Viggo Aagaard
Viggo Waldemar Aagaard (født 24. februar 1919, død 31. mars 1990) var under andre verdenskrig en av lederne av Koordinasjonskomiteens pressetjeneste. Han skrev i 1989 om sine opplevelser, og dette har blitt gjort tilgjengelig av Marianne Aagaard.[1]
Da krigen brøt ut 9. april 1940 var Aagaard jusstudent ved Universitetet i Oslo. Han skulle starte på sin eksamen på 1. avdeling den dagen. Aagaard hadde ikke blitt mobiliseringsplassert, men ble raskt klar over at her måtte han stille opp. Men i forvirringen denne vårdagen var det bare å møte opp til eksamen på Historisk museum. Han kom ikke lenger enn til å konstatere at oppgaven handla om inflasjon, før eksamen ble avbrutt. I Oslo var det tyske soldater over alt, og det var tydelig at man måtte komme seg ut av byen om man ville melde seg til tjeneste.
Som mange andre unge og spreke studenter tok han fram ski og sekk, og den 10. april dro han nordover gjennom Nordmarka sammen med blant annet Nils Blom. De kom seg til Holoa, der de overnatta, og dagen etter traff de norske styrker og meldte seg til tjeneste. De ble sendt til Glasshuset på Jevnaker, der Aagaard kom under kaptein Lorentz Brinchs kommando. Der traff han blant annet professor Eiliv Skard, som han raskt fant tonen med. Styrken på omkring 200 mann måtte etter hvert trekke seg nordover, men da de var rundt Brandbu ble det klart at de ikke hadde noen sjanse. Enheten ble oppløst, og Aagaard måtte finne veien hjemover mot Oslo, gjennom et krigsherja landskap.
Det var full forvirring rundt studiene. Aagaard så etter et sted hvor han kunne gjøre nytte for seg, og meldte seg som frivillig brannvakt. På sommeren tok han jobb på Oslo Pakkepostkontor, og høsten 1940 var det å begynne på studiene igjen. Ingen visste om det ville ha noe for seg å studere norsk jus; landet var jo okkupert, og norsk lov kunne bli satt fullstendig til side når som helst. Det var forbudt å høre på nyheter fra London, men ennå hadde ikke radioapparatene blitt beslaglagt. For Aagaard betydde det at han klarte å holde på kampånden, i en tid hvor mange følte at alt var tapt. I sine Optegnelser forteller han at mange meldte seg inn i Nasjonal Samling, og at det var skuffende da Stortingets presidentskap ba kong Haakon VII om å abdisere.
I 1941 hadde tyskerne sammen med Nasjonal Samling stramma grepet om Norge. I de tyske Meldungen aus Norwegen kom det fram at tyskerne ville avskjære all kommunikasjon med London, slik at tysk propaganda kunne få sterkere virkning. I september 1941 ble radioapparattene inndratt, og den viktigste nyhetskilden ble dermed borte. Som følge av dette starta Aagaard opp den illegale avisa London Radio/Fritt Land, der meldinger fra London og annet nytt ble gjengitt og spredd. Avisa kom ut gjennom hele krigen. Mye av stoffet var henta fra radiosendinger, men det kom også lokalt produsert stoff, blant annet om forfølgelsen av jødene og i 1942 om deportasjonen av jødene. I 1943 klarte de å få tak i historia om søsknene Scholl i Den hvite rose, ei motstandsgruppe i Tyskland. Sophie og Hans Scholl ble henretta for å ha spredd illegale løpesedler i Tyskland, og de ble viktige inspiratorer og martyrer for de som drev med illegalt pressearbeid i okkuperte land.
I desember 1942 skrev Aagaard en rapport som havna på Johan Nygaardsvolds bord om informasjonstjenesten sett fra Norge. Det var beinharde forhold for de som drev med illegale aviser; de tyske forordningene inneholdt ordlyden «skutt blir den...». En tid sank opplaget av de illegale avisene, men det tok seg opp igjen. Det skjedde til tross for at okkupasjonsmakta viste at de mente alvor. Lektor Ingald Garbo ble arrestert i oktober 1941 og henretta; Ivar Heming Skre ble arrestert i oktober 1941 og henretta i 1943; hans bror Finn Asmund Skre ble satt i konsentrasjonsleir og omkom under dødsmarsjen på slutten av krigen; Olav Sverre Benjaminsen, David Wolfson, Wulf Isaksen, David Isaksen og Abel Bernstein ble henretta i 1942; Thorleif Enger ble henretta i november 1944, Arne Stensrud ble henretta i mars 1943, Reidar Østlid, Henrik Lunde, Henry Wahlen og Petter Moen døde under transport med «Westphalen». Dette er de Aagaard nevner i sine memoarer; totalt var det minst 212 som omkom som følge av arbeid med illegale aviser, og 62 av dem ble henretta.
I 1942/1943 møtte Aagaard Herlov Rygh flere ganger, blant annet på et kontor Aagaard brukte i Skippergata. Rygh var kontaktperson mellom den illegale pressen og Hjemmefrontens Ledelse. Han ble arrestert i 1943, og satt fengsla til krigens slutt. En annen han samarbeida med var Eyolf Svendsen, som ble arrestert i 1942; også han satt fengsla til mai 1945. Da Aagaard skrev sine Optegnelser i 1989 var den eneste han hadde samarbeida med som fortsatt var i live Thorvald Rogdar. Flere hadde dødd kort tid etter krigen, svekka av tunge år i fengsel og grusom mishandling under avhør.
Aagaard ble i 1943 bedt om å dele vervet som «pressesjef» i Hjemmefrontens ledelse med Petter Moen. Det var Tor Skjønsberg og Tore Gjelsvik i Koordinasjonskomiteen som sto bak dette. Samarbeidet mellom Aagaard og Moen fungerte godt helt fram til Moen ble arrestert den 3. februar 1944. Han omkom som nevnt under transport til Tyskland, men etterlot seg en dagbok skrev med nål på toalettpapir på Møllergata 19. Gjennom 1943 ga de ut aviser i betydelige opplag, blant annet ved hjelp av en trykkemaskin de fikk låne fra Statistisk sentralbyrå, som ble plassert på Stabekk.
Den 8. februar 1944 var motstandsarbeidet over for Aagaard. Det hadde gått bare fem dager siden Petter Moen ble tatt, og nervene må ha vært i høyspenn. Han bodde i Bærumsveien 2 på Ullern, og midt på natta til 8. februar hamra Gestapo på døra og skrek tyske kommandorop. Aagaard hadde vært forsiktig; noe ammunisjon han oppbevarte var gravd ned, og han hadde ingen papirer som kunne lede til andre eller til trykkeriet. Det eneste han måtte kvitte seg med var en billett til Stabekk; han ville ikke at Gestapo skulle få vite at han hadde ærend der, for da kunne de begynne å sirkle inn trykkeriet. Konrad Hemsen var i huset da arrestasjonen skjedd, og han ble ikke pågrepet. Aagaard klarte å få gitt han et håndtrykk til avskjed, og Hemsen viste ikke gestapistene at han hadde fått en togbillett trykt inn i håndflata.
På Victoria terrasse, der Gestapo hadde sitt hovedkvarter, ble det klart at tyskerne allerede visste mye. Det var én person som visste om koblinga mellom Aagaards virkelig navn og hans dekknavn, Petter Hanson. Dessverre hadde han blitt arrestert, og han hadde sprukket under tortur. Om Petter Hanson visste de nok mer, for mange hadde blitt arrestert og mishandla. Aagaard ble plassert på ei celle på Møllergata 19, der han satt til februar 1945. I løpet av denne tida klarte han å smugle ut noen brev, som han senere fikk tilbake fra mottakerne. Han skrev med små stifter fra blyanter, og i et tilfelle er brevet skrevet med blod. Aagaard ble utsatt for harde avhør gjennom dette året. Han forteller i sine Optegnelser om å ligge svinebundet på gulvet mens batongslag og spark hagla mot kroppen, om trusler om kastrering og pisking med trosser. Selve fengselsoppholdet var også tungt, med lang tid i isolasjon, dårlig mat og et brutalt regime. Mot slutten delte han celle en kort stund, fra 15. januar 1945, med Oddvar Erichsen. Han omkom under tortur på Victoria terrasse den 31. januar.
Den 14. eller 16. februar – Aagaard mener selv at det var den 16. februar, mens fangeprotokollen sier den 14.[2] – ble Aagaard overført til Grini fangeleir. Der traff han mange kjente fra motstandsarbeidet, og han fikk tildelt lett arbeid som kostebinder. Først var han i brakke, men etter noen uker ble han satt på celle sammen med Fredrik Collin.
7. mai 1945 var det noe spesielt i lufta på Grini. Fangene ble stilt opp på appellplassen. De var ikke sikre på hva som skulle skje, for selv om de var klar over at nederlaget var nær for Tyskland, var det flere hundre tusen tyske soldater i Norge, og de kunne være desperate. Men det var en svenske som kom for å snakke til dem denne dagen, en Södermann fra Stockholm som kunne fortelle at krigen var over. Fem tusen mann kunne synge «Ja, vi elsker» av full hals. Formelt ble alle løslatt den 8. mai, men det tok et par dager før det var Aagaards tur til å få transport. Det gikk etter fangenummer, og siden han kom seint til Grini hadde han det høye nummeret 17708.[3]
Etter krigens slutt fikk Aagaard seg jobb som journalist i Morgenbladet, der han ble i ni år.
Litteratur og kilder
- Aagaard, Viggo: Optegnelser. 1989. Avskrift av Marianne Aagaard.
- Viggo Waldemar Aagaard på begravdeioslo.no.
- Luihn, Hans: Det fjerde våpen : den hemmelige presse i Norge 1940-1945. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1981. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Luihn, Hans: Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-45 : en fortellende bibliografi. Utg. Nasjonalbiblioteket. Oslo. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Giertsen, Børre R. (red): Norsk fangeleksikon: Grinifangene. Utg. Cappelen. Oslo. 1946. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Viggo Aagaard i Historisk befolkningsregister.