Landsorganisasjonen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Folkets Hus i Oslo med LOs logo på taket.
Foto: Kjetil Ree (2007)

Landsorganisasjonen (LO, til 1957 Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon) er den største av arbeidstakernes hovedorganisasjoner i Norge. Den er paraplyorganisasjon for 22 tilslutta forbund (2012), med mer enn 880–000 medlemmer (2012). LO ble grunnlagt i 1889 for å fremme arbeidernes interesser. I tillegg til de faglige og økonomiske sidene ved dette har LO hele tiden også vært engasjert i sosiale og kulturelle tiltak, samt opplysningsvirksomhet.

Historie

Stiftinga

LO ble stifta den 1. april 1899. Inspirasjonen kom fra en skandinavisk arbeiderkongress som ble holdt i Stockholm i 1897. Fra starten var det to forbund med tilsammen omkring 1600 medlemmer. Dette holdt seg nokså stabilt fram til 1905, da det kom en vekstperiode. I åra fram til 1914 ble medlemsmassen firedobla. I denne perioden var Ole O. Lian leder, og han bidro sterkt til å bygge ut et organisasjonsapparat. Forbundene fikk også fastlønte tillitsmenn i denne perioden, og det ble samla store streikekasser for å bistå streikende arbeidere økonomisk. Det ble innført en sterkere sentralstyring av organisasjonen. Blant annet måtte streiker som hovedregel godkjennes sentralt, og LOs styre fikk direkte innflytelse på de lokale foreningene. LO ble med dette en betydelig maktfaktor i arbeidslivet, og staten måtte begynne å forholde seg aktivt til organisasjonen.

I 1907 kom den første landsomfattende tariffavtalen, Verkstedsoverenskomsten, i jern- og metallindustrien. Samme år kom den første landsomfattende arbeidskonflikten da det ble streik i papirindustrien. I 1911 kom en storkonflikt, som starta blant gruvearbeiderne. Deres streik ble utvida med lockout av 32–000 arbeidere, og regjeringa måtte gripe inn med megling og frivillig voldgift.

Krisetid

Mellomkrigstida var en periode med store spenninger på venstresida. Arbeiderpartiet opplevde både splittelser og samlinger, og det samme var tilfelle i LO. Allerede i 1911 kom den første opposisjonsgruppa, Fagopposisjonen av 1911, som oppsto i kjølvannet av storkonflikten. I 1916 kom så Norsk Syndikalistisk Føderasjon, som særlig ble en utfordrer til LO-forbundet Norsk Arbeidsmandsforbund, men som aldri ble noen stor hovedorganisasjon. Allikevel klarte LO seg nokså godt gjennom disse årene, for Fagopposisjonen forlot ikke LO, den forble en radikal gruppe innafor LO, og endte med å ta kontroll over flere forbund og LO sentralt i 1920. Lian ble allikevel sittende som formann i LO.

Den økonomiske krisa i mellomkrigstida svekka LO. Høy arbeidsløshet gir dårligere grunnlag for tariffkrav, og arbeiderne blir reddere for å streike fordi de lett kan erstattes. Storstreiken 1921 begynte som en sjømannsstreik og ble utvida til en sympatistreik der omkring 150 000 deltok. Den endte i nederlag for LO. Fra 1919 til 1922 sank medlemstallet fra 144 000 til 84 000. Det var flere store arbeidskonflikter, flere av dem ulovlige. Blant de viktigste av de ulovlige streikene var jernbanearbeiderstriken 1923–1924 og bygningsarbeiderstreiken 1928. Sistnevnte førte til at voldgiftsloven ble satt ut av kraft. I 1931 kom storlockouten, som omfatta 00 000 arbeidere på det meste og varte i fem måneder. Her kom det til sammenstøt mellom streikende og politi i Menstadslaget. Selv om flere hadde vært involvert i tidligere konflikter var dette den største konflikten i antall tapte arbeidsdager, som kom opp i hele 7,6 millioner.

I årene som fulgte storlockouten ble Arbeiderpartiet stadig sterkere, og LO samarbeida med partiet om å utforme krisepolitikken. I 1935 kom Johan Nygaardsvolds regjering til makta, og LO støtta denne aktivt. I 1939 fikk LO-forman Olav Hindahl inn som arbeidsminister. LO begynte også i denne tida å trenge inn blant nye grupper. Skog- og landarbeidere, funksjonærer og tjenestemenn begynte å organisere seg i LO-forbund. Mange steder ble også organisasjonsprosenten svært høy. Medlemstallet vokste igjen, fra 139 000 til 352 000 i tiårsperioden 1930–1940. Dette betyr at ved krigsutbruddet var mer enn 10 % av befolkninga medlem av LO.

Okkupasjonen

Gravminnet til Hansteen og Wickstrøm i æreslunden på Vår Frelsers gravlund. De to ble henretta i 1941 etter melkestreiken.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Under okkupasjonen 1940–1945 ble LO underlagt tysk kontroll. Fungerende formann Konrad Nordahl og noen tillitmenn ble med regjeringa ut av landet allerede i april 1940. Det ble oppretta LO-sekretariat både i London og Stockholm. Et mindretall, Fagopposisjonen av 1940 (også kalt 85-mannsgruppa) ville heller drive aktiv politikk og eventuelt være med i en regjering i Norge, men dette ble avvist av sekretariatet.

Høsten 1940 ble Jens Tangen innsatt som formann av okkupasjonsmakta. Han var et av medlemmene av Fagopposisjonen av 1940, men ble nokså raskt forlikt med flertallet, og opposisjonen gikk i oppløsning. I 1941 kom melkestreiken, som førte til sterke reaksjoner fra okkupasjonsmakta. Det ble innført unntakstilstand, og Nasjonal Samling tok over LOs organisasjonsapparat. Det ble innsatt en kommissarisk leder, og de fra den gamle ledelsen som var i Norge ble arrestert. Innafor LO ble det drevet aktivt motstandsarbeid også etter overtagelsen. En illegal ledelse eksisterte gjennom hele krigen, og fra 1941 og ut krigen ble den illegale avisa Fri fagbevegelse utgitt.

2600 LO-medlemmer satte livet inn under krigen, gjennom militær innsats i Utefronten og Hjemmefronten, i konsentrasjonsleire eller som gisler som ble henretta som represalier av tyskerne. To av de mest kjente er Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble henretta i forbindelse med melkestreiken.

Etterkrigstida

Etter okkupasjonen var det brått full sysselsetting. Da LO gjenoppretta organisasjonen var det derfor en helt annen situasjon enn den man hadde i mellomkrigstida. Det ville nå vært mulig å komme med harde lønnskrav, men man så at den økonomiske situasjonen førte til prisstigning. For store lønnskrav ville ha utløst enda sterkere inflasjon, og krava ble derfor nokså forsiktige. Tidligere hadde man kunnet gå inn med den innstilling at man skulle kjempe for hver smule, men nå måtte LO ta hensyn til flere faktorer. Økt produktivitet ble et mål, og i stedet for å kreve høyere lønn for dette jobba LO for å korte ned arbeidstida. Demokrati på arbeidsplassen ble også et viktig krav, og i 1972 kom lovgivning om ansattes rett til representasjon i styrer og på bedriftsforsamlinger.

LO begynte også å arbeide for medlemmene på andre måter, som ved å tilby kollektive forsikringer og andre økonomisk gunstige ordninger. Samvirke forsikring og Landsbanken ble etablert og drevet av LO. De ble slått sammen med Vår bank og forsikring, og i 1999 ble dette selskapet solgt til Sparebank1. Fra 1977 ble også arbeidet for sikkerhet på arbeidsplassen intensivert.

Senere tid

Hovedendringen i LO fra de siste to tiår av 1900-tallet er at det har vært en forskyvning i medlemsmassen. Arbeiderforbunda har ikke lenger like sterk vekst, mens forbund innen tjenesteytende næringer og offentlig virksomhet har blitt sterkere.

Det har også vært en styrking av hovedorganisasjonene utafor LO, det vil si Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne. Viktigst er I 2010-åra er LO fortsatt den desidert største hovedorganisasjonen, og toneangivende for tariffoppgjøra.

Struktur

Strukturen har endret seg flere ganger gjennom LOs historie, se avsnitt om historien. Pr. 2013 kan den sammenfattes slik: Høyeste organ er LO-kongressen, som normalt møter hvert fjerde år. Mellom kongressene er det representantskapet som har høyeste myndighet innenfor rammene kongressen har satt, og dette møtes minst en gang i året. Den daglige ledelse besørges av ei ledergruppe på seks tillitsvalgte, som har ukentlige møter med et sekretariat med femten medlemmer.

Enkeltforbundene er organisert etter bransje. Opprinnelig var det flere små forbund med tildels snever definisjon av bransjen, men disse har gjennom senere tiår blitt slått sammen til dagens 22 forbund. I 1996 ble det også oppretta fire karteller for samordning av forbunda. To av dem, LO Industri og LO Service, ble lagt ned i 2004, mens LO Stat og LO Kommune fortsatt eksisterer.

Under LO sentralt ligger det også særorganisasjoner for en rekke områder, som økonomiske og juridiske saker, informasjonsvirksomhet, internasjonale kontakter med flere.

Forbundene

Pr. 2013 er LOs forbund:

Politisk ståsted

LO har gjennom hele sin historie hatt et tett forhold til Arbeiderpartiet. Ved etableringa var det diskusjoner om kollektiv innmelding, men dette ble ikke gjort fordi mange arbeidere støtta Venstre. Et formelt samarbeid mellom LOs og Arbeiderpartiets styrer kom på plass allerede fra starten. Arbeiderpartiet får støtte til sin valgkamp fra LO.

I senere tid har også Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fått tilsvarende valgkampstøtte.

Ledere

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Landsorganisasjonen&oldid=322566»