Predikat

Predikat (intetkjønn; av latin s. n. praedicatum, avledet av v. praedicare predikere, forutsi, bekjentgjøre), tidligere stavet prædikat, er et navnetillegg som opptrer i form av preposisjoner som enten innleder et slektsnavn, for eksempel de Gyldenpalm og von Løvenhielm, eller binder to slektsnavn sammen, for eksempel Munthe af Morgenstierne, Cederfeld de Simonsen og Graff av Øhr. Predikatene af, de og von er vanlige i Norge. I tillegg finnes blant andre à og van. I noen slektsnavn kombineres predikat med determinativer, for eksempel von der Lippe og dos Santos. Det er heller uvanlig at predikat også opptrer som prefiks, for eksempel Desmercières.

Sammenliknet med andre land, har predikater begrenset utbredelse i Norge. Predikater er likevel en synlig del av norsk navnekultur og -historie i alle fall siden 1200-tallet, og lenge inngikk predikater i statens offisielle politikk på området. Særlig på 1700-tallet ble mange slekter tildelt predikater som de og von, vanligvis i forbindelse med nyadling, men offentlig tildeling kjennes i alle fall fra 1600-tallet til 1900-tallet. Mens predikater vanligvis forbindes med Norges adel, da med betegnelsen adelspredikat, finnes de også i andre stender.

I mange områders regional- og lokalhistorie finnes personer og familier som har benyttet predikat. For eksempel i Sogndals historie er slekten Knagenhjelm (tidligere de Knagenhielm) knapt til å unngå. Av østlendinger har man blant andre offiser Peder von Todderud, og beveger man seg oppover til Nordland, så finnes slekter som von Ahnen, von Hadeln og von Westen. Videre finnes organisasjoner med predikat i navnet, blant andre trelastbedriften van Severen, advokatfirmaet Arntzen de Besche og stiftelsen Baronesse Caspara von Racknitz legat. Predikater eksisterer også i stedsnavn, blant annet i Oslos gate- og veinavn. Dette gjelder ikke minst på en gang hollenderstyrte Svalbard, hvor man blant annet finner van Muydenbukta, van Mijenfjorden og van Keulenfjorden.

Mens noen predikater er ankommet gjennom innvandring, har andre predikater hjemlig opprinnelse, det vil si at de oppstod og ble tatt i bruk i Norge. I begge tilfeller er predikater som idé kulturimport fra kontinentale Europa, som også norsk middelalders titler og heraldikk hentet inspirasjon fra.

Historie

Kontinentale predikater

Som kulturfenomen har predikater opprinnelse i tidlig middelaldersk og høymiddelaldersk adel i kontinentale Europa. Opprinnelig dreiet det seg om rene preposisjonalfraser (kombinasjon av preposisjon og nominalfrase) som angav personers len, bo- eller opprinnelsessted. Ingen preposisjon var enerådende; man vekslet mellom flere forskjellige. I skrift var latin fremtredende, noe som betød at man også benyttet dette språkets preposisjoner. Over lengre tid ble både slektsnavn og preposisjoner lensuavhengige, og videre utviklet preposisjoner seg til å indikere sosial klasse, noe som nærmere bestemt vil si at predikater bekjentgjorde adelskap og liknende.

Det ovennevnte var også tilfellet i tyskspråklige områder. Navneutviklingen og -historien der er sammensatt, men i hovedsak samsvarer utviklingen med beskrivelsen ovenfor. Tidlig middelaldersk og høymiddelaldersk bruk av preposisjoner er synlig i flere bevarte aktstykker, blant andre Det manessiske håndskrift fra tidlig på 1300-tallet. Tyske forhold skal man ikke gå nærmere inn på her. En for nordmenn kjent slekt fra tyskspråklige områder er greveslekten Oldenborg (nyhøytysk: Grafen von Oldenburg), som flere norske konger har tilhørt. I et med Henrik Løve forbundet aktstykke av 1149 benevnes grev Christian I comes de Aldenburg (latin: greve av Oldenborg). Etterfølgeren grev Christian III benevnes i 1269 comes in Aldenborch (latin: greve i Oldenborg).

Middelaldersk predikatimport

Slik amalgamasjon av slektsnavn og bostedsnavn gjorde seg aldri gjeldende i Norge. Aktstykker viser at norsk adel i hovedsak benyttet patronymikon (for eksempel Jonsson). Mulig slektsnavn (for eksempel Smør) kom i tillegg. Aktstykker viser også at adelsslekter i noen tilfeller var tilbøyelige til å navngi hverandre etter stamfedre og liknende (for eksempel bulsunger, sønner av Bulse, i Røde bok fra slutten av 1300-tallet). I tillegg til patronymikon og mulig slektsnavn, begynte adelsmenn på en eller annen tid i middelalderen å etterlikne den tyske bruk av zu, som på norsk betyr til, på den samme måte som de også adopterte titler, heraldikk og øvrig aristokratisk kultur fra sine standsfeller i kontinentale Europa. Etter fastsatt mønster, Nomen Nescio til X, skrev de seg vanligvis til sine setegårder, som landet hadde flere av.

Mens kontinentale predikater ikke ble faste, nedarvede deler av norske adelsslekters navn, ble de brukt på individnivå i forbindelse med bosted. I Diplomatarium Norvegicum finnes således blant andre ridder Olauus de Foss (Olav av Foss) i et brev av 1298. Videre ble Alv Erlingsson den yngre i 1286 omtalt som Oliuerus de Monte Spine, comes de Saresburg (Alv av Tornberg, i dag Tanberg, greve (eg. jarl) av Sarpsborg). Dette skjedde blant annet i en fullmakt fra kong Eirik Magnusson og i to utenlandske brev.

Også i kirkelig sammenheng finnes bruk av predikater. Den daværende katolske kirke i Norge var del av en klerikal kultur som med Roma som sentrum hadde utbredelse i Vest- og Midteuropa. Følgelig må man anta at særlig de øvre lag av kirken, blant andre erkebiskop, biskoper og kanniker, blant annet språklig var under sterk påvirkning av denne. I Diplomatarium Norvegicum finnes et brev av 1310 som forfattet på latin plasserer predikat i flere personers navn, nemlig hos Ragna Martini de Jastadum (Ragna Martinsdotter av Jåstad), Gunnaro de Lysa (Gunnar av Lyse) og Thorulphi de Eidzu (Torulv av Eidsa, i dag Idse). Videre gjengir brevet på datidens norsk en ed som adelskvinnen Ragna angivelig avla. Måten som eden ordlegges på («Ek Ragna af Jastaðum iattar guði oc hæilagre kirkiu [...]», det vil si «Jeg, Ragna av Jåstad, bekrefter overfor Gud og Den hellige kirke [...]»), antyder at hun selv omtalte seg med predikat eller at hun gjentok en tekst hvor kirken omtaler henne slik.

Predikatimport i tidlig nytid

Særlig på og etter 1500-tallet innvandret utlendinger for å innta len, embeter og andre stillinger i Norge. Med slik innvandring kom også slektsnavn med predikater. En betydelig andel var tyske og tyskættede, blant andre lensherre Preben von Ahnen (1606–1675) fra Pommern i dagens Tyskland. Av innvandrere fra andre land nevnes (angivelig franske) Thomas Norman de la Navité, som ble medlem av Norges adel og som i kraft av sitt medlemskap der tok del i arvehyllingen av Christian IV i 1591.

Under hollendertiden (1550–1750), hvor hollenderes handel med norske kjøpsteder og ladesteder økte, var Norge – særlig langs kysten fra Båhus til Trøndelag, hvorav Agder lå nærmest – blant annet språklig, religiøst og økonomisk under sterk påvirkning av Nederlandene, som på mange måter var datidens USA: et forholdsvis fritt og velstående samfunn som hadde stort behov for arbeidskraft. Mens norsk utvandring til Nederlandene var betydelig, slo også hollendere seg ned i Norge. Med dem kom også hollandske slektsnavn. Synlige i Norges historie er også hollendere som ikke bodde i riket. For eksempel hadde Danmark–Norges første bank, Kurantbanken (1736), hollandske Joost van Hemert som direktør.

Samtidig gjorde hollandsk sjøfart og handel at de på 1600-tallet fikk betydelig tilstedeværelse på Svalbard. Således finnes i dag en rekke hollandske stedsnavn på denne øygruppen, både med predikat (for eksempel van Muydenbukta) og uten (for eksempel Jan Mayen etter Jan Jacobs May van Schellinkhout).

Videre har flere små og store hendelser utenfor Norges grenser medvirket til innvandring. For eksempel gjorde Frankrikes interne konflikt mellom katolikker og reformister (hugenotter), herunder Nantes-ediktets opphevelse i 1685, at franskspråklige og herunder vallonske slekter – og slektsnavn – forflyttet seg til Danmark og Norge. En slik hugenottslekt var de Créqui dit la Roche.

Predikater mellom 1661 og 1814

Under det kongelige enevelde (1661–1814) oppstod en ny adel som i motsetning til den gamle og da tilsidesatte (riksråds)adel uttrykkelig var blitt skapt av kongelig nåde. Trolig under påvirkning av fransk og tysk hoff- og aristokratisk kultur ble det ved nyadling stadig vanligere å motta predikater som de, von og senere af sammen med sitt gamle eller nye slektsnavn. De første predikater sees i nobilisasjonspatenter fra 1660-årene. Videre gav rangforordninger fra og med 1679 adelskap til innehavere av en rekke embeter og stillinger; flere av disse valgte å adoptere predikat. Et tidlig tilfelle i Norge var Mathias de Tonsberg (1638–1705), som i 1684 var blitt adelig i kraft av sin tittel av kanselliråd. Etter tiltakende bruk på slutten av 1600-tallet hadde predikater på mange måter sin storhetstid på 1700-tallet.

Ved nyadling fantes i hovedsak tre fremgangsmåter for fastsettelse av navn som inkluderer predikat:

• Man fikk beholde sitt borgerlige navn og mottok kun predikat, som i tilfellene Oluf Borch Schouboe, adlet som Oluf Borch de Schouboe, og Else Hansen, adlet som Else de Hansen.
• Man fikk sitt borgerlige navn beriket og mottok predikat, som i tilfellet Niels Knag, adlet som Niels de Knagenhielm.
• Man fikk nytt adelsnavn og mottok predikat, som i tilfellet Hans Hagerup, adlet som Hans Hagerup de Gyldenpalm.

På kommandonivå i militæret var bruken av predikater utstrakt. Dette sees blant annet i listen over kommandanter på Fredriksten festning. I stort omfang ble hærledelsens medlemmer hentet fra dagens Tyskland, som blant annet hadde sterkere militære tradisjoner. I 1770-årene hadde bruken av predikatet von også funnet veien til offiserer, som i tilfellene Peder von Todderud, von Synnestvedt og von Heyerdahl. Forbildet var den prøyssiske hær, hvor tilnærmet alle offiserer var adelsmenn og bærere av dette predikatet.

Predikater etter 1814

På 1800-tallet valgte flere slekter, blant andre Aubert, Falsen og Cappelen, å oppgi predikatet i sitt slektsnavn. Sorenskriver og grunnlovsforfatter Christian Magnus Falsen (1782–1830) fraskrev seg i 1814 sitt adelskap – og på en eller annen tid predikatet som han var døpt med og som oldefaren Enevold Falsen (1686–1761) i 1758 hadde mottatt. I kartograf Benoni d'Auberts tilfelle har man med stor sikkerhet kunnet beregne 1815 som året da han sluttet å bruke predikat. Med flere forbehold kan den nedgående bruk av predikater sees i sammenheng med datidens dominerende ideologier, nemlig egalitarisme på 1800-tallet og varieteter av sosialistisk ideologi på 1900-tallet.

På og etter 1900-tallet har et fåtall personer og familier gjenopptatt sin bruk av predikat.^{[trenger fotnote]} Videre har helt nye personer og familier valgt å adoptere predikat, for eksempel slekten Graff, som siden 1909 heter Graff av Øhr.^{[trenger fotnote]}

Senere års innvandring, blant annet fra spansk- og portugisisktalende land, har bidratt til økt bruk av predikater i Norge. I dette tilfellet ser man også for Norges del forholdsvis ukjente varianter, nemlig predikater som kombinerer preposisjon og determinativer, for eksempel spanske del, som er en kontraksjon av de og el (determinativ for definitt singularis maskulinum), og portugisiske dos, som er en kontraksjon av de og os (determinativ for definitt pluralis maskulinum). Slik innvandring fantes også på 1800-tallet, blant andre med de polske brødrene Kasimir (1852–1887) og Ludwik Szacinski de Ravicz (1844–1894).

Gjennom tidene har personer og familier benyttet predikat uten å anse det som nødvendig å begjære offentlig anerkjennelse. Dette gjelder både virkelige navn, for eksempel Ørnulf af Fjordene Salicath, og dekknavn, herunder psevdonymer, for eksempel Hank von Helvete. Predikater finnes også i navn på fiktive personer, for eksempel Jens von Bustenskjold og Titten Tei André von Drei.

Litteratur og fiksjon

Ludvig Holbergs von-karakterer

I flere av sine komedier gav Ludvig Holberg både predikatbruk og -brukere til dels ufordelaktig fremstilling. Av Holbergs såkalte von-karakterer er Herman von Bremen, Jacob von Tyboe og Ulysses von Ithacia fremtredende. Holbergs harselas kunne gjenspeile deler av samtidens syn på den stadig økende bruk av predikater, men den kan også sees i sammenheng med Holbergs antiaristokratiske ideal; han var tilhenger av kongelig enevelde med støtte fra borgere. Etter Holberg-viter Jens Bjerring-Hansen ved Universitetet i København var det på «mode i borgerskabet på Holbergs tid» å tillegge seg tysk von for å fremstå som finere og oppnå større aktelse. Skikken forklares som «fine fornemmelser og pyntesyge hos en borgerstand, som stræbte efter at vinde indpas i en finere verden».

I komedien Den 11. Junii heter det: «I gamle dage heedte de beste Kiøbmænd kun Hans Jensen, Per Persen og Koenen Anne Pers eller Else Christensens; men da fik mand rigtig sine Rentepenge den 12te eller 13de Junij; Men siden de ere blevne Herskab, er kommen til at age; har faaet tilnavne med et von for an; og en hob Kaal-Orme eller randede Laquejer i Hælene efter sig og Punge bag i Peruqven, saa er den 24. Junij god Betaling[.]»

I komedien Jacob von Tyboe finner den følgende dialog sted:

• Jens: Hvorfor spørger du saa om det Ord VON?
• Peer: Jo, fordi jeg har hørt, at min Herre heedte Jacob Tyboe i gamle Dage, da han ikke var saa meget, som han nu er, men da han kom høyere op, lod han sig kalde Von Tyboe. Hvorfore kalder din Herre sig ogsaa ikke Von Stygotius?
• Jens: Ney, vi Lærde have ikke den Mode; vi bruge i steden for det Ord VON, som Krigs-Mænd sætte for deres Navne, det Ord US, som vi hefte meget net bag til.
• Peer: Hvad heedte da din Herre, før han tog Graden?
• Jens: Styge.
• Peer: Saa bør han da nu heede Stygeus.
• Jens: Ney det blev for plat; man fylder det gierne op med Bogstaver imellem for Klangens skyld.
• Peer: Men staaer det dog fast, at det Ord bliver altid syed bag til, saa man kand aldrig sige UsStyg?
• Jens: Ney vi bruge ikke den Tale-Maade; Vi ere tvert imod eder, saavel herudi som i alle andre Ting. Om din Herre, for Exempel skyld at tale, var lærd, blev han kaldet Tybotius i steden for Von Tyboe.
• […]
• Jens: Jeg meener jo. Ligesom din Herre er ikke et Haar bedre, siden han lod sig kalde Von Tyboe, end da han heedte slet og ret Tyboe. Men man maa ikke altiid gruble saa meget, den eene maa giøre som den anden, og lade sig nøye dermed, at det er Landets Mode.
• Peer: Ja det maa være Landets Mode eller ey, saa lod jeg mig dog aldrig kalde von Peer, om jeg blev til noget.

Praksis

Funksjoner

Predikater har i Norge hatt varierende funksjoner. En velkjent sådan er å tilkjennegi (predikere) adelskap.

Predikater kan (i likhet med bindestrek) benyttes til å forene to slektsnavn når man ønsker at disse skal betraktes og behandles som likeverdige. Eksempler er von Munthe af Morgenstierne og Cederfeld de Simonsen. Likeledes kan predikater (også her i likhet med bindestrek) benyttes til å differensiere slektsnavn som bæres av flere slekter eller grener av en slekt. Et eksempel er Graff av Øhr.

Behandling i skrift og tale

Man har i Norge ingen tradisjonsbasert konsensus og langt mindre et lovverk som legger føringer på behandling av predikater.

Etter Språkvett, opprinnelig Håndbok i norsk, skal predikater som hovedregel ha liten forbokstav. Kun når et predikat innleder en helsetning, er det valgfritt med liten eller stor forbokstav.

Når slektsnavn med predikat sorteres alfabetisk, sorterer man fra og med den første bokstav etter predikatet, for eksempel Thor von Ditten under D. Flerleddede slektsnavn sorteres etter det første av navnene, for eksempel von Munthe af Morgenstierne under Mu og Graff av Øhr under G. Predikatet plasseres enten foran slektsnavnet (von Ditten, Thor) eller bak for- eller mellomnavnet (Ditten, Thor von).

Når noen tiltales eller omtales med slektsnavnet alene, er det mulig å utelate predikatet, for eksempel «Ditten var diplomat» (ikke «von Ditten var diplomat»). For flerleddede slektsnavn er det mulig å anvende hovednavnet alene, for eksempel «Morgenstierne var professor» (ikke «af Morgenstierne var professor» eller «von Munthe af Morgenstierne var professor»). Dette avhenger også av hva hver navnebærer ønsker. Sågar når et slektsnavn består av to navn som forenes med bindestrek, er det mulig kun å anvende navnet som måtte være hovednavn. Et utenlandsk tilfelle er Otto von Bismarck-Schönhausen, som i Tyskland rett og slett omtales som «Bismarck» (ikke «von Bismarck», «von Bismarck-Schönhausen» eller «Bismarck-Schönhausen»).

Varianter

Predikater uten determinativ

à

Eksempel på	Navn
Familie	à Møinichen
Person	Jens à Møinichen, Jens à Møinichen de Fine

Mens dette predikatet er sjeldent i Norge, er utbredelsen større i kontinentale Europa, fremfor alt i Nederland og England. Predikatet er forholdsvis gammelt; blant annet ble det ført av den nederlandske munken Thomas à Kempis (om. 1379–1471). For Norges del kjennes i alle fall slekten à Møinichen.

af, av

Eksempel på	Navn
Familie	af Geijerstam, Graff av Øhr, af Rosencrone
Person	Sunniva af Geijerstam Hagenlund, Ørnulf af Fjordene Salicath

de

Eksempel på	Navn
Familie	d'Aubert, de Créqui dit la Roche, de Gyldenpalm
Person	Freddy dos Santos, Johan Caspar de Cicignon, Oluf Borch de Schouboe
Organisasjon	Arntzen de Besche

Dette predikatet finnes først og fremst i fransk-, spansk- og portugisisktalende land, og da med forskjellig uttale, for eksempel [də] i Frankrike, [ðe] i Spania, [dɨ] Portugal og [ʤɪ] i Brasil (med regionale variasjoner).

Bemerk at dette predikatet ikke må forveksles med de i nederlandske navn, hvor ordet er et determinativ. For eksempel betyr de Witt (en patrisierfamilies navn) den hvite.

van

Eksempel på	Navn
Familie	van Kervel, van Severen
Person	Alfred van Severen Fjeldstad, Hans Rasmus van der Pfordten
Organisasjon	van Severen

von

Eksempel på	Navn
Familie	von Cappelen, von der Lippe, von Løvenhielm, von Munthe af Morgenstierne
Person	Wilhelm von Hanno, Cecilie Christine von Schøller
Organisasjon	Baronesse Caspara von Racknitz legat

Predikatet von har v. som forkortelse. For øvrig råder i Tyskland en forestilling om at kun adelige bør forkorte predikatet slik.

Man skal merke seg at von og zu på middelnedertysk henholdsvis het van og to (hvorfor også tom istedenfor zum). Følgelig kan predikatet van i bestemte tilfeller ha opprinnelse i de nordvestlige og nordlige deler av dagens Tyskland, som utgjorde det meste av det nedersaksiske språkområde; predikatet van kommer ikke nødvendigvis fra dagens Nederland, som det vanligvis forbindes med. Et slikt tilfelle var Hans Rasmus van der Pfordten.

Predikater med determinativ (deklinerte dativ- og partitive former)

Fransk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	de	le	du
femininum	singularis	de	la	—
maskulinum	pluralis	de	les	des
femininum	pluralis	de	les	des

Foran vokaliske språklyder forkortes predikatet de til d', for eksempel de Aubert → d'Aubert.

Portugisisk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	de	o	do
femininum	singularis	de	a	da
maskulinum	pluralis	de	os	dos
femininum	pluralis	de	as	das

Spansk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	de	el	del
femininum	singularis	de	la	—
maskulinum	pluralis	de	los	—
femininum	pluralis	de	las	—

Tysk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	von	dem	vom
femininum	singularis	von	der	—
nøytrum	singularis	von	dem	vom
alle genera	pluralis	von	den	—
Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	zu	dem	zum
femininum	singularis	zu	der	zur
nøytrum	singularis	zu	dem	zum
alle genera	pluralis	zu	den	—

Diverse

I ytterst få tilfeller opptrer predikat også som prefiks, det vil si at predikat og slektsnavn samskrives. Et tilfelle i dansk og norsk felleshistorie er adelsnavnet Desmercières (des + Mercières), som henviser til en fransk handlegate Rue des Merciers. Her er des en kontraksjon av de og les (determinativ for definitt pluralis maskulinum). Slektsnavnet de Coucheron, som tidligere gikk ut av bruk i Norge, eksisterer i moderne form som Decoucheron.

Noen navn av tysk og fransk opprinnelse rommer ordene genannt (tysk; forkortes gen.) og dit (fransk), som i likhet med dictus (latin) lar seg oversette til kalt. På tysk kalles dette Vulgoname, det vil si «navn som man kalles». Et norsk innvandrerslektsnavn av dette slaget var de Créqui dit la Roche, hvor Créqui viser til stedet Créquy i nordlige Frankrike, mens la Roche er tilnavn, det vil si «av Créqui kalt la Roche».

Litteratur

Direkte relatert litteratur

• Bilsted, H.F.: Officers-Adel og 'von' 33. årgang av Militært Tidsskrift. 1904, København.
• Den Store Danske: adelsprædikat
• Store norske leksikon: van, von

Indirekte relatert litteratur

• Bjønnes, Anders (red.) et al.: Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610 2010, Oslo. Slektshistorisk Forlag. ISBN 978-82-998428-0-8
• Fuglestad, Finn: Fra Svartedauden til Wienerkongressen 2004, Oslo. Cappelen Akademisk Forlag. ISBN 978-82-02-23857-5
• Gundersen, Dag (red.) et al.: Språkvett 2001, Oslo. Kunnskapsforlaget. ISBN 82-525-4327-8
• Løyland, Margit: Hollendartida i Norge : 1550–1750 2012, Oslo. Spartacus Forlag. ISBN 978-82-430-0685-0
• Stedje, Astrid: Deutsche Sprache gestern und heute 2007. Wilhelm Fink GmbH & Co. Verlags-KG. ISBN 978-3-7705-4506-3
• Steinwascher, Gerd: Die Oldenburger : Die Geschichte einer europäischen Dynastie 2011. Kohlhammer GmbH. ISBN 978-3-17-021061-5