Gater og veger

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Veit)
Hopp til navigering Hopp til søk
Vegen fra Gullstein ferjekai mot Gullstein kirke på Tustna.
Foto: Olve Utne (2008).

Gater og veger er viktige for vår forståelse av sammenhengen mellom forskjellige steder. De knytter sammen steder, de er en måte å komme seg vekk fra et sted og til et annet. Dette er selvsagt for alle, men når vi går litt dypere inn i det ser vi hvordan vegenes traséer har påvirka utviklinga i et område. Dette kan for eksempel vise seg i handelsforbindelser og økonomisk utvikling på stedet, men også i mer personlige ting som hvor man finner sin ektefelle.

I en lokalhistorisk sammenheng kan veger også viktig som en del av folks identitet. Dette gjelder kanskje særlig bygater, hvor gata man vokste opp i kan være en viktig del av en persons identitet. Men også på landsbygda finner vi eksempler på at veger er viktige; et av de mest kjente eksemplene er kanskje Præstvegen i Ringsaker, der vi gjennom Alf Prøysens forfatterskap har blitt kjent med at å bo langs Præstvegen er synonymt med å tilhøre et husmannsmiljø.

Vegene har også fått en annen betydning gjennom sine navn. De oppkalles etter steder, personer og fenomener, og vegnavn kan ofte si mye om hva det er folk synes er viktig på stedet. De minner oss også om at perspektivet er viktig: Mosseveien i Oslo og Osloveien i Moss er deler av den samme traséen, den gamle kongevegen mellom hovedstaden og svenskegrensa.

Mange navn på nesten det samme

Gateskilt i Kristiansund. Et smug eller smau er ei smal tverrgate; ordet har samme betydning som veit eller trange.
Foto: Olve Utne (2009).
Skrivemåten for forskjellige navneledd har endra seg over tid, og noen steder finner man både gammelt og nytt skilt.

Gater og veger er valgt som overskrift her, for det skulle dekke det meste. Men om kjært barn har mange navn, har veger kanskje enda flere. Vi forsøker her å sette opp en oversikt over navneledd som ofte inngår i norske vegnavn. Vi starter med gate og veg, som er de vanligste navneleddene, og fortsetter deretter med andre i alfabetisk orden. Det er bare tatt med navneledd som har en viss utbredelse; en kan nok også finne lokale løsninger som er unike for ett sted og som derfor faller litt utenfor en slik generell oversikt. Ingen av «reglene» for navnebruk som oppgis her er absolutte - en finner for eksempel steder hvor mange forskjellige ledd er tatt i bruk for å kunne gi flere veger i et område samme førsteledd. På Munkerud i Oslo har man Munkerudbakken, -kleiva, -stubben, -tunet, -veien, -vollen og -åsen, altså syv navn med samme førsteledd, og det er ikke noen helt klare føringer for hvordan de er navnsatt. Det må nevnes at ikke alle vegnavn har et slikt andreledd, for eksempel Dråga i Oslo.

Gate / gata / gaten

Gate brukes i dag først og fremst om veger i tettbygde strøk med hus som står helt opp mot fortauet. I dag er gater dermed et kjennetegn på byer og tettsteder som har en viss grad av urbanitet over seg. Ordet hadde opprinnelig ikke den betydningen. Det kommer fra norrønt gata, som betydde 'passasje' eller 'åpning'. Det ble tidligere brukt om veger som skar en passasje gjennom landskapet, særlig gjennom skog. Gården Gate i Vestby har navn etter gata som gikk forbi gården, og som var den eldste vegen fra Oslo mot Østfold. Vi kjenner ellers igjen betydningen 'åpning' fra engelsk, der gate betyr 'port' eller 'åpning' - men i noen engelske byer, som York, finner vi det faktisk brukt i betydningen 'veg'.

Veg / vei / vegen / veien

Veg har også norrønt opphav, i ordet vegr. Det betydde 'ferd' eller 'reis', men også 'veg' eller 'lei'. Á veg betydde både 'avsted' og 'på veg'. I dag er dette det vanligste navneleddet på landsbygda og i bystrøk der man har hager opp mot vegen - i motsetning til ei gate der husene står tett opptil vegen eller fortauet. Vi finner også en del veger som ut fra disse definisjonene skulle være å regne som gater - ofte er disse eldre hovedveger, som Trondheimsveien og Mosseveien i Oslo.

Allé

Allé kommer fra fransk aller, som betyr 'gå'. Dette er en av de navneleddene som er lettest å definere - en allé har trær på begge sider. De er vanlige som gårdsveger, men forekommer også i byer - Bygdøy allé er vel den mest kjente.

Allmenning

Som ledd i vegnavn er allmenning kjent fra middelalderen. I Oslo var det navnet på de øst-vestgående vegene, mens de nord-sørgående var streter (se nedafor). De små tverrveiene mellom dem ble kalt veiter (se nedafor). I dag knyttes allmenning som del av vegnavn særlig til Bergen, med Torgallmenningen som den mest kjente.

Aveny

Aveny kommer fra fransk avenir, 'å ankomme'. Dette navneleddet brukes gjerne om spesielt brede paradegater, ofte med trær langs sidene. Det er få veger i Norge som har dette navneleddet. Karl Johans gate har det ikke, men spesielt strekningen fra Egertorget mot slottet er et godt eksempel på hvordan en aveny kan se ut. Huk avenyBygdøy er derimot en langt mer beskjeden veg, og har nok navnet aveny mest på grunn av sin eksklusive plassering.

Bakken

Et selvforklarende navneledd, som gjerne brukes der hele eller deler av vegstrekningen ligger i en bakke.

Chausse

Chausse kommer fra fransk chaulx, som betyr 'kalk'. Det ble opprinnelig brukt om landsveger med kalkdekke, det vil si veger som hadde en høyere standard enn jord- og grusveger. Vi finner det i Norge brukt blant annet i Oslo, der man har Ullernchausséen. Ordet har også blitt brukt enkelte steder i landet som navn på de bedre vegene, i motsetning til gårdsvegen; på Hedmarken var «sjåsjen» gjerne fylkesvegen. Den formen har nesten dødd ut, men er fortsatt noe i bruk, og da særlig blant eldre mennesker.

Faret

Et far er egentlig et spor i landskapet, eller en sti. Som ledd i vegnavn brukes det gjerne om smale, landlige veger.

Gang / gangen

Gang brukes gjerne på samme måte som smug, om ei trang gate, fortrinnsvis så trang at man ikke kan få kjøretøy gjennom. De er gjerne gjennomgangsveger, snarveger gjennom kvartaler. En litt «finere» versjon er passasje (se nedafor).

Grenda

Grenda brukes ofte om veger som ligger litt for seg sjøl, for eksempel i utkanten av et boligstrøk. Det kan vel sies å være et håpefullt navn som inngir et bilde av trygghet og hjemmekos.

Kleiva

Ei kleiv er en veg eller sti som går opp en bratt bakke. Det inngår i mange vegnavn om ligger i bratt terreng. Det kan også være et fullstendig vegnavn, som Kleiva i Son.

Kroken

Kroken som navneledd i vegnavn viser ofte til at vegen har krokform, men kan også vise til at den ligger i utkanten av et boligområde. Det signaliserer også noe trygt og hjemmekoselig.

Passasje

En passasje er en gangvei, gjerne gjennom et kvartal. Et eksempel er Frølichpassasjen i Oslo, som ble anlagt etter at Lille Kirkebakke ble bortregulert da kvartalet den lå i brant i 1858.

Promenade

Promenade kommer fra fransk, og den opprinnelige betydningen var 'å drive fram'. Det brukes gjerne om gater som er egna for fottrafikk - eller som rett og slett er gangveger eller gågater -og i Norge finner man det særlig brukt om strandpromenader. Eksempler er Lege Jens Moes promenade i Drøbak og Sigurd Christiansens promenade i Drammen.

Skogen

Skogen forekommer i noen vegnavn, som Akebakkeskogen i Oslo, og viser da gjerne til at den ligger i et skogsområde, eller i det minste i et tidligere skogsområde.

Sletta

Brukes gjerne på veger som krysser ei slette.

Slyngen

Dette leddet er gjerne beskrivende på hvordan vegen ligger som ei slynge i landskapet.

Snaret

Et 'snar' er et skogholt, og snaret brukes gjerne om veger som går gjennom et skogholt eller annet ulendt terreng.

Smug / smau

Smug kommer fra verbet 'å smyge' - det er ei trang gate der en nærmest må smyge seg gjennom. Det er typisk ikke noe fortau i smug, men så er de samtidig ofte ikke brede nok til å få en bil eller ei kjerre gjennom heller. I Trøndelag finner en leddet veite (se nedafor) om samme type gater. Se også trange nedafor.

Sti / stien

En sti er egentlig den enkleste form for veg, et tråkk for mennesker og eventuelt kløvdyr. Som ledd i vegnavn viser brukes det gjerne på smale, landsens veger, som kan være regulert som gangveg.

Strete / stredet

Strete kommer fra norrønt stræti, som betyr 'gjennom'. Det ble i middelalderen brukt som navneledd i vegnavn (se allmenning ovafor), for eksempel Nordre strete i Oslo. Den danske formen strede er fortsatt i bruk, blant annet i vegnavnet Pilestredet som vi finner flere steder i landet.

Stubben

Stubben, som ei 'vegstubb', brukes gjerne i navn på korte veger i landlige strøk.

Svingen

Svingen er ofte et beskrivende ledd, brukt på korte veger som svinger hele eller mesteparten av strekninga.

Terrasse

En terrasse er ofte ei boliggate. Ordet ser ut til å være knytta til den engelske bruken av terrace, der det ikke viser til terrassehus i norsk forstand (hus hvor boenhetene ligger over hverandre med tilbaketrukne fasader), men til rekkehus eller bygårder bygd som sammenhengende rekker.

Trange / tranga

Dette er et alternativ til smug eller veit, en trang gate mellom bygninger.

Tunet

Som vegnavn brukes dette gjerne om steder der man får noe som likner en tundannelse, for eksempel en utvidelse av vegen med hus rundt.

Vollen

Vollen brukes ofte om veger som går over en voll, det vil si ei slette eller en gårdsvoll. Det kan også brukes i tilknytning til festningsvoller.

Åsen

Som ledd i vegnavn brukes dette normalt om veger som går oppover en åsrygg, men det kan også brukes mer allment om bakker.

Veit / veite / veita

Veite kommer fra norrønt veita, som betyr 'å lede'. Som navneledd i vegnavn er det begrensa til Trøndelag, og er særlig knytta til Trondheim by der man har ei rekke veiter. Det har der samme betydning som smug eller smau andre steder i landet, altså ei trang bygate.

Navnsetting av veger

I 1901 kunne avisa Samhold fortelle at man endelig var ferdig med å døpe gatene på Gjøvik.

Å sette navn på veger er helt nødvendig for å kunne forklare andre hvor de skal, og derfor har man til alle tider hatt navn på dem. Opprinnelig oppsto vegnavn mer eller mindre av seg sjøl, og det var nok svært vanlig at samme veg kunne ha flere navn. Det er tidligere i artikkelen nevnt at Mosseveien i Oslo og Osloveien i Moss egentlig er del av samme vei, og dette er et greit eksempel på hvordan det lokale perspektivet førte til at man kalte veien forskjellige ting langs traséen.

De eldste vegnavna er knytta til gårder, byer og bygder. De fortalte gjerne hvor vegen gikk. En del slike navn er bevart, for eksempel Trondheimsveien som starter i Oslo og går gjennom flere nabokommuner. Dette var tidligere rett og slett den vegen man tok når man skulle mot Trondheim; i dag er den ikke det, men den har fått beholde navnet. Veger oppkalt etter gårder, som opprinnelig var gårdsvegen, har også ofte fått beholde sine navn.

Regulering av vegnavn begynte først i byene, hvor det var vanskeligere å holde styr på adresser. På landsbygda er det fortsatt mange veger som ikke har fått navn; i 2015 pågår et arbeid med å navnsette alle veger og å dermed kunne gi alle bosteder en adresse.

I dag er det kommunene, eventelt bydelsutvalg der det finnes, som bestemmer navn på veger. Det er vanlig at befolkninga trekkes inn i navnsettinga, for eksempel gjennom velforeninger og historielag. Det finnes ingen nasjonale regler for navnsetting, men enkelte kommuner har satt et eget regelverk (se for eksempel gate- og veinavn i Oslo kommune). Disse har i stor grad spredd seg og har blitt uskrevne regler. Det er ikke mulig å sette opp en absolutt regelliste, men noen hovedprinsipper er:

  • Personer som får veger oppkalt etter seg må ha vært døde et visst antall år. Bakgrunnen for regelen er at man i flere byer ga veger navn etter levende eller nylig avdøde personer på en måte som ga sterke indikasjoner på korrupsjon. Regelen har også den virkning at dersom det etter en persons død viser seg sider som var mindre positive kan man forhåpentligvis oppdage det i tide og unngå å måtte døpe om veier. Det finnes allikevel eksempler på omdøping, som Keiser Wilhelms vei i Oslo som ble en del av Holmenkollveien i 1946; dette hadde lite med keiseren sjøl å gjøre, men skyldtes selvsagt det vanskelige forholdet til Tyskland etter andre verdenskrig.
  • Navn skal ikke være støtende. Et kjent eksempel er debatten om hvorvidt det er riktig eller ikke å oppkalle en veg eller plass etter Knut Hamsun. Det er i det tilfellet vanskelig å hedre ham som forfatter uten å samtidig forholde seg til hans tyskvennlige innstilling under andre verdenskrig.
  • Navn skal ikke skape forvirring. Dersom navn er svært like bør de være tilstøtende til hverandre, slik at folk ikke havner på helt feil sted. Verst er det når redningstjenester kjører feil, som i 1903 da ti mennesker døde i en brann i Kongens gate i Oslo, mens brannvesenet sto i Colletts gate og lurte på hvor det brant. Mer prosaisk er de mange som står i Kirkegata i Oslo og skal besøke noen som bor i Kirkeveien. Det finnes altså en del slike navn som skaper forvirring, men mange har blitt endra, og en forsøker å unngå flere ved navnsetting av nye veger.
  • Personer man kaller opp veger etter skal ha en lokal tilknytning, eventuelt en regional eller nasjonal betydning. Bakgrunnen for dette er at lokale navn lettere skaper tilhørighet.
  • Det er vanlig å sette vegnavn som tilhører en slags gruppe, kategori eller tema innafor et område. Typiske eksempler er de mange boligfeltene som har stein-, tre- eller fuglenavn. En finner også eksempler som norske bygder på Kampen og norske byer på Sagene i Oslo. En av hensiktene med dette er å gjøre det lettere å finne fram; har en et navn som tilhører gruppa vet man gjerne omtrent hvor den ligger.
  • Det har i senere år vært et fokus på å øke kvinneandelen i vegnavn. I 2014 kom det forslag om å bruke kvinner i historie som tema i det nye bolig- og næringsstrøket på Filipstad i Oslo, og mange steder har nye veger fått navn etter kvinner.

Veger på Lokalhistoriewiki

Det finnes mange artikler om veger på Lokalhistoriewiki, og også flere lister over veger i en kommune eller et område. Slike artikler presenterer ofte ikke bare informasjon om hvor vegen går, men også om hvor den har sitt navn fra, om bygningene som ligger til vegen og om mennesker som har hatt sitt hjem der.

En oversikt over veglister finnes i Kategori:Veglister, mens artikler om de enkelte veger ligger i Kategori:Veger.

I en del vegartikler ligger det oversikter over eiendommene langs vegen, som vanlig tekst eller i tabeller. De er ikke alltid komplette, og de kan være øyeblikksbilder som beskriver vegen slik den var da artikkelen ble skrevet. Som ellers på Lokalhistoriewiki er det da alltid rom for å fylle på mer informasjon i form av tekst og bilder.

Å koordinatfeste en veg er ikke alltid like enkelt. Statens kartverk koordinatfester dem gjerne på midten av vegen, men dette er ikke alltid det mest hensiktsmessige. Hovedregelen på Lokalhistoriewiki er derfor at vi legger på koordinatene til starten av vegen, det vil si nær laveste nummer. Dersom det ikke er mulig er det greit å bruke samme koordinater som Kartverket. For veger som ikke lenger eksisterer fordi de er bortregulert kan det være greit å prøve å finne ut hvor den starta, og legge på de koordinatene.