Kjeldearkiv:Sentrale prinsipper og sentrale interessekonflikter under riksforsamlingens grunnlovsarbeide i 1814

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sentrale prinsipper og sentrale interessekonflikter under riksforsamlingens grunnlovsarbeide i 1814 er Andreas Martinsen av Nordenstjernes semesteroppgave i emnet HI-129 «Norge 1814. Selvstendighet, statsdannelse og nasjonsbygging» ved Fakultet for humaniora og pedagogikk under Universitetet i Agder. Oppgaven ble utgitt den 28.05.2015 i Kristiansand by. Sensuren resulterte for øvrig i karakter A.

Nedenfor følger en nærmere identisk versjon av oppgaven fra 2015. Nyutgaven ble utgitt den 28.05.2016 i Oslo by og gjennom å publiseres på Lokalhistoriewiki. Foruten Grunnlovens originaltekst av den 17.05.1814, bygger arbeidet på disse publikasjonene:

Avdeling I. Introduksjon

Da Norges grunnlov i 1814 skulle forfattes, ble der på forhånd fastsatt elleve prinsipper som loven skulle skrives langs. Femten av riksforsamlingens medlemmer ble nemlig valgt til å utgjøre en konstitusjonskomité, som lot de ovennevnte grunnsetninger utarbeide. I det følgende har jeg til hensikt å redegjøre for grunnsetningenes idéhistoriske bakgrunn.

Videre blir jeg å fremstille historiker Knut Myklands påstand om og begrunnelser for at Grunnloven ble kraftig påvirket av embetsmenn, som med tretten av femten seter var dominerende i konstitusjonskomiteen. I denne sammenhengen drøftes der også hvorvidt og i hvilket omfang riksforsamlingens opposisjon, nemlig en unionsvennlig privilegieklasse av kjøpmenn, adel og liknende, tjente sosiopolitisk og økonomisk på Grunnloven i dennes endelige utgave. Til slutt følger konklusjon.

Avdeling II. Grunnsetninger

Avsnitt 2.1. Om maktfordeling (nr. 2-6)

Norges grunnlov av 1814 innførte maktfordeling i Norge, det vil si at allmakten som tidligere hadde ligget hos kongen, ble fordelt på tre selvstendige og gjensidig avhengige statsmakter: en lovgivende statsmakt, en utøvende statsmakt og en dømmende statsmakt. Til forskjell fra tidligere, stod kongen ikke lenger over rikets lex superior (ɔ: kongeloven); han var underlagt Grunnloven som en av tre formelt likestilte parter.

Lovgivende makt ble tillagt Stortinget, som ble nyopprettet. Også Høyesterett, som skulle stå for dømmende makt, var en ny institusjon. Samtidig hadde den flere forløpere i (Danmark og) Norge. Utøvende makt stod kongen for, som i likhet med tidligere, skjønt ikke like fritt, hadde myndighet til å oppnevne et statsråd (regjering) som han i varierende grad kontrollerte.

Slik maktfordeling hadde flere hensikter, fremfor alle å fordele makt mellom klart avgrensede kompetanseområder og la slike områder kontrollere og regulere hverandre – samtidig som de hadde utstrakt selvstendighet som ikke umiddelbart, men heller etter fastsatte fremgangsmåter lot seg innskrenke eller utvide. For eksempel skulle maktfordeling forhindre at de som vedtok lover (lovgivende kompetanse), også avsa dom etter disse (dømmende kompetanse). I tilfeller av grunnlovsforandring måtte – i alle fall i Norge – også velgere gi indirekte tilslutning ved å gjenvelge stortingsflertallet som med førstegangs vedtak hadde gått inn for slik forandring. For Norges grunnlovs del uttrykte dette kontroll- og balansesystemet seg blant annet i form av at kongen hadde utsettende veto mot Stortingets lover samt at Høyesterett kunne erklære lover som grunnlovsstridige. Samtidig var det Stortinget som bevilget penger til kongen, i tillegg til å legge politiske føringer på dennes arbeide. Et annet eksempel er at kongen som hovedregel kunne benåde personer som Høyesterett hadde dømt, noe som ikke minst var en sikkerhet mot at Høyesterett misbrukte sin makt til å fortolke lover helt etter eget godtykke eller til feilaktig å domfelle medlemmer av andre statsmakter. En rekke slike mekanismer tillot statsmaktene å gripe inn i hverandres anliggender og sørge for at hver statsmakt ikke utviklet seg isolert.

I maigrunnloven av 1814 identifiserer jeg tre typer mekanismer: mekanismer innad i en statsmakt (for eksempel Stortingets odelsting og lagting), mekanismer mellom to statsmakter (for eksempel kongens myndighet til å oppnevne Høyesteretts dommere istedenfor at Høyesterett selv supplerte seg) og mekanismer som for å fungere krever at to statsmakter trer sammen (for eksempel riksrett). Som nevnt fantes også en mekanisme som forutsatte velgerdeltakelse.

Maktfordelingsprinsippet lar seg tilbakeføre til franske Charles Montesquieu (1689-1755), som senere både påvirket De forente staters uavhengighetserklæring av 1776 og Frankrikes menneskerettighetserklæring av 1789. Denne statsmodellen, som i slutten av 1700-tallet hadde etablert seg som et ideal særlig i borgerskapet og hos de intellektuelle som hadde vært opplysningstidens pådrivere, var også forbilde under utarbeidelsen av Norges grunnlov.

Avsnitt 2.2. Om borgerrettigheter (nr. 7-9) samt statsform (nr. 1)

I motsetning til De forente staters uavhengighetserklæring av 1776 og Frankrikes menneskerettighetserklæring av 1789, ble Norges grunnlov ikke innledet med menneske- og borgerrettigheter. En åpenbar grunn var de sosiopolitiske forhold i hvert av disse landene: mens amerikanere og franskmenn befant seg i drakamp med henholdsvis en kolonimakt og en eneveldig kongemakt samt føydal- og privilegiesamfunnet som denne var opprettholder av, var det norske grunnlovsverk i hovedsak ikke rettet mot den politiske elite. Man kan riktigere si at grunnlovsverket ble til av og for eliten. For eliten, med regent Christian Frederik i spissen, gjaldt det først og fremst å sikre Norges selvstendighet mot Sverige. Dette viser både grunnsetning nr. 1 («Norge bør være et indskrænket og arveligt Monarchie») og den ferdige grunnlovs første paragraf («Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige»).

Da riksforsamlingen senere blant annet lot ytrings- og trykkefrihet fastslå, var dette etter mitt syn ikke kun et utslag av idealisme, men like mye en forsamling som – i egeninteresse og ikke uten berettiget grunn – søkte å beskytte sin nylig oppnådde makt. For det første ønsket de å gardere seg i tilfelle av svensk maktovertakelse. Grunnlovens sterke friheter vil jeg likevel også se i sammenheng med erfaringene som samfunnslagene hadde fra eneveldets fire siste tiår, nemlig at ytrings- og trykkefrihet var politisk volatil (fra opphevelse av Struensees reformer via en liberal periode etter Guldberg-regimets fall til gjeninnførelse av forhåndssensur i 1799). Flere av Grunnlovens friheter trengte riksforsamlingen altså ingen utenlandsk inspirasjon for å se nødvendigheten av. De fryktet også Christian Frederik, som tross demokratiske forsikringer representerte det gamle regime. I tillegg til ytrings- og trykkefrihet, sørget de blant annet for (jf. paragraf 66) å sikre stortingsmedlemmer mot politisk motivert arrestasjon.

For øvrig hadde Norges grunnlov visse særinnslag, det vil si bestemmelser som var tilpasset rådende sosiopolitiske forhold der. Det gjaldt fremfor alt religion, hvor Grunnloven vesentlig skilte seg fra det franske ideal om trosfrihet samt skille mellom stat og kirke, for eksempel med forbud mot jesuitter, mot munkeordner og mot jøder; forbud som for øvrig hadde røtter i eldre lovgivning. Slik sett fikk kontinentale borgerrettigheter ingen fullstendig oppslutning i Norge. Prinsipper som angikk trosfrihet og -mangfold, ble eliminert av homogen religiøsitet i Norge og av det at flertallet av eidsvollsmennene tilsynelatende ikke så seg selv eller riket (da også i en allerede uoversiktlig situasjon) tjent med å forandre status quo.

Avsnitt 2.3. Om øvrige forhold (nr. 10-11)

Motstand mot adelskap (føydalt eller ei) fulgte sammen med en på 1700-tallet fremvoksende forestilling om borgere, som avløste forestillingen om undersåtter. Også i Danmark–Norge slo denne forestillingen rot. I borgerbegrepet (fransk: citoyen) ligger nemlig en uavhengighet som impliserer at hvert menneske iboende og uavhengig av andre har en viss grunnleggende frihet, mens undersåtter er prisgitt en fyrstes nåde. Grunnloven av 1814 gjorde nordmenn til borgere («Statens Borgere»), og var på mange måter en bekreftelse av en oppfatning og av en retts- og samfunnstilstand som gjennom 1700-tallet hadde hatt økende utbredelse i Norge.

Avdeling III. Selvstendighetspartiet samt embetsmenn

Avsnitt 3.1. Introduksjon

Historiker Knut Mykland har fremført påstand om at Norges grunnlov var embetsmenns verk, det vil si at Grunnloven både var skrevet av og favoriserte embetsmenn som yrkes- og samfunnsgruppe. I de følgende avsnitt presenteres noen av Myklands argumenter og observasjoner.

Avsnitt 3.2. Embetsmenns dominans i riksforsamlingen

Knut Mykland peker innledningsvis på den uforholdsmessig store dominans som embetsmenn fikk i riksforsamlingen. Av 112 representanter var der 57 embetsmenn, 37 bønder og 18 som tilhørte klassen av kjøpmenn/grosserere, brukseiere og liknende. Dermed hadde embetsmenn flertall i forsamlingen. Det at embetsmenn og bønder dominerte, med tilsvarende underrepresentasjon for svenskvennlig østlandsborgerskap som var de uttalt største tilhengere av fri forfatning, var noe som regent Christian Frederik hadde kalkulert da valgreglene ble utformet.

I tillegg var embetsmenn overrepresentert i forhold til sin tallmessige andel av den myndige mannlige befolkning, av alle stemmeberettigede menn og av alle valgbare menn. Dette betyr nødvendigvis at flertallet av stemmeberettigede menn (ɔ: bønder) favoriserte riksforsamlingskandidater som var embetsmenn. Jeg mener at favoriseringen hadde disse hovedgrunnene:

  • Den tunge sosiale posisjon og kompetansefortrinnet som embetsmenn særlig hadde i bygder.
  • (Gjennomsnitts)bønders dårlige mulighet til å forlate jordbruk, utebli fra fiskerier og videre.

Både embetsmenn som øvrighetspersoner og de lokale institusjoner som de representerte, nøt respekt. Uten å overse at bondeplageri og annen misbruk av makt – og opprør som respons på dette – også fantes i årene før 1814, vil jeg anføre at blant andre prest, sorenskriver og offiser var tradisjonelle institusjoner i lokalsamfunnet (de representerte kontinuitet og det kjente) og institusjoner som grep inn i familie- og hverdagsliv (folk hadde et tillits- og avhengighetsforhold til dem). Embetsmenn var statens styringsredskap på lokalnivå. I sine respektive lokalsamfunn hadde embetsmenn med andre ord ikke kun sosial autoritet, men også innsikt og kunnskaper som var nødvendig grunnlag for å styre. Ikke bare var det embetsmenn som organiserte valget til riksforsamlingen: de stod gjerne nærmest bordet da representanter skulle velges.

Videre peker Knut Mykland på det at embetsmenn og bønder hadde nærliggende interesser i et overordnet spørsmål, nemlig det å begrense privilegerte klassers mulighet til å favorisere seg selv politisk. Det dreier seg fremfor alt om borgere, det vil si kjøpmenn, brukseiere og liknende, men også adelsmenn representerte privilegiestaten som riksforsamlingens flertall i 1814 søkte å kutte fortøyningene til (jf. avdeling IV).

Forenklet lar det seg fremstille slik at embetsmenn og bønder delte seg inn i en fraksjon som i ettertid kalles selvstendighetspartiet, mens kjøpmenn utgjorde det såkalte unionsparti. Knut Mykland skriver at selvstendighetspartiet, med Christian Magnus Falsen som anfører, vanligvis kunne beregne vel 80 stemmer i riksforsamlingen, mens unionspartiet, som de facto ble ledet av Herman Wedel, greve til Jarlsberg, ikke kunne forvente flere enn vel 30. Med forholdsvis håndfaste tall påviser Mykland hvordan embetsmennene hadde stemmemessig overtak under grunnlovsarbeidet, noe som ikke svekker Myklands påstand.

Denne fordelingen gjorde seg gjeldende allerede da den første grunnsetning skulle diskuteres av riksforsamlingen i plenum. Som Knut Mykland skriver, fikk embetsmennene gjennomslag i denne saken samt påfølgende. Med flertall i riksforsamlingen kunne embetsmennenes selvstendighetsparti nærmest lose sin vilje igjennom, uavhengig av tyngden av opposisjonens argumenter. Likevel finner jeg ingen dekning for å påstå at forhandlingene var pro forma, det vil si at diskusjonene nærmest var som formaliteter og høflighet å regne eller at diskusjonenes utfall nærmest var forhåndsgitt. I forhandlingene fant reelle diskusjoner sted, og i noen saker, hvorav jeg trekker finanskomitésaken frem, viste unionspartiet seg å være jevnstort med selvstendighetspartiet.

Avsnitt 3.3. Embetsmenns dominans i konstitusjonskomiteen

I konstitusjonskomiteen var embetsmenn nærmest enerådende, har Knut Mykland påpekt. Mens de vel å merke fordelte seg likelig mellom sivile verdslige, sivile geistlige og militære embetsmenn, var både embetsstanden og embetsstandens kultur dominerende. Som forklart i avsnitt 3.2. ovenfor, hadde embetsmenn kompetansefortrinn innen statsskikk og -styring. De var skriveføre, lovkyndige, – alt i alt best egnet til raskt og effektivt å fullføre forarbeidet. Tidsaspektet var neppe irrelevant for hvordan komiteen ble sammensatt. På Eidsvoll ante de at (militær) konfrontasjon med Sverige var nært forestående. Derfor økte villigheten til å la dertil kompetente personer ta seg av tekstproduksjonen, som blant annet fordret presist språk (for eksempel konsistent ord- og begrepsbruk), øye for juridiske finesser (for eksempel at man uforvarende ikke forfattet to motstridende bestemmelser) og inngående kjennskap til ideer og praksis som rådet i Kontinental-Europa. Det var dog ikke slik at samtlige medlemmer hadde kunnskaper på alle disse områdene. Fleres kompetanse begrenset seg til et bestemt fagområde, og ikke alle kjente forholdene på kontinentet mere enn på avstand eller i grove trekk.

Greven til Jarlsberg, som tilhørte komiteens mindretall og unionspartiet, fikk i praksis diktere bestemmelser som angikk den rent organisatoriske innretning av statsråd og -forvaltning. Jarlsberg, som hadde innsikt i britisk statsskikk, hadde dermed bedre mulighet til å utforme regjeringens innretning etter sitt ønske om en utøvende makt hvor kongens råd – ikke kongen selv – var den sterkere part. Likevel ble Jarlsbergs forslag ikke stående. Blant annet på grunn av press fra regent Christian Frederik, ble utfallet motsatt: en sterk personlig kongemakt.

Med andre ord: Til og med på det ene område hvor unionspartiet ved Jarlsberg hadde et visst kunnskaps- og faglig fortrinn blant komiteens medlemmer og dermed forholdsvis god mulighet til å påvirke hvordan regjeringen skulle innrettes, endte det med manglende gjennomslag.

Avdeling IV. Unionspartiet samt kjøpmenn og adel

Avsnitt 4.1. Introduksjon

Alt i alt gikk selvstendighetspartiet – i hovedsak embetsmenn og bønder som i varierende grad stilte seg avvisende til union med Sverige – seirende ut av plenumsforhandlingene på Eidsvoll. I sin endelige utgave hadde Grunnloven av den 17. mai 1814 lite som favoriserte aristokratiske interesser. Den sees heller ikke å ha gitt vesentlige innrømmelser til unionspartiet angående disses krav om å gjøre union juridisk lettere å inngå. I følgende avsnitt 4.2. vil jeg forsøke å begrunne denne påstanden. Samtidig finnes der bestemmelser som unionspartiets etterfølgere på Stortinget og privilegerte klasser nokså klart tjente på. Disse behandles i avsnitt 4.3.

Avsnitt 4.2. Bestemmelser i unionspartiets disfavør

En rekke grunnlovsbestemmelser gikk i unionspartiets disfavør. Man kan her skille mellom to slags bestemmelser, nemlig dem som hadde til hensikt å ramme unionspartiets umiddelbare mål om union med Sverige og dem som i alminnelighet var til ugunst for unionspartiets medlemmer også utenfor den politiske arena, for eksempel i spørsmål om merkantile privilegier.

De følgende bestemmelser gjorde realunion eller tilsvarende innretning juridisk vanskeligere:

  • Paragraf 1 om Norges selvstendighet: Bestemmelsens ordlyd gjorde det vanskeligere å inngå realunion uten at denne kunne betegnes som illegitim (forfatningsstridig) av motstandere eller oppfattes som illegitim av hjemlig eller utenlandsk opinion.
  • Paragraf 13 om at Norges konge måtte ha fast opphold i riket, ville i praksis og symbolsk ha forhindret at en svensk konge også ble norsk. Sveriges konge hadde så vel residens som statsadministrasjon i Stockholm, noe som sterkt begrenset kongens mobilitet over lang tid. I tillegg ville det være politisk utenkelig at Sveriges konge antok fast opphold i et land som hadde eller var tiltenkt å ha status som lydrike.
  • Paragraf 15 om at Norges konge alltid måtte ha tilhørt den evangelisk-lutherske tro, var neppe oppsiktsvekkende i et europeisk perspektiv. Flere land, blant andre Det forente kongerike, hadde bestemmelser som skulle utelukke monarker og pretendenter tilhørende uønskede trosretninger. Det som i riksforsamlingen gjorde paragraf 15 spesiell og som etter alt å bedømme var tilsiktet, var bestemmelsens konkrete effekt, nemlig at Sveriges kronprins Carl Johan, som opprinnelig var romersk-katolsk, dermed ble utelukket fra å bestige Norges trone.
  • Paragraf 25 om forbud mot å ha fremmede styrker stående i Norge, forhindret at Sverige på norsk jord kunne etablere maktbaser som ikke lød ordre fra norske politiske institusjoner, men som var underlagt regjeringen i Stockholm, og som videre kunne bestå uavhengig av – og med sin tilstedeværelse kanskje sågar påvirke – politiske institusjoners utvikling.
  • Paragrafer 28, 50 og 93 blokkerte en mulig svensknorsk konges muligheter til blant annet å oppnevne svenske borgere og øvrige utlendinger som regjeringsmedlemmer, som embetsmenn og videre. Samtidig fikk Stortinget med paragrafer 75 og 83 enerett til å tildele utlendinger norsk statsborgerskap. Dette forhindret at en mulig svensknorsk konge (masse)naturaliserte svenske borgere og øvrige utlendinger for på denne måten å oppnevne svenske regjeringsmedlemmer, utvanne den etniske/kulturelle norske dominans i valgmanntall eller liknende.

Nevnes må også kongens utstrakte makt og myndighet, blant annet som uttrykt i paragraf 21. Dette var et nederlag for unionspartiet, da der på Eidsvoll ikke hersket tvil om hvem riksforsamlingen kom til å velge som konge, nemlig regent Christian Frederik, som unionspartiet var motstandere av. Grev Herman Wedel syntes å ha hatt flere motiver bak ønsket om et ganske selvstendig statsråd. Hvis kongen var Christian Frederik, ville han få begrenset formell makt. Hvis kongen var svensk, underforstått med residens i Stockholm, ville statsrådet i Kristiania i kongens fravær ha tilstrekkelig romslighet og selvstendighet til å stå for utøvende makt.

De følgende bestemmelser var i alminnelighet til ugunst for unionspartiets medlemmer, det vil si også utenfor politikken:

  • Paragraf 101 om forbud mot varige innskrenkninger av næringsfriheten, betød i praksis at næringsmonopoler og -privilegier ikke ble tillatt utover dem som allerede fantes.
  • Paragraf 108 om forbud mot nyopprettelse av «Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser».

Grever og baroner bør i denne konteksten primært oppfattes som lensgrever og lensbaroner, ikke som titulære sådanne. Både i paragraf 108 og i den senere lov om adelskap er fokuset sentrert på spørsmålet om fri versus båndlagt jord, statsjurisdiksjon versus privat jurisdiksjon (å bringe alle norske statsborgere inn under et statlig amt, herunder fra private birker og inn under ordinære domstoler) og liknende; man synes å ha vært mindre opptatt av rangtitulatur.

Mens disse to bestemmelsene var langt færre enn dem som angikk Sverige, var virkningene neppe ubetydelige. Bestemmelsene rammet ikke først og fremst dem som allerede hadde len, merkantile privilegier og videre, men de mange i handelsborgerskapet (patrisiatet) som for eksempel hadde ambisjoner om å omdanne sine veldige formuer til arvelige stamhus og urørlige fideikommisser, noe som vanligvis ville sikre en slekts velstand, makt og anseelse i atskillige generasjoner fremover. Også symbolsk var paragraf 108 et klart brudd med privilegiestaten og klart stående i motsetning til unionspartiets aristokratiske samfunnsideal.

Avsnitt 4.3. Bestemmelser i unionspartiets favør

En håndfull bestemmelser gikk etter mitt syn helt eller delvis i unionspartiets favør. En var:

  • Paragraf 49 med flere om Stortingets kammerinndeling.

Både Christian Magnus Falsen (også uttrykt gjennom Det Adler-Falsenske grunnlovsutkast), som tilhørte selvstendighetspartiets førende menn, og grev Herman Wedel, som stod i spissen for unionspartiet, var enige om at Stortinget burde inndeles i to kamre – overhuset Lagtinget og underhuset Odelstinget – og om at særlig Lagtinget burde ha restriktive kriterier angående stemmerett og valgbarhet. Likevel ville flertallet i konstitusjonskomiteen og deretter i riksforsamlingen ha det anderledes. For det første falt Falsens forslag om atskilte valg til disse kamrene. Isteden fikk man fellesvalg til Stortinget, som på sin side utpekte lagting. For det annet ble fremgangsmåten for lovbehandling forandret slik at ikke Lagtinget alene, men Stortinget i plenum fikk det siste ord. Resultatet var et mere kontursvakt tokammersystem. Grunnen til at jeg anser dette som delvis i unionspartiets favør, er at kammerinndelingens symbolikk samsvarte med unionspartiets elitistiske ideal selv om inndelingen praktisk hadde lite å si.

En annen bestemmelse var:

  • Paragrafer 50 og 57 om representasjon på Stortinget.

Grunnlovens valgbestemmelser gav kjøpsteder og ladesteder forholdsvis stor representasjon på Stortinget. Hvert av disse valgdistriktene kunne velge 1 valgmann pr. 50 velgere, og valgmenn kunne på sin side velge 1 stortingsrepresentant pr. 3-6 valgmenn, 2 representanter pr. 7-10 valgmenn og videre. I valgdistriktene på landet var der 1 valgmann pr. 100 velgere, og 5-14 valgmenn valgte 1 stortingsrepresentant, 15-24 valgmenn valgte 2 representanter og videre. Med andre ord var en stemme i byene tyngre vektet enn en på landet.

Grunnlovens § 59 nevner denne skjevfordelingen, noe som etter min oppfatning antyder at fordelingen var godt kjent (kanskje også betent) i riksforsamlingen og at fordelingen var en innrømmelse for å bidra til at Grunnloven ikke mistet all oppslutning hos unionspartiets medlemmer. Hvis en oppfatning fikk bre seg om at byer ikke hadde fått medvirke til Grunnloven eller om at Grunnloven ikke eller kun marginalt representerte byer, kunne legitimiteten lettere svekkes, noe som neppe var i prinseembetsmennenes interesse ut fra ønsket om å sikre Norge stabil selvstendighet gjennom bred inklusjon av bønder og altså også av borgerskap.

Det at riksforsamlingen så seg nødt til å tallfeste 75 som minimumsantall representanter fra byvalgkretser, kan skyldes unionspartiets bekymring for permanent underrepresentasjon på Stortinget (at deres dårlige opplevelser i riksforsamlingen ville gjenta seg sesjon etter sesjon). For meg synes det som at riksforsamlingens medlemmer var usikre på hvordan forskjellige mandatfordelingsnøkler ville slå ut. I tillegg hadde de i dagens forstand ingen statistikk som kunne anvendes til å beregne omtrentlige antall stemmeberettigede eller forskjeller mellom valgdeltakelse i byene og valgdeltakelse på landet. Derfor sørget de også for å gardere seg mot at byene skulle få for god uttelling, nemlig ved å sette et tak på 100 representanter.

For øvrig oppnådde unionspartiet noen delseire, det vil si at behandling av et par større stridssaker ble utsatt, altså ikke direkte vunnet. Disse var spørsmålet om eksisterende adelstitler/len og handelsprivilegier og spørsmålet om almen verneplikt.

Avdeling V. Konklusjon

Med denne redegjørelsen har jeg påvist at Grunnlovens idéfundament og -historie i stor grad hadde utenlandsk opprinnelse, men også at enkelte kontinentaleuropeiske og amerikanske frihetsidealer, særlig trosfrihet, ikke hadde altfor stor gjennomslagskraft på Eidsvoll, hvor man – i motsetning til på kontinentet – ikke søkte å velte det bestående. Jeg har også argumentert for at Grunnlovens sterke frihetsgarantier vel så gjerne skyldtes hjemlige erfaringer fra eneveldet fremfor kun å være en rent teoretisk tilnærmelse til utenlandske ideer og litteratur.

Denne redegjørelsen burde overveiende bekrefte Knut Myklands påstand om at Grunnloven av den 17. mai 1814 var embetsmenns verk. Grunnloven gikk i hovedsak i favør av selvstendighetspartiet og i særdeleshet Christian Frederik samt dennes embetsmenn. Embetsstanden hadde overtak allerede før riksforsamlingsvalgene ble innledet. Med regentens valgregler var regimelojale bønder sikret representasjon, og i valgene på lokalnivå benyttet embetsmenn sin etablerte sosiale posisjon og sitt kompetansefortrinn, hvis ikke -monopol, til å innvelges av de samme bønder. Begge deler var en viktig forutsetning for at embetsmenn oppnådde flertall i riksforsamlingen, noe som på sin side gav dem avgjørende bestemmelse over Grunnloven.

Med denne redegjørelsen mener jeg å påvise at Grunnloven i liten grad kom unionspartiets interesser i møte. Lite i Grunnloven gjenspeiler unionspartiets elitistiske (aristokratiske) ideal, herunder spesialrepresentasjon i form av atskilte stortingsvalg med tilhørende førstekammer. Kun i et fåtall saker ble unionspartet innrømmet seier, som vel å merke delvis var symbolsk heller enn veldig virkningsfull.

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kjeldearkiv:Sentrale_prinsipper_og_sentrale_interessekonflikter_under_riksforsamlingens_grunnlovsarbeide_i_1814&oldid=2140340»