 Bugøynes ved Vestersandfjæra. Foto: Magnus Berg (1996) ( finsk/ kvensk: Pykeijä, Nordsamisk: Buođggák) er et fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark, som ligger innenfor Bugøya på sørsiden av Varangerfjorden. Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet. Finsk er et språk som brukes daglig, derfor har fiskeværet fått kallenavnet Pikku-Suomi på finsk ( norsk: Lille-Finland). Hovednæringene i Bugøynes er fiske, turisme, kongekrabbefangst og eksport, og i dag bor det ca. 200 mennesker her. I 1760-årene har det bodd samer i Bugøynes. Etter grensedelingen med Sverige i 1751 ble Bugøynes regnet til Norge og ikke til fellesdistriktene som de øvrige deler av kommunen. Den spredte faste bosetting av samer og nordmenn skapte ikke noen tett bebyggelse slik den sterke innvandringen fra Finland gjorde i 1850-60 årene. Les mer …
Stampåsbåt er en tradisjonsbåt for Selbusjøen. Ola Mikkelsen (1780-1844) var den første som bygde disse båtene i Stampåsa i Varmdal, Selbu kommune. Olas oldebarn John Warmdal (1884-1960) bygde 10 til 16 båter, etter samme lest som sin oldefar. Han brukte to til tre uker på en båt i gjennomsnitt i vedskjulet hjemme på Stampåsa. Vedskjulet fortsette å være byggeplassen i lang tid. Gran er trevirket som oftest blir benyttet, og virke hentes lokalt. Einer benyttes som keiper og spanter. Pluggene er av furu. Stampåsbåtene er bygget for Selbusjøen og er spiss i begge ender. Kjennetegnet er en svært stødig og lettrodd farkost. Vanligst er 2-roing, med 4 årer og 4 tofter. Men det kan bygges større båter som 3-roing med 6 årer og 5 tofter. Les mer …
Fortøyningspålene i Strusshamn er Askøy kystlags maritime kulturminne. Laget vil kartlegge og restaurere disse særegne sjømerkene, som lenge har vært Strusshamns kjennemerke.
Strusshamn har i farne tider vært brukt som uthavn for Bergen, og opp gjennom hundreårene har sjømenn vedlikeholdt og utvidet mulighetene for å legge til her. Kystlaget har rimelig oversikt over jernpålene som har blitt satt opp rundt pollen, men det er avdekket rektangulære hull hvor det har stått stokker. En teori går ut på at disse er de tidligste pålene brukt til å fortøye, og derfor skal området undersøkes nærmere. Det er kjent at sjømenn, og spesielt nederlandske, ofte brukte tiden i karantenehavner til å lage sjømerker og utbedre området. Les mer …
Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
| 
