Odd Lindbäck-Larsen
.JPG)
Odd Lindbäck-Larsen (født 21. april 1897 i Kristiania, død 18. august 1975) var en generalmajor og krigshelt som sto i forgrunnen under det tyske felttoget mot Nord-Norge i 1940. Han var sønn av Ludvig Martinius Larsen (1871–1947) og Fanny Olivia Lindbäck (1874–1953), og gift med Dagny Kaspara Lund, datter av verksmester Konrad Julius Lund (1873–1952) og Klara Mathilde Eliasson (1871–1946). Linbäck-Larsen var også en habil skribent og skrev krigshistorie, en rekke militærfaglige skrifter og artikler, og han var mye benyttet som foredragsholder.
Utdannelse og stillinger
- Examen artium ved Oslo katedralskole 1915
- Krigsskolen 1918
- Adjutant ved 6. Divisjon 1918-1919
- Den militære høyskole 1919-1921
- Aspirant i Generalstaben 1922-1926
- Løytnant i Garden 1927–1929
- Kandidat/aspirant ved Generalstaben 1922-1926
- Adjoint (stabsadjutant) i Generalstaben1929 til 1933
- Generalstabseksamen 1931.
- Studerte i Finland 1926, og i Tyskland 1933
- Militærattache i Finland, Estland og Latvia 1934-1936
- Stabssjef/major ved 6. Divisjon fra 1936.
- Oberst og sjef for Agder infanteriregiment. fra 1946 til 1952
- Generalmajor og sjef for Distriktskommando Nord-Norge (DKN) og Øverskommandoen Nord-Norge (ØKN) 1952-1958
- Forsvarsattaché i Stockholm fra 1958 til 1962.
Fra krigshelt til fange
Under kampene ved Narvik var Lindbäck-Larsen generalmajor Carl Gustav Fleischers høyre hånd, fra mislykkede kamphandlinger i april til vellykkede operasjoner senere under felttoget i fjellene ved Narvik. Etter at general Fleischer forlot Norge sammen med kongen og regjeringen 7. juni, fikk Lindbäck-Larsen og fylkesmann Hans Julius Gabrielsen nøkkelrollene i forbindelse med demobiliseringen. Før våpenhvilen trådte i kraft 10. juni var alle avdelinger på de fastsatte demobiliseringsplasser og reiste derfra hjem.
Lindbäck-Larsen ble arrestert av tyskerne i november 1940 og fengslet for resten av krigen, og satt først på Møllergata 19, deretter på Grini konsentrasjonsleir i Bærum , og til slutt i Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Han fikk aldri noen dom og ble betraktet av tyskerne som rikskommissær Josef Terbovens personlige fange.
Vanskelig etterspill
I forbindelse med demobiliseringen ledet Lindbäck-Larsen en norsk grensevakt bestående av to infanteribataljoner og ett artilleribatteri. De norske grensestyrkene hadde fått lov av tyskerne til å forbli i Øst-Finnmark som en sikring mot Sovjetunionen etter den norske kapitulasjonen. Planer ble lagt av general Otto Ruge om å bruke den 1 600-1 700 mann sterke grensevakten til å gjenoppbygge en norsk elitehær i Finnmark, utenfor tysk kontroll.
Fylkesmann Gabrielsen var av regjeringen blitt overlatt ledelsen av Nord-Norges administrasjon, og i midten av juni ble Lindbäck-Larsen hans militære stabssjef, oppnevnt av kommanderende general, generalløytnant Otto Ruge. Ruge ønsket primært at de norske tropper skulle bli stående i Øst-Finnmark under norsk kommando, subsidiært at tyskerne skulle besette Finnmark som det øvrige Norge. I slutten av juni instruerte han Lindbäck-Larsen om å utnytte situasjonen til å forberede gjenreisingen av den norske hær, bl.a. ved å nytte grensepolitivakten til befalsutdannelse. I juli avviklet imidlertid tyskerne den norske grensevakten og overtok selv oppgaven.
I august 1940 bestemte Administrasjonsrådet at det norske forsvaret skulle oppløses. Lindbäck-Larsen bad da om at 6. Divisjon skulle unntas, og Gabrielsen og Lindbäck-Larsen tok opp med Administrasjonsrådet spørsmålet om gjenopprettelse av norske styrker i Finnmark. Rådet anså det som hensiktsløst å ta opp saken med myndighetene i Oslo, men bad om at den ble tatt opp med lokale tyske myndigheter i Nord-Norge. Dette førte imidlertid ikke frem.
Det fremgår av Lindbäck-Larsens privatarkiv at han helt til 1970 var uvitende om at fylkesmann Ingolf Elster Christensen i august 1940 på vegne av Administrasjonsrådet hadde tatt opp Gabrielsens og hans forslag om norske tropper i Finnmark med Josef Terbovens nestkommanderende og fått bestemt avslag. Lindbäck-Larsen skrev: «Hadde jeg visst dette høsten 1940, ville jeg bestemt ha motsatt meg å gå til general Eduard Dietl med et forslag som Terboven alt hadde avslått. Men verre var at det var Terboven som hadde foranlediget at avtalen om norsk besettelse av Finnmark var blitt omstøtt. Vår aksjon måtte derved fra Terbovens synspunkt kunne sees som et forsøk på høyt nivå å spille Wehrmacht ut mot – i det minste Terboven.»
1. november 1940 hadde Terboven en stormende samtale med Lindbäck-Larsen i Tromsø, der han bl.a. hevdet at Lindbäck-Larsen spilte Wehrmacht ut mot sikkerhetspolitiet. Og tre uker senere ble Lindbäck-Larsen arrestert i Oslo. Han satt på Møllergaten 19 til april 1942, deretter på Grini til september 1943 og så i Sachsenhausen frem til frigjøringen våren 1945.
Bråk om ettermælet
Det ble bråk da Sverre Hartmann i 1971 rettet sitt Søkelys på 1940. Generalmajor Lindbäck-Larsen som hadde kjempet ved Fleischers side i det som av mange blir kalt Felttoget mot Narvik, ble her nærmest framstilt som en landsforræder. Men Felttoget mot Narvik var ikke Hartmanns anliggende. Han ville «avsløre» at Lindbäck-Larsen hadde vært en hovedaktør i forsøket på å opprettholde en norsk vaktstyrke mot Sovjetunionen, etter at norske styrker hadde lagt ned våpnene i krigen mot Nazi-Tyskland. Hartmanns forsøk mislyktes, men det ble som kjent mye støy omkring boka, både fra lek og lærd.
Ingen norsk styrke etter «freden»
Tyskerne ville ikke ha væpnede nordmenn under norsk kommando etter fredsslutningene. Skikkelig hett hadde det blitt under føttene på 6. Divisjons stabssjef da Josef Terboven fikk ham i vrangstrupen. Terboven oppfattet at Lindbäck-Larsen forsøkte å lure ham, noe som førte til arrestasjon.
Politisk fange
Tyskerne reiste aldri noen offisiell tiltale mot Lindbäck-Larsen, derfor fikk han heller ingen dom. Man anså vel ikke det for å være nødvendig. På fangekortet som ble utstedt på Møllergata 19 den 21. november 1940 er arrestasjonsgrunnlaget oppgitt å være «Anordn. d. Leiters des B. K. I, Oslo». Han var altså politisk fange – så å si på foranledning av Terbovens forgodtbefinnende.
Antifascistisk tysk bistand
Gipshandverker Heinrich Braun fra Holzheim var nå blitt fengselsdirektør på Møllergata 19. Han var en av dem som hjalp flere av fangene. Eksakt hvor mange Braun maktet å bistå, vet vi ikke. Men flere tidligere politiske fanger fra Møllergata 19 har fortalt hva de opplevde. Noen i brev til Braun, eller som bilag til aktorat og/eller forsvarer under den storstilte rettssaken som «Det nye Tyskland» reiste mot ham, etter at han kom tilbake til Tyskland 15. desember 1946.
Fangekort nr. 503 viser at Lindbäck-Larsen først ble plassert i «Abt. IV B», men senere ble han flyttet. Braun ankom Møllergata 19 den 1. april 1941, hvilket passer med Lindbäck-Larsens forflytning til den langt mer bekvemme avdeling D. Det var Knut Langfeldt som satte enkeltfangers skjebne i sammenheng med brev som til dels var oppbevart av den tidligere gipsarbeiderens familie. Langfeldt hadde vært Wachkalfaktor underlagt «der Hauptwachtmeister». Den unge Knut ble brukt av Braun til oppdrag han først seinere skjønte dybden av. Noen fanger fikk unormalt lang tid «under Brauns tak» i Oslo. Det mest synlige bevis på uregelmessigheter ved majorens opphold i «Polizeigefängnis Møllergaten 19» kom altså ikke til syne før lang tid etter at alle forhold egentlig var glemt: Lindbäck-Larsen ble forvart på Møllergata 19 i mer enn 16 måneder lenger enn gjennomsnittstida.
Det er rimelig å anta at Braun voktet over 6. Divisjons stabssjef så lenge det var forsvarlig. Hvorfor skulle ellers Terbovens personlige fange ha blitt sittende så lenge med de bekvemmelige rettighetene han hadde i D-gangen?
Den tyskjødiske antifascist Gerhard Leo skrev i 2006 at Braun reddet mer enn 100 politiske fanger fra Gestapo. Nå vet vi også at en annen av dem kom til Harstad i 1947.
Til Sachsenhausen via Grini
Lindbäck-Larsen ble sendt til Grini, før han sammen med sosialdemokrater, kommunister og andre farlige politiske fanger havnet i Sachsenhausen. Også Lindbäck-Larsen var en av dem som ble reddet av Folke Bernadotte De hvite bussene - han kom med i den siste bussen.
Lindbäck-Larsen kom hjem til Harstad sist i april 1945, og 5. juni samme år skrev han, på oppfordring i Fellesavisen, ikke om egne fortredeligheter, men om «Vår savnede general». Et minneskrift om general Fleischer med små virkningsfulle anekdoter om en «myk mann», men og en mann som elsket frykten. – En frykt han altså ikke klarte å bære. Lindbäck-Larsen ba Harstads befolkning om å minnes ham med ære.
Ordener
- Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1958
- St. Olavsmedaljen med ekegren
- Kommandør av den svenske Svärdsorden
- Offiser av den franske Æreslegionen. (Officier Legion d'honneur)
- Finlands vita ros.
Bibliografi
- Skandinavias sikkerhet. Bidrag til problemets belysning, 1932
- Militær psykologi, del 1–2, 1932
- Den norske hær og 1814, 1945
- 6. divisjon, 1946
- Krigen i Norge 1940, 1965
- Høyere militær utdannelse i Norge 1817–1967, 1967
- Seksti kampår. Krigsskoleutdannede offiserers landsforenings historie, 1969
- Veien mot katastrofen. 1941: Tilbakeblikk fra en fengselscelle. 1973
- Veimerker i dag, 1973
- Generalen og hans testamente: felttoget i Nord-Norge, dets etterspill og livet som politisk fange, 2009
Anekdote
Lindbäck-Larsen utførte sitt embete med stor autoritet, og i offisers-kretser i NATO ble han betegnet som «The king of North-Norway». Han var samtidig prinsippfast når det gjaldt å holde sin sti ren når det gjaldt bestikkelser. Det heter at han et år fikk en juleskinke fra Nord-Norges Salgslag, som jo var en stor leverandør til Forsvaret i nord. Den gaven ble behørig sendt i retur med beskjed om at han kun tok imot gaver som var på størrelse med en sigarettpakke. Dette prinsipper gjaldt også da han reiste til Sverige og kjøpte to store Bofors-kanoner. Da mottok han et askebeger med våpenfabrikkens logo inngravert, og tok godt vare på det.
Kilder
- Aschehoug: Illustrert norsk konversasjonsleksikon.
- Kristiansen, Gunnar E.: «Odd Lindbäck-Larsen – En politisk kriger». Kommentarartikkel i Harstad Tidende 15. mai 2008.
- Samtale med Kirsten Reinertsen 2014.
- Odd Lindbäck-Larsen i Historisk befolkningsregister