Ofotbanen
Ofotbanen er en 41,9 km lang jernbane som går fra havnen i Narvik og til riksgrensen mot Sverige ved Vassijaure. På svensk side heter banen Malmbanan som går til Luleå ved Bottenviken og er direkte knyttet til det svenske jernbanenettet. Banen ble satt i drift 15. november 1902, og offisielt åpnet av kong Oscar II 14. juni 1903. I 1923 ble banen elektrifisert.
Arkitekter for jernbanelinjen var jernbanearkitektene Paul Due og sønnen Paul Armin Due.
Banedata
Største stigning er på rundt 17 ‰, og det høyeste punktet er ved riksgrensen til Sverige på 523 moh. Den er normalsporet og går i enkeltspor, og har syv broer, 23 tunneler, 41 planoverganger og fem stasjoner.
Høyeste tillatte hastighet på togene er 70 km/t.
Historie
I 1883 ble det ved en kongelig resolusjon gitt konsesjon til The Swedish and Norwegian Railway Co. Limited, stiftet av det engelske ingeniørfirmaet Wilkinson & Jarvis, representert i Norge ved Ole Wilhelm Lund. Lund var offiser og hadde arbeidet ved blant annet anlegg av Vestfoldbanen. Konsesjonen var på en normalsporet jernbane fra Luleå til Ofotfjorden. Formålet med banen var å sikre en permanent løsning for malmtransporten fra det uveisomme svenske høyfjellet til en isfri havn.
De norske militære myndightene gikk imot konsesjon, da de fryktet at Russland kunne bruke jernbanen som en operasjons- og forsyningslinje for å okkupere Nord-Norge, og Russland ville være særlig interessert i Narvik som isfri havn ved Atlanterhavet. Frykten for Russland som en ekspansiv stormakt kom til uttrykk i debatt og i militære utredninger på slutten av 1800-tallet. Muligheten for havn på Kola var kjent, men Murmansk var ikke etablert og Kola var uten jernbaneforbindelse. Det var på denne tiden ingen militær infrastruktur av betydning i Nord-Norge og heller ikke verneplikt i landsdelen. Dersom konsesjon likevel ble innvilget, krevde den militære ledelsen at banen måtte klargjøres for hurtig ødeleggelse og sporvidden måtte være ulik den russiske/finske. Den militære ledelsen krevde også enkel adkomst fra havnen til jernbanens endestasjon, og banen måtte også kunne brukes til å transportere egne styrker. I konsesjonsbetingelsene ble Forsvarets krav tilgodesett.
Selskapet fullførte imidlertid ikke anlegget, og arbeidet ble innstilt i 1889.
Det halvferdige jernbaneanlegget ble stående i ni år uten vedlikehold. Etter nye betydelige malmfunn ved Kirunavarre og Luossavarre bestemte Stortinget at banen skulle bygges, forutsatt at svenskene gjorde seg ferdig samtidig. Sommeren 1896 dannet et selskap bestående av fem svensker, samt Ole Wilhelm Lund og hans fetter. Selskapet hadde som hensikt å søke konsesjon for bygging og drift av jernbane fra Gällivare til Victoriahavn, som utskipningshavnen i Narvik opprinnelig ble kalt. Etter at den svenske statsministeren stilte kabinettspørsmål i saken, ble det gitt bevilgning fra Riksdagen for videre bygging. Det norske stortinget vedtok den 15. juni 1889 at banen skulle bygges med støtte av gruveselskapet LKAB (Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag). Lund ble i denne forbindelse utnevnt til selskapets representant overfor den norske stat.
De militære myndighetene krevde at jernbaneforbindelsen med Sverige skulle kunne brytes ved å sprenge en bru i ufredstid, særlig på grunn av frykt for russisk invasjon langs den nye jernbanen. Jernbanen ble lagt over Norddalsbrua med dette formålet, i strid med det opprinnelige planene.
Frem til åpningen var det hektisk aktivitet der flere tusen rallare (anleggsarbeidere) arbeidet hardt i fjellene for å fullføre jernbanen. Rundt år 1900 bodde det omkring 500 i Rombaksbotn, der det tidligere bare var to gårdsbruk. I Rombaksbotn var det flere handelsmenn, hoteller, serveringssteder, og flere spesialiserte yrker inkludert en fotograf. Det var to politimenn og eget arrestlokale. Da anleggstiden var over, ble Rombaksbotn igjen avfolket, noen bygninger ble flyttet til Narvik, flere bygninger brant ned.
Dagens trafikk
Malmtransportene mellom Kiruna og Narvik var i 1990-årene på ca. 15 mill. tonn årlig. Fra 1996 er malmtransporten organisert i selskapet Malmtrafik AB (på norsk side datterselskapet Malmtrafikk A/S), der gruveselskapet LKAB eier 51 % og NSB BA og Statens Järnvägar, SJ eier 24,5 % hver.
Det går malmtog hele året og hele døgnet på banen, og godstrafikken på Ofotbanen er større enn på alle andre linjer i Norge tilsammen, og utgjorde i 2016 rundt 2/3 av all godstrafikk i Norge (20 504 tonn av totalt 32 728 tonn).
Persontrafikken er de siste årene blitt drevet av forskjellige private selskaper.
Med bakgrunn i stort skipningsvolum av jernmalm arbeides det med planer om dobbeltspor på Ofotbanen. Det går persontrafikk med daglige avganger mellom Narvik og Stockholm. Det går ellers en del godstrafikk fra det sentrale Østlandsområdet til Narvik med jernbane via Sverige for videre biltransport herfra.
Stasjoner
Nedlagte stasjoner i kursiv.
Stasjon | Åpnet | Km Narvik havn |
Moh. | Merknader | Bilde |
---|---|---|---|---|---|
Narvik | 1902 | 3,70 | 46,6 | Endestasjon persontrafikk, malmtransporten videre til kaia. | |
Straumsnes | 1902 | 13,76 | 177,8 | Persontrafikk nedlagt 2013. | |
Rombak | 1902 | 20,86 | 264,7 | Het fram til 1951 Sildvik stasjon. Har ikke forbindelse med offentlig veinett. | |
Katterat | 1902 | 29,73 | 373,5 | Het fram til 1951 Hundalen stasjon. Har ikke forbindelse med offentlig veinett. | |
Søsterbekk | 1955 | 36,05 | 457,0 | Etablert ved nedleggelsen av Gml. Bjørnfjell. Flyttet i 1988 til ny trasé ved avviklingen av Norddalsbrua. | |
Gamle Bjørnfjell | 1912 | 36,50 | Holdeplass fra Bjørnfjell ble åpnet i 1925. Lagt ned i 1956. | ||
Haugfjell | 1955 | 37,00 | Senere lagt ned | ||
Bjørnfjell | 1925 | 40,42 | 513,9 | Tidl. stasjon to km lenger vest. Flyttet pga elektrifisering. | |
Gamle Riksgrensen | 1902 | 41,91 | 523,0 | Lagt ned 1924 etter elektrifisering, ikke behov for anlegget |
Kilder
- Ofotbanen i Store norske leksikon
- Jernbanestatistikk 2016, Jernbanedirektoratet
- Mal:Språkikon Ofotbanen, Narvik - Riksgränsen
- Se hele Ofotbanen fra lufta, NRK Nordland, 31. oktober 2010
.