Hjemmefronten

Kurerer i Vestfossen i Øvre Eiker: Rakel Fosen, Dagny Besseberg, Mosse Sommerud, (født Jakobsen) og Gerd Weman.

Foto: Eiker arkiv/Sofie Fosen (1945)

Hjemmefronten (bokmål) eller heimefronten (nynorsk/bokmål) er en betegnelse på alle former for motstand mot den tyske okkupasjonen i Norge under andre verdenskrig. Begrepet dekker både den organiserte og offisielt sanksjonerte motstanden i Hjemmestyrkene bestående av Milorg og Sivorg, og den mer uorganiserte, lokale motstandskampen. Begrepet brukes også for å skille mellom nordmenn som kjempet for Norges sak utenfor landet, utefronten, og de som kjempet på norsk mark.

Jøssinger

Man kunne regne seg som en del av hjemmefronten basert på rent symbolske handlinger, som å gå med binders i jakkeslaget eller nisselue, eller ved å sabotere eller trenere utføringen av direktiver fra okkupasjons- eller NS-myndigheter. De som tilhørte denne gruppen ble ofte kalt jøssinger etter Altmarkaffæren i Jøssingfjorden. Dette var opprinnelig et skjellsord som ble brukt av NS, men det gikk raskt over til å bli en hedersbetegnelse. De som gikk litt lenger lyttet på illegale radioapparater for å høre nyheter fra London. Mange engasjerte seg også i utgivelse av flyveblader eller illegale aviser.

Motstandsbevegelsen

Troppssjef på Junger, Thorleif Bjerknes, ved Spærensetra 07. mai sammen med blandt andre Hans Ringstad og Sverre Olsen, får beskjed om kapitulasjonen via radiomottakeren "Sweetheart".

Foto: Eiker arkiv / Sverre Arntsen, 1945

De som deltok i mer organisert motstand hørte til motstandsbevegelsen. Gruppene i bevegelsen av løst organisert og hadde gjerne lite kontakt med hverandre. Hver gruppe arbeidet innenfor et lokalmiljø hvor de var kjent og visste hvem man kunne stole på. Noen av gruppene fikk etterhvert stor innflytelse på den sivile holdningskampen, blant annet Kretsen og Koordinasjonskomitéen.

Kommunistene organiserte seg i egne grupper som var svært aktive, men samarbeidet lite med andre deler av Hjemmefronten. Den mest kjente av gruppene var Osvald-gruppa, som fra 1941 til 1944 var den ledende sabotasjeorganisasjonen.

Det var gjennom krigsårene en rekke eksempler på organisert motstand fra sivile organisasjoner. Blant de mest kjente er Den midlertidige kirkeledelse i Den norske kirke, lærerstriden og foreldreaksjonen. Det var også en rekke boikotter og protester mot nazifisering innen kulturliv, idrett og organisasjonsliv.

Enkelte grupper i hjemmefronten utførte flere likvidasjoner av personer som samarbeidet med okkupasjonsmyndighetene.

Ledelse

Første gang uttrykket «Hjemmefrontens ledelse» ble brukt var i 1943, da Koordinasjonskomitéen sendte ut paroler over radio under dette navnet. Da Kretsen i 1944 ble sterkt svekket på grunn av opprulling av gruppen så man behov for å få på plass en formell ledelse. Det var på dette tidspunkt begynt å bli tydelig at Tyskland ville tape krigen, og man trengte noen som kunne lede arbeidet i den siste fasen. Høsten 1944 ble derfor Hjemmefrontens Ledelse (HL) dannet. Det hadde et øverste råd med formann og elleve medlemmer hentet fra Kretsen, Koordinasjonskomitéen, Hjemmestyrkene, Rikspolitiet og Faglig Utvalg. Bøndene fikk også en representant i rådet, mens kommunistene ble holdt utenfor.

Forholdet mellom hjemmefront og regjering

Det var gjennom hele krigen et spent forhold mellom hjemmefronten og regjeringen i London. I november 1944 møttes representanter for HL og regjeringen i Stockholm for å avklare en del ting omkring den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden når freden kom. Hovedspørsmålet var regjeringen Nygårdsvolds rolle, der regjeringen mente at den som landets lovlige regjering snarest mulig etter krigens slutt måtte ta over makten, mens HL mente at det måtte dannes en regjeringskommisjon bestående av personer som hadde forblitt i Norge under okkupasjonen. De kom frem til et kompromiss, som gikk ut på at regjeringen skulle sende kronprins Olav med fem representanter så snart Tyskland hadde kapitulert i Norge. Konflikten fortsatte allikevel utover sommeren 1945.

Kvinner i hjemmefronten

Kvinners rolle i hjemmefronten er et tema det ikke har vært skrevet så mye om, ut over at kvinner ofte opptrer i «biroller» i beretningene om motstandsarbeidet. Det finnes også eldre personlige beretninger fra Lise Børsum og Kirsten Brunvoll, som begge var konsentrasjonsleirfanger, og en artikkel om kvinners rolle i holdningskampen skrevet av Helga Stene i 1976. Cecilie Wormdal kom med den første større gjennomgangen i Kvinner i krig fra 1979. Etter dette ble kvinner i større grad tatt med i beretninger, om enn med mindre omtale enn menn. En av de mer omfattende gjennomgangene av temaet i senere tid er Mari Jonassens bok Alt hva mødrene har kjempet fra 2010, der kvinners ulike roller i hjemmefronten blir belyst. En kan ikke se bort fra at det faktisk var flere mannlige enn kvinnelige aktivister i hjemmefront; spørsmålet er om kvinnenes rolle er skikkelig belyst når store deler av litteratur om temaet knapt nevner kvinner annet enn som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn.

Jonassen viste i sin bok at flertallet av aktive motstandskvinner i Norge var knytta til Sivorg, og var aktive i holdningskampen. Foreldreaksjonen mot Lov om nasjonal ungdomstjeneste av 5. februar 1942 ble starta av ei gruppe kvinner i Oslo, og munna ut i at opp mot 300 000 foreldre sendte inn likelydende protestbrev til Kirke- og undervisningsdepartementet. Dette var en av de mest omfattende massekampanjene under okkupasjonen.

I Milorg og andre stridende enheter var det langt færre kvinner. Milorg hadde kvinnelige medlemmer først fra 1944, og da primært i ikke-stridende roller. Det er også kjent at to kvinner gjorde tjeneste i Kompani Linge. I ledelsen var det få kvinner. I Milorgs etterretningsorganisasjon Mikkeltjenesten var Inger Johanne Strømme leder fra 1943 til hun ble arrestert i mars 1945.

I den kommunistiske motstandsbevegelsen ble den en høyere kvinneandel, selv om det også der tok litt tid før kvinner vant innpass. Mellom tjue og tredve prosent av medlemmene var kvinner, og det var her man først begynte å bruke kvinner som kurerer. Noen kvinnelige medlemmer deltok også i sabotasjeaksjoner og likvideringer. Da Osvald-gruppas gjenlevende medlemmer ble hedra med Deltagermedaljen og/eller sølvfat i 2013 var to av de åtte mottakerne kvinner: Signe Raassum fikk Deltagermedaljen og sølvfat, mens Anne Marie Malmo mottok kun sølvfat ettersom hun ikke oppfylte kravet til å ha vært stridende over en lang nok periode (det samme gjaldt også to av mennene som ble hedra).

Ledende organer for hjemmefronten hadde lite kvinnerepresentasjon. Frieda Dalen var 1944–1945 lærernes representant i Koordinasjonskomitéen, og det var i en treårsperiode et kvinnelig medlem i hjemmefrontens sekretatariat. XU hadde to kvinner i ledelsen, mens Milorg hadde kvinner i distriktsledelsen i to av distriktene.

Norske kvinner i krig 1939-1945

Mari Jonassen jobba på heltid i 3,5 år med sitt største bokprosjekt om norske motstandskvinner "Norske kvinner i krig 1939-1945" Boka kom i oktober 2020, er på over 600 sider og inneholder mer enn 900 kvinnenavn. Hun har satt den opp kronologisk og tematisk med kapitlene felttog, utefront, hemmelig etterretning, militær motstand, holdningskamp, flukt, straff, frigjøring, samt en fred med bismak. Hun har avdekka at kvinnene deltok på samtlige fronter; der de både var spioner, kurerer, sørga for dekkleiligheter, var fallskjermjegere, sabotører og til og med var i skarpe situasjoner, slik de unge Lottene på Sørøya var. Jonassen har med kvinner fra alle sosiale lag i samfunnet og har henta fram fra et materiale med ulik vinkling på kvinners innsats. Hun har forska videre på eksisterende kilder og gjort dypdykk inn i enkeltkvinners skjebne, bl.a. ved å dykke ned i hundrevis av intervjuer som til nå har ligget ubenytta i arkivene på Norges Hjemmefrontmuseum. Hun får fram et nytt og langt mer sammensatt bilde av kvinnenes totale krigsinnsats, der hun byr på en mengde ukjente historier fra hele landet. Boka er forsynt med et omfattende navneregister.

Jonassen holdt foredrag i Oslo Militære Samfund mandag 15. november 2021 med tittelen "Norske kvinners deltagelse i 2. verdenskrig: underkommunisert og underkjent". Foredraget er bygd på hennes store jobb med boka "Norske kvinner i krig 1939-1945".

Kilder

• Jonassen, Mari. Alt hva mødrene har kjempet : kvinner i motstand 1940-1945. Utg. Aschehoug. Oslo. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020. ISBN 9788203267512. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Mal:Kjelstadli 1959