 Alma Braathen følte seg hjemme nord for polarsirkelen. Foto utlånt av Østen Braathen. Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel.
«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Les mer …
 Olav Joleik som barn, med mora Wanga og faren Albert. Foto: Ukjend fotograf/faksimile frå Nordmenn i Afrika - afrikanere i Norge (2002) (fødd 22. februar 1907 i Lusambo i Kongo, død 23. september 1999 i Flora) var jordbruks- og skogsarbeidar, fiskar og småbrukar, sjømann og krigsseglar. Gjennom det meste av livet sitt budde han i Eikefjord, der han også hadde vakse opp. Olav hadde norsk far og afrikansk mor, noko som gav han ein utsjånad som skilde han ut frå det som folk var vane med i ei lita sunnfjordsbygd på det meste av 1900-talet. Gjennomgådde kjelder viser ikkje anna enn at Olav Joleik var fullt og heilt akseptert og integrert i lokalmiljøet i oppveksten og som vaksen. Men folk som kjende han godt, refererer til ei oppleving i møte med storsamfunnet som dei tolkar som aktiv diskriminering. Olav hadde planar om å ta befalsutdanning, men skal ha blitt avvist fordi han ikkje var «reinrasa» norsk. Les mer …
 Wollert Wilhelm Valle. Foto: Studentene fra 1900 (1925) Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader.
I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …
 Minnestøtten over de fem fra Son som falt under andre verdenskrig. omtaler hendelser under okkupasjonen 1940–1945 i Son i Akershus. Området ble besatt av tyske styrker tidlig 9. april som ett av de første stedene i Norge. Tyske styrker ble satt i land fra krysseren «Lützow» ved hjelp av fergen «Oscarsborg» og ble samlet opp på torget i Son.Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen. Les mer …
Poteten, også kjent som potatos, potetes o.a. i eldre kilder og som jordeple i enkelte dialekter, er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er enkel å dyrke, hardfør, næringsrik og allsidig i matlaging, og har derfor blitt spredd over hele jorden som et viktig næringsmiddel. I Norge ble den et viktig våpen mot hungersnød både under napoleonskrigene og andre verdenskrig
Poteter ble først brakt til Europa i 1567, men det skulle gå nesten to århundrer før den kom til Norge. Det er usikkert når den først ble innført, men sannsynligvis skjedde det en gang før midten av 1700-tallet, ettersom man da begynner å høre om poteter i kildene. Dansk-norske embetsmenn var interessert i å prøve den ut, og man vet at soldater som gjorde tjeneste på kontinentet tok med seg poteter hjem og satte dem.
I andre halvdel av 1700-tallet kom det flere avhandlinger om poteter, som Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge av Peder Harboe Hertzberg, utgitt i 1763. I tredje utgave fra 1774 skrev han at det var vanskelig å få anerkjennelse for poteter i Norge. Mye av motstanden skyldtes overtro — blant annet en forestilling om at poteter kunne gi spedalskhet. Vendepunktet for poteter kom i de vanskelige 1770-årene, da potetene reddet livet til mange. I 1770 hadde kaptein von Dragebolt potetåker i Ælshaugen, og var den første til å dyrke potet i Klæbu. Såkalte potetprester, sogneprester som så verdien av poteter og forklarte dette for sine sognebarn, var en viktig faktor ved innføringen av poteter i norsk kosthold, selv om nøden var det som virkelig utløste overgangen. Les mer …
| 
.png)
