Børge Johan Schultz

Børge Johan Schultz (født 24. juli 1764 i Ringsaker, død på Breili i Østre Toten 18. august 1826) var jurist og embetsmann. Schultz var fra 1790 til 1796 inspektør for Nordgrønland, der han blant annet måtte håndtere gjenstridige engelske hvalfangere. Fra 1800 til 1825 var han fogd i Totens fogderi, med bolig og kontor på Breili. I februar 1813 ble fogden utsatt for det første store bondeopprøret i Norge i forbindelse med matmangelen dette året. Sjøl var Schultz kjent som storeter og gourmand, og ble av opprørerne kalt «det feede best».

Inntunet på Breili ca. 1900. Schultz bodde sannsynligvis i bygningen til høgre.
Foto: Jens Raabes bok En storbygd

Bakgrunn

Børge Schultz var sønn av major Christopher Jørgen Schultz (1725–73) og Johanne Crantz Eeg (død 1824). Som mange andre embetsmannsbarn fikk han hjemmeundervisning og begynte deretter som kontorist for ulike embetsmenn. Schultz reiste så til København for å studere jus, og 30. juli 1788 tok han eksamen med karakteren «bekvem». To år seinere gifta han seg i Eidsvoll med Martinette Christine Schultz Eeg (1753-1836), datter av romsdalsfogden Jacob Andreas Eeg (ca. 1715–87) og Elisabeth f. Leganger (1720–79). At Schultz' mor var født Eeg, kan antyde at han var i slekt med kona.

Grønland

 
Byen Godhavn, som ligger på øya Disko på vestkysten av Grønland. Godhavn ble grunnlagt i 1773 for å sikre de danske hvalfangstinteressene på Nordgrønland, og inspektørene bodde her.
Foto: Kristine Riskær

Som nygifte reiste Børge og Christine Schultz til Grønland, der han hadde blitt utnevnt til inspektør for det nordre grønlandske inspektorat. Her fikk Schultz mange krevende oppgaver. For det første måtte han forsøke å bremse hvalfangsten, da denne trakk fangstmennene vekk fra selfangsten. Dette løste inspektøren blant annet gjennom å innskrenke tallet på hvalfangststasjoner. Det var også interne stridigheter i det grønlandske hvalfangstmiljøet, blant annet en lønnskonflikt, men Schultz klarte å få partene til å enes.

Den vanskeligste saken var imidlertid konflikten med de engelske hvalfangerne, som ikke brydde seg om danskenes Grønland-forordning fra 1776 som innebar at utlendinger ikke fritt kunne seile og drive fangst ved øya. Et hovedproblem var lenge at inspektøren ikke rådde over noen maktmidler, men i 1791 fikk han i hvert fall uniform og en lett bevæpna jakt. Det ble etter hvert våpenhvile mellom danskene og engelskmennene, og et kjølig samarbeid utvikla seg.

I tillegg arbeidde Schultz for å bedre de sosiale forholda for befolkningen på Grønland. Ifølge historikeren Finn Gad var inspektøren opptatt av at de skulle få bedre utdanning, og dessuten sørga han for at lokalbefolkningen fikk en fast lege. I 1793 ble kirurgen Th. Chr. Eulner sendt til Grønland. Schultz var prega av opplysningstidas ånd, og før han drog tilbake til København i 1796, kom han med klare formaninger om at ekteskap mellom grønlendere og utsendte europeere måtte tillates. Disse uttalelsene førte faktisk til en mer liberal praksis på området.

Fogd og gardbruker på Breili

Han ble i året 1800 utnevnt til fogd i Totens fogderi, etter at forgjengeren Christian Ludvig Spärck ble overflytta til Hedemarken fogderi. Schultz' embetsdistrikt omfatta først Gran, Jevnaker, Toten og Vardal, men i 1815 ble de to hadelandsbygdene overført til Valdres fogderi, mens Biri, Gausdal og Fåberg ble lagt til Toten.

Da han ble utnevnt til fogd, kjøpte Schultz kjøpte garden Steinberg. Men sorenskriver Lauritz Weidemann, den seinere amtmannen, anla odelssøksmål mot han, og Schultz måtte etter fire år selge eiendommen. På Steinberg døde ifølge Gad ekteparet Schultz' to barn i 1802.

 
Kartutsnitt fra 1820, som viser Breili og de fire husmannsplassene som da hørte til garden. I tillegg var det en husmann på nabogarden Kallrustad, som Schultz kjøpte til Breili rundt 1815.

I 1804 kjøpte fogden Breili i bygdelaget Nordlia, en større gard med flott utsikt og lang strandlinje mot Mjøsa. I lia ned mot fjorden var det flere embetsmenn som bosatte seg først på 1800-tallet, så her kan en tale om et eget kondisjonert miljø på denne tida.

Så fort Schultz hadde installert seg på Breili, begynt han å bygge. Det er muntlig tradisjon om at fogden blant annet tømra opp kontorbygningen på øversida av vegen. Her hadde Schultz og fullmektigene hans kontor, og kontorfolka bodde også der. En av fullmektigene til Schultz var Anders Staboe, som holdt til på Breili rundt 1813. I 1. etasje var det dessuten ei stor drengestue med åpen peis. Ludvig Olsen-Breilid, som seinere eide og skreiv om Breili, forteller at «på taket var satt op et tårn med klokke hvor lynet slo ned flere ganger». Fogden bygde også på stabburet og panelte det.

Det største prosjektet var allikevel bygginga av nytt fjøs, grisehus og stall, der ifølge Olsen-Breilid «årstallet 1805 står innhugget over en av dørene.» Om byggingen av fjøset ble det fortalt at fogden tilsa gardbrukerne i nabolaget til å kjøre stein fra Kallrustadberget og fra Askjumberget. Her kan en fortsatt (2012) se at det har vært steinbrudd. I det 35 meter lange uthuset hadde Schultz plass til 22 kuer, seks ungdyr og et stort antall hester og griser.

Driftsgrunnlaget styrka han ved å kjøpe nabogarden Kallrustad, der et av steinbrudda lå, i tillegg til sætrene Mellom-Øyen i Nord-Aurdal og Eriksrudsætra i Vestre Toten. Samtidig dyrka han opp en del jord og la flere store, breie grøfter som fyltes med stein. Mesteparten av tungarbeidet ble gjort av de fire-fem husmennene på garden, og Paul Christiansen var husbondskar.

Hagen ble utvida og gjort mer embetsmannsaktig. Olsen-Breilid skriver:

«Denne haven var på 8–10 da og omgitt av store stengjerder mot nord, øst og syd. Stengjerdet var lagt op på store stengrøfter. I haven var det lagt leirstampede ganger. Rundt haven var det plantet lønn og ask. Av disse står igjen bare 2 lønner. Schultz satte op et lysthus og plantet videre frukttrær og blomster. Det skal ha vært en meget pen have.»

Bondeopprøret i 1813

 
Fogdegarden Breili, slik den så ut drøyt hundre år etter «den stormende bevægelsen» (1936). Opprørerne kom sannsynligvis ned Kjørkjevegen, stikkvegen til høgre i bildet.
Foto: Ukjent
 
Bok som har tilhørt Schultz.

Det mest dramatiske i Schultz' tid som fogd hendte nødsvinteren 1813, etter at sommeren og høsten året før hadde vært prega av frost, regn og dermed elendige avlinger. Schultz var sjøl gardbruker og fulgte nøye med årsveksten. 12. oktober skreiv han til amtmannen at

«Korn Høsten her i Fogderiet er dette Aar slet formedelst den over det Hele indtrufne Frost. Allerede Natten til sidstafvigte 16de Julii indtraf saa stræng Nattefrost at alle Kornartter tog mere og mindre Skade, og Potetesgræsset frøs paa mange Steder bort

De første nettene i september var også kalde, slik at bare noen få garder hadde såkorn til året etter. Særlig ille var det i bygdene Kolbu og Eina, de delene av fogderiet som lå høyest. Schultz skreiv at «disse egnes indbyggere daglig overvælde mig om hjelp», og han frykta «stormænde bevægelser» fordi mange gardbrukere hadde brukt opp hele fjorårets avling og «ej har een setting korn til deres vilkaarsfolk».

Fogden forlangte derfor å få anvist 100 tønner korn av overprovideringskommisjonen i Christiania, i tillegg til at han klaga til amtmannen for at han ikke hadde gjort nok for å opprette et kornmagasin i fogderiet. Verken magasinet eller de 100 tønnene kom, men i februar 1813 fikk Schultz 15-20 korntønner som var reservert til pasientene på sinnssjukehuset på garden Flikkeshaug.

Den «stormænde bevægelsen» fogden var redd for, kom 22. februar. Det gikk rykter om at de 100 tønnene med korn hadde kommet, og derfor gikk budstikka på Toten. Initiativtakerne oppfordra folk til å møtes på Sukkestadsletta for å gå i samla flokk til Breili, der «det feede best» Schultz bodde. Fogden beskreiv sjøl hva som skjedde i et brev til amtmannen:

«I dag indtraf her paa Toten et tummultarisk optrin som jeg herved indberetter: 2 a 300 huusmænd og inderster af Totens vestre deel indfandt sig paa min gaard medhavende endog øxer, som de selv sagde til at brække døren op med, og truende paastod sig kornvare utlevert til at stille sulten med.»

Noen av opprørerne gikk også fysisk til verks mot fogden. Fullmektigen ved fogdekontoret, Anders Staboe, forklarte blant annet at Johannes Stangjordet hadde tatt tak i fogdens skulder og krevd regnskap av han.

Schultz fikk den sinte mengden «roeliggjort ved at uddele sættingsvis til denne mængde hvad jeg havde igjien af det som provideringscommissionen under 19de f.m. havde anviist til Totens vanvittige der underholdes paa amtets bekostning», i tillegg til at han lovte å kjempe for å få mer korn.

I april fikk totningene kjøpt 750 sekker korn i Christiania, og dette løste sannsynligvis noe av det akutte behovet for mat, i tillegg til at de fikk såkorn. Samtidig foregikk rettssaken mot dem som hadde deltatt i tumultene på Breili. På grunn av vitnemål fra blant annet Anders Staboe og husbondskar Paul Christiansen var det flere som ble dømt. En dragon som hadde vært den mest aktive under opprøret, fikk 90 dagers ensomt fengsel på nærmeste festning, mens flere andre ble dømt til mellom 14 og 60 dager i fengsel. At dommene ble såpass milde, skyldtes delvis at Schultz hadde utvist forståelse for handlingene deres. Han skreiv til amtmannen at oppløperne «bar dødens billede i deres ansigter».

Opprøret på Toten var det første i en serie uroligheter i Norge våren og forsommeren 1813. I blant annet Trondheim, Molde, Kristiansund, Kristiansand, Arendal og Vennesla var det såkalte kornoppløp, der store menneskemengder samla seg mot embetsmenn og kjøpmenn som de mistenkte gjømte unna korn.

Boet

 
Husmannsplassen Børhaug er oppkalt etter Børge Schultz.
Foto: Trond Nygård (2010)

Det var i grunnen ironisk at nettopp Børge Schultz ble mannen som måtte hanskes med en av de største sultkatastrofene i moderne norsk historie. Schultz var ifølge Finn Gad «alle sine dage en stor ven af bordets glæder», og alt i tida på Grønland la han så mye på seg at inspektøruniformen måtte legges ut ved hjelp av buksene. Også på Toten var han en kjent som en gourmet, som tok for seg ved matbordet. Da budstikka gikk på Toten-bygdene i februar 1813, slutta teksten med at «vi skal far mod det feede best». Ludvig Olsen-Breilid skriver at

«Fogden var en big man, rent materielt sett. Det var sagt han var tykk som en tønne og at storeteren var god for en lammeskrått i et mål; idet hele tatt en gourmet som førte stort hus. Østersskall er fundet rundt om på åkerne, selv i dag [1939] kan vi finne halvmorkne sådanne.»

En kostbar husholdning, storstilt byggevirksomhet og kjøp av eiendommer ga så store utgifter at han på slutten av livet fikk økonomiske problemer. Ifølge Olsen-Breilid fikk han kassamangel, noe som antyder at han måtte låne av fogdeinntektene for å finansiere eget forbruk. Heller ikke sølvskatten som han skulle ha inndratt til Norges Bank i 1816, ble ordna før lenge etter hans død 9. august 1826. At embetsmennene blanda sammen privatøkonomi og penger de dreiv inn for staten, var et velkjent fenomen. Svært mange av Schultz' forgjengere i fogdeembetet, som Jacob Skovgaard og Christian Ludvig Spärck, hadde kassamangel, noe som ofte førte til suspensjon eller avskjedigelse. I et nytt forskningsprosjekt viser historikeren Ola Teige at korrupsjon og underslag var svært utbredt blant norske embetsmenn både i unionstida og etter at Norge fikk sjølstyre i 1814.

I 1831 og 1832 var det flere auksjoner der Schultz' faste eiendommer ble bortsolgt. Resultatet ble blant annet at den nye fogden, Jens Mørk Friis, kjøpte mesteparten av Breili, mens resten av eiendommen ble fraskilt som garden Breilibakken. Kallrustad ble også delt i to bruk. Christine Schultz flytta til småbruket Kvam, ca. fem kilometer lenger sør, der hun døde i 1836.

Ikke bare eiendommene, men også løsøret ble sikkert spredt etter at fogden og kona døde. Ifølge Ludvig Olsen-Breilid fantes det på 1930-tallet «ikke annet igjen efter Schultz enn en gyngestol som er havnet hos O. O. Festad i Østre Toten og en himmelseng som nu står på Toten museet, siden 15/7-1935». Men i en videre forstand besto ikke Schultz' bo bare av fast eiendom og gjenstander. Som embetsmann etterlot Schultz seg større mengder arkivmateriale, blant annet kopibøker som lokalhistorikeren Pål Gihle har skrevet av. Inspektør Schultz' nedtegnelser om tida på Grønland ble utgitt som bok i 2010. Husmannsplassen Børhaug under Breili er oppkalt etter fogden, og husa her står fortsatt (2020).

Kilder og litteratur


Forgjenger:
 Jens Clausen Wille 
Inspektør for Nordgrønland
Etterfølger:
 Claus Bendeke 


Forgjenger:
 Christian Ludvig Spärck 
Fogd på Toten
Etterfølger:
 Jens Mørk Friis