Henrik Ibsen
Henrik Johan Ibsen (født 20. mars 1828 i Skien, død 23. mai 1906 i Kristiania) var forfatter og dramatiker, en av verdenslitteraturens mest innflytelsesrike og spilte.
Barndom i Skien
Ibsen var den eldste av fem søsken, og var sønn av kjøpmann Knud Ibsen (1797–1877) og hans hustru Marichen Ibsen (1799–1869), født Altenburg. Da han ble født, bodde familien i Stockmanngården. I 1830 tok de over Altenburggården, og 1833–1834 kjøpte Knud Ibsen gården Venstøp, som nå huser Henrik Ibsen Museum. De var rimelig velstående, men faren tapte i 1830-åra mye penger, og familien mistet alt de eide. I 1843 måtte de flytte til en bygård på Snipetorp i Skien, som Knuds halvbror Christopher Blom Paus eide.
Som 12-åring begynte han på Skiens Tegneskole, en forløper til dagens Hjalmar Johansen videregående skole.
Apotekerlære i Grimstad
Som 15-åring forlot han Skien, og gikk i apotekerlære hos Jens Aarup Reimann i Grimstad. Han begynte da å skrive, og i 1849 ga han ut sitt første dikt, «I Høsten». Det første dramaet, Catilina, kom ut året etter under pseudomynet Brynjolf Bjarme. Under Grimstadoppholdet hadde han også et forhold til Reimanns tjenstepike Sophie Jensdatter Birkedalen (1818–1892), og de fikk sønnen Hans Jacob Hendrichsen Birkedalen (1846–1916). Ibsen betalte forsorgsbidrag, men hadde aldri kontakt med sønnen.
Til Christiania
I 1850 reiste så Ibsen videre til Christania for å ta artium. Målet var å studere til lege, men i stedet ble han journalist. Sammen med Paul Botten-Hansen og Aasmund Olavsson Vinje grunnla han det satiriske ukebladet Andhrimner. Ved siden av skrev han dramatikk, og fikk sin første oppførelse ved et teater allerede i september 1850. Christiania Theater satte da opp Kjæmpehøien.
Bergen
Ibsen flyttet så til Bergen i 1851, hvor han ble hyret som dramaforfatter av Det norske Theater. Han skrev i løpet av de neste seks årene fem skuespill, og fikk dem alle oppført. Ibsen fant også sin blivende hustru, Suzannah Daae Thoresen, under oppholdet i Bergen. Den 18. juni 1858 giftet de seg i Korskirken etter to års forlovelse, og fikk den 23. desember 1859 sitt eneste barn, Sigurd.
Christiania, så ut av landet
I 1857 vendte Ibsen tilbake til Christiania, der han ble kunstnerisk direktør ved Kristiania norske Theater. Dette ble en vanskelig tid, og i 1862 gikk teateret konkurs. Ibsen gikk videre til Christiania Theater som litterær konsulent.
Ibsen forlot Norge sommeren 1864, og skulle tilbringe de neste 27 årene utenlands. Han bodde i Roma (1864–1868 og 1878–1885), Dresden (1868–1875) og München (1875–1878 og 1885–1891). Han fortsatte å skrive, og forfattet blant annet Brand og Peer Gynt mens han bodde i Roma. Mens tidligere stykker hadde vært i den nasjonalromantiske tradisjon, beveget han så nå inn i samfunnskritikk og satire.
Noen av stykkene fra tiden i utlendighet var realistiske samtidsdramaer, som også i dag har direkte relevans for publikum, ikke minst Et dukkehjem fra 1879. Han rakk også å vende tilbake til det psykologiske dramaet i stykker som Vildanden (1884) og Hedda Gabler (1890).
De siste årene i Kristiania
Ibsen reiste i 1891 tilbake til Norge, og ble boende i Kristiania til sin død. Han kjøpte en leilighet i bygården Arbins gate 1, og ifølge folketellingen for 1900 bodde han der sammen med kona Susannah og hushjelpen Helga Helgesen.
Han skrev i denne perioden fire dramaer, som gjerne regnes for å være dramatiske selvportretter. Det siste dramaet han skrev var Når vi døde vågner (1899). I 1900 fikk han slag, og selv om han levde til 1906 var det med svært redusert helse.
Bortgang og begravelse
Henrik Ibsen døde i sitt hjem i Arbins gate 23. mai 1906. Han ble lagt på lit de parade der, inntil begravelsen på statens regning fra Trefoldighetskirken den 1. juni. Ibsens venn Christopher Bruun forrettet i begravelsen.
Allerede i sin aftenutgave 1. juni 1906, samme dag som begravelsen fant sted, hadde Aftenposten fyldig dekning av begivenheten. Blant annet beskrev avisen hvordan kisten ble ført ut av Trefoldighetskirken og opp til Vår Frelsers gravlund, hvor han ble stedt til hvile (utdrag):
| Udenfor kirken og i gaderne rundt om havde der trods det uheldige veir samlet sig en menneskemængde saa stor, som vel sjelden tidligere ved en lignende begivenhed her i byen. Men over det hele hvilede der en høitidelig stillhed, man kan vente hos et folk, der deltager ved sin største søns sidste, tause færd. I timevis stod man og ventede rolig derude, medens regnet strømmede ned fra den triste, graa himmel. Henimod kl. ½ 3 aabnedes kirkens døre. Der gik en bevægelse gjennem folkemassen, idet orgelets toner brusede ud derindefra, og alles øine rettedes mod kisten, som langsomt blev baaret ned over den brede trappe. Det var kanskje det eneste øieblik under hele den lange tid, som politiet havde nogen vanskelighed ved at holde mængden tilbage. Til tonerne af Ole Olsens sørgemarsj satte toget sig i bevægelse ... Under mængdens tause opmerksomhed drog det lange tog op gjennem Ullevoldsveien og ind på Vor Frelsers gravlund gjennem porten ved Wessels gade. Medens toget drog frem, brød solen frem og kastede fine straaler over den høitidelige skare. | ||
På Ibsens grav står en sort obelisk med en innrisset hammer, som ble valgt av sønnen Sigurd Ibsen.
Museer og minnesmerker
Det finnes tre museer viet til Henrik Ibsen:
- Henrik Ibsen Museum på gården Venstøp i Ibsens fødeby Skien
- Ibsen-museet i Grimstad i huset hvor Ibsen gikk i apotekerlære
- Ibsenmuseet i Oslo, i Ibsens leilighet i Arbins gate (inngang Henrik Ibsens gate 26)
På Karl Johans gate er det lagt ned Ibsen-sitater i fortauet mellom Frederiks gate og Grand Hotel, en strekning Ibsen pleide å gå daglig.
Den nedre delen av Drammensveien i Oslo, fra Solli plass til Karl Johans gate, ble i Ibsen-året 2006 omdøpt til Henrik Ibsens gate. Slottet ble da Henrik Ibsens gate 1. Nasjonalbiblioteket lå egentlig på feil side av Solli plass, men fikk etter søknad lov til å ta adressen Henrik Ibsens gate 110. Også i andre byer er det veier og gater som er oppkalt etter Ibsen, se blant annet oversikten Henrik Ibsens gate.
Ibsens navn er hugget inn på fasaden på Nationaltheatret. Hans stykke En folkefiende var et av åpningsstykkene (2. september 1899) og Ibsen satt selv på første rad med sin kone Suzannah. Foran teatret står en bronsestatue av Ibsen laget av Stephan Sinding. Denne ble avduket da teatret åpnet i 1899.
7. september 1973 åpnet secenehuset Ibsenhuset i Skien, med åpningsforestillingen Vildanden, produsert av Riksteatret.
Ved Den Nationale Scene i Bergen står Nils Aas' statue av Ibsen, avduket i 1981.
Kilder
- Aftenposten 1. juni 1906, aftenutgaven.
- Hanssen, Jens-Morten: Kort Ibsen-biografi på ibsen.net
- Hanssen, Jens-Morten: Henrik Ibsens slekt og familie på ibsen.net
- Hanssen, Jens-Morten: Ibsens siste leveår og død på ibsen.net
- Ystad, Vigdis: Henrik Ibsen i Norsk biografisk leksikon
- Anniken Sanna. Nye funn kan endre historien om Ibsen, NRK, 26. februar 2017
- Ibsen, Sigurd: Bak en gyllen fasade. Utg. Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Eksterne lenker
- Henrik Ibsen i Historisk befolkningsregister.
- Henrik Johan Ibsen i Ministerialbok for Korskirken prestegjeld 1852-1867 (brudgom) fra Digitalarkivet
- Henrik Ibsen i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
- Den internasjonale Ibsen-bibliografien, Nasjonalbiblioteket
- Ibsenmuseet, Oslo
Galleri
Portrett av Henrik Ibsen i München, ca. 1876-1877.Foto: Joseph Leeb
Henrik Ibsen i Gossensass i Sør-Tyrol, 1889.Foto: Nasjonalbiblioteket
Ibsen i 1900.Foto: Gustav Borgen/Nasjonalbiblioteket.
Henrik Ibsen under oppholdet ved Sandefjord bad, sommeren 1900.Foto: Nasjonalbiblioteket
Ronald Fangen taler under Ibsen-jubileet i 1928.Foto: Nasjonalbiblioteket
Ibsen-statuen ved Nationaltheatret i Oslo.Foto: Jac Brun (1957).
