Frederik Prytz (1878–1945)
Frederik Prytz, fullt navn Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz (født 14. februar 1878 i Kristiania, død 19. februar 1945 i Oslo) var offiser, foretningsmann, godseier og politiker for Nasjonal Samling.
Bakgrunn
Prytz var sønn av senere prost Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz (1853–1937) og Milda Dorothea Olsen Bjeldaanes (1846–1937). Han var bror av gullsmed Eiler Hagerup Krog Prytz (1883–1963) og kjemiker og forsker Milda Dorothea Prytz (1891–1977). Han var nevø av arkitekt, gullsmed og statsråd Torolf Prytz (1858–1938) (fars bror) og «Nordlandsbanens far» Ole Tobias Olsen (1830–1924) (mors bror). Hans datter Else Johanne Marie Prytz var gift med NS-politiker Christian Astrup (1909–1983).
I 1887 flyttet familien til Skottland da faren var sjømannsprest i Leith. Prytz fikk sin tidligere skolegang og venner i Skottland og lærte her sosiale ferdigheter som ga ham en sikker form og en elskverdig «britisk» framferd. Familien flyttet tilbake til Norge i 1893, og Frederik Prytz tok examen artium ved Bergen katedralskole i 1897 og tok deretter Krigsskolen. Han var i Paris i et år i 1902 til 1903, og gikk deretter på øverste avdeling på Den militære Høiskole i tiden 1903 til 1905, før han vinteren 1905–1906 tjenestegjorde ved et garderegiment i Potsdam sørvest for Berlin.
Russland
Prytz ønsket gjennom kunnskap om Russland å kvalifisere seg for ytterligere avansement i hæren. Han reiste derfor i 1908 til Russland og traff året etter trelastmannen Johan Wulfsberg i St. Petersburg, som skaffet ham ansettelse hos en skipsmegler i Arkhangelsk. Prytz gikk da inn i forretningslivet, først som tømmermåler for britiske oppkjøpere ved Kvitsjøen, senere som selvstendig trelastagent og til sist som stor sagbruks- og skogeier med stadig ekspansjon inn i den lovende russiske skogindustri.
Prytz' virksomheter ekspanderte stadig, også gjennom nye selskaper og fusjoner. Men gjennom nasjonaliseringer som følge av den russiske revolusjonen tapte Prytz det meste av sin formue. Han arbeidet deretter innenfor de internasjonale diplomatiske bestrebelsene for å få de russiske myndighetene til å gjøre opp fordringene gjennom konsesjoner. Han etablerte et interessekontor som blant annet betalte hans engasjement som handelsråd ved den norske legasjon i Petrograd 1918, og deretter et norsk-russisk handelskammer og en erstatningskommisjon. Senere arbeidet han for Utenriksdepartementet med både de norske og de britiske fordringer på Russland, og i den anledning deltok han ved flere internasjonale konferanser, blant andre i Genova-Rapallo og Haag i 1922. Som følge av den nye økonomiske politikken (NEP) som sovjeterne innførte i 1921/22 og da liberaliserte for en tid den økonomiske politikken, fikk de vestlige interessene et visst, men midlertidig gjennomslag med konsesjoner som skulle vare i 20 år, men allerede i 1928 gikk de sovjetiske myndighetene bort fra NEP og trakk tilbake de utenlandske konsesjonene. Prytz drev da fra 1923 trelastfirmaet Onega Wood, fullt navn The Russo-Norwegian Onega Wood Company Ltd.
Men i tiden i Russland ble Prytz kjent med Vidkun Quisling som var militærattache og kollega ved Petrogradlegasjonen i 1918 og de utviklet et varlig vennskap. Prytz ansatte i 1926 Quisling som sin kontaktmann med myndighetene i Moskva, og dette varte fram til NEP ble avviklet. Prytz selspa ble avviklet Oppdraget varte inntil russerne forlot NEP-programmet og sa opp konsesjonen 1928. Onega Wood ble avviklet under påskudd om ulovlige transaksjoner og valutasmugling fra Prytz' side, påstandet som i ettertid har vist seg å ikke stemme.
Tilbake i Norge – Storfosen
Prytz vendte tilbake til Norge med sin familie i 1928 etter avviklingen av den liberale økonomiske politikken NEP, og de sovjetiske myndighetene sa opp konsesjonen som Prytz hadde arbeidet innenfor.
Han mistet sin høye direktørlønn fra Russland i Onega Wood på kr 70 000 (2020=ca2,5 millioner), og forsøkte seg med investeringer og få stillinger innen næringslivet. Investeringene ga imidlertid mindre avkastning enn forventet. Han forsøkte å komme inn i ledelsen av det svenske Tändsticksbolaget etter Ivar Kreugers død i 1932, og året etter søkte han generaldirektørstillingen i Borregaard, hvor to av styrets fem medlemmer skal ha vært innstilt på å ansette ham.
Han vendte blikket mot landbruket. Etter et forgjeves forsøk på å kjøpe Stein gård i Hole på Ringerike, kjøpte han i 1933 Storfosen gods på øya Storfosna i Ørland kommune for 55 000 kr (2020=ca 2,3 millioner). Sammen med sin hustru og fem døtre opparbeidet han den falleferdige gården til et mønsterbruk med 200 kyr og produksjon av frukt og grønnsaker. Han dyret opp 400 dekar jord og anla et skikkelig gartneri.
Oppbygging av Quising som politiker
Prytz var en viktig bak- og medspiller i å kjøre fram Quislings politiske karriere i Norge etter at de begge hadde vendt tilbake til Norge etter tiden i Russland. Prytz introduserte Quisling i hele sitt omfattende nettverk. Han kjente også redaktøren i Tidens Tegn, og bidro til at Quislings artikkel «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død» ble avisens hovedoppslag lørdag 24. mai 1930. Her fikk Quisling anledning til å presentere sin politiske plattform som krevde ny forfatning, økonomiske reformer, kamp mot marxismen og innføring av en bevisst rasepolitikk i Norge. Prytz sørget også for at Tidens Tegn trykket Quislings omfattende manuskript Russland og vi som en serie på 13 store artikler utover høsten, samtidig som at dette også ble gitt ut i bokform.
Den del sentrale personer i dette politiske miljøet begynte å møtes hjemme hos Prytz i Hafrsfjordsgata 7 fra våren 1930. Med utgangspunkt i dette miljøet inviterte Prytz og Quisling i mars 1931 til dannelse av organisasjonen Nordisk Folkereisning i Norge, dette var tenkt å skulle være en lukket og elitepreget nettverk av lukkede klubber i næringsliv, administrasjon, hæren og marinen. Disse skulle forberede en ny forfatning og i en gitt situasjon skulle kunne springe frem som ny maktstruktur i Norge. Etter et par måneder hadde organisasjonen rundt 100 medlemmer.
Mye takket være Prytz' arbeid i kulissene ble Quisling forsvarsminister i Peder Kolstads regjering, utgått fra Bondepartiet i mai 1931, og arbeidet med Nordisk Folkereisning gikk da i stå. Peder Kolstad døde i 5. mars 1932, men Bonderpartiet videreførte regjeringsarbeidet, denne gang med Jens Hunseid som statsminister og Quisling fortsatte som forsvarsminister.
Nasjonal Samling
Utdypende artikkel: Nasjonal Samling
Da Quisling måtte ga av 3. mars 1933 sammen med resten av Bondepartiregjeringen, dannet han sammen med Prytz og andre partiet Nasjonal Samling (NS), og hoveddelen av kretsen rundt Nasjonal Folkereisning ble med som støttespillere også her. Den offentlige lanseringen av NS var for eksempel planlagt og gjennomført av Nordisk Folkereisnings politiske komité.
Men etter at partiet var stiftet, deltok ikke Prytz aktivt i partiarbeidet, da han på denne tiden flyttet fra Oslo til Storfosen gods. Han deltok ved tillitsmannsmøter i NS når han var i Oslo. Da krigen brøt i i begynnelsen av september 1939 tok han kontakt med Quisling for et felles fredsfremstøt. Men han var ikke orientert om at Quisling samme høst dro til Berlin og hadde samtaler med Hitler.
Han var heller ikke orientert eller forespurt da han ble utnevnt til finansminister i Quislings kuppregjering 9. april 1940 og krigshandlingene gjorde det umulig for ham å komme til Oslo. Men allerede etter en uke var Administrasjonsrådet på plass og han var ute av en regjering som aldri kom i virksomhet. Da de kommissariske statsråder ble utnevnt 25. september 1940, ble han utnevnt til fylkesmann i Sør-Trøndelag. I denne funksjonen arbeidet han for å styrke fylkesmannenfunksjonen, i tråd med NS' program. Han holdt en viss avstand til NS' fylkesfører Henrik Rogstad som tilhørte med mest tysk-vennlige fraksjonen innen NS. Til domprost Arne Fjellbu hevdet han at han var imot jødeforfølgelsene da tyske soldater i 1941 skjendet synagogen i Arkitekt Christies gate i Trondheim.
I januar 1942 fikk han melding om at han skule bli finansminister i en ny «nasjonal regjering» med Vidkun Quisling som såkalt ministerpresident, utnevnt ved statsakten på Akershus 1. februar. Prytz fikk her den vanskelige oppgaven med å bremse det enorme tyske forbruk i Norge, som ble trukket direkte på Norges Bank og som medførte en farlig undergraving av norsk økonomi.
Som finansminister støttet Prytz seg særlig til NS-embetsmennene Per von Hirsch og Ivar Elstad. Dels samarbeidet disse med Reichskommissariat for å få til nødvendige moderniseringer, dels forsøkte de å stå imot tyske krav. Prytz var forferdet over tyskernes rasepolitikk og tok bare ugjerne på seg forvaltningen av jødeboene.
Men Prytz var lojal mot sitt valg på å satse på nasjonalsosialismen og tysk seier, og opptrådte derfor som tyskernes venn og forbundsfelle. Han stilte i uniform på tyske og norske NS-stevner, hilste «Heil og Sæl» og formulerte de nødvendige floskler om Hitler og den germanske seier, til og med bevegelsens antisemittiske tirader. Innad tilhørte han den opposisjon i Quislings regjering som gjentatte ganger, senest september 1944, fremførte flengende kritikk av det tyske overherredømmet og innstendig anbefalte separatfred for Norge, om nødvendig med trussel om at NS-styret ville trekke seg om de ikke fikk det sånn.
Prytz hadde hele livet vært plaget med dårlig helse. Han fikk også kreft og måtte i realiteten gå ut av regjeringen høsten 1944 og erstattet med Per von Hirsch. Prytz døde før krigen sluttet og hans sak ble aldri en del av rettsoppgjøret, men Storfosen med utstyr og innbo ble inndratt av staten.
Kilder
- Frederik Prytz i Norsk biografisk leksikon
- Norsk krigsleksikon 1940-45, side 332 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Frederik Prytz i Historisk befolkningsregister.
- Elever ved Bergen katedralskole 1860–1929
.