OL i Oslo 1952

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Vinter-OL 1952)
Hopp til: navigasjon, søk
Bislett stadion var hovedarena for vinterlekene i 1952.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).

De 6. olympiske vinterleker ble arrangert i Oslo fra 14. til 25. februar 1952. Dette var de første olympiske leker som ble arrangert i Norge. Med sju gullmedaljer ble Norge beste nasjon. Arrangementet satte tydelige spor etter seg i byen, i et land der gjenoppbygginga etter andre verdenskrig fortsatt pågikk for fullt. Gamle idrettsanlegg ble opprusta, nye ble bygd og det kom på plass hoteller, deltakerlandsby og annen nødvendig infrastruktur.

Tildeling av lekene

I 1918 ble det diskutert om Norge skulle sende søknad om å arrangere vinterleker i 1924. Dette var de første vinterlekene som ble planlagt. Det ble aldri noe av søknaden, mest fordi Norges Skiforbund mente at de sammen med sine svenske og finske søsterorganisasjoner var de fremste forvalterne av skiidrettens verdier. De ville ha seg frabedt at apparatet bak de olympiske leker trengte seg inn på deres enemerker. Vinterleker ble det uansett, i Chamonix i Frankrike.

På skitinget på Lillehammer i 1927 snudde Norges Skiforbund. I 1940 så det en tid ut til at det skulle bli OL i Norge. Sapporo i Japan var valgt som vertsby, men krigen mellom Kina og Japan førte til lekene trolig ikke kunne avholdes der. Norge ble valgt som reserveløsning. Utbruddet av andre verdenskrig i 1939 førte til at disse lekene ble avlyst. Krigen nådde Norge året etter. Etter at den endte i 1945 ble det igjen aktuelt å arrangere vinterlekere, men det ble raskt klart at landet sto overfor litt for mange utfordringer til å klare det i 1948. Det året ble det i stedet St. Moritz i Sveits som arrangerte lekene for andre gang. I stedet ble det bestemt at Oslo skulle søke om vinterlekene i 1952. Det ble nedsatt en komité med Rolf Hofmo som leder. I 1947 ble søknaden behandla, og Oslo vant med atten mot ti stemmer.

Anleggene

Sogn studentby ble oppført som deltakerlandsby med tanke på gjenbruk som studenthybler.
Foto: Jac Brun (1954).

Oslo hadde to vinteridrettsanlegg av internasjonal kvalitet: Holmenkollanlegget for hopp og langrenn og Bislett stadion for skøyteløp. Verre var det med alpint, bobsleigh, ishockey og kunstløp. Man måtte også ha steder hvor deltakere,tilreisende publikum og et stort pressekorps kunne bo. Å bygge areaner for dette krevde store ressurser, på et tidspunkt der man måtte prioritere gjenoppbygging på nasjonalt plan, og løsing av boligkrisa i Oslo.

Løsningen på det økonomiske ble å satse på gjenbruk. Dette ser ut til å være det første OL der gjenbruk av anleggene virkelig ble satt i fokus; i senere år har planer for gjenbruk blitt en del av tildelingsgrunnlaget, og arrangører som ikke følger opp dette har fått sterk kritikk. Selve idrettsanleggene var en ting, der så man på hvordan de kunne bli arenaer for både idrett og andre arrangement framover. Men også de andre anleggene ble tatt med i gjenbruksplanene. Et anlegg mange andre senere har nytt godt av var Sogn studentby, som ble bygd for å huse deltakere, og som da OL var over ble tatt over av studenter.

Hotell Viking sto klart i 1951.
Foto: Ukjent (1951).

Det var også behov for flere hotell. Det største som ble reist var Hotell Viking i Biskop Gunnerus' gate. Byggherre og eier var Oslo kommune, som på denne måten fikk realisert en plan fra 1930-åra om et «folkehotell» i byen. På tomta sto tidligere NSBs administrasjonsbygg, som ble sprengt av Oslogjengen 15. mars 1945 under operasjon Betongblanding. Kommunen eide hotellet helt fram til 1970-åra. Det finnes fortsatt under navnet Clarion Hotel Royal Christiania. I 2016 ble hotellet stengt for omfattende ombygging, og skal gjenåpne i 2019 med nytt navn.

Bislett stadion ble sentralarena. Selve skøytebanen trengte man ikke gjøre noe særlig med, og det var også nok tilskuerplasser. Det ble montert 240 lyskastere på høye master. Slik unngikk man skygger på isen uansett når på dagen løp ble arrangert. Arbeidet på Bislett kosta omkring 1,1 million kroner.

Holmenkollbakken var også klar for bruk, med et permanent tårn som hadde stått ferdig i 1940. Under krigen ble det brukt som hovedsentral for den tyske flytjenesten, men i 1946 begynte man igjen å arrangere hopprenn der. Det var før krigen planlagt bygd permanente sidetribuner ved unnarennet, og området ved tjernet skulle planeres for å få plass til flere tilskuere der. Det ble også planlagt garderobebygning ved Besserudtjernet. Disse planene ble tatt fram igjen, og i tillegg kom det også restaurant, postkontor og souvenirbutikk ved hoppet. Det var på denne tida at Holmenkollbakken ble en av byens største attraksjoner. Arbeidene kosta det samme som de på Bislett, 1,1 million kroner. Arkitekten bak arbeidet var Olav Tveten, som var skihopper og kombinertløper i Bærums Skiklubb. Han var også involvert i flere av de andre anleggene.

Noen arena for boblsleigh fantes ikke i Oslo, men bakker var det nok av. Den ble lagt i et område som var populært for aking, med start på Frognersetervollen og mål på Midstuen. Heftyebakken lå rett ved siden av, og ble brukt som opptrekksbakke for sledene. Her ble det ikke bygd noe permanent anlegg; i stedet satsa man på å bruke isvegger slik det var gjort i Sveits tidligere. Vinteren 1951 ble det prøvd ut, og det fungerte godt. De som drev med bobkjøring ønska naturlig nok at det skulle komme et permanent anlegg, men kostnadene ville blitt for høye. Det kosta faktisk 1,3 millioner kroner å bygge det nødvendige, selv uten permanent anlegg. Det var en tid usikkert hvordan det ville gå da vinteren 1952 lenge var svært mild, men kulda kom i rett tid.

I Rødkleiva hadde man lenge drevet med alpine grener, men uten noe skikkelig anlegg. Det ble bygd skitrekk, tribuner og annet nødvendig. Publikum ankom både via Sørkedalen og trikken til Lillevann stasjon. Denne stasjonen var ikke innretta for store folkemengder, så da omkring 25 000 mennesker skulle hjem etter den første dagen i anlegget svikta transportsystemet.

Ogås på Norefjell i Krødsherad kommune ble det arrangert renn i alpine grener. Her sleit man både med overnattingssteder og veiforbindelse. Det ble bygd ny bru over Noresund, og Oslo kommune skjøt inn midler til ny vei fra dalbunnen til anlegget og deler av omkostningene til nytt skitrekk. Buskerud fylke betalte også en stor del av regninga. Mange frykta at det skulle bli en skandale, men anlegget sto klart og fungerte svært bra.

Jordal Amfi i 1952. Arenaen fikk tak først i 1972.
Foto: Widerøes Flyveselskap / Vilhelm Skappel

Oslo haddde ikke noe egna anlegg for ishockey og kunstløp. I tidligere vinterleker hadde det noen ganger vært kunstisbaner, og andre ganger ikke. Det ble ikke stilt noe krav fra IOC om kunstisbane. Oslo kommune hadde lenge hatt et ønske om en kunstisarena, og behovet ble understreka under VM i hurtigløp på Bislett i 1949, da isen ikke var god nok. Jordal Amfi ble planlagt til en kostnad av 700 000 kroner. Som så mange ganger i Oslo ble det uforutsette problemer med grunnforholdene, så kostnaden endte på rundt en million kroner. Dette var bare selve arenaen, totalt kosta anlegget opp mot tre millioner, og var nok den største enkeltinvesterina i forbindelse med lekene. Med tanke på at det sto, og ble brukt som idretts- og konsertarene, helt til 2017 var det nok allikevel en fornuftig investering som ga Oslo en lenge etterlengta arena.

Man hadde også noen reserveanlegg. I tilfelle været slo seg helt vrangt var det lagt opp til skirenn på Voss og skøyter på Tryvann og Hamar. Disse anleggene ble satt i stand for omkring 200 000 kroner. Under Holmenkollrennene i 1952 testa man ut anleggene på Voss, som fungerte godt. Hamars kapasitet var allerede kjent; der måtte man forøvrig trå til da Trondheim under skøyte-VM i overgangen februar/mars 1952 ikke hadde skikkelig is. Under vinterlekene gikk det bra, men det var greit å ha reserveanleggene, for på lekenes nest siste dag, 24. februar, var isen på Bislett ikke lenger god nok. Løpene der var heldigvis gjort unna 16.–19. februar. Dette understreka forsåvidt også nytten av kunstisbanen på Jordal Amfi; ishockeyfinalen gikk på lekenes siste dag, og hadde det vært naturis man brukte kunne det nødvendig å ta turen til Hamar – og det var en betydelig mer langdryg tur enn det er i dag.

Tysklands deltakelse i lekene

Det var et svært betent spørsmål om Tyskland skulle få delta i lekene. I den første fasen av planlegginga var det flertall for at Tyskland ikke skulle få delta; det satt langt inne å invitere de tidligere okkupantene. For Tysklands vedkommende ble situasjonen også gjort vanskeligere av delinga av landet. Det var på et tidspunkt tre olympiske komitéer som representerte landet, uten at forholdet mellom dem sto klart. I 1950 sa idrettsstyret og idretttinget nei til tysk deltakelse, og organisasjonskomiteen i Oslo støtta disse vedtakene.

I mai 1951 ble Vest-Tyskland medlem av IOC, den internasjonale olympiske komité. Den vesttyske komiteen hadde forståelse for at situasjonen var vanskelig og betent, og erklærte at Vest-Tyskland ville holde seg unna lekene dersom Norge ikke ønska at de skulle delta; Norge fikk altså vetorett. På denne tida hadde stemninga i Norge endra seg en del. Da det ble avgitt løfte om at ingen av de tyske deltakerne skulle ha en fortid som nazister, aksepterte Norge tysk deltakelse.

Da den tyske troppen kom inn på stadion under åpningsseremonien var det til publikums jubel, og dette ble sett som et svært viktig skritt i normaliseringa av forholdet mellom Norge og Tyskland.

Fakkelstafett

Olav Hemmestveit gikk første etappe fra Øverbø i Morgedal. I bakgrunnen initiativtaker Olav Bjaaland (t.v.) og formann i Morgedal idrottslag Øystein Strondi. Fra Norske skiløpere, utgitt 1957.
Andres Timdal bar fakkelen gjennom Sauland i Hjartdal kommune. Fra Norske skiløpere, 1957.

Fakkelstafetten var en del av arrangementet som hadde en ganske kort historie. Den første stafetten ble arrangert i Berlin under sommerlekene i 1936. Man tente da en fakkel i Olympia i Hellas, som ble frakta som en stafett til OL-byen. Slik er det fortsatt under sommerlekene. Under vinterlekene var det ikke like naturlig å velge Olympia som startsted, men fakkelstafetten var en fin opplading til OL. I Oslo ble det derfor bestemt at det skulle være fakkelstafett også i forbindelse med vinterleker, og slik har det vært siden. Det var naturlig å se til hjemlige trakter, nærmere bestemt bygda Morgedal som er kjent som «skisportens vugge». Initiativtaker Olav Bjåland kom derfra, og var aktiv i Morgedal idrottslag.

Ilden ble tent i peisen på plassen Øverbø, der skipioneren Sondre Norheim ble født i 1825. I Squaw Valley i 1960 og under vinterlekene på Lillehammer i 1994 ble ilden også tent i Morgedal. Ellers har den blitt tent i Olympia også for vinterlekene. Ruta fra Morgedal til Oslo skal ha fulgt samme ruta som Sondre Norheim tok da han gikk til Oslo for å delta i skirenn i 1868.

Det var Eigil Nansen, barnebarn av Fridtjof Nansen, som tente OL-ilden på Bislett stadion.

Fakkelbærere

Vi har identifisert en del av fakkelbærerne fra 1952, her satt opp i alfabetisk rekkefølge. Dersom ikke annet er oppgitt er bildene henta fra Norske skiløpere, utgitt 1957:

Åpningsseremonien

Åpningsseremonien foregikk på Bislett stadion. Prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen foretok den offisielle åpninga, mens Eigil Nansen som nevnt tente ilden og Torbjørn Falkanger avga deltakereden.

Gjennomføring

På det meste var det rundt 120 000 tilskuere i Holmenkollbakken.
Foto: Robert Charles Wilse (1952).

Det så en tid skummelt ut, da vinteren 1952 lenge var nærmest snøfri. Men det om en kuldeperiode i rett tid, og dermed fikk man den snøen som trengtes. I rapporten som ble skrevet etter OL ble det påpekt tre ting som hadde vært helt avgjørende: «flaks, flaks, flaks».

En annen faktor som spilte inn var at dette var første gang vinterlekene ble arrangert i en hovedstad. Dermed ble det potensielle hjemmepublikummet mye større enn under tidligere vinterleker, hvor det til tider var flere deltakere og funksjonærer enn tilskuere tilstede.

Med gode forhold med vinter-OL i Oslo en stor suksess. Gode norske resultater ga også svært god stemning blant publikum, ikke bare for nordmennene, men også blant tilreisende som gleda seg over å se gode ferdigheter. Under hopprennet i Holmenkollbakken skal det ha vært omkring 120 000 tilskuere. Det internasjonale publikummet og IOC var imponert over gjennomføringa.

Norge kom på førsteplass i medaljestatistikken, med 7 gull, 4 sølv og 6 bronse. USA kom på andre plass med henholdsvis 4, 6 og 1 medalje, og Finland på tredje med 3, 4 og 2. Totalt var tredve land med. Den kalde krigen hadde begynt, og Sovjetunionen var ikke med, men flere østeuropeiske land deltok.

De norske medaljevinnerne

Medalje Navn Idrettsgren Øvelse Bilde
Gull Hjalmar Andersen Skøyter 1500 m Hjalmar Andersen ca 1950.jpg
Gull Hjalmar Andersen Skøyter 5000 m Hjalmar Andersen ca 1950.jpg
Gull Hjalmar Andersen Skøyter 10000 m Hjalmar Andersen ca 1950.jpg
Gull Arnfinn Bergmann Hopp Normalbakke
Gull Hallgeir Brenden Langrenn 18 km
Gull Stein Eriksen Alpint Storslalåm
Gull Simon Slåttvik Kombinert Simon Slåttvik foto 1953.jpg
Sølv Stein Eriksen Alpint Slalåm
Sølv Torbjørn Falkanger Hopp Normalbakke
Sølv Magnar Estenstad

Mikal Kirkholt
Martin Stokken
Hallgeir Brenden

Langrenn 4 x 10 km stafett
Bronse Guttorm Berge Alpint Slalåm
Bronse Magnar Estenstad Langrenn 50 km
Bronse Sverre Haugli Skøyter 5000 m
Bronse Arne Johansen Skøyter 500 m
Bronse Sverre Stenersen Kombinert
Bronse Roald Aas Skøyter 1500 m Roald Aas foto 1952.jpg

Ingen av de kvinnelige norske utøverne tok medalje i 1952. Den beste plasseringa ble 6. plass; dette klarte Borghild Niskin i slalåm og Rakel Wahl i langrenn 10 km.

Litteratur og kilder