 Rolf Høvik på Øvre isdam med motordreven isskjærer fra slutten av 1930 årene. (1930-årene) var en omfattende virksomhet som varte fra midten av 1800-tallet og fram til siste leveranse fra Øvre isdam på Årvoll vinteren 1967/1968 som blant annet ble levert til Ullevål sykehus, Hotel Bristol, Grand Hotel, restaurantene Rennebarth og Cecil, Nesoddbåtene og fiskebutikker.
Eksporten av is hadde et stort omfang, og av tollstedene var det Christiania tollsted som stod for det største volumet. Dette dekket imidlertid et større område en kun byen.
Blant de første av etter hvert mange isprodusenter i Kristiania var pioneren Martin Edvard Nord som i 1859 etablerte Nords Ismagazin, senere Christiania Ismagazin. Han hentet først isen fra Akerselva, men anla i 1860-årene to dammer og et stort ishus i Iladalen i tilknytning til sin store eiendom ved Maridalsveien, samt bygde opp et nett av utsalgssteder. Han leverte også isskap og iskasser som gjorde at han også kunne levere is til private husholdninger, i tllegg til store kunder som bryggerier, serveringssteder og andre storhusholdninger. Isanlegget i Iladalen var i drift fram til 1930-årene. Les mer …
 Hovedbygningen på Haslum Foto: Ronny Hansen i Frogn, Akershus gnr. 51 nevnes for første gang i en skriftlig kilde i 1405, men er eldre. I følge Frogn bygdebok fant den første bosetningen her trolig sted i eldre jernalder. I veien ned fra husene er en steinøks funnet.
Ved utgravinger i 2010 er det funnet spor
etter Traktbeger-kulturen.
Gården har fått sitt navn etter elven Hasla (i 2009 Haslumbekken) og i Nesodden ligger en gård med et beslektet navn, Hasle. Haslum hadde sag i elven fra senest ca. 1600, og før 1758 ble et et lite kvernbruk satt opp. Dette var i drift til en gang etter 1829. Gårdens hovedbygning ble oppført i begynnelsen av 1720-årene av Tøger Eriksen Grønn. Les mer …
Lillomarka er kjent under mange navn. Før andre verdenskrig kaltes området gjerne Grefsenmarka. Nittedølinger sier gjerne Nittedalsmarka, andre foretrekker Ammerudskogen eller Grorudmarka. Eivind Heide siterer i boka Lillomarka. Nittedalsmarka. en Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningen som i 1931 skriver at På det terrenget som i vest og nord er begrenset av Nordbanen, i øst og nord av Nittedalen, i syd av Grefsenkollen og Grorud, finnes meg bekjent intet fellesnavn. Blant folk som ferdes der, vil imidlertid et navn som Lillomarka virke kjent, og sannsynligvis være et navn som hurtig vil kunne vinne hevd blant Oslos friluftsmennesker. Dette er det navnet som har blitt hengende fast. Lillomarka har en variert og interessant historie, kanskje særlig på grunn av gruvedriften: Her lå de Gothalfske kobbergruver, med flere gruveganger inn i fjellet sør for Alnsjøen. Frederik von Gabel fikk rettighetene i 1704, men allerede i 1750-åra var det over. Seinere ble det blant annet drevet gruvevirksomhet i det som nå heter Huken pukk- og asfaltverk (eid av Oslo kommune, nedlagt 2019). Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud hentet ut kopperkis der mellom 1880 og 1899. Les mer …
 Foto: Rolf Steinar Bergli (2016) eller isbu er lager som ble bygget for naturisen som ble utvirket under isdriften på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Sentral i utviklingen av ishusene var Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø som eksperimenterte med ulike former for lagring av is om sommeren, blant annet i sprengte grotter i fjellet.
Bakgrunn
Det var både produsentene av isen, men også større mottakere som for eksempel butikker og meierier som hadde behov for slike lagre, og større gårder kunne ha isproduksjon til eget bruk med tilhørende eget ishus. De kunne også være plassert ved utskipningshavnene, og kunne i mange år være tydelige innslag i fjordlandskapet da de var ofte store, og lå gjerne fem-seks sammen med gavlene ut mot sjøen. For eksportører gjorde ishusene at det kunne spre utskipningen utover sommeren.
Konstruksjoner
Ishusene var egne, isolerte bygninger for oppbevaring av isblokkene som vanligvis var på terninger på 60 x 60 x 60 cm gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis, halm eller sand som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Også inne i ishuset kunne blokkene ligge pakket med treflis. Les mer …
Falkumelvens Iskompani ble startet i 1875. Iskompaniet skar is på Falkumelva og oppbevarte isen i ishus som lå på Myren i Skien. Falkumelvens Iskompani ble etablert av brukseier Thorvald Schiøtt, stadsingeniør Richard Arnold og agent Robert Prizelius. Selskapet ble formelt registrert 21. januar 1875.
Før dette hadde Richard Arnold og Eduard Otto Jonassen inngått en avtale med Andreas Halvorsen Tvedten som var eier av Søndre Falkum i Eilert Sundts gate 40 om å leie elva langs gården. Leieprisen var 60 spesiedaler i året. Jonassen var allerede eier på begge sider av elven sør for Falkum-gården, og iskompaniet hadde derfor et stort område å hente isen fra.
Iskompaniet oppførte tre store ishus på Myren, i tillegg til et lagerhus på Gråten. Les mer …
Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden.
Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960-tallet. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt, da særlig med dampskip fra Luster i årene 1885-1913.
Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem. Les mer …
| 
