Ole Anton Qvam
Ole Anton Qvam, også kalt bare Anton Qvam eller Ole Qvam (født 5. august 1834 i Bolsøy, død 8. juli 1904 på Gjævran gård i det som da var Egge kommune) var embetsmann og politiker fra Venstre. Han var statsråd i flere regjeringer og var norsk statsminister i Stockholm fra 21. april 1902 til 22. oktober 1903 i Otto Blehrs første regjering.
Familie
Qvam var sønn av gårdbruker Ole Larsen Qvam (1782–1844) og Johanne Pedersdatter Ryen (1797–1850) og vokste opp på gården Mek (Kvam) i Bolsøy i Romsdalen. Han var nest yngst i en søskenflok på sju, og mistet faren da han var ti år og moren da han var seksten år.
Han gikk på borgerskolen i Molde, kalt Molde middelskole og latingymnasium sammen med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og tok examen artium i 1853. Han arbeidet som lærer i Setesdal, Christiania, Arendal og Stod.
Stillingen i Stod var i årene 1857 til 1859 og ble mer avgjørende for ham da han her arbeidet for brukseier David Andreas Gram (1812-1858) som eide og drev tresliperiet Helge-Rein-By Brug på Byafossen i det som enda var Stod kommune. Her giftet ha seg med sin tidligere elev, brukseierens datter Fredrikke Marie Gram i 1864.
Deres første barn var Louise Gram Qvam (1866–1944) som ble en av landets første kvinnelige leger. I tillegg fikk de tre barn som alle døde tidlig av tuberkulose: sønnen Olaf Hafslo Qvam (1868–1893), datteren Marie Kristine Lyng Qvam (1873-1878) og David Andreas Qvam (1877-1889).
Virke
Embetsmann
Etter årene som lærer begynte Qvam ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania hvor han tok juridisk embetseksamen i 1862. Han var deretter fullmektig hos sorenskriver Bernt Anker Steen i Stjør- og Verdal sorenskriverembete i årene 1863 til 1864.
Etter giftemålet i 1864 kjøpte de storgården Gjævran i Egge og han åpnet sakførerforretning i Steinkjer, og fikk bevilling som overrettssakfører i 1867. Allerede i 1865 flyttet de til By i Stod for å styre Fredrikke Maries familiebruk, og først i 1873 bosatte de seg fast på Gjævran.
Lokalt aktivt
Han deltok aktivt i lokalmiljøet blant annet ved å grunnlegge Sparbu og Egge Sparebank i 1872 og var formann i direksjonen (styreleder) i banken fra 1873 til 1886. Han var også med på å starte Stenkjær Dampskibsselskab.
Han var medlem av herredsstyret i Stod kommune fra 1867, hvorav som ordfører i årene 1868 til 1869 og deretter som ordfører i Egge kommune etter at Egge ble skilt ut som egen kommune fra Stod, et verv han hadde i årene 1869 til 1885 da han ble sorenskriver i Gauldal sorenskriverembete i 1885. I 1889 ble han lagmann i Frostating lagmannsrett og i 1894 amtmann i Nordre Trondhjems amt. Han skjøttet disse embetene parallelt med sitt politiske virke.
Politiker
I tillegg til sine valgte verv, var Qvam også medlem av flere lovkommisjoner. Han var formann i den parlamentariske jurykommisjon 1882–1884.
Han var medlem av straffelovskommisjonen Den norske Straffeproceslov af 1. juli 1887 med Kommentar (1889), ledet av Høyremannen Bernhard Getz. Arbeidet ledet til den nye loven lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) som ledet til en sentralisering av landets sivile påtalemyndighet knyttet til Riksadvokaten.
Stortinget
Ved stortingsvalget 1873 ble Qvam valgt inn som representant på Stortinget fra Nordre Trondhjems amt, og møtte fra 1874 og deretter gjenvalgt ved de følgende valgene slik at han satt fram til 1888, fra 1885 fra Søndre Trondhjems amt.
Av komiteformannsverv, var han formann i Protokollkomiteen fra 1877 til 1879 og i Justiskomiteen fra 1880 til 1888.
I årene 1882 til 1885 var han lagtingspresident, og deretter fra 1886 til 1888 odelstingspresident.
Qvam sto i spissen for de av nordtrønderne på Stortinget som utgjorde den radikale fløy av opposisjonen, og Nordre Trondhjems amt ble derfor kalt «det røde amt». Qvam gikk tidlig inn for målsaken og foreslo allerede i 1874 at oldnorsk og landsmål skulle innføres ved lærerseminarene.
I tråd med sin hustrus arbeid gikk han inn for kvinnesaken og argumenterte tidlig for at kvinner skulle få stemmerett, i 1894 formulert som allmenn stemmerett uansett kjønn og formue til formannskap i byene. Han fremmet forslag om at gifte kvinner skulle ha full myndighet og at særeie skulle være det normale mellom ektefeller.
Han var motstander av kongens bevilgningsveto under forfatningsstriden og hevdet at kongen høyst hadde utsettende veto i grunnlovssaker. Qvam satte seg steilt imot enhver form for kompromiss i striden om parlamentarismen i 1884, og hans forhold til Johan Sverdrup ble etter hvert ambivalent.
Som radikaler ble han satt utenfor ved stortingsvalget 1888 men ved valget i 1894, mens han var justisminister, ble han igjen innvalgt fra Søndre Trondhjems amt og satt fra 1895 til 1897 og deretter fra 1898 til 1903, igjen fra Nordre Trondhjems amt.
Regjeringer
Johannes Steens første regjering 1891–1893
I Johannes Steens første regjering som satt fra 6. mars 1891 til 2. mai 1893 var han justisminister. Regjeringen ble utnevnt til tross for at Venstre ikke hadde Stortingsflertallet, fordi Emil Stangs første regjering som hadde fått flertallet i Stortinget mot seg da det krevde at den svensk-norske unionsloven måtte åpne for at den felles utenriksministeren kunne være norsk borger.
Ved Stortingsvalget 1891 erobret Venstre flertallet og ble sittende.
Regjeringen søkte avskjed i statsråd 22. april 1893 etter at kong Oscar II fortsatt nektet å sanksjonere Stortingets vedtak om eget norsk konsulatvesen.
Johannes Steens andre regjering 1898–1902
Etter valgseieren ved stortingsvalget 1897 dannet Johannes Steen ny regjering som ble utnevnt av kong Oscar II 17. februar 1898. I denne regjeringen hadde Qvam opptil flere ansvarsområder samtidig:
| Ansvarsområde | Fra | Til |
|---|---|---|
| Justisdepartementet | 17. februar 1898 | 28. april 1899 |
| Indredepartementet | 28. april 1899 | 24. mars 1900 |
| Revisjonsdepartementet | 29. februar 1900 | 6. november 1900 |
| Landbruksdepartementet | 1. april 1900 | 6. november 1900 |
| Justisdepartementet | 6. november | 21. april 1902 |
Otto Blehrs første regjering 1902–1903
Otto Blehrs første regjering ble utnevnt 21. april 1902 som følge av at Johannes Steen ønsket avveksling som statsminister. I denne regjeringen etterfulgte Qvam Otto Blehr som norsk statsminister i Stockholm.
I hans periode i Stockholm ble det ført forhandlinger med den svenske regjeringen til en foreløpig avtale om et særskilt norsk konsulatvesen. I motsetning til særlig hans første år på Stortinget, viste Qvam seg i denne prosessen mer smidig enn tidligere. Han fikk i denne tiden, i motsetning til tidligere, en meget vennskapelig relasjon til kong Oscar II.
Qvam var statsminister i Stockholm fram til regjeringen gikk av 22. oktober 1903 etter å ha tapt stortingsvalget samme høst hvor Høire, Moderate Venstre og Samlingspartiet fikk 62 av Stortingets 117 plasser.
Ettermæle
Qvam ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1891 og til kommandør av 1. klasse i 1899, og han fikk storkorset i 1901.
Han er gravlagt sammen med sin hustru på Egge kirkegård. I 1919 reiste «trønderungdom og vener fra det ganske land» en bautastein på graven. Han og hans hustrus private arkiv befinner seg i Gunnerusbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Trondheim (Privatarkiv nr. 3)
I Stortinget henger et portrett av ham, malt av Erik Werenskiold i 1893. Dette ble innkjøpt av Stortinget fra datteren Louises dødsbo i 1946.