Lynghei
Lynghei er et menneskeskapt kulturlandskap som følge av jordbruk i kystområdene. Dette er skogløse områder, bevokst hovedsakelig med røsslyng. I Norge dreier det som om hele kysten fra Lofoten og sørover. For hundre år siden strakte lyngheiene seg helt til Portugal og Nord-Spania i sør, og dekket også store deler av Irland, Storbritannia og øyene i det nordlige Atlanterhavet. Selv om det er store naturmessige uikheter er alle lyngheiene i dette området skapt av mennesker og de tradisjonelle driftsformene er forbløffende like. Lyngheiene har alle steder vært kystbefolkningens viktigste utmarksressurs og vært basert på helårsbeite og regelmessig brenning, og mange områder også lyngslått.
Som andre seminaturlige naturtyper er lyngheiene avhengige av riktig skjøtsel for å opprettholde artmangfoldet og økologiske funksjoner. Den dominerende påvirkningsfaktoren av slike naturtyper er endringer i jordbruket og mangel på riktig skjøtsel.
Bakgrunn
De eldste sporene etter regelmessig lyngbrenning er flere steder på Vestlandet datert til for mer enn 4000 år siden, og lyngheiene oppsto som følge av at steinalderbøndene begynte å rydde kystskogen ved hjelp av brenning og helårsbeitende husdyr.
Først i vikingtiden var hele Vest-Europas kyst omdannet til et åpent, treløst landskap, dominert av røsslyng. Den vintergrønne røsslyngen har tilnærmet uendret næringsinnhold gjennom hele året, og egner seg slik godt om vinterfôr. Dessuten spiller kystens tilgang til tang og tare en viktig rolle. Lyngheienes største utbredelse var på 1800-tallet.
Lyngheienes avgrensning mot skoglandskapet i øst var klimatisk bestemt, knyttet til snømengden om vinteren. Mye snø gjorde lyngheidriften usikker og alt for arbeidskrevende.
I folks bevissthet
Selvom lyngheiene i det meste av Europa har mistet sin landbruksmessige betydning, har likevel befolkningen i store deler av dette området en sterkt følelsesmessig knyttet til dette landskapet, både gjennom naturopplevelser og som del av deres kulturelle identitet. Lyngheiene har vært et flittig benyttet motiv innen malerkunst, musikk, poesi og folkloristisk litteratur.
Dette har imidlertid ikke vært så framtredende i Norge, hvor dette landskapet ofte mer har blitt forbundet med fattigslige og karrige kår, og nasjonalromantikken søkte mer mot innland og daler, fjorder og fjell.
Beiting, brenning og slått
Lyngheien har, i tillegg til helårsbeite og lyngbrenning, tradisjonelt også påvirket av lyngslått. Lyngen ble da slått med ljå og brukt som vinterfôr sammen med halm og høy og lyngen kunne utgjøre opp til en tredjedel av det vinterfôret som ble brukt. Det var faste, steinfrie flater i utmarka som ble brukt til lyngslått hvert 3. til 8. år etter behov. Her var det normalt ikke behov for å brenne fordi den regelmessige slåtten hindret at røsslyngen ble for grovvokst. Røsslyngen ble hakket opp, blandet med høy og/eller halm og litt vann før den ble gitt som fôr.
Regelmessig, kontrollert brenning av lyngheiene var en integrert del av kystlandbruket frem til siste verdenskrig. I kystområdene mellom Stad og Boknafjorden har kunnskapen om de tradisjonelle driftsmetodene holdt seg lengst, og her var det mange steder var det ikke uvanlig med lyngbrenning og helårsbeite for egnede raser av sau, geit og i en viss grad hest og ku (ungdyr) hele året, helt fram til begynnelsen av 1970-tallet, og tradisjonen med lyngslått til vinterfôr var velkjent. Men ettersom dette alltid har vært marginale jordbruksområder, med stor satsing på nye næringer de siste 40 årene, har gjengroingen langs denne delen av kysten vært spesielt kraftig i de senere årene.
Pleie
Lyngheiene er avhengige av aktiv drift med beite og brenning, men de er ugjødslet og inneholder bare naturlig forekommende arter.
Det er fortsatt deler av dette landskapet intakt langs kysten av Norge, men det anslåes at dette er rundt 10 % av de tidligere lyngheiområdene. Også disse områdene er truet som følge av betydelig mindre utmarksbeite, tilplanting med skog, særlig gran og spredning av frøplanter fra plantefeltene (særlig sitkagran), oppdyrking og overflategjødsling, nedbygging av områder, særlig knyttet til nye næringer som oppdrett, petroleum og vindmøller, samt anrikning i jordsmonnet av nitrogen fra luft og nedbør. Samlet fører dette til gjengroing av bjørkeskog og einerkratt i de gjenværende områdene. Lynghei er derfor regnet blant de mest truede vegetasjonstypene i Norge.
En regelmessig lyngbrenning kan sikre den beste beitekvaliteten ved å opprettholde en god mosaikkstruktur i lyngheiene. Denne kjennetegnes av en veklsing av områder som er brent på ulike tider og slik har røsslyng i ulike stadier og med varierende innslag av gress og urter. Fôrverdien til lyngplanten avtar når den blir grov, og stilkene og grenene blir til mer ved, men etter en brann spirer planten fra både røtter og frø. Hyppigheten av avbrenning av de enkelte feltene kan på Vestlandet være rundt hvert 15. år, i nord noe lengre, avhengig av beitetrykket og dyrenes beitepreferanser i forhold til topografi og jordbunnen.
Lyngbrenning er også nødvendig for å hindre oppslag av busker og trær som beitedyrene ikke har holdt nede. Spesielt er brenning viktig for å holde einer i sjakk, den overtar ellers fort vegetasjonen i lyngheiene. Brannen frigjør også plantenæringsstoffer i asken og gir åpen jord. Lyngbrennning må utføres i vinterhalvåret, da skades ikke røtter og frøbank og det er lettere å holde kontroll. Dette er også forebyggende brannvern da det reduserer faren for ukontrollerte lyngbranner om sommeren. Gammel lyng med tykke stengler og grener av ved, overgrogg med einer, furu og bjørk har så mye brennbart, organisk materiale at det kan ta fyr med eksplosiv kraft en tørr sommerdag.
Avsviing av lyngen foregikk tradisjonelt i februar/mars, mens det i dag foregår mellom 15. oktober og 15. april, lyngen må være så tørr at den brenner, samtidig som jorda må være så fuktig, gjerne tele, at jordsmonnet og røttene ikke blir skadet. Mer fuktige vintre gjør at det har bllitt vanskeligere å få optmale forhold for avbrenning av lyngen.
Dagens helårsbeiting i kystlyngheiene er først og fremst av rasene Gammel norsk sau (kjent som «villsau», «utegangersau») og kystgeit (utegangergeit). De er godt tilpasset kystklimaet og klarer seg godt på lyngbeite. Sauene lammer ute på egenhånd uten tilsyn og dyrene blir bare sanket to ganger i året for henholdsvis ullklipping og slakt. Videre har etterspørselen etter «villsau», særlig etter dyrene har gått på helårs lyngbeite, økt kraftig slik at ogs populasjonen av dette dyret har økt kraftig og forventes å øke ytterligere.
Referanseområder
Norge har et internasjonalt ansvar for å ivareta lyngheier da kunnskapen om de autentiske driftsformene har holdt seg lenger og er mer levende her enn noen andre stedet i Nord-Europa, og nord for Stad er vi alene om å ha kulturbetingede lyngheier.
Det er betydelig variasjon når det gjelder kystlyngheienes utforming langs kysten. Dette er både av klimatiske grunner, grunnforhold, m.m. Det er opprettet 23 ulike referanseområder for lynghei fra Lofoten i nord til Hvaler i sør. Meningen er at disse områdene skal beites av villsau, geiter og kyr og brennes etter behov.
Sted | Kommune | Status | Dekar | Drift |
---|---|---|---|---|
Holsøy | Vestvågøy kommune | Fredet etter kulturminneloven | 400 | Kvitsau |
Moland | Vestvågøy kommune | 175 | Geit | |
Karlsøyvær | Bodø kommune | naturreservat | 1 500 | Villsau |
Bliksvær | Bodø kommune | naturreservat | 3 745 | |
Torvværet | Træna kommune | 600 | Villsau | |
Helgelandsøyene og Vega |
Vega kommune Alstahaug kommune |
UNESCO verdensarvområde Landskapsvernområde naturreservat |
4 500 | Villsau, kyr |
Skeisnesset | Leka kommune | Fuglefredningsområde Utvalgt kulturlandskap |
1 703 | Villsau, kyr |
Kalvøya | Vikna i Nærøysund kommune | Naturreservat dyrelivsfredningsomr. |
7 000 | Villsau, kyr |
Sør-Gjæslingan | Vikna i Nærøysund kommune | kulturmiljø fredning | 700 | Villsau |
Tarva | Bjugn i Ørland kommune | Landskapsvernområde Utvalgt kulturlandskap |
5 000 | Villsau |
Øyriket sør for Smøla | Smøla kommune | Landskapsvernområde | 5 000 | Villsau |
Smågeheiene Smågeholmene |
Aukra kommune | Friluftsområde Smågevatnet naturreservat |
2 500 | Villsau |
Sandsøya | Sande kommune | Fuglefredningsområde | 6 000 | Villsau, kystgeit |
Værlandet | Askvoll kommune | Sørværet naturreservat (østre del) | 6 000 | Villsau, pelssau |
Lyngheisenteret | Lindås i Alver kommune | Kulturlandskap | 1 500 | Villsau vestlandsfjordfé |
Fitjarøyane | Fitjar kommune | Nasjonalpark | 15 000 | Villsau, Angusfe |
Blikshavn/Dale | Karmøy kommune | 4 000 | Kvitsau | |
Hodnafjellet, Askje | Rennesøy i Stavanger kommune | utv. kulturlandskap | 6 154 | Sau, kyr |
Synesvarden | Hå kommune | Landskapsvernområde | 14 000 | Sau |
Søre Eigerøya | Eigersund kommune | Friluftsområde (søndre del) | 7 991 | Villsau |
Lofjellet, Vest-Lista |
Farsund kommune | Utvalgt kulturlandskap | 1 372 | Kvitsau |
Einarsneset | Farsund kommune | Friluftsområde, plante og fuglefredning | 590 | Sau |
Ytre Hvaler | Hvaler kommune | Nasjonalpark | 5 000 | Kviger, villsau |
Lyngheisenteret
Lyngheisenteret på Lygra i Lindås i Alver kommune åpnet i 2000 og er ett nasjonalt og internasjonalt kunnskapssenter som gjennom aktiv gårdsbrift og tradisjonell bruk vernet lyngheilandskapet.
Virksomheten ble i 2007 konsolidert inn i Museumssenteret i Hordaland.