Hurtigruta
Hurtigrute er et generelt uttrykk for hurtige langdistanseruter i kystfart[1] og brukes særlig om den spesifikke skipsruten som ble åpnet 2. juli 1893 på strekningen Trondheim–Hammerfest og senere utvidet sørover mot Bergen og østover mot Kirkenes. Denne spesifikke ruten kalles Hurtigruta i de fleste muntlige sammenhenger og ofte skriftlig også, men blant tidligere administrasjon, særlig i Bergen, ble betegnelsen Hurtigruten brukt. I dag (2018) anløper hurtigruta 34 havner langs kysten mellom Bergen og Kirkenes. En rundtur Bergen–Kirkenes–Bergen tar i underkant av elleve døgn og er en populær cruiseferie for utenlandske turister. Hurtigruteskipene eies i dag av selskapet Hurtigruten ASA, en sammenslåing av de tidligere selskapene Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab og Troms Fylkes Dampskibsselskap.
Historie
Utdypende artikkel: Hurtigruten fram til 1964
Utdypende artikkel: Hurtigruten i konkurranse
Richard With er den som oftest blir trukket fram som «hurtigrutas far». Da er det at man har glemt los Anders Holte, som nok er den personen som har hatt størst innvirkning på at det lot seg gjøre å seile langs norskekysten både natt og dag. Holte begynte å arbeide for With allerede i 1882. Og som ansatt i firmaet/rederiet ble det den gang som tradisjonen fortsatt er, at det var sjefen som fikk æren for å ha startet prosjektet. Nå er dette å sette ting litt på spissen, for det var selvsagt Richard With som - sammen med andre nord-norske investorer - skjøt penger inn i foretaket «Hurtigruten».
Men, det var dampskibskonsulent August Kriegsmann Gran i Indredepartementet som tilskyndet og tok opp tanken om en hurtigere forbindelse mellom Sør- og Nord-Norge i 1891. Initiativet kom så å si som en refleks av tanken om ekspressrute mellom Trondheim og Hammerfest. Planen var å få til en korrespondanse med toget til Trondheim fra Kristiania.
Og; Stortingspresident Sivert A. Nielsen, valgt fra Venstre i Nordland, innledet til debatt om saken under stortingsforhandlingene i juni 1892.
Både Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskap i Trondhjem avslo i utgangspunktet å komme med anbud. Begge rederiene mente at dette var et for hasardiøst løp. Kartene var for dårlige, og dessuten var man vel også egentlig litt redd for at det økonomiske grunnlaget var for usikkert.
På et møte i Harstad ble planene om hurtigruta så å si konfirmert. Her hadde man trommet sammen handelsmenn fra Troms, Vesterålen og Lofoten. Deriblant formannen i styret for Vesteraalske Dampskibsselskab i Stokmarknes, Chr. Fredriksen, og selvsagt; kaptein Richard With. Møtet ble – like selvsagt – holdt i Kaarbøgården hos den mektige ordføreren i Trondenes, Rikard Kaarbø, som tidlig hadde fremmet forslag om en fast båtrute på Nord-Norge og hadde kontakt med August Gran om dette.
Første gang D/S «Vesteraalen» tok turen til Hammerfest; i juli 1893, ble den oppsatte ruteplanen slått – med 30 minutter. En særdeles viktig del av kysthistorien startet her – kanskje den viktigste.
Holte hadde gjort flittige notater på turene og fikk avstand til å korrespondere med tid allerede i 1883. Han fant opp ”hemmeligheten ved å kunne seile på nettene”. Dette var skjellsettende for at Hurtigruta kom i gang, slik vi fortsatt kjenner den. Mannen som gjorde det mulig, gjennom sine opptegnelser på de mange turer langs leia fra trøndernes hovedstad og til Hammerfest, var altså los Anders Holte. Et nitid, nøyaktig og pietetsfullt «petimeterarbeide» hadde båret frukt.
Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet 15.000 kroner.
Anløpssteder
Per 2008:
Bergen, Florø, Måløy, Torsvik, Ålesund, (Geiranger),[2] Molde, Kristiansund, Trondheim, Rørvik, Brønnøysund, Sandnessjøen, Nesna, Ørnes, Bodø, Stamsund, Svolvær, Stokmarknes, Risøyhamn, Harstad, Finnsnes, Tromsø, Skjervøy, Havøysund, Øksnes, Hammerfest, Honningsvåg, Kjøllefjord, Mehamn, Gamvik, Berlevåg, Båtsfjord, Vardø, Vadsø, Kirkenes.
Fra midten av april til midten av september går nordgående hurtigrute inn Geirangerfjorden. Passasjerer blir satt i land av en ekspedisjonsbåt. Sørgående hurtigrute går inn i Trollfjorden i sommerhalvåret.
Tidligere anløpssteder:
Gamvik mellom 1911 og 1990 (tidligere det nordligste anløpet), Finnkongkeila, Kongsfjord til 1975, Alta, Gibostad, Havnvik, Hasvik mellom 1950 og 1979, Grønøy mellom 1914 og 1957, Indre Kvarøy, Evenskjer, Kabelvåg, Narvik mellom 1936 og 1953, Lødingen, Melbu, Vikholmen, Beian, Bessaker, Haugesund mellom 1896 og 1919, Stavanger mellom 1896 og 1919.
Galleri
D/S «Erling Jarl» ved Hemnesberget i 1940.
Hurtigruteskipet MS «Finnmarken».Foto: Olve Utne (2007)
Hurtigruteskipet MS «Nordlys».Foto: Svein-Magne Tunli
Hurtigruteskipet MS «Kong Harald».Foto: Elin Olsen
Det tidligere Hurtigruteskipet MS «Ragnvald Jarl», fra 2007 skoleskipet «Sjøkurs».Foto: Stig Rune Pedersen
MS «Spitsbergen» i Tromsø.Foto: Chris Nyborg (2019).
Hurtigruteskipet Vesterålen i Hammerfest i 1957.Foto: Mittet
.jpg)
Fotnoter
- ↑ Se Bokmålsordboka og Nynorskordboka
- ↑ Anløper bare i sommerhalvåret.
Litteratur
- Berit Liland: Verdens vakreste sjøreise. Hurtigruten. 11 dagers turbeskrivelse. Natur - kultur - historie - sagn. Forlaget 67N 2008. ISBN 978 82 997206 2 5
- Berit Liland: Die schönste Seereise der Welt. Hurtigruten. Beschreibung der 11tägigen Reise. Natur - Kultur - Geschichte - Sagen. Forlaget 67N 2007. ISBN 978 82 997206 3 2
- Berit Liland: The Norwegian Coastal Voyage. Hurtigruten. Detailed 11-day voyage guide. Nature - culture - history - legends. Forlaget 67N 2008. ISBN 978 82 997206 4 9
- Pål Espolin Johnson: Hurtigruta. J.W. Cappelens forlag 1978. ISBN 82-02-04053-1
- Pål Espolin Johnson: Hurtigruta. J.W. Cappelens forlag 1992. ISBN 82-02-13294-0
- Pål Espolin Johnson: Hurtigruta. J.W. Cappelens forlag 2008. ISBN 978-82-02283810
- Første versjon av artikkelen er henta fra Preus museums register over norske fotografer.
- Hurtigruten ASA på Digitalt museum.
- Hurtigruten ASA på KulturNav
Kilder
- Kristiansen, Gunnar E.: «Hurtigrutas fadder. En betrakting i anledning 115 års-jubileet» i Harstad Tidende Mars 2008.