 Familien Iversen på Ekeberg før krigen: Kaare, Eva og Ellen i 1939 da Ellen var rundt 1 år Foto: Eget album (1908-1983) var lastebileier og kjørte for Oslo vegvesen mesteparten av sitt yrkesliv. Familien Iversen bodde før krigen på Ekeberg, men da boligen deres ble konfiskert av tyskerne måtte de flytte og havnet på Ulvøya hvor de fikk leie en leilighet i Fjordveien. Da krigen brøt ut dro Kaare sammen med broren Thorleif og to kamerater avsted og kjører med hovedstyrken til Spydeberg, deltar i transporten ved kampene i Askim og Mysen, kjører videre til Ørje og ender til slutt i en leir i Hällefors i Sverige. Dagboka slutter 28. april, for neste dag skal han begynne å jobbe med asfaltarbeid utenfor leiren. Kona Eva Iversen og datteren Ellen ble samtidig evakuert til Austmarka og ekteparet ventet spent på nyheter fra hverandre. Torsdag 11-4-40
Vi drog fra Nordstrand vi fire Thorleif, Kristian, Halvor og jeg, for å forsøke å komme sammen med de norske styrker ved Elverum. Som befordring brukte vi C10309. Kommen til Spydeberg fikk vi høre at 1 Divisjon samles ved Askim. Vi meldte oss og blev straks inrullert og fikk vort militærutstyr og ---- samt 60 skudd. Vi kom i --- og Thorleif fikk en vogn som var mobilisert.
Les mer …
 Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15. september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
Nord-Norges Brenselråd ble opprettet 26. juni 1940 av Administrasjonsrådet og var nært knyttet til det statlig eide forretningsforetaket Norsk Brenselimport A/S (NBI), som var stiftet 27. mai 1940. Formålet med Brenselrådet var å koordinere fordeling av kull og koks i Nord-Norge i de vanskelige okkupasjonsårene. Kull og koks var av vital betydning til oppvarming for husholdningene og bedrifter og som energikilde til industrien og dampskipsflåten, som ennå var stor. Under 1. verdenskrig var det gjort tilsvarende tiltak for å sikre forsyningen av brensel. Les mer …
Hanna Kristine Kvanmo (født 14. juni 1926 i Harstad, død 23. juni 2005 i Arendal) var politiker for SV ( Sosialistisk Valgforbund/ Sosialistisk Venstreparti). Hun representerte Nordland på Stortinget i perioden 1973-1989, fra 1977 var hun også parlamentarisk leder. Kvanmo var dessuten delegat til FNs generalforsamling i 1975 og 1981, og medlem av Den norske Nobelkomité i perioden 1991-2002. Hun var populær også utenfor eget parti, og ifølge en leseravstemning i Dagbladet i 1985 var hun den norske kvinnen flest beundret. Hanna Kvanmo var datter av fisker og frelsessoldat Kornelius Seberg Meyer Hansen fra Seljestad og hermetikkfabrikkarbeider Johanna Katinka Klausen fra Garbogen ved Gryllefjord i Torsken kommune. Foreldrene ble gift i 1925, og bodde de første årene sammen med hans familie i det såkalte «Tusenhjemmet» på Seljestad. Fattigdom og trangboddhet ble for krevende for familien og førte til at Hanna og hennes mor flyttet for seg selv. De bodde på flere steder, deriblant i « Trevarefabrikken» i Harstadhamn, på ett rom hos familien Prestvann i et tilbygg til Kaffistova-gården i Rikard Kaarbøs gate 6. Tilbygget sto på pæler i sjøen. De bodde en kort tid på Samarabben før de flyttet til Skolegata 5 (tidligere hotell Scandia). I 1936 flyttet Hanna og moren til kjelleren på Sangerhallen i Strandgaten 36, et hus som brant ned i 1943. Som voksen ble Hanna i 1948 enslig mor til en datter, og bodde da sammen med sin mor på en kvistleilighet i «Tonehuset» i Asbjørn Selsbanes gate før hun reiste til slektninger i Narvik og fullførte realskolen der. I 1952 giftet hun seg med Bjarne Kvanmo, og med ham fikk hun to sønner. Les mer …
 Foto: Ukjent / Riksarkivet Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon var en særorganisasjon for kvinner tilknyttet Nasjonal Samling. Den hadde sitt hovedkontor i 5. og 6. etasje i daværende Roald Amundsens gate 1 (dagens Olav Vs gate) i Oslo. Organisasjonen hadde sin tidligste begynnelse i 1933, da to lokale kvinnelag av Nasjonal Samling (NS) ble dannet i Oslo. Utover året kom kvinnelag i gang andre steder i landet, og 14. mai 1934 ble Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) formelt stiftet som landsomfattende organisasjon. Vidkun Quislings ektefelle Maria skal ha vært involvert i oppstarten og ble utnevnt til æresmedlem i 1934.
I 1936 hadde NSK 30 lokale lag, men etter stortingsvalget dette året, da partiet led et sviende valgnederlag, var det nesten ingen aktivitet i organisasjonen, på linje med de øvrige tilknyttet Nasjonal Samling. Les mer …
 Grannessletta sett mot sør frå Ullandhaug i februar 2011. Politistasjonen låg nokså midt på sletta. Sola politistasjon blei etablert sommaren 1940 etter oppmoding frå lokale politikarar, mellom anna ordføraren i Sola kommune, slik at dei kunne ha tilsyn med evakuert eigedom i Sola. Ganske snart blei funksjonen utvida til å regulera tilhøva mellom okkupant og okkupert både i Sola og i tilgrensande bygder. Her var det solafolk søkte om løyve om dei skulle dra lenger enn tri mil. Men kanskje viktigast; var nokon misnøgd med okkupantane, kunne dei klaga her. Andre viktige roller som låg på Sola politistasjon, var å fungera som luftvernstasjon og naudhjelpstasjon for dei sivile kring flyplassen. Difor tok politistasjonen også initiativ til å bygga splintsikre rom på dei mest utsette gardane.
Fram til 1. mars 1942 var politifullmektig Sirevåg sjef. Sidan tok politiløytnant Arne Bang Andersen over. Personalet elles var opphavleg fire politikonstablar og ei kontordame, men blei i løpet av 1942 redusert til ein konstabel og ei kontordame attåt sjefen sjølv. Stasjonen disponerte to bilar, men bensinrasjoneringa tvinga konstablane på sykkel når det var praktisk mogeleg. Månadsforbruket av bensin svara til hundre liter!
Marselius Ølberg hadde også vanskar med tyske grannar. Det var piggtrådsperringane som var problemet. Nå ville Marselius ha løve til å setja eit gjerde langs sperringa for at ikkje buskapen hans skulle koma borti og riva seg opp. Dessutan låg det også ein heil del piggtråd over beitemarka hans. Det var fare for at buskapen skulle riva seg opp i dei og alt dette avskar buskapen frå dette beitet. Marselius tok difor kontakt med Sola politistasjon og 21. mai 1943 heldt han og Arne Bang Andersen synfaring. Dinest oppsøkte Andersen sjefen for den tyske stillinga. Det heile enda med ein avtale som gav Marselius medhald på alle punkt. Tyskarane skulle fjerna piggtrådane frå markene medan Merselius fakk løyve til å setja opp eit gjerde som kunne skjerma mot piggtrådsperringa. Les mer … | 
