Ringebu stavkirke

Ringebu Stavkirke i 2023.

Foto: Neal William La Pierre

Støpulen hvor kirkeklokkene hang fra 1676 til 1921.

Foto: Neal William La Pierre

Ringebu stavkirke er en av de 28 bevarte stavkirkene i Norge. Kirken ble opprinnelig bygd på omkring 1220-tallet. Kirken tilhører Borgundtypen, og dens distinkte rødfargede tårn gjør den lett gjenkjennelig. Kirken har gjennomgått flere ombygginger og utvidelser i løpet av sin historie, inkludert på 1630-tallet og 1900-tallet.

Ringebu stavkirke ligger i tettstedet Ringebu i Innlandet fylke, ca. 60 kilometer nord for Lillehammer. Beliggenheten til Ringebu stavkirke reflekterer dens opprinnelige funksjon som et sentralt samlingspunkt for både religiøse og verdslige aktiviteter. På grunn av sin historiske og kulturelle verdi er Ringebu stavkirke i dag et populært reisemål for både turister og pilgrimer.

Ringebu stavkirke er også motivet for Ivar Kleivens sagn «Søsterklokkene», som ble utgitt i 1928 i Bygdesoga Ringebu. Lars Mytting skrev etterhvert boken Søsterklokkene fra 2018, som har vært en litterær suksess.

Kirkens historie

Reising av stolpekirken 1100-tallet

Kristningen av Norge var en prosess som allerede ble startet av Håkon Adelsteinsfostre i løpet av 930-960-tallet. Prosessen ble etter hvert fortsatt av vikingkongen Olav Tryggvason fra 995, og fullført av Olav Haraldsson da han erklærte kristendommen som Norges eneste tillatte religion i 1025. Dette førte til opprettelsen av flere kirker i Norge allerede utover 1000-tallet. De eldste menneskelige sporene på den nåværende kirketuften i Ringebu er tre graver, der en av gravene viser seg til å ha blitt integrert i byggingen av den første stolpekirken på området. Oppdaging av blant annet en rekke stolpehull og fylte stolpegroper antyder at det ble bygd en stolpekirke på kirketuften på 1100-tallet. Hullene og grøftene danner en 5X8 meter rektangel som blir ansett til å ha vært skipet, det ble også funnet flere stolpehull nord, sør og øst. Før opprettelsen av stolpekirken, kan det ha stått en tidligere kirke, eller så kan området har vært en enkel begravelsesplass.

Reising av Ringebu stavkirke 1220-tallet

Kristendommen og kirken fikke en stadig sterkere posisjon i Norge utover 1100-tallet, noe som er eksemplifisert av opprettelsen av erkebispedømme i Nidaros i 1152/53. Det ble dermed også bygget flere og større kirker i Norge. Stolpekirken i Ringebu blir etter hvert erstattet med en stavkirke, som er datert fra 1220. Under Gerhard Schønings reise til Gudbrandsdalen i 1775, der han i Lom prestegard fant et diplom fra 1270 som omtalte presten «sira Gror» i Ringebu kirke, viser til at kirken eksisterte før 1270. Et diplom fra 22. august 1284 omtaler testamentet til biskop Torfinn av Hamar, der prest herr Olav fra Ringebu får blant annet bispetiende i Fron.

Skipet i den nye kirken var omtrent tre ganger så stort som den eldre kirken. Grunnen til at den ble bygget så stort kan grunnes befolkningsvekst, og at Norge på 1200-tallet var i en økonomisk og politisk storhetstid. Midtskipet fra 1220 har blitt bevart siden opprettelsen av stavkirken, og står fortsatt der til den dag i dag. Under utgravinger gjort i 1980-81 ledet av Jørgen Jensenius fra Riksantikvaren , ble det funnet rester av stavkirkens kor, apsis, vinger og svalganger.

Ombygging 1630-tallet

Stavkirken gjennomgikk ingen betydelige endringer fram til ombyggingen i 1630-31, men vi vet ut ifra senere regnskap at kirken påkostet seg stadig vedlikehold av tak og vegger. I 1621 ble det laget nye stoler i kirken, og en ny himmel over prekestolen. Det ble også lagt inn gulv, korskranke og vinduer. På lik linje med flere stavkirker etter reformasjonen i 1536/37, ble Ringebu stavkirke etterhvert utvidet i 1631. Stavkirkens svalganger, apsis og kor ble revet ned. Kirken ble utvidet med et nytt tverrskip på egne sviller, med vinger nord og sør. Det ble også bygget et nytt kor og våpenhus. Byggmester Werner Olsen og 4 tømrere fullførte dette prosjektet på 102 dager, med hjelp av både smed og glassmester. Kirken fikk også sitt karakteristiske røde tårnet på denne tiden. Ringebu stavkirke blir sammen med Venabygd og Fåvang sokn for første gang oppført i en kirkebok i 1696-1733. Fram til ombyggingen i 1921, ble det gjort diverse vedlikehold og endringer på Kirken. Noen betydelige endringer var våpenhuset som rotna slik at den måtte reves ned og bygges på nytt, samt at vinduer måtte byttes. Innsiden av kirken var også malt hvit for en periode, men ble restaurert tilbake til den originale fargekombinasjonen i 1921.

Ombygging 1921-tallet

Over tid viste det seg til å være flere problemer med kirkens konstruksjon, særlig tårnet, der i en søknad fra 1827 det blir påstått at hovedmasten er råtten og må skiftes. Videre klages det på hvor dyr vedlikeholdningen er, og at tårnets høyde er problematisk. Det ble tegnet opp planer til en ombygging i 1884 av arkitekten Thorsen, og restaureringen tok plass fra april til november 1921. Restaureringen ble ledet av arkitekt Jürgensen fra Oslo og byggmester Knut Villa fra Vågå. Hovedskipet ble løsnet fra tverrskipet og stavene ble rettet opp i lodd. Den indre reisingen i kirken ble forsynt med langankre rundjern som ble strukket gjennom hele stavkirkedelen, og skrudd sammen med muttere i hjørnene. På veggene ble det satt inn nye andreaskors og buefelt mellom stavene, samt veggene i skipet ble drevet sammen. Alle gulv ble fjernet, imens bjelkelaget i skipet ble beholdt. Svillene under den nordre tverrskip ble skiftet, galleriet i nordre vinge ble revet og orgelet ble satt inn på et podium. Kirkeklokkene, som hadde blitt tatt ut av tårnet i 1676, ble nå hengt opp igjen. Til slutt ble det gjort noen små diverse endringer, samt at vinduene ble erstattet av 200 år gamle glassruter funnet fra en gård i Hedmarken.

Bevarte gravsteiner på Ringebu Stavkirke. Den i midten tilhører soknepresten Christopher Kraft (d.1754)

Foto av altertavlen i Ringebu Stavkirke. I høyst sannsynlighet skåret av Johannes Lauritsen Skraastad i 1686. Til venstre er treskulpturen av Laurentius fra 1250-tallet.

Reperasjon 1980-81-tallet

I 1980-81 ble kirken stengt et helt år imens det foregikk arkeologiske undersøkelser og reperasjoner. Gulvene måtte bli tatt opp, og masten senket. Det ble lagt ny svill i korets nordvegg, og i sørveggens vestre del. Det ble også lagt ny svill under nordre vinges vestre vegg. Koret, tverrskipet og våpenhuset fikk nye bjelkelag, og det ble lagt et nytt undergulv med isolasjon i kirken.

Kirkens inventar

Inventar 1100-1630

De eldste objektene i kirken er inngangsportalen med drage og slange motiv, og døpefonten av kleberstein. Disse er datert fra omtrent 1100-tallet og skal ha stått i den tidligere stolpekirken. Halvsøylene på hver side av inngangsportalen ble omgjort etter brannen i Grue kirke 1882. Det står også en Laurentius-skulptur av tre fra 1200-tallet, som Schøning selv i 1775 mente var St.Olav. Det henger to krusifikser datert fra 1300-tallet. Da Schøning besøkte kirken beskrev han også to røkelseskar fra middelalderen, som ikke lenger er utstilt i kirken

Inventar 1630-1982

Det eldste objektet i kirken etter reformasjonen i 1536/37, er altertavlen som antas å ha vært utført i 1686. Det er usikkert hvem som skåret tavlen, men Roar Hauglid har påstått at den er høyst sannsynlig skåret av Johannes Lauritsen Skraastad. I 1703 kom det også en fargerik og utskåret prekestol, utført av Lars Jensen Borg. Borg skåret også Fredrik den 4.s kongsmonogrammet som henger over korskillet. Lysekronen som er i kirken antas å ha blitt utført av Kristen Listad ut på 1700-tallet. Orgelet i kirken måtte bli byttet ut i 1982 til en elektrisk orgel på grunn av slitasje.

Epitaf

Det henger tre store minnetavler i kirken. Den ene er et epitafium av oberstløytnant Poul Friedrich von Dresky (1687-1735), malt av Eggert Munch. Han var en tysk løytnant som skal ha tilhørt det Oplandske Regiment. Den andre tilhører soknepresten Christopher Kraft (d. 1754) og hans hustru Margarethe Monrad, også målt av Eggert Munch. Den tredje tilhører soknepresten Sigward Friis Irgens (1711-1789) og hans hustru Margaretha Irgens. Alle disse minnetavlene var kostbare, og det var bare de mest velstående som fikk en plass i kirken. Det henger også et skjold tilhørende familien Rosenkrantz i kirken, der baronesse Sophie Amalie Rosenkrantz er gravlagt under kirken.

Mynter

Mye av tidsdateringen kommer fra mynter under kirken. Det ble funnet 514 norske mynter, der 375 kommer fra Håkon IV Håkonssons tid, Magnus Lagabøte og deres sønners tid. Det ble også funnet 94 svenske, 94 tyske, flere danske og noen få engelske mynter. Gamle anglosaksiske mynt fragmenter fra Knut den mektiges tid kan også være bevis for at det sto en kirke her før reising av stolpekirken på 1100-tallet, selv om disse myntene også kunne ha kommet i ettertid. Disse myntene ble hovedsaklig funnet under hovedskipet, der myntfunnene under tverrskipet, koret og sakristeiet som ble påbygd i 1630 er sjeldnere.

Moderne bruk

Kirken blir nå brukt til å holde bryllup, begravelser og konfirmasjoner. Det blir holdt gudstjeneste hver tredje søndag, ettersom det rulleres med andre kirker i området. Kirken er en populær turistattraksjon i sommeren, og tilbyr inngang og guiding mot betaling. I sommersesongen samarbeider kirken med Ringebu Prestegard, der det blant annet selges fellesbilletter. Ringebu Prestegard har også en utstilling med noen av funnene fra utgravingene i 1980-81.

Litteratur og kilder

• Grieg, Sigurd. Ringebu stavkirke : veileder for besøkende. Utg. Ringebu menighetsråd. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Hovdhaugen, Einar. Bygda vår : lokalhistorie for Ringebu. Utg. Historielaget. 1976. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Jensenius, J. (1993). Ringebu Stavkyrkje: Sognekirken i form og funksjon gjennom 900 år. Ringebu: Ringebu Samlingene.
• Schøning, Gerhard. Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi. Utg. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 1968. Digital versjon på Nettbiblioteket.