Radka Toneff
Radka Toneff (født 25. juni 1952 i Oslo, død 21. oktober 1982 samme sted) var en av Norges fremste vokalister, og huskes spesielt som jazzsanger. Hun var også tekstforfatter, komponist og orkesterleder. Toneff fikk en kort karriere, men hennes musikk spilles fortsatt av mange, og den har inspirert en senere generasjon sangere.
Barne- og ungdomsår
Hun var datter av musiker, flyger og radiotekniker Toni Toneff (1914–1985) og Lilly-Ann Drivenes (1924–2009). De møtte hverandre i Tsjekkoslovakia mot slutten av 1940-åra, mens han var på flukt fra Bulgarias kommunistregime og hun jobba på den norske legasjonen.
Faren hadde bakgrunn fra Bulgaria, og var folkesanger, mens mora spilte piano. Radka Toneff vokste altså opp i et musikalsk hjem. De aller første årene hadde hun i Oppegård. Den første tida var hun også en periode på Sophies Minde. Hun ble født med et bein som var kortere enn det andre, og under fødselen hadde hofta blitt dratt ut av ledd. Dette ble ikke oppdaga før etter flere måneder, og det ble et lengre sykehusopphold. I tråd med datidas syn på barn på sykehus fikk foreldrene sjelden besøke henne, for man mente at barn ble friske mye raskere om de ikke ble utsatt for foreldre. I 1954 kjøpte foreldrene leilighet i Gina Krogs vei på Lambertseter, i et område som nylig hadde blitt utbygd som drabantby. Hun måtte sammen med sine to søsken – Nina Jana og Petter – gå på Abildsø skole noen kilometer unna, for den lokale skolen fått sprengt kapasiteten med en gang den åpna. Den yngste søstera, Anne Kalina, fikk gått på lokalskolen. Faren var en tusenkunstner. Han hadde vært jagerflyger under andre verdenskrig, og ble invalidisert i et flykrasj. Etter bare tre måneder hadde han slitt seg opp på beina igjen, men slet med plager fra ulykka resten av livet. Han hadde mange jobber, blant annet på Tandberg Radiofabrikk og i sitt eget firma, Film og Fotolaboratoriet der han blant annet tok bilder for Oslo kommune. Han drev også Galleri 2F som en del av fotolaboratoriet. Han var et arbeidsjern – på Tandberg skal han ha blitt pressa ut av kollegene fordi han sprengte akkorden – men ikke noe økonomisk talent.
Søstrene Radka og Jana fikk sin første musikkopplæring av mora. De ble så sendt på en pianoskole på Bergkrystallen, som ble drevet av ingen ringere enn Robert Levin, Kjell Bækkelund og Kåre Siem. Jana tok det ikke så tungt om det ble litt feil, mens Radka var svært iherdig og skal ha gitt søstera en ørefik når hun spilte feil. Da Radka var elleve år gammel begynte søstrene hos klaverpedagogen Hans Solum. I 1964 flytta familien til Hellerasten på Kolbotn. Oppegård kommune hadde nettopp innført niårig skole som en av de første kommunene i landet, og dermed ble et år på Sofiemyr barneskole etterfulgt av tre på Ingieråsen ungdomsskole.
Det første bandet hennes var Happy Girls, et jenteband bestående av Radka Toneff og venninner fra skolen. Radka spilte gitar og sang, mens de andre hadde rytmeinstrumenter. Den første opptredenen ble under et «sokkeball» på ungdomsskolen, der alle dansa i sokkelesten. Bandet spilte mest bulgarske folkesanger som hun hadde lært av sin far. Det var ikke noe storslagent band; ei av jentene hadde så dårlig rytmesans at de måtte ta ut frøene av maracasen. På denne tida begynte hun å få skikkelig sangopplæring. Guri Solum, datter av Hans Solum, vikarierte for faren i 1966. Hun skulle egentlig fortsette med pianoopplæring, men i stedet ble det gitar og sang. Toneff leste mye lyrikk og hørte på viser, blant annet Cornelis Vreeswijk. Det så ut til at hun kunne bli visesanger, men i stedet kom en fascinasjon for soul og rhythm'n'blues. Dette førte henne inn i det første skikkelige bandet, rhythm'n'blues-bandet Sect fra Kolbotn. Det var et stort bandmiljø på Kolbotn på den tida, med grupper som The Hugger Muggers og Beems. Flere av gutta i Sect hadde vært i Beems, som hadde fått en del medieomtale. Sect fikk spillejobber nær sagt hver uke på en av de mange ungdomsklubbene i Oslo og Oppegård. Honorarene, vanligvis 225 kroner, gikk til å nedbetale instrumenter og utstyr. Mot slutten av 1960-åra, mens hun fortsatt var i tenårene, begynte hun å gå på Club 7 der hun ble kjent med flere musikksjangre. Særlig møtet med jazz ble viktig for henne. Musikere som Erik Balke, Jon Balke og Jon Eberson påvirka henne sterkt, og bidro til å få henne fram. Sect fikk spillejobber på Club 7 fordi de kjente sjefen der, Attila Horvath, som også bodde på Kolbotn. Å spille på Club 7 var ingen spøk, det var et kresent publikum som ikke syntes at coverlåter holdt. Men den særegne stemmen til Toneff, som var langt mer voksen enn man kunne vente av ei 16 år gammel jente, ble lagt merke til. Hun sang Dusty Springfields «Son of a Preacher Man» med så mye trøkk at mange i publikum ble imponert over hennes talent. Dag Åkeson Moe sa senere at «det var nesten et sjokk å høre henne, for det var så jævlig bra!».[1]
Karriere
Toneff utvikla en særegen vokal, der hun henta inspirasjon fra blant annet jazz og rock, og samtidig tok med impulser fra bulgarsk folkemusikk. Den bulgarske arven var viktig for henne på flere måter; Hun ble døpt Ellen Radka, og søstera het Nina Jana. Selv brukte hun alltid Radka, mens søstera foretrakk det mer norskklingende Nina. Faren lærte ikke barna bulgarsk, men mora lærte seg språket og foreldrene snakka til tider bulgarsk når de ikke ville at barna skulle skjønne hva de snakka om.
Faren var ikke fornøyd med at hun ble sanger. Han mente den hese stemmen hennes ikke var bra nok til det. Han var også skeptisk til moderne musikk, og til Club 7-miljøet. Hun skulle bli konsertpianist, og det var det. De andre i bandet prøvde å snakke med Toni Toneff, noe som utløste alt han hadde av temperament. Mora var mer støttende, men hun hadde lite hun skulle ha sagt. Etter en spillejobb var Toni Toneff så sint at han slo dattera og brakk en bit av den ene fortanna hennes. Det var begynnelsen på slutten for foreldrenes ekteskap.
Da det var tid for å begynne på videregående skole prøvde Radka Toneff å komme inn på Hartvig Nissens skole, hvor de hadde ei musikklinje. Mattekarakteren førte til at hun ikke kom inn der, og dermed ble det konditorlinja på Sogn yrkesskole. Ved siden av jobba hun på Johansen og Firings bakeri ved Klingenberg kino. Det ble også andre jobber, og hun fant seg ikke til rette. I denne perioden begynte hun å gå gjennom depresjoner, og det var en svært vanskelig tid. Som sekstenåring rømte hun til København sammen med ei venninne.Da de hadde vært borte noen timer ble foreldrene engstelige, og broren som hadde møtt dem fortalte at Radka hadde sagt at de skulle møte noen ved danskebåten. To og to ble lagt sammen, og på havna i København sto politiet og venta, og sendte dem hjem igjen.
Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på Follo folkehøgskole i Vestby, og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med Hagbart Solløs fra Mjøndalen, som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos Magni Wentzel i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «Bendik og Årolilja» og «Villemand og Magnhild».
Etter folkehøgskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i Oscars gate. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved Musikkonservatoriet i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i Tor Åge Bringsværds barnemusikal Det blå folket og karamellfabrikken. Den første plata hun medvirka på var Svartkatten, der folk fra Nationaltheatret spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte Vestfos Cellulose. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre Kjell Kjær, og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata Slutt opp kamerat sammen med Frontteatret og Visegruppa PS. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt Mai og Vømmøl Spellemannslag, mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene Jon, Erik og Anders Balke, og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i Dops gate sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.
Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på Rykkinn i Bærum. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i Arne Garborgs vei i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.
I 1975 etablerte hun Radka Toneff Kvintett, der besetninga skifta flere ganger fram til den ble oppløst i 1980. I den perioden ga hun ut sine første egne plater, Winter Poem og It Don't Come Easy. Arild Andersen og Lars Klevstrand var produsent på begge, og Andersen var også bassist i bandet. På It Don't Come Easy hadde Toneff skrevet flere av tekstene selv, men hun henta også inn tekster fra andre. I 1977 mottok hun Spellemannsprisen som beste vokalist. Det samme året spilte hun på Jazzfestivalen på Kongsberg, i det som regnes som en av kvintettens beste konserter. Knut Borge skrev i sin anmeldelse at han «vil forbeholdsløst utrope Radka og kvintettens konsert til festivalens beste!».[2] Hun medvirka på Ketil Bjørnstads Leve Patagonia i 1978. Hun kom inn i et forhold med Audun Kleive. Han var nesten ti år yngre enn henne, og det var bare fordi myndighetsalderen noen måneder tidligere ble senka fra 21 til 18 år at det ble mulig å få et forhold ut av det.
Toneff ble mot slutten av 1970-åra leder i Foreningen Norske Jazzmusikere. Med henne som leder fikk foreninga i 1981 sin første bevilgning over statsbudsjettet. På denne tida var det mange som spådde jazzens snarlige død, og på Club 7 begynte man å prioritere andre musikksjangre. Da Jon Eberson begynte å eksperimentere med andre former, fikk han en enorm suksess; Jon Eberson Groups debutalbum Jive Talking solgte nesten 100 000 eksemplarer. Toneff hadde fått tilbud om å være med, men mente tittellåte var ubrukelig.
Hun samarbeida gjennom flere år fra slutten av 1970-åra med den svensk-amerikanske pianisten Steve Dobrogosz. De ga ut plata Fairytales i 1982. Denne plata har siden blitt regna som unik for sine innspillingstekniske og lydmessige kvaliteter.
Rundt 1980 begynte depresjonene å komme tilbake for fullt. Hun følte at hun hadde svikta andre og ødelagt for seg selv og dem. Høsten 1982 var en av hennes travleste, med spillejobber i inn- og utland. Forholdet med Audun skranta, og de reiste i august 1982 på ferie til Kypros sammen med noen venner for å få det på skinner igjen. Da de kom hjem dro hun på turné i England og Skottland. Arild Andersen gjorde det klart at han var på vei ut av bandet, noe som gjorde Toneff sint og usikker. På den siste konserten i London måtte hun overtales til å komme ut på scenen. Flere andre jobber fulgte, blant annet i Nord-Norge og i Danmark. På jazzfestivalen i Holstebro i september 1982 hadde Arild Andersen og Radka Toneff sin siste spillejobb sammen, og hun var dypt deprimert over dette. Samtidig hadde hun en del planer, blant annet for ei ny gruppe med Audun Kleive på trommer. De fikk med Frode Alnæs og dansken Bo Stief i blandet, og Steve Dobrogosz fortsatte. Selv om det var mange spillejobber var det ikke alltid enkelt økonomisk, og som mange andre utøvende kunstnere har opplevd ble det kluss med skatten. I oktober 1982 fikk Toneff krav fra Oslo kemnerkontor på 10 000 i restskatt, og det hadde hun ikke.
Dødsfall og ettermæle
|
Artikkelen Radka Toneff omhandler temaer som selvmord, selvskading og psykiske helseutfordringer. Hvis du sliter med dette, bør du kanskje ikke lese videre. Det finnes noen å snakke med. Ring Mental Helse på 116 123, åpent 24 timer i døgnet. Ved akutt fare, ring 113 for ambulanse. |
På kvelden den 19. oktober 1982 satte Toneff seg i bilen og kjørte av gårde. Ingen vet hva hun gjorde i et drøyt døgn, før hun parkerte på Bygdøy Hun drakk alkohol og tok sovepiller, men ikke mange nok til at det i seg selv ville tatt livet av henne. Natt til 21. oktober 1982 døde hun i et skogholt på Bygdøy. Det så ut til at hun hadde forsøkt å ta seg tilbake til bilen, og at hun kan ha falt. Mange av de som kjente henne tror at det ikke var ment å skulle ende med selvmord, men at det var et rop om hjelp på linje med da hun tidligere hadde kutta pulsårene. Det gikk mange rykter og det var mye spekulasjon, men resultatet var uansett at en av Norges fremste musikere hadde gått bort bare 30 år gammel.
Kort tid etter hennes død ble hun tildelt Buddy-statuetten, som er den høyeste utmerkelsen innen norsk jazz. Det er gitt ut to posthume album. Live in Hamburg ble spilt inn på Onkel Pö i Hamburg i mars 1981. Da det kom ut i 1993 fikk det Spellemannsprisen. A Collection of Her Finest Moment fra 2003 er et samlealbum, der ett av sporene ikke tidligere hadde vært utgitt.
Jan Erik Vold skrev diktet Der bjørketreet stod til minne om henne, etter at han fikk høre om hennes bortgang. Radka Toneffs Minnefond ble oppretta ut fra inntektene fra hennes to første plater, og gir stipender til norske vokalister.
Radka Toneff er gravlagt på Kolbotn kirkegård sammen med sin far, som gikk bort tre år etter henne. I tillegg ble Dalsveien i tidligere Oppegård kommune omdøpt til Radka Toneffs vei i februar 2020.
Referanser
Litteratur og kilder
- Breen, Marta: Radka Toneff : hennes korte liv og store stemme. Utg. Kagge. Oslo. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Halvorsen, Tore: Radka Toneff i Norsk biografisk leksikon.
- Gravminner i Norge, Slekt og Data.
- Radka Toneff i Historisk befolkningsregister.