Studioteatret
Studioteatret var en teatergruppe som eksisterte i Oslo fra 1945 og til høsten 1950. Teatret var idealistisk basert og bygget på Stanislavskij-gruppen fra krigens dager. Studioteateret skulle bli viktig for starten av Riksteatret, Folketeatret og Statens teaterhøgskole.
Forløperen: Stanislavskij-gruppen
Stanislavskij-gruppen, også kalt Unge Skuespilleres Teater, var en gruppe unge skuespillere og teaterelever som under ledelse og inspirasjon av Claes Gill arbeidet med og søkte faglig utvikling gjennom øvelse og økt forståelse av den russiske skuespiller og teaterleder Konstantin Stanislavskijs teorier og øvelser for utvikling av en skuespillers talent. Gruppen hadde også stemmeøvelser og øvelser i kroppsbevegelser, og gruppen fungerte etter hvert som en teaterskole.
Dette var en illegal gruppe som oppstod i 1943, som en konsekvens av teaterboikotten som følge av at det offentlige teaterlivet var underlagt sensur og for en stor del var nazifisert, og som alternativ til Den norske teaterskolen, skuespillerutdannelsen NS-styret hadde startet høsten 1942. Det gikk ut paroler om at dette var en del av nazifiseringen av norsk kulturliv, og man øsnket å fange opp de samme potensielle elevene.
Gruppen møttes i leiligheten til Jens Bolling på Musikkonservatoriet, som sammen Liv Strømsted hadde tatt initiativ å samle unge skuespillere med utgangspunky i Unge Skuespilleres Forening og med interesse for Stanislavslijs tanker. Gruppen var i begynnelsen ganske løs, men kom etter hvert i fastere former og møttes i leiligheten til Bolling som lå i en bygning hvor det allerede var en rekke unge studenter som ferdes og gruppen vakte slik ingen oppsikt eller oppmerksomhet.
Av gruppens medlemmer var det få profesjonelle skuespillere og bare fire som allerede ansatt ved teater fra før okkupasjonen. Dette var Jens Bolling, Liv Strømsted og Per Gjersjøe ved Nationaltheatret og Gunnar Olram ved Centralteatret. For å få gruppen stor nok til å fungere, forslo Johannes Eckhoff å gå utenfor kretsen av etablerte skuespillere og kjente til at Arne Thomas Olsen, som også hadde vært elev ved Søilen Teater hadde en slik gruppe som diskuterte Stanislavskij.
De øvrige var blitt kjent med hverandre fra huskonserter og amatørteatergrupper: Julia Back, Beth Borgen, Ingrid Bothner, Edel Eckblad, Lisa Thams Jørgensen, Arne Christian Magnussen, Thorbjørn Narvestad, Jan Pande-Rolfsen, Gerd Rivedal, Anne-Cath. Schulerud, Merete Skavlan, Per Skavlan, Guro Sunde, Per Sunderland, Karl Eilert Wiik og Eva Strøm Aastorp. De uten profesjonell erfaring ble tatt opp etter opptaksprøver.
Presentasjonsforestillingen
Presentasjonsforestillingen var allerede 15. juni 1945 med de to enakterne Den lange julemiddag og Mary Allen som ble vist på den ledige scenen i dagens Filmteaterbygningen i Stortingsgata 16, hvor Deutsches Theater hadde vært under krigen fram til de store tyske nederlagene i 1944.
Oppsetningen var en svært stor suksess, både kritikermessig og publikumsmessig, og hadde nypremiere før jul 1945 i Søilen Teater som Studioteateret overtok.
Etter at Studioteatret hadde flyttet til Carl Johan Teatret i 1946, hadde Den lange Julemiddagen enda en nypremiere der 26. desember 1948.
Studioteatret
Studioteatret begynte som et fast teater i Søilen Teater i Keysers gate 1 med forestillingen Invitasjon med premiere 15. oktober 1945. Salen på Søilen Teater var pusset opp etter at Edderkoppen hadde vært der under de siste årene av krigen. Scenen ble større etter at orkestergraven ble fjernet. Også publikumsområdene var utvidet og pusset opp.
Teaterets symbol var en måke, etter Moskva kunstnerteater, grunnlagt av Konstantin Stanislavskij og som hadde tatt dette symbolet etter sin førsteoppføring som var Måken av Anton Tsjekhov i 1898. Studioteatrets målsetning var å arbeide etter Stanislavskijs prinsipper, og repertoaret inneholdt blant annet ny amerikansk og fransk dramatikk.
Blant deltakerne i Stanislavskij-gruppen var Julia Back, Eva Strøm Aastorp og Jan Pande-Rolfsen blitt ansatte på Det Norske Teatret og Johannes Eckhoff gikk tilbake til Centralteatret. Også Beth Borgen og Per Skavlan hadde forlatt ensemblet, mens nye folk inn var Randi Nordby, Per «Pelle» Christensen, Knut M. Hansson og William Nyrén. De to siste kom begge fra tysk fangenskap, fra Sachsenhausen I to år etter å først ha sittet på Møllergata 19 og Grini. Senere sluttet også Bonne Gauguin, Wenche Lassen og Rolf Sole Danielsen seg til ensemblet.
26. februar 1946 hadde teatret premiere i Søilen på stykket Byen vår av Thornton Wilder, men oppsetning som også ble blant teatrets største suksesser. Regissør var Agnes Mowinckel, og produksjonen reiste på en såkalt «kulturell gjenreisningsturné» i seks uker i det krigsherjede Nord-Troms og Finnmark og hadde 35 forestillinger, med premiere på ungdomsskolen i Lyngseidet 20. juni 1946.
Produksjonen hadde også et gjstespill på fem forestillinger på Store Scene, Den Nationale Scene fra 13. desember 1946.
Støttefond
Finansiering av teatret var svært vanskelig i en tid hvor landet sto overfor store gjenreisningsoppgaver, også av det økonomiske liv. Teatret var en privat, idealistisk virksomhet som var avhengig av at mange enkeltpersoner ga bidrag til at det ble opprettet og til den løpende driften.
Men teatret fikk tidlig støtteerklæringer fra framstående personer innen politikk og kulturliv, med støtteopprop fra juli 1945 om å gi donasjer til teatret:
Kilder
- Olsen, Arne Thomas & Else Martinsen: Studioteatret : frihet og fornyelse, 1995, ISBN 82-00-22366-3 Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bolling, Jens: Teater i krig, ss. 100-126, 189–238. Utg. Cappelen. 1983. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Studioteatret på Sceneweb
- Studioteatret i Store norske leksikon
- Studioteatret i Oslo byleksikon