyeksplosive bomber fra stor høyde. Dermed ble det ingen presisjonsbombing. Mange hus i Lillestrøm og omegn ble ødelagt og det var mange sårede og drepte. Og i 1944 foretok britiske styrker et nattangrep, ikke fra fullt så stor høyde, men med store ødeleggelser og flere drept i lokalsamfunnet. Men dette var jo våre allierte…
Da flyalarmen gikk julaften 1944 skrev bestemor i sin 7de sans: Nå orker jeg ikke mer… Men det gjorde hun. 8. mai 1945 ble det også fred i Lillestrøm og fem års krig var over.
Avslutning
Det kan være av interesse å høre hvordan det gikk med de forskjellige aktørene fra aprildagene da krigen kom til Lillestrøm:
Hauptman Arthur von Casimir, lederen for de tyske luftoperasjonene i Norge 9. april med KG100, ble skutt ned i en He-111 av to britiske jagerfly over Troms 29. mai 1940, men klarte å nødlande. Han ble tatt til fange av norske styrker og senere overlevert britene. Han tilbrakte resten av krigen i britisk krigsfangenskap, og døde i Tyskland i 2005 i en alder av 97 år.
Gerhard Korthals som ledet 2. Staffel/KGr 100 med sine tre He-111 Stabskette, ble 2. oktober 1942 tildelt jernkorsets ridderkors. Han tjenestegjorde da som Hauptmann ved KG 51 under kampene på Østfronten. Han overlevde ikke krigen.
Oberst Thomas Hartvig Gulliksen f. 1891, generalinspektøren for Hærens Flyvevesen som det het, ble i aprildagene 1940 sendt til Sverige og videre til England for å kjøpe fly. Her fortsatte han som generalinspektør for Hærens flyvåpen til Luftforsvaret ble etablert som egen forsvarsgren i 1942. Han var sjef for den norske militærmisjonen i Italia fra 1944 til 1946, og ble skogeier i Idd i 1946. Før krigen var han medlem av kommunestyret i Skedsmo i årene 1929-1934. Vi har ikke klart å finne ut når han døde.
Major Thorleif Slaatten som måtte overgi Kjeller til tyskerne 10. april, kom seg etter hvert til England. Sammen med Ole Reistad var han med på å etablere den norske flyskolen i Canada, Little Norway, hvor han var sjefsmekaniker. 8. mai 1945 kom han tilbake til Norge, og fikk samme dag æren av å ta kommandoen over Kjeller og de tyske soldatene som var igjen der. Han var sjef Kjeller til han brått døde i september 1952 under en inspeksjon i verkstedene.
Rittmester Harald Normann beordret flyskolen evakuert til Øyeren i aprildagene 1940, senere videre til Osensjøen og så over til Sverige. Normanns fly havarerte imidlertid og han kom ikke over grensen. Han sluttet seg til de norske avdelingene på Hamar. Her ble han etter ordre fra Kommanderende General arrestert. Han ble satt fri etter 10 dager, og fortsatte å kjempe med de norske styrkene i Nord-Norge. Han ble senere medlem av NS og etterforsket av Undersøkelseskommisjonen etter krigen, men ble ikke straffet. I 1949 fikk han «Avskjed i Unåde» som det heter. Normann ble bonde i Hobøl og døde i 1973.
Magnus Bratlie satt som ordfører i Lillestrøm, det hadde han vært siden valget i 1938. Han valgte å melde seg inn i NS og fortsette som ordfører, da han var overbevist om at det var beste måten han kunne ivareta befolkningens interesser. Han ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen.
Halvor Haavelmo var varaordfører i Skedsmo ved krigsutbruddet. Haavelmo meldte seg inn i NS og overtok som ordfører i Skedsmo. Den valgte ordfører Christian Bakken hadde blitt avsatt fra vervet på grunn av sin protest mot NS. Haavelmo var skolebestyrer ved Sagdalen skole fra 1930 til 1945. Han har skrevet flere bygdebøker for Skedsmo. Han ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen.
Kilder
- Muntlig kilde: Daniel Hernes, Lillestrøm
- Muntlig kilde: Skarphol, Øivind, Rælingen.
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind I. Utgitt av Skedsmo kommune. Lillestrøm 1978. 483 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind II . Utgitt av Skedsmo kommune. Lillestrøm 1978. 396 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Slottemo, Hilde Gunn: Skedsmo. En historie om samhold og splittelse. 661 s. Oslo 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Diverse publikasjoner om Kjellers historie.
- Diverse publikasjoner om Luftforsvarets historie.
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |