Beleiringen av Akershus 1716
Beleiringen av Akershus 1716 var en del av det første Norgesfelttoget under store nordiske krig. Dette felttoget ble innledet ved at en svensk her, ledet av Karl XII rykket inn i Norge 8. mars 1716 med den hensikt å presse Danmark-Norge ut av krigen. Beleiringen av Akershus festning i 1716 varte i 39 dager og var den niende og siste beleiringen i festningens historie, alle har vært mislykkede og festningen ble aldri militært inntatt.
Angrepet på Christiania
Den svenske styrken kom inn mot Christiania fra nord og angrep 14. mars Bakås skanse på Ellingsrud, men de norske styrkene der holdt stillingen. Et fullt frontalangrep fra svensk side ville bli for kostbart og Karl XII måtte trekke seg tilbake og finne en annen rute mot hovedstaden. De trakk seg tilbake over Øyeren og videre sørover til Spydeberg. Den 14. mars nådde de Hølen, der de møtte den svenske styrken som var under kommando av generalløytnant Carl Gustav Mörner. Mange av soldatene var syke eller utmattede, og måtte etterlates i Moss, men det var nå en større styrke, omkring 7000 mann, som igjen marsjerte mot Christiania.
20. mars 1716 hadde de svenske styrkene nådde fram til Ås, hvor de fikk rede på at det var lagt forhugninger på landeveien mot Christiania. Klok av skade besluttet kongen å omgå disse hindringene ved å gå på isen over Bunnefjorden. I flere kolonner gikk svenskene nordover til de fikk øye på Akershus festning fra sundet ved Ormøya om morgen 21. mars.
De fortsatte langs Ekebergskråningen mot byen øst for Bjørvika og sørøst for byen, men festningskommandant Jørgen Christopher von Klenow gav ordre om ild på lang avstand. De norske batteriene åpnet ild, og isen sprakk opp foran de styrkene som rykket fram. Det ble umulig å fortsette på isen, og de kom seg derfor i land i ly av Bleikøya, Hovedøya og Nakkholmen.
Fra Nakholmen og over til Bygdøy red først kavaleriet én etter én for å gi festningen vanskeligere mål å treffe, og deretter gjorde Infanterisikdatene det samme. Likevel ble en del svenske soldater og hester rammet av kanonene. På Bygdøy ventet de til kvelden før en fortropp gikk over Frognerkilen til Gamle Aker kirke, hvor de slo leir. De fant byenevakuert og Karl XII kunne dermed ta Christiania uten ytterligere motstand. Dette skjedde imidlertid som en del av den norske krigsplanen, da en ikke ville risikere et militært nederlag og oppga i stedet byen slik at man kunne få forsterkninger på våren og gjøre et kraftig motangrep. For å sikre dette fikk fikk den militære øverstkommanderende Barthold Heinrich von Lützow oppført Gjellebekk skanse som sperret veien mellom Christiania og Drammen, der man kunne ta inn styrker fra Danmark. Lützow og den norske hovedstyrken var belagt her under beleiringen.
Dette medførte at den svenske styrken red inn i byen 22. mars med fire mann i bredden, og dette skjedde helt uten dramatikk. De startet umiddelbart å forberede et stormangrep på festningen og satte opp to mindre kanonbatterier i byen for å starte beskytningen av festningen, men disse lette kanonene klarte ikke å ramme festningens kraftige murer.
Festningens forberedelser og svar
Festningen var vel forbredt på det svenske angrepet, den svenske styrken hadde tidligere i framrykkingen blitt forsinket av snøvær, noe som ga både skansen på Bakås og selve festningen gode muligheter til forberedelser. Garnisonen var økt til hele 3070 mann og 149 skyts, fordelt på ulike slags kanoner.
Svenskenes første storming 23. mars ga derfor dårlig resultat, selv om den hadde som utgangspunkt i brigader Ove Holgersen Vinds hus Marselienborg og festningens svakeste punkt på «Escarpe du Nord» hvor bybebyggelsen lå såpass nærme festningsmurene at angriperne kunne holde seg skjult inne i og bak bygningene før selve stormangrepet. De ble likevel oppdaget fra festningen og en styrke på 600 mann ble satt ut og bemannet artilleriet, Ildgivningen fra festningen var så kraftig at angriperne måtte holde seg i dekning og det var farlig å bevege seg i/krysse gatene som gikk i nord/sør-retning da festningens skyts kunne skyte i disse gatenes lengderetning.
Soldatene på festningen overvåket byen hele døgnet og holdt oversikt over angripernes bevegelser. Byen ble heftig beskutt for å stagge svenskene og flere hus ble totalskadd av bombardementet og de medførende brannene. og mange svenske soldater, herunder også offiserer ble drept. Den gjenværende bybefolkningen viftet med hvite tørklær da de beveget seg i byen for å unngå å bli skutt av festningens skarpskyttere. To senere forsøk på storming var også mislykket.
Beleiringen
Etter å ha tatt byen og de mislykkede stormangrepene innledet svenskene beleiringen av festningen, denne var svært sterk, og svenskene hadde ikke klart å føre fram beleiringsartilleri. Samtidig satt de fast i byen, som måtte vernes mot et eventuelt norsk motangrep. Et forsøk på å slå seg gjennom til Drammen 23. mars, trefningen ved Gjellebekk, mislyktes.
I sør hadde man også problemer, da norske soldater ved Svinesund ødela materialene som skulle brukes til ei pongtongbru. Dermed fikk man fortsatt ikke fram tungt artilleri. Det hastet å få det fram mens det var tykk is på Oslofjorden, siden det ikke var mulig å frakte det på landeveiene. Når våren kom ville det heller ikke være trygt å bruke skipstransport.
Hovedoppgavene for de svanekse styrkene ble å skaffe mat til de 7000 soldatene, og da gjennom å kreve «kontribusjon», okkupasjonsmaktens krav til yteelser fra et besatt område. Mat og fôr ble dermed beslaglagt fra de omkringliggende gårdene.
Etter å ha blitt stanset ved Gjellebekk 23. mars, trakk den svenske styrken seg tilbake til Ravnsborg i Asker hvor de forskanset seg. 600 mann ble sendt over Hadeland og Ringerike for å angripe Gjellebekk skanse bakfra. De seiret i trefningen ved Harestua, men den 29. mars ble de slått av norske styrker i slaget ved Norderhov. Karl XII prøvde igjen å gå rundt Gjellebekk, denne gang via Gamle Ringeriksvei. Den 16. april ble en svensk styrke på 200 mann slått i trefningen ved Nordkleiva.
Heving av beleiringen
Da det ikke nyttet for svenskene å storme festningen uten tungt artilleri, og måtte vente til de kunne få fram tyngre beleiringsskyts. Men etter hvert lyktes det for de norske styrkene å hindre de svenske styrkenes øvrige krigsanstrengelser, og situasjonen ble fastlåst. Etter hvert som byen ble tømt for maat, måtte svenskene stadig lengre ut på sårbare tokt for å skaffe forsyninger. De svenske nederlagene ved trefningene mot norske styrker bidro til at de svenske forsyningslinjene ble brudt og proviant og forsyningssituasjonen for svenske ble stadig mer anstrengt.
Da isen brøt i Oslofjorden i slutten av april, kom det hele 4000 mann i forsterkninger til forsvarerne fra Danmark. 24. april ble de svenske styrkene fordrevet fra forskansningen Ravnsborg i Asker. Karl XII valgte da å avbryte beleiringen og natt til 30. april trakk de seg tilbake ut av byen og med de dansk/norske styrkene på respektfull avstand langs Den Fredrikshaldske kongevei over Ekeberg, deretter mot Onstadsund og mot Frederikshald.
Kilder
- Akershus festning og Christiania 1716, Besøkssenteret på Akershus festning og Forsvarsmuseet
- De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718, Norgeshistorie.no