Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 3. nov. 2022 kl. 14:29 av Marianne Wiig (samtale | bidrag) (just.)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database

Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte ved Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS.

Historisk infrastrukturs mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidling har skjedd gjennom en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy)

Branntakster gir forhåndsvurderinger av bygningers forsikringsverdi, framfor at takseringen gjøres etter at skaden er skjedd. I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassen med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.

I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.

Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat.   Les mer …

Det tidlige Tønsberg lens tolldistrikt omfattet alle ladestedene fra Sandebukta til Vrengen. I 1663 ble Holmestrand utskilt som eget tollsted, mens en ladeplass som Melsomvik fortsatte å utlaste trelast uten egne tollprivilegier. Her måtte skipperen innom tollboden i Tønsberg for å utkvittere lasten. I den tidlige trelasteksportperioden fra 1500-tallet foregikk mye av utskipingen slik direkte fra stranda, men etter hvert som skogene langs kysten ble hugd ut måtte produksjonen skje innover i landet og trelasthandelen flyttet seg til byene i nærheten av store vassdrag. Da Tønsberg ikke har noen slike naturlige vassdrag (byen ble grunnlagt lenge før dette ble viktig)tapte den i konkurranse med de store trelastbyene rundt Oslofjorden: Drammen, Christiania og Halden. Tønsberg hadde allikevel en stor handelsflåte langt inn på 1700-tallet, men handelen ble faset over fra trelasthandel med Holland til småhandel med Danmark.   Les mer …

Stavanger tollsted har en historie som går tilbake til middelalderen. I motsetning til de fleste bydannelser langs norskekysten handler ikke Stavangers oppkomsthistorie om handel og tollinntekter, men om opprettelsen av et bispedømme omkring 1125. Byen fikk allikevel fulle kjøpstadsrettigheter i 1425 og Stavanger hadde en oppgangstid på 1500-tallet. Det finnes bevarte tollister fra starten av 1600-tallet som forteller at byen eksporterte trelast i hovedsak til Skottland og Holland i denne perioden, mens de selv importerte korn og andre nødvendighetsvarer. Stavanger fikk et tilbakeslag med opprettelsen av Kristiansand i 1641, da mange administrative oppgaver ble flyttet dit. Stavanger mistet sågar kjøpstadsrettighetene noen år på 1680-tallet. Byen slo seg opp på sildefikset og etterhvert hermetikkindustrien på midten og slutten av 1800-tallet. Det sies at kunsten har gode tider i dårlige tider og fra importlistene fra 1700-tallet kan vi se at det til Stavanger ble importert varer som munnharper, fioliner, fiolinstrenger, harpiks og trykte noter.   Les mer …

I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler.

Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.

Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til.   Les mer …

Tegning av kakaofrukt. Det er frøene, kakaobønnene, som brukes til å lage sjokolade. Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen utg. 1897.

Kakao var den første av drikkene med eksotisk opphav som ble populære i Europa. Europeerne møtte drikken i Sør-Amerika, og brakte den med seg tilbake til Europa. Først kom den til Spania, men den spredde seg etter hvert også til andre europeiske land. I Europa ble den tilpasset lokal smak ved at man i større grad kokte den på melk, ikke vann, slik den opprinnelig ble servert. Etter hvert som økt tilgang på sukker økte gjennom 1600- og 1700-tallet ble det også brukt i kakaoen.

Trolig kom det noe kakao til Norge alt på 1600-tallet, men de fleste av de tidlige sporene finner vi på 1700-tallet. Disse forteller litt om tilgjengelighet både målt i mengde og pris, men også i lys av kjøpekraft.   Les mer …

Tollboden i Arendal.

Arendal fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Risør i 1723 og etter en lengre drakamp med Kristiansand. Arendal hadde lange tradisjoner som utskipingssted for trelast og handelsmøteplass for hollandske skippere og lokale bønder og handlende i hvert fall siden tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet var fremdeles trelasthandelen stor på grunn av stadig tilsig av tømmer fra det omfangsrike Arendalsvassdraget med Nidelva som hovedåre. Mange av byens skippere gikk også på fraktfart på havner på Østlandet og i utlandet. Byen hadde også en del innenlandsskippere som fraktet jernmalm fra Solberg-gruvene og andre gruver i Arendalsdistriktet til jernverk østover.

Grimstad lå under Arendal, men fikk egen tollbetjent i 1780 som følge av at Froland jernverk hadde fått losse- og lasterett for verkets produkter og for varer man trengte på verket. Det var imidlertid svært svært få skipsanløp inn og ut av Grimstad de første årene og i 1786 er det kun registrert ett inngående og to utgående skip. I 1794 var det tre inngående og fire utgående skip. Alle skipene gikk til eller fra Danmark eller andre innenlandske havner.   Les mer …
 
Se også
 
Prosjektets databaser (på nettstedet Tidvis)