Lyder Ramstad

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Lyder Ramstad som tysk soldat under første verdenskrig. Fra Aftenposten 8. november 1930.

Lyder Ramstad (født 15. juli 1885 i Kristiania, død 27. september 1952 i Oslo) var frivillig på tysk side under første verdenskrig. Han overlevde krigen, og skrev bok om sine opplevelser ved fronten. Under andre verdenskrig sto han også på tysk side som agent i etterretningstjenesten Abwehr.

Slekt og familie

Faren var sadelmaker Johs. Christiansen (f. 1843) fra Vardal, mens mora var Gina Christiansen (f. 1846) fra Hole.

Han ble den 5. desember 1935 gift med Solveig Hope (f. 1908),[1] som var sykegymnast i Oslo kommune.[2] Hun var datter av prost Brigt Hope og Hansine Berntine Hansson.[3]

Unge år

Han ble født Lyder Johannes Christiansen. I folketellinga 1885 finner vi ham sammen med foreldrene, to brødre og tre søstre på adressa Karl Johans gate 27 i Kristiania.[4] Dette var adressa til Brambanigården, der det ved et skjebnens sammentreff var tysk bokhandel under okkupasjonen.

I 1900 er Lyder Christiansen oppført som skolegutt, bosatt i Kristian IVs gate i Kristiania.[5] En av brødrene og de tre søstrene bodde også der. I 1910 bodde han sammen med mora, en bror og to søstre i Huitfeldts gate 47 i Kristiania.[6] Han var da koffertfabrikant. Faren hadde gått bort mellom 1900 og 1910.

Første verdenskrig

Den 12. oktober 1915 ankom Ramstad Hamburg for å melde seg frivillig til den tyske hæren. Han begrunnelse for dette lå dels i en beundring for tysk kultur, teknologi og vitenskap, holdninger han trolig delte med de fleste nordmenn. Men han mente også at krigen var en kamp for den germanske rase. Bekjente av ham mente at han støtta feil side, mens Ramstad mente at de logret av beundring for «senegalnegre og zulukaffere», altså soldater fra de britiske koloniene.[7]

Å la seg verve var ikke så enkelt. Han fikk vite at han ikke kunne komme inn i hæren når han ikke var tysk statsborger, og å bli det kunne ta nærmere fem år. Han forsøkte på det bayerske konsulatet - de enkelte tyske statene hadde konsulater hos hverandre. Også der fikk han nei, og dermed begynte en ferd til andre konsulater for å finne noen som ville ta ham imot.

I februar 1916 lyktes han. Han hadde fått jobb på et sykehus, og fire måneder med den innsatsen var nok til å få preussisk statsborgerskap. Han ble så innrullert i 76. infanteriregiment i Hamburg. I mai var han ferdig med feltutdanning i Montigny, og måneden etter var han ved fronten ved Givenchy. Han ble etter eget ønske overført til 162. infanteriregiments 3. bataljon, der svensken Carl Belfrage var kommandant. I august 1916 var han ved Somme, der tyskerne forsøkte å stanse den britiske og franske offensiven. De var under kraftig artilleriild, og Ramstad mista flere kamerater. Regimentet fikk en hvileperiode vekk fra fronten på høsten 1916. I oktober var de i Izegem, der regimentet paraderte foran keiser Wilhelm II.

I april 1917 var Ramstad ved Arras, der det var svært harde kamper. Han overlevde kampene, og hadde også en permisjon til Hamburg. Men den 14. juni 1917 ble han hardt såra under et stormangrep ved Monchy le Preux utafor Arras. Som underoffisersaspirant var han egentlig fritatt fra å være med i angrepet, ettersom han skulle på kurs, men han ba om å få delta. Han ble først truffet av en liten granatsplint i venstre skulder, uten at dette førte til noen stor skade. Så ble han truffet av en blykule fra en oppslagsgranat, som brakk venstre overarm. Med armen hengende ubrukelig langs sida fortsatte han angrepet, og fikk en maskingeværkule gjennom armen like over bruddet. Han endte opp i en britisk skyttergrav sammen med to såra briter. De som nettopp hadde vært oppsatt på å ta livet av hverandre, hjalp hverandre med å forbinde sårene.

Ramstad ble sendt til Eppendorferlasarettet i Hamburg. Legene kunne fortelle at tidligere i krigen ville de bare amputert armen, men nå ville de forsøke å redde den. Mens han lå på sykehuset fikk han brev fra Carl Belfrage, som nå var kompanisjef. Han kunne fortelle at avdelinga hadde hatt store tap, inkludert Ramstads beste venn Christian von Stamm. Han ble værende på lasarettet i flere måneder. Armen ble redda, men den grodde fast i en krokete stilling.

Den ødelagte armen førte til at Ramstad ble skrevet ut som egna for garnisonstjeneste. Han var blant annet kaserneansvarlig og vakt på en fabrikk som produserte gassmasker. an ville helst tilbake til fronten, og mot slutten av krigen kom han inn på en skole for reserveoffiserer i Posen. Mens han var der fikk de den 9. november 1918 vite om revolusjonen i Tyskland, og innså at krigen snart ville være over. To dager senere ble det inngått våpenstillstand, og første verdenskrig var over.

Mellomkrigstida

Tilbake i Norge kjøpte han i 1919 bruket Stakkerud i Enebakk.[8] Han hadde bruket til 1924.[9]

I 1930 ga Ramstad ut boka Med tyskerne på vestfronten, der han forteller om sine opplevelser. Knut Hamsun sendte etter å ha lest boka en hilsen til Ramstad, og denne ble brukt i en annonse for boka.[10] Boka førte senere til at han fikk hilse på blant annet Adolf Hitler, Joseph Goebbels og Herman Göring, og at han fikk fornya sitt tyske statsborgerskap. Boka fikk jevnt over god kritikk, og var av spesielt stor interesse fordi den fortalte om krigen fra den tapende side; det hadde kommet svært mange bøker om første verdenskrig og skyttegravenes gru, men av de som forelå på norsk var det mest fra alliert side. Boka førte også til at han ble brukt som foredragsholder.[11]

Andre verdenskrig

Da Norge ble angrepet 9. april 1940 var Ramstad i kontakt med major Berthold Benecke i den tyske etterretningstjenesten Abwehr som en av hans tolker og agenter, med dekknavn «Puckmann»[12] Benecke anbefalte at alle hans agenter, inkludert Ramstad, skulle dekoreres med krigskorset for sin innsats. Blant oppdragene agentene hadde var måling av tykkelsen på isen på Mjøsa for å finne ut om transportfly kunne lande der, slik at man lettere kunne nå Lillehammer. Under den tyske framrykkinga fra Trondheim til Mosjøen var han med som tolk og veiviser. Deretter var han underlagt Kapitäleutnant Kühl i Svenningdalen, Namsos og Ålseund. I juli 1940 var han i Pasvikdalen for å kartlegge finske festninger sammen med Erling Bie. Så var han en tid rådgiver for general Eduard Dietl i Alta. Ramstad ble etter at felttoget i Norge var over vervingsagent for Abwehrs radionettverk på Vestlandet, med tittel hauptvertrauensmann. Han ble hovedagent for oberleutnant Bolte i Bergen i 1942, med dekknavnet «Lars Rasmussen».[13]

I oktober 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Men to år senere meldte han seg ut, fordi han ikke hadde tro på Vidkun Quisling. I 1941 ble det rapportert av en Abwehr-agent at Ramstad hadde omtalt Quisling offentlig som en «streber».[14] Våren 1943 fikk han sparken fra Abwehr på grunn av fyll. I april-mai ble han ansatt hos Reichskommissariat for å verve sjøfolk til hjemmeflåten. I august ble han så igjen ansatt av Abwehr, denne gang på deres kontor for postsensur i Oslo. Problemet var at han fortsatt drakk, og at han kunne bli pratsom i fylla. Dermed utgjorde han en sikkerhetsrisiko. Han ble derfor sendt til Tyskland, der han fra juli 1944 hadde forskjellige stillinger. Han var det meste av tida redaktør i den norske avdelinga av «Dienst Aus Deutschland», som ble gitt ut av Propagandadepartementet.

Etter krigen

Ramstad ble etter krigen dømt for landssvik. Han ble først dømt den i desember 1947 i Bergen til 15 års tvangsarbeid.[15] Dette skal i 1948 ha blitt endra til 20 års tvangsarbeid under ankebehandling.[16] Han var også involvert som vitne i en rekke andre saker under rettsoppgjøret, ettersom han som vervingsagent hadde kjennskap til mangt om personer som var i Abwehrs tjeneste.

Lyder Ramstad ble gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund. Tittelen på gravminnet er translatør.

I 2008 ga den svenske historikeren Peter Englund ut boka Stridens skönhet och sorg (norsk utgave 2011, se litteraturliste), der han gjennom 213 korte kapitler følger en rekke personer fra forskjellige nasjoner gjennom krigen. Lyder Ramstad er en av de som er med i denne boka.

Referanser

  1. ↑ «Ekteskap» i Aftenposten 1935-10-07. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Studentene fra 1892 : biografiske oplysninger samlet til 50-års jubileet 1942. Oslo. 1942. {bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2014040708086}}.
  3. ↑ Studentene fra 1927 : biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1952. Oslo. 1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Lyder Johannes Christiansen i folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
  5. ↑ Lyder Johannes Christiansen i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  6. ↑ Lyder Johannes Chrsitiansen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  7. ↑ Ramstad 1930: 6.
  8. ↑ «Gardhandlar» i Den 17de mai 1919-03-04. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  9. ↑ Kirkeby 1991: 359.
  10. ↑ Hamsun anbefaler på Nasjonalbibliotekets hjemmesider.
  11. ↑ Se f.eks. «Asker Unge Høire» i Asker og Bærums Budstikke 1933-11-20. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  12. ↑ Pryser 2001: 31 og 100
  13. ↑ Pryser 2001: 101.
  14. ↑ Pryser 2001: 100.
  15. ↑ «15 år for Abwehragenten Lyder Ramstad» i VG 1947-12-16. Digital versjon på Nettbiblioteket
  16. ↑ Pryser 2001: 101.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Lyder_Ramstad&oldid=2116225»