Augusta Aasen
Augusta Aasen (født 19. mai 1878 i Osen i Søndre Throndhjems amt, død 2. august 1920 i Moskva) var en aktivist og sosialistisk agitator. Hennes foreldre var Fredrik Christian Paasche og Pauline Sivertsdatter Vaagen, og hun var gift med boktrykker Edolf Aasen (1877-1969), Steinkjer. Augusta Aasen var mor til forfatteren Arne Paasche Aasen (1901-1978). Hun var med å stifte arbeiderkvinneforeningen i Trondheim, og hun ble Arbeiderpartiets første kvinnelige representant i Trondheim bystyre. Fra 1912 begynte hun å opptre som politisk agitator for Arbeiderpartiet, og på Påskelandsmøtet i 1918 kom hun med i det sentrale partiarbeidet. Hun fikk en brå død 2. august 1920 i Moskva der hun var en av partiets delegater til 3. internasjonales 2. kongress.
Ungdom
I sine yngste år kom hun først til Namsos før hun kom til Steinkjer. Her fant hun Edolf Aasen som var typograf av yrke. De ble viet i Bakke kirke i Trondheim 11. februar 1899. Samlivet dem imellom ga liv til Arne Paasche Aasen i 1901, som mange kjenner som «Dorian Red» i Arbeiderbladet. Sammen gikk Edolf og Augusta inn i sin tid. Hun forsto utdanningens betydning og fullførte Levanger lærerskole før familien dro til Trondheim.
Organisator
I 1905, 27 år gammel var hun en av stifterne av arbeiderkvinneforeninga i Trondheim, og fra 1906 til 1911 var hun foreningens formann. Det var her – i fagopposisjonens heimby at Augusta kom i direkte kontakt med politikken. Fra 1908 til 1910 satt hun i Trondheim bystyre, innvalgt på Arbeiderpartiets liste. Hennes organisatoriske evner ledet til at hun som nr. 19 av partiets 25 innvalgte ble 2. suppleant til partiets formannskapsgruppe på seks. Hun ble arbeiderklassens kvinner sin representant i bystyret.
Større oppgaver
For geseller – og typografer spesielt, var det helt normalt å flytte rundt til forskjellige mestre for å perfeksjonere seg i faget. Familien Aasen flyttet til Kristiania i 1912. Her kom Augusta raskt inn blant Arbeiderpartiets mest markante gruppering og ble sekretær i Norges socialdemokratiske ungdomsforbund fram til inn i 1914. I heimen vanket foruten Martin Tranmæl, Rachel og Kyrre Grepp også Olav Scheflo, Alfred Madsen, Eugene Olaussen og Sverre Krogh med flere.
Agitator
Hun skrev flammende appeller i ungdomsforbundets organ Klassekampen og ble også benyttet som agitator. Sigurd Simensen som seinere ble leder i Landssammenslutningen av arbeiderråd i Norge, har fortalt om sitt møte med Augusta da han arbeidet på Odda smelteverk i 1912. Fru Aasen holdt foredrag om «Ny Malthusianismen» som avstedkom atskillige rystelser i lokalsamfunnet. Turneen ble avsluttet med et distriktsstevne på Stord, hvor Sverre Krogh og Arvid G. Hansen var med. I Arbeidernes leksikon henvises det under «Ny-malthusianismen» til artikkelen Fødselsregulering
«En sund kvinne som lever i ekteskap gjennom hele den befruktningsdyktige alder, kan vente å få ca. 10 barn. Denne høie menneskelige fruktbarhet betinger på den ene side en overordentlig rask befolkningsøkning, på den annen side en svær belastning på den fødende kvinne og på familien. Selv i tider da en meget stor del av befolkningen blev bortrevet i ung alder(høi spebarnsdødelighet, farsotter, hungersnød, krig) følte man behov for f. Så langt tilbake man kan følge menneskenes historie, finner man derfor at forskjellige, oftest meget primitive midler til å regulere barnetallet har vært tatt i bruk. I flere av de gamle samfund (f. eks. Hellas) var slike metoder også offisielt godkjent og anbefalt. I moderne tid blev spørsmålet tatt op til bred diskusjon i begynnelsen av det 19. årh. ved Malthus (s.d.) som hevdet at menneskene har en tendens til å formere sig langt raskere enn deres livsmidler kan økes. (Med hensyn til motsetningen mellom Malthus og Marx' befolkningslære, se art. Befolkning). På hovedtrekkene av Malthus lære bygger den borgerlige liberale ny-malthusianistiske bevegelse, som gjennom en rasjonell begrensing av barnetallet mener å kunne løse de fleste av den kapitalistiske verdens motsetninger. I motsetning til Malthus hevder dog nymalthusianerne at denne begrensning bør skje ved befruktningshindrende midler (s. d.) og ikke som Malthus mente ved sene ekteskap og avholdenhet. Ny-malthusianismen har i de siste generasjoner hatt meget stor fremgang. Dette skyldes at de herskende klassers økonomiske interesse i å holde den arbeidende befolknings fødselstall så høit som mulig, ikke lenger er så utpreget. Særlig skjer en gjennemført f. i de land som tidligere eksporterte sitt befolkningsoverskudd til U.S.A, Kanada og Australia, avløpskanaler som nu nesten er helt stengt. Ennu ydes dog til dels sterk motstand mot en rasjonell f. fra industrielt og militærimperialistisk hold og dertil fra kirken. Arbeiderbevegelsen har tatt stilling for f., dog på andre premisser enn nymalthusianismen. Bruken av befruktningshindrende midler sprer sig derfor med stor hurtighet også blant den arbeidende befolkning. Praktisk søkes arbeidet for f. ordnet ved opprettelse av såkalte mødrehygienekontorer (s. d.) som underviser i bruken av befruktningshindrende midler. (Litt.: Dr. Karl Evang: Fødselsregulering, Oslo 1930. Dr. Eyvind Dahl: Fødselsregulering, Oslo 1931). (Arbeidernes leksikon bd III 1933: sp336-337.)
Det var nok ikke noen tilfeldighet at det var i Odda at spørsmålet om prevensjon ble tatt opp. Der var industrianlegg med stort gjennomtrekk av folk som arbeidet på de forskjellige anleggene. Men lokalbefolkningen lot seg altså sjokkere – og legg merke til at Augusta holdt talen i 1912 – Leksikonet skrev dette i 1933.
Direkte aksjon
Da magasinet Direkte Aktion ble overdratt fra Norges Ungsocialistiske Forbund til å bli organ for Kristiania fagoppositionsgruppe den 21. mars 1914 – og som altså var et direkte underbruk av Fagopposisjonen av 1911, var Albert Jensen redaktør og Augusta Aasen dens ekspeditør og forretningsfører. Bladet fikk særlig betydning i radikaliseringen av ungdomsforbundet og de kreftene som ellers støttet opp omkring det vi gjerne benevner som Arbeiderpartiets indre opposisjonsgrupperinger. Generalstaben skrev en anbefaling til kommanderende general om å stoppe bladet på grunn av dets klare antimilitaristiske holdninger og utsagn. I Kristiania ble bladet forbudt solgt på gatene. Augusta skrev fortsatt sine appeller – både i Klassekampen og partiets øvrige aviser, der «opposisjonen» kom til. En slik avis fantes i Harstad: Folkeviljen hadde betegnelsen «Organ for Arbeiderbevegelsen» under sin logo. Eierskapet var delt likt mellom Trondenes og Senjens kreds av DNA. Her skrev hun i avisa som kom ut tirsdag 9. april 1918 en artikkel hun kalte «Kvinderne»: «Hvordan gjorde vi kvinder den første indtræden i samfundslivet. – Vi fik en stæmmeseddel i haanden, men det samfundsmæssige arbeide skulde manden gjøre. Vi har aldrig tat nogen aktiv del i dette arbeide. Det skal noget langt andet til end en gang hvert andet eller tredje aar at bruke en stemmeseddel. Kvinderne drages mer og mer ind i industrien. Men de har desværre alfor liten organisations- og klassefølelse. De har ikke den rette samfundsaand. Kvinderne skulde komme dit hen, at de skulde forlange samme løn for det samme arbeidet som mændene. Naar kvinden gaar til et arbeide, saa mener hun at det ikke gjælder saa meget for hende at kjæmpe om løn og kort arbeidsdag og lignende. Hun betragter det hele som et overgangsstadium indtil hun blir gift f.eks. Men hun burde forstaa, at naar hun kræver høire løn og andre fordeler paa arbeidspladsen, saa hjælper hun derved mændene i deres kamp. Og det er jo disse mænd som ved sit arbeide skal holde vore hjem oppe. Augusta Aasen».
Arbeiderkvinnen
Det er på denne tida at hun også overtar styringen av Fernanda Nissens noe uteoretisk orienterte, men dog klassebevisste organ Kvinden. Augusta kastet sine krefter inn og banet vei for at Arbeiderpartiets kvinneforbund overtok bladet – og ga det sitt mer fullendte navn: Arbeiderkvinnen. Vi skal her ha in mente at partiets Påskelandsmøte var avholdt – og «den nye tids ledelse» kom inn i de styrende organer. Augusta spilte rollen som pådriveren og venninnene Rachel Grepp og Sigrid Syvertsen ble redaktører. Fra nå av kom bladet med kvinnepolitiske artikler med klart marxistisk preg. Det internasjonale kvinnesekretariat, ledet av Clara Zetkin - «mor til 8. mars», ble flittig sitert og kopiert. Det norske Arbeiderparti med sitt kvinneforbund sluttet seg til Komintern og i Arbeiderkvinnen het det året etter: «Den internasjonale, kommunistiske kvinnedag er den 8. mars.» Dagen ble feiret med møter, foredrag og underholdning.
1920
På Arbeiderpartiets 24. ordinære landsmøte 22. – 25. mai i 1920 ble Kyrre Grepp gjenvalgt som partiets formann, Emil Stang ble nestformann, Martin Tranmæl sekretær og Olav Scheflo ble valgt til redaktør for partiets hovedorgan Socialdemokraten. Det var på dette møtet at Augusta fikk sitt gjennombrudd i partiets sentrale ledelse. Hun ble 4. varamann til sentralstyret. Samme sommer var det innkalt til Kominterns 2. kongress. Den ble avviklet i Moskva fra 19. juli til 7. august. Augusta ble valgt som delegert utsending fra DNA. Olav Scheflo ledet delegasjonen, og sammen med seg hadde de Jakob Friis, Haavard Langseth, Sigrid Syvertsen og Kr. Kristiansen. LO var representert med Alfred Madsen, mens Sverre Krogh, Einar Gerhardsen og Hans Medby var sendt av ungdomsforbundet.
Moskva
Augusta Aasen døde som hun levde. Under Den tredje internasjonales andre kongress ble hun stedt til hvile ved Moskvakremlens mur. Hun omkom under et flystevne i Moskva 2. august 1920, der hun kom i veien for et fly som landet. Begravelsen hun ble til del var storslått; tusener av hennes egne fulgte henne. Steinkjermannen Olav Scheflo holdt talen ved hennes grav. Augusta var ikke alene om å være aktivistisk agitator, men blant kvinnene var det ikke så svært mange. I så måte var hun unik. Hele sitt liv var hun å finne på venstre fløy i politikken. Det er kan hende noe av årsaken til at vi hører lite om henne, men det var der den nye tids ideer og grunnlag for velferd ble skapt. Både kvinner og menn står i takknemlighetsgjeld til Augusta – som enkelte kaller mora til «De nære ting». At hun ble mor til Arne Paasche Aasen skylder vi òg Augusta Aasen å minnes henne for, men de nære hverdagslige saker mange nå tar for gitt – de kjempet Augusta for! I en alder av 19 år skrev sønnen Arne følgende ord til sin mors minne:
| ||
«”Hellig jord”, dvs. ”revolusjonær” jord. Arne Paasche Aasen hadde et nært forhold til russisk proletarisk kultur i samtiden, især Gorkij; men var også godt kjent med klassikerne», skrev Martin Nag, og fortsatte»: I 1922 (i heftet Vaarbrudd) - kommer Arne Paasche Aasen tilbake til morens lagnad; i diktet «Min vaar» utbryter han bl.a.»:
| ||
Kilder
- Kristiansen, Gunnar E.: «Augusta Aasen» i Sosialistisk Fremtid 1/2008
- Steinkjerleksikonets artikkel om Augusta Aasen
- Brevveksling med Junn Paasche Aasen - januar - juni 2011
- Augusta Paasche i Ministerialbok for Bakklandet (Bakke) prestegjeld 1893-1900 fra Digitalarkivet.