 Holmestrand ca 1800 Foto: Ukjent Holmestrand vokste fram som utskipingsplass for tømmer i hovedsak til hollandske skippere fra midten av 1500-tallet. Stedet ble eget tollsted under Tønsberg i 1663, fikk status som ladested i 1744 og byprivilegier i 1752. Handelen foregikk fremdeles på slutten av 1700-tallet i stor grad på Holland. Omkring 1/3 av skipene som forlot byen i 1786 hadde retning Holland, 1/3 til Norge og 1/3 på andre deler av Europa. Mye av norskehandelen foregikk over fjorden til Fredrikstad.
Den viktigste eksportvaren fra Holmestrand var trelast. I 1779 ble Holmsbu overført fra Sand tollsted til Holmestrand. Les mer …
 Prospekt av Halden av Jacob Conning fra 1699. Tilhører Norsk Folkemuseum Foto: Jacob Coning /kilde ble grunnlagt som kjøpstad i 1665 med navnet Fredrikshald oppkalt etter Fredrik III. Tollstedet Halden – som før 1660 kaltes enten Idd og Marker len eller Halden med Knivsøy og Svinesund eller bare Svinesund – har røtter lengre tilbake: Det ble utskipet trelast fra munningen av Haldenvassdraget og elva Tista i hvert fall siden 1500-tallet. Tollprotokollenes lister over inn- og utførte varer fra og til Halden er bevart fra midten av 1660-årene. Fra disse varelistene kan vi se at det allerede i 1685 ble innført 3,5 tonn tobakk (7466 pund) samt eksotiske varer som kamelhår, kanel og kapers. Dette i tillegg til de sedvanlige korn- og fetevarer fra Danmark. Eksporten gjennom 1700-tallet bestod i hovedsak av ulike trelastprodukter til England, Frankrike og Danmark. Halden hadde også et sukkerraffineri som bidro med sukker til mange norske havner. Aalborg, København og Rørvig i Danmark var av de viktigste oversjøiske handelspunktene til kjøpmennene i Halden på slutten av 1700-tallet. Les mer …
 Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.
De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer …
 Denne kobberøsa fra 1768 er i dag på Norsk Folkemuseum. Foto: Anne-Lise Reinsfelt Bruken av kobbertøy var en del av en revolusjon i matlaging gjennom 1700-tallet. I hvert fall blant øvre lag, og særlig i byene. Ikke bare ble det tilgjengelig nye, men og mer smakfulle matvarer slik som kaffe, kanel, sukker eller sitroner. Måten man laget mat på forandret seg også.
Endringen skjedde fordi nytt kjøkkenutstyr ble tilgjengelig i stadig større mengder. Mye av dette var laget i kobber, men også messing, tinn og dels også jern. Dette finner vi spor av i innførselslistene som prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister har gjort tilgjengelig. Vi kjenner også til en del norske kobberslagere, men deres andel av markedet var mindre enn importvarene.
Les mer …
 Tegning av kakaofrukt. Det er frøene, kakaobønnene, som brukes til å lage sjokolade. Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen utg. 1897. Kakao var den første av drikkene med eksotisk opphav som ble populære i Europa. Europeerne møtte drikken i Sør-Amerika, og brakte den med seg tilbake til Europa. Først kom den til Spania, men den spredde seg etter hvert også til andre europeiske land. I Europa ble den tilpasset lokal smak ved at man i større grad kokte den på melk, ikke vann, slik den opprinnelig ble servert. Etter hvert som økt tilgang på sukker økte gjennom 1600- og 1700-tallet ble det også brukt i kakaoen.
Trolig kom det noe kakao til Norge alt på 1600-tallet, men de fleste av de tidlige sporene finner vi på 1700-tallet. Disse forteller litt om tilgjengelighet både målt i mengde og pris, men også i lys av kjøpekraft. Les mer …
Arendal fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Risør i 1723 og etter en lengre drakamp med Kristiansand. Arendal hadde lange tradisjoner som utskipingssted for trelast og handelsmøteplass for hollandske skippere og lokale bønder og handlende i hvert fall siden tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet var fremdeles trelasthandelen stor på grunn av stadig tilsig av tømmer fra det omfangsrike Arendalsvassdraget med Nidelva som hovedåre. Mange av byens skippere gikk også på fraktfart på havner på Østlandet og i utlandet. Byen hadde også en del innenlandsskippere som fraktet jernmalm fra Solberg-gruvene og andre gruver i Arendalsdistriktet til jernverk østover.
Grimstad lå under Arendal, men fikk egen tollbetjent i 1780 som følge av at Froland jernverk hadde fått losse- og lasterett for verkets produkter og for varer man trengte på verket. Det var imidlertid svært svært få skipsanløp inn og ut av Grimstad de første årene og i 1786 er det kun registrert ett inngående og to utgående skip. I 1794 var det tre inngående og fire utgående skip. Alle skipene gikk til eller fra Danmark eller andre innenlandske havner. Les mer …
| 
