 Utsikt over Christiania havn 1800. Fra Gamle Christiania-billeder. betjente den største importhavna på Østlandet på 1700-tallet. Byen hadde vært et handelssentrum helt siden vikingtiden, men fikk et oppsving i trelasthandelen med blant annet England fra tidlig på 1600-tallet. Flere utenlandske handelsmenn og investorer innvandret til byen i denne perioden og grunnla dynastier som skulle prege byen i flere århundrer; for eksempel trelastfaktoren James Collett som kom hit i 1683. Byen kom til å bli preget av trelasthandelen, men fungerte også som importhavn av luksusvarer ved siden av mat- og nyttevarer som korn og tekstiler. Nevnes kan for eksempel at Christiania var en stor mottager av fargestoffer. Både til den spirende tekstilindustrien på Østlandet, men også til hjemmefarging og til bygninger og interiør. Utvalget fargestoffer nærmest eksploderte rundt midten av århundret. Les mer …
Det tidlige Tønsberg lens tolldistrikt omfattet alle ladestedene fra Sandebukta til Vrengen. I 1663 ble Holmestrand utskilt som eget tollsted, mens en ladeplass som Melsomvik fortsatte å utlaste trelast uten egne tollprivilegier. Her måtte skipperen innom tollboden i Tønsberg for å utkvittere lasten.
I den tidlige trelasteksportperioden fra 1500-tallet foregikk mye av utskipingen slik direkte fra stranda, men etter hvert som skogene langs kysten ble hugd ut måtte produksjonen skje innover i landet og trelasthandelen flyttet seg til byene i nærheten av store vassdrag. Da Tønsberg ikke har noen slike naturlige vassdrag (byen ble grunnlagt lenge før dette ble viktig)tapte den i konkurranse med de store trelastbyene rundt Oslofjorden: Drammen, Christiania og Halden. Tønsberg hadde allikevel en stor handelsflåte langt inn på 1700-tallet, men handelen ble faset over fra trelasthandel med Holland til småhandel med Danmark. Les mer …
Stavanger tollsted har en historie som går tilbake til middelalderen. I motsetning til de fleste bydannelser langs norskekysten handler ikke Stavangers oppkomsthistorie om handel og tollinntekter, men om opprettelsen av et bispedømme omkring 1125. Byen fikk allikevel fulle kjøpstadsrettigheter i 1425 og Stavanger hadde en oppgangstid på 1500-tallet. Det finnes bevarte tollister fra starten av 1600-tallet som forteller at byen eksporterte trelast i hovedsak til Skottland og Holland i denne perioden, mens de selv importerte korn og andre nødvendighetsvarer.
Stavanger fikk et tilbakeslag med opprettelsen av Kristiansand i 1641, da mange administrative oppgaver ble flyttet dit. Stavanger mistet sågar kjøpstadsrettighetene noen år på 1680-tallet. Byen slo seg opp på sildefikset og etterhvert hermetikkindustrien på midten og slutten av 1800-tallet. Det sies at kunsten har gode tider i dårlige tider og fra importlistene fra 1700-tallet kan vi se at det til Stavanger ble importert varer som munnharper, fioliner, fiolinstrenger, harpiks og trykte noter. Les mer …
 Bullgården fra 1767 var Fredrikstads tollkontor. Foto: Trond Svandal : Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 etter at Sarpsborg var blitt brent av svenskene, og borgerne ønsket å flytte byen til Glommas munning. Den nye byen skulle få en tett forbindelse til sjøveis handel. Fredrikstad fikk også form av festningsby. Handelen i byen ble preget av trelasten som ble fløtet på Glomma og de nærliggende sagene. I 1731 ble det til Fredrikstad importert varer som mandler, muskat og fargestoffet mønje. Skipene som ankom Fredrikstad i 1786 var fordelt med omtrent 1/3 fra Danmark, 1/3 fra England og 1/3 resterende steder som Frankrike, innenriks i Norge, Polen, Skottland og Belgia. Les mer …
 Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.
De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer …
 I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. Les mer … | 
