Ungdomslaget Marcus Thrane

Marcus Thrane, agitatoren som grunnla bevegelsen som fikk hans eget navn. Dette var en mann etter sosialist-ungdommen i Sparbu sitt hjerte

Foto: Nasjonalbiblioteket

Ungdomslaget Marcus Thrane ble arbeiderungdomslaget i Sparbu sin endelige betegnelse, etter at laget i flere år kom til å stå i strid med seg sjøl. Striden sto både om ideologisk ståsted såvel som de mer reint praktiske forhold i bygda og nasjonen forøvrig. Vi skal se at Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag ble til Sparbu Kommunistiske Ungdomslag før det ble til Sparbu Venstrekommunistiske Ungdomsfylking, innen man valgte den mer «nøytrale» betegnelsen ved å benytte seg av navnet til Marcus Thrane. Arbeiderungdommen i Sparbu forsøkte å organisere seg for å stå rustet til den store kampen de ideologiske førerne så og sa måtte komme. Som vi aner i denne introen, valgte de å følge Det Norske Arbeiderparti, også etter de store skisma bevegelsen framsto i, både i 1921, 1923 og 1927.

Reform eller revolusjon

I 1917–1918 sto spørsmålet om hvorvidt arbeiderklassen skulle følge den klassiske sosialdemokratisk reformistiske retning, eller ta opp rådstanken og danne arbeiderråd. Situasjonen var uhyre spent. Lenin og hans bolsjevikiske parti hadde organisert forløpet til den russiske revolusjon ved hjelp av soldat- og arbeiderrådene. Det trengs muligens en liten forklaring her: Råd er en meget gammel måte å organisere samfunnsmessig utvikling på. Den kan spores helt tilbake til bystatene vi kjenner fra Middelhavet, særlig fra det som i dag er Hellas. I Russland het rådene SOVJET. USSR var forkortelse for Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker. En sovjetrepublikk var altså en rådsrepublikk. At selve rådstanken seinere ble korrumpert av Stalin, er for så vidt en helt annen sak. Vi går videre, kanskje får vi også vite om ungdomslaget klarer å skaffe den kaffekjelen man var så oppsatt på å få tak i.

DNA i Sparbu – et semi-revolusjonært masseparti

Fra Inntrøndelag arbeiderpartis årsmøte i 1937

Foto: Ukjent

I protokollen fra årsmøtet i herredspartiet den 10. mars 1918 får vi vite at partiet hadde mange medlemmer; Sparbu Arbeiderparti hadde 50 medlemmer og Sparbu nordre 13. I Henning-laget var det 15 og i Henning søndre 12, mens det i Sparbu sos dem ungdomslag var hele 52 medlemmer. Men de hadde et problem: «arbeidet i lagene har været gjennomgaaende stille».

Innmeldingen i Indtrøndelag Arbeiderparti og en del andre organisatoriske saker gjorde det nødvendig med ekstraordinær generalforsamling i herredspartiet. I møtet på «Lilleleira» 26. mai 1918 ble lovene brakt i samsvar med den nye situasjon. Nå ble styret supplert med A. Buan og E. Krogshus. Så ble saken om rådene på ny tatt opp: Formannen refererte uttaleleser som var kommet inn fra partiets forskjellige foreninger, samtidig som han og la fram en innstilling til vedtak som gikk imot dannelse av arbeiderråd. Anton Buan opplyste da at han var for dannelse av råd, men Sparbu øvre arb. parti hadde dessverre ikke behandlet saken. O.K. Nordgaard var meget skarp i sin stillingtaken mot rådene, mens Schiefloe så med mer velvilje på saken, og ville i alle fall gå inn for «soldaterforening». Enok Krogshus var den som sammenfattet og oppsummerte saken blant annet med opplysninger om soldatforeningenes mål og midler. Men; uten at disse sammenfatningene ble protokollert.

Det ble Albert Moen sitt forslag som vant. Han formulerte et forslag der sympatien for rådstanken kom fram uten at dette gikk ut over lokalpartiets anseelse. Forholdet til det man kalte soldaterforening var imidlertid udelt positivt. Det ble bevilget 25 kroner til en femmannskomité hvis mål var å få stiftet «en soldaterforening i Sparbu». Som komitémedlemmer ble valgt Peter Hansen, A. Solberg, Otto Tuff, A.J. Susæg og J. Hyla. De motsetningene som her åpenbart var innen laget blir vi dessverre ikke gjort kjent med, ut over Anton Buan. Dette kan skyldes, og er som regel tilfelle; at når sekretæren er på flertallets side i en sak, blir protokollen gjerne slik, da med unntak av de ganger mindretallet har en eller flere ressurssterke som legger fram krav om å føre protokollen etter mer «nøytrale prinsipper» eller at man går til det skritt å forlange protokolltilførsel.

Nå må det enda en liten forklaring til: En av hovedtankene bak den sosialistiske rådstanken var at de skulle bestå og styres av fagforeninger, ungdomslag, bondelag og andre interesseorganisasjoner i samkvem med, eller i konkurranse med det stedlige partilag om det var for reformistisk. Som vi skal se seinere så fantes ingen fagforeninger i Sparbu enda.

Hva skjedde utafor Sparbu?

Mens den organisatorisk-politiske konflikten pågikk ute i distriktene hadde både årsmøtet i Indtrøndelag Arbeiderparti, Landskonferansen for Arbeiderråd i Norge og Landsmøtet i Det Norske Arbeiderparti blitt avholdt. På årsmøtet i Inntrøndelag var det stor tilslutning til arbeiderrådsbevegelsen. (Nordvik 1974:92) Det var kan hende en av årsakene til at vedtaket i Sparbu Arbeiderparti ikke ble mer negativt enn tilfellet var. På arbeiderraadenes landskonferance i tiden 24. – 27. mars 1918 møtte 170 delegater fra det ganske land. De representerte om lag 70.000 medlemmer. Her ble følgende sentralkomité valgt: Sigurd Simensen, formann, Oscar L. Ottersen, kasserer, S. Svensen, viseform., Nils Hopstad, sekretær og fru Johnsen visesekretær. Utenbys medlemmer av landskomiteen ble Elias Volan, Trondheim, Næs, Sulitjelma, Naftali Nilsen, Harstad, Husmo, Drammen, Oscar Torp, Sarpsborg, Sverre Krogh, Bergen, Strømsfjord, Stavanger og Martin Vienger, Elverum. (Langfeldt 1966:35) På DNAs 23. landsmøte fra 29. mars til 1. april 1918 deltok i alt 298 delegater. Aksjonen mot dyrtid og arbeider- og soldatrådbevegelsen førte landsstyrets flertall til å fremsette forslag om ikke å bruke generalstreik eller revolusjonær masseaksjon for å fremme dyrtidskravene. Like uforsonlige var de i spørsmålet om å bruke samme midler som ledd i en militær streik for å avskaffe militærvesenet. Man oppfordret arbeidere og småkårsfolk om å verge om sine økonomiske interesser ved å fylke seg om faglige og politiske organisasjoner for å erobre folkeflertallet for den sosialdemokratiske politikk ved høstens valg. Forslaget var utarbeidet av en komité bestående av partiets fremste tillitsmenn («De gamle»).

Landsstyrets mindretall bestående av Olav Scheflo, Eivind Reiersen, Berg, Martin Tranmæl, Kyrre Grepp og John Aalberg fremsatte da et forslag i tråd med hvordan de oppfattet situasjonen, og påpekte at sosialdemokratiet som et revolusjonært klassekampparti ikke kunne anerkjenne overklassens rett til økonomisk utbytting og undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne uretten støttet seg på et flertall i folkerepresentasjonen. Man måtte derfor forbeholde seg retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens frigjøring. Partiet var selvsagt redskapet som skulle samle arbeiderklassen for å erobre politisk makt, men partiet måtte ikke forholde seg likegyldig til den kamp som førtes av andre organisasjoner innen arbeiderbevegelsen. Derfor var det nødvendig å støtte dyrtidsaksjonen som arbeidsfolk reiste gjennom sine organisasjoner, om dette var fagforeninger eller arbeiderrådsorganer. Avslutningen av forslaget var ellers likt det som flertallet hadde fremmet, om å samle hele bevegelsen for å slå ned den borgerlige reaksjon og erobre den politiske makt. Mindretallets forslag ble vedtatt med 159 mot 126 stemmer. Dette ble «uspiselig» for «de gamle». Når det dertil ble vedtatt, etter forslag av Olav Scheflo, at «landsmøtet (vil) uttale at militærstreiken er fullt overensstemmende med de sosialistiske prinsipper. Arbeiderklassen kan derfor ikke fraskrive sig retten til å benytte dette middel i kampen for sin frigjørelse.», var det kan hende ikke så merkelig at det gamle flertall nektet å gå inn i partiledelsen. Kyrre Grepp ble formann, Emil Stang viseformann og Martin Tranmæl ble sekretær. Sentralstyret ble å bestå av Sigurd Simensen, Anna Johnsen, Johs. Ødegård og Ingvald Rastad. (Arbeidernes leksikon sp 310-313) Før vi ser hvilke implikasjoner dette medførte på Innherred generelt og Sparbu spesielt, må vi og få med oss DNA sitt neste landsmøte.

3. Internasjonale – Komintern.

Arbeiderpartiets 2. ekstraordinære landsmøte ble avholdt i Kristiania fra 7. til 10. juni 1919. Her ble fattet et vedtak som har stor relevans til vår problemstilling: «1. D.N.A. betrakter sig som uttrådt av den 2. internasjonale. 2. Partiet indmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i den kommunistiske internasjonale» I premissene het det: «D.N.A. forbeholder sig innenfor rammen av de bærende prinsipper for den nye internasjonale full bevegelsesfrihet. Således vil man med henblikk på en rådsforfatning her i landet straks slå fast som en selvfølgelighet, at de arbeidende bønder og fiskere skal ha den samme organisasjonsrett og innflytelse som de øvrige arbeidere, i det hele tatt at medlemmer av rådene, hvilken yrkesgruppe de enn tilhører, stilles helt likt. Partiet forbeholder sig enn videre å ta stilling til militærspørsmålet ut fra det syn de tidligere landsmøter har hevdet og under hensyntagen til de særegne forhold i et lite land, som har stått utenfor krigen.» (Arbeidernes leksikon sp 313-314) Begrepet «Den kommunistiske internasjonale» har flere tolkninger: «Komintern» er vel den mest brukte, men også «3. internasjonale» er ofte brukt.

Hverdagspolitikken på Sparbu. – Degenerasjon?

På styremøte i ungdomslaget søndag 14. april 1918 besluttet man å holde medlemsmøte den 27/4-18 og 8/5-18. I møtet den 27. april skulle man diskutere jordspørsmålet med J. Aalberg som innleder. Møtet den 8. mai skulle være et åpent møte med O.K. Nordgaard som taler og der «Mr. Rolf» skulle fremføre viser, før P. Hanssen holdt ny tale. Etter pausen skulle lagsavisa leses, og før svingomen var det planlagt ny tale av Nordgaard. MEN - møtet den 27/4 –18 ble en stor skuffelse: Foredragsholderen uteble og bare 7 medlemmer møtte! Hvorvidt møtet den 8. mai ble avholdt framgår ikke av protokollen, men den 9. mai er protokollert at man hadde mottatt skriv fra UL Framtid om å delta i oppryddingen på Mære kirkegård. Dette sluttet man opp om og valgte P. Hanssen, E. Stigum og Ludv. Ystgaard til å lede arbeidet. På det sosialkulturelle plan ville man forsøke å få redaktør Hilt til et foredrag i sammenheng med en fest. For sikkerhets skyld valgte man festkomite med en gang: P. Hanssen, A. Solberg, Ludv. Jenssen, fruene Bye og Schive samt Mira Bulling.

Nå synes det vanskelig å holde møter så titt og hardtslående som de man hadde i starten. Et eksempel på dette er medlemsmøtet lørdag 11/7-18: Da uteble formannen og O.K. Nordgaard ble valgt til møteleder. Dagsorden ble fort avgjort og Nordgaard kom så til med sitt foredrag for dagen som tok opp en sammenslutning av Sparbu Arbeiderparti og Sparbu Soc. Dem Ulag. Her fremhevet han at flere ting kunne vært gjort bedre i et enhetlig lag, men han fikk motbør av Røtte og Buan som framholdt ungdommens tidvise behov for å være aleine. Avstemmingen viste at 12 var for sammenslutning mens 4 var mot. En annen noe selsom sak som står å lese i dette referatet er at det i pausen ble servert øl! Eller som sekretær Johan Lorvik protokollerte: «Pause hvorunder vi nydede et glas øl».

Det ble ikke noen sammenslåing av partilag og ungdomslag til et «enhetlig lag». Styremøte ble avholdt først to måneder seinere, den 15/9 uten at saken var oppe. Der besluttet man imidlertid å arrangere medlemsmøte den 28/9, hvor man la opp til å diskutere resultatene fra et studiemøte på Levanger som skulle holdes 21/9. Dessuten planla man at Spellaget Kvik skulle oppføre «Den gale Onkel» på medlemsmøtet. A. Solberg og O. K. Nordgaard skulle reise på møtet i Levanger med Arne Buaas og Fru Bye som suppleanter.

Møtet den 28. september får et noe lakonisk uttrykk i det verken noe skriv eller andre signal var kommet fra Levanger. Men; «Det ble lagt i styrets hender å samle inn penger til kjelen! Til slutt var det svingom». Det virker noe merkelig, men her sies det altså indirekte at verken Solberg eller Nordgaard hadde rapportert fra studiekonferansen i Levanger.

Tre uker seinere, forsøkte man på ny. Det var generalforsamling i laget, uten at det står protokollert (en uhyrlighet det, blant organisasjonsfolk). Der forelå et skriv fra vittighetsbladet Hvepsen med anmodning om å bestille julelitteratur, noe man avsto fra idet det var så lenge til jul. Så valgte man P. Hanssen til å delta i studiesirkelen på Levanger. Regnskapet viste en kassabeholdning på Kr. 207,19. Under valgene ble formann Harris Gjermstad, sammen med sekretær og kasserer gjenvalgt og O.K. Nordgaard, E. Bye og Mira Bulling kom til. Kommisjonær (for Klassekampen) ble Hjalmar Bulling.

Konflikt?

Fra medlemsmøtet 15. desember 1918 er det er en lang utredning der formannen takker for tilliten han er vist og det gode samarbeide. Da han kom med en ny oppfordring om at ærlige sosialister ikke måtte stå i frilynte ungdomslag oppfattet Hanssen at dette var spit mot ham, og han forklarte hvorfor han valgte å forholde seg slik. Dessverre siteres ikke Hansen på hva han forklarte, som i ettertid synes oss å ha vært interessant å få vite. Det skulle ha vært valg på formann, men det var ikke innkalt til generalforsamling, så medlemmene fant at dette måtte utsettes til første halvårsmøte. Inntil da kunne nestformannen lede møtene.

Selv om protokollene ikke rett ut sier noe om det, kan vi ane at det er konflikt i lufta. Vi har før vært inne på det faktum at laget ikke «går i takt» med ungdomsforbundets sentrale politikk. Det virker som om at de som er i ledelsen – eller rettere – de som har tatt ledelsen i laget forsøker å navigere etter de prinsipper som seinere skal utkrystallisere seg som Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti. Det som er blitt kalt de rene og ekte sosialdemokrater, men også «Høiresocialister». Nå foregriper vi imidlertid begivenhetenes gang. For denne gruppa, eller partiet, kom offisielt først på banen ved at de brøt ut av DNA i 1921. Vi baler fortsatt med historien omkring 1918. Imidlertid bygges antagelsene på det faktum at flere av medlemmene som var med på det første møtet i januar 1916 nå er blitt borte fra protokollen, folk som etter måten var aktive både i 1916, 1917 og ut på våren i 1918. Noen nye navn er kommet til, men det virker å være en gruppering av de eldste som nå har kontrollen. At de hadde problem med å få folk til å møte på medlemsmøtene er et etter måten godt/dårlig tegn på at noe var galt med miljøet i laget. I denne sammenheng er det lett å dra den konklusjon at konflikten kan ha gått på ideologiske uoverensstemmelser.

Sparbu herreds Arbeiderparti radikalisert?

I herredspartiet hadde det foregått ting som peker i motsatt retning av hva vi har tolket oss fram til i ungdomslaget. 7. juli 1918 var Elias Volan på gamle tomter. Denne fagforeningskjempen som ble født på en husmannsplass under Volan på Inderøy hadde vært med på mye siden han kom til Trondheim. Han ble formann i styret for Fagopposisjonen i 1916, da Martin Tranmæl var suppleant. Han ble også leder av Trondhjems Faglige Samorganisasjon hvor han ellers hadde med seg Sverre Støstad fra Øvre Kvam, og i 1918 ble han leder for Trondhjems arbeiderraad. På Sparbu «holdtes foredrag av Elias Volan og spellaget Kvik opførte "Politisk voldtægt" og efterpaa musik og dans». forteller protokollen.

Dette var nok et agitasjonsinnlegg før stiftelse av fagforening i Sparbu. Det er belegg for dette ut fra et referat i herredspartiets protokoll 7. juli der de sier å ha besluttet å finansiere kunngjøringen av møte om stifting av fagforening i Sparbu fra partikassa, dog ikke ut over kr 10,-. På samme møte besluttet man og at herredspartiets arbeiderstevne i det nye forsamlingshuset ved Mære stoppested ville man i tida omkring 11 august søke å få Stenkjær Arbeiderpartis sangkor og Sparbu Arbeiderpartis hornmusikk til å assistere. Som foredragsholdere skulle man tilskrive Stortingsmennene Hornsrud, Skaardal og Nygaardsvold.

Vi ser på ny en motsigelse her: Til å begynne med kan det se ut som om herredspartiet er radikalisert ved at det engasjerte syndikalisten Volan til å stå for fagforeningssaken, men til arbeiderstevnet ber man om å få relativt sikre ”sosialdemokrater”. Og – en ny kontradiksjon framtrer i neste protokollutskrift som er fra 8. september. Herredspartiet hadde hatt styremøte på ungdomshuset «ved Sparbu stasjon» hvor man var enige om å få til to «arbeiderstevner» til; ett ved Mære stasjon og det andre i forsamlingshuset i Henning. Da skulle man søke å engasjere hornmusikklaget og Spellaget Kvik, samt få redaktør Hilt, lærer Nordgaard, Chr. Nævermo, P.M. Schiefloe og J. Aalberg som foredragsholdere. Kontradiksjon – fordi: her er begge – eller rettere – flere retninger innen arbeiderbevegelsen representert: Hilt og Nævermo fulgte kommunistpartiet fra 1923. Aalberg sto og til venstre, men nøyde seg med å følge Tranmæl i 1923. Nordgaard og Schiefloe forble imidlertid Høiresocialister. Det er grunn til å legge merke til en ting til her: Formannen i Ungdomslaget, Harris Gjermstad møtte flittig opp i herredspartiets styremøter, mens han vegret seg for å delta i ungdomslagets møter. Dette kan selvsagt også indikere at det ikke bare har vært konflikter på det ideologiske plan, men at det vel så mye har dreid seg om personkonflikt. Grupperinga som hadde kontroll i ungdomslaget ble kan hende stagget i herredspartisammenheng, noe som gjorde at det ble mer politisk levelig der?

Valgkampsuksess med jubileum

Herredspartiets protokoll forteller seinere om vellykkete arbeiderstevner foran kommunevalget i 1918. Forsamlingshusene i Sparbu, Henning og Mære ble benyttet, og Sparbu Arbeiderpartis hornmusikk, så vel som Stenkjær Arbeiderpartis sangkor hadde deltatt. Ellers var det underholdning av Spellaget Kvik. Foredragsholdere hadde vært stortingsmann Skaardal, Chr. Nævermo og maler J. Aalberg. 8. desember 1918 holdt Sparbu herreds Arbeiderparti møte i «forsamlingshuset ved Sparbu st». På dette møtet tok man blant annet opp spørsmål om å arrangere fest på nyåret. Moen foreslo at om det ikke ble til at det ekstraordinære årsmøtet i Inntrøndelag Arbeiderparti ble avholdt i Sparbu, og om helserådet opphevet festforbudet så ville herredspartiet arrangere fest med foredrag, musikk og dans. Til festkomité valgte man A. Buan, S. Røtte, M. Roll, Oline Roll og Anna Bulling. I neste sak drøfta man hvem som kunne være aktuelle i de forskjellige «korporationer» etter høstens valg. Man var opptatt med å få sving på lokalpolitikken, samtidig som man hadde oppmerksomheten rettet utover. Dette understrekes ytterligere i formannens lille beretning til medlemsmøtet 2. mars 1919. Her opplyses «at den post paa partiets program som der i kommunen er arbeidet for i 15 aar nu er indført, nemlig frit skolemateriell». I 2004 hadde det altså vært anledning til å feire et aldri så lite jubileum: Da var det 85 år siden det i Sparbu herred ble innført gratis skolemateriell til alle elever i grunnskolen. Sparbu Arbeiderparti hadde da arbeidet med dette siden 1904, hvilket altså hadde gitt anledning til at man i 2004 også kunne feiret 100-årsjubileum for denne saken! Likevel skal vi seinere se at man også på dette punkt hadde divergerende oppfatninger.

Flere utelatelser – og kontroverser

På møtet 2/3 1919 ble Anton Nordgaard valgt til dirigent. Diskusjonen har gått friskt og møtet ser seg nødt til å rette kritikk mot de som den 26. mai 1918 ble valgt til å få sving på soldatforeninga. Komiteen må straks settes i virksomhet! Den 1. Mai-komiteen som så ble valgt får dessverre heller ikke sving på saken, for i generalforsamling den 17. april blir de kritisert for ikke å ha kommet i gang med arbeidet. Det kan jo ha vært at Sakarias Røtte som fikk ansvaret for å sammenkalle til konstituerende møte hadde sviktet, men han hadde jo med seg mange flere: Hjalmar Bulling, baker Gran, Almira Bulling, fru Schive og fru Bergsli i tillegg til at disse var varamenn: Fru Nordgaard, L. Jenssen og A. Solberg. Ei gladmelding kom likevel fram på møtet den 2. mars: Harris Gjermstad opplyste at han hadde tynet deltagere til stiftelse av sangkor innen partiet!

På årsmøtet 17. april 1919 tok man tak i en noe betent sak som hadde fått denne tittel i dagsordenen: «Er vor intense deltagelse i kommunearbeidet av absolut vigtighet?». Albert Moen var av den oppfatning at man ikke måtte gå til kommunevalg uten at herredspartiet hadde et program, og han fikk da også gjennomslag for at saken burde utsettes til seinere. Taktikeren klarte dermed å stoppe en diskusjon som kunne ha skapt grunnlag for en ny måte å arbeide på i kommunepolitikken. Som sedvanlig er protokollen noe tynn, slik at vi heller ikke her får med viktige detaljer på hvem som mente hva. Ellers mente Harris Gjermstad at formannen var verdt et gratiale på 30 kroner, men det ble visst ikke stemt over forslaget. Samme manns forslag om å legge musikklaget og spellaget inn under partiet ble også utsatt til et seinere møte. Men det er ikke funnet spor av verken denne eller kommunevalgsprogramsaken i seinere protokoller.

Personkonflikt

Studerer man de siste protokollutskriftene kan man finne tegn på at motsetningene kanskje ikke var der. Det som imidlertid får meg til fortsatt å fastholde min antagelse ligger nettopp i saken om den «intense deltagelse i kommunearbeidet». Dette var et stridspunkt man lenge var uenige om, langt opp i organisasjonen; skulle man drive etter parlamentariske prinsipper eller skulle «gatas parlament» råde. Dertil kommer et annet aspekt inn: På det berammete møtet i ungdomslaget den 19. januar 1919 på Aasheim måtte sekretæren trå til og få i gang møtet, fordi verken formann eller viseformann møtte. Da tillot sekretær O.K. Nordgaard seg å kritisere de ikke frammøtte. Sannsynligvis hadde både han og møtet for øvrig glømt at han sjøl hadde uteblitt fra tidligere møter. Verre var det at det ikke var saker å behandle ut over valg på formann og nestformann. Det viser seg her at de som var valgt på årsmøtet nå nektet å fungere, og derfor ville flertallet på møtet at hele styret måtte settes på valg. Årsaken til dette er noe diffus, men man kan tenke seg at å erstatte de to vrangvillige kunne bli vanskelig i forhold til resten av styret. Lettere blir det ikke å få tråden i når vi også får vite at det var kommet inn et anonymt framsatt forslag på nytt styre.

Imidlertid resulterer det hele i at O.K. Nordgaard ble formann og Hj. Bulling nestformann med Kr. Schive som kasserer. Sekretær og kommisjonær ble begge gjenvalgt mens Ingv. Solberg og Hilm. Holmsve ble valgt til revisorer. I sitt første møte som formann, den 8 februar i 1919, holdt O.K. Nordgaard en liten tale der har ga uttrykk for at det nok kan ha vært flere enn ham som passet bedre som leder i laget. Men vi får og et innblikk i de intriger som foregikk ved at det ble referert et brev fra H. Gjermstad hvor han fraskriver seg å være den anonyme forslagsstiller, samtidig som han anmoder den angjeldende forslagsstiller om å melde seg, før han kan komme på lagets møter igjen. Som svar på brevet besluttet man å oversende Gjermstad følgende: «Hrr. H. Gjermstad. Da vi paa møtet den 8/2-19 behandlet din skrivelse angaaende det anonyme forslagsskriv blev (som blev) oplæst paa sistleden generalforsamling skal meddeles at vedkommende forslagstiller forblir fremdeles anonym da det ikke er mulig at faa navn paa vedkommende. Dog ansser laget ikke dig som omtalte forslagstiller, og haaper at du fremdeles maa blli staaende i vort lag som den stabbst kamerat. Laget vil med samme erkjende sin dypfølte takk for det iherdige arbeid i den tid du stod som formand og trofaste kamerat i laget enten du nu akter at forlate oss eller du blir staaende som vor trofaste ven. Med Soc. Hilsen Sparbu Soc.dem.ungdomslag»

Den intrikate «anonymus» får vi ikke fatt i. Han blir likevel en bekreftelse på at alt ikke var som det burde være i laget. Ledelsen gjorde et halvhjertet forsøk på å berge stumpene, men det må ha vært sterke krefter i sving her, etter som det var så få medlemmer tilstede. Den 23/2-19 var det styremøte i ungdomslaget hos Schive. Da gikk man til innkjøp av 30 eksemplarer av Proletariatets opgave under den russiske revolution, 10 eks av et hefte om Liebknecht og 10 eks av Fra bolsjevismens Russland. Hva som blir litt rart er at når man skulle ha fellesmøte med partiet så skulle dette kunngjøres i Oslo-avisa Socialdemokraten. Nå ser vi at det er flere ting som ikke er i harmoni: Det bestilles revolusjonære skrifter fra begivenhetene både i Russland og Tyskland. Møtet skulle kunngjøres i partiets avis, ikke i ungdomsforbundets egen publikasjon Klassekampen, og samtidig legger vi merke til at det IKKE er valgt noen kommisjonær for Klassekampen. Noe er på skjeve her uten at vi klarer å sette fingeren på kjernen.

Neste møte i protokollen er datert 12. mars. Da var det fellesmøte med Sparbu socialdemokratiske forening på Mære. Der behandlet man et nytt skriv fra H. Gjermstad. Nå gjaldt det å bli fritatt fra å lede innsamlingsaksjonen for Folkets hus, uten at protokollen sier noe om hva resultatet ble av den saken. Men så sies det at regnskapet i revidert stand ble lagt fram av formann O.K. Nordgaard, og etter som begge laga godkjente det, må det her være snakk om Folkets Hus-regnskapet. Beslutningen går ut på at kassereren i Sparbu soc.dem forening inntil videre skal oppbevare regnskapet hos seg. Deretter kom saken om sammenslutning av de to lag opp, ved at O.K. Nordgaard la fram og argumenterte for at det var feil å ha to foreninger som arbeidet for samme mål. Alt til ingen nytte, for «alle i det gamle arbeiderparti» var mot sammenslutning. Saken ble utsatt til et seinere møte.

Solidaritet

Generalforsamling ble holdt lørdag den 26. april 1919 på Aasheim. På ny kom urenheter opp: Regnskapet var ikke revidert, så Hansen foreslo at de gamle revisorer fikk gjennomgå regnskapet til neste møte. Og, når man skulle sende delegat til amtspartiets halvårsmøte hadde man tydeligvis ingen aktuelle kandidater til stede, så saken ble utsatt til neste møte. Men de ordinære valg ble gjennomført – og når formannen refererte til at kamerat Petter Lænn som var syk ikke hadde penger til det fornødne sanatorieopphold utløste det et forslag fra P. Hansen («baker Hansen») om å bevilge 50 kroner fra lagskassa til formålet samt at det ble laget innsamlingslister som enkeltkamerater kunne gå rundt i bygda med. Slike lister virker å ha vært vanlig kost, men vi får aldri noe resultat fra disse innsamlingene ført til protokolls. Sannsynligvis gikk beløpene inn og ut av kasserens regnskap som bare ble referert til på års- og halvårsmøtene.

Komintern-tid med organisatoriske tumulter

Den 2. august 1919 var det lagsmøte i forsamlingshuset ved Mære stasjon. Dette møtet må kunne sies å ha vært en typisk improvisasjon. Sekretæren måtte igjen åpne møtet fordi formannen ikke møtte. Til viseformann ble da valgt L. Ystgaard som (sannsynligvis) ledet møtet videre. En festkomité ble valgt til å ta seg av en bebudet lagsfest: L. Ystgaard, Anton Wigen, Hj. Bulling, Anna Jensen, Borghild Tønneleira og Aslaug Aune. At fortredelighetene ikke var over kom til uttrykk når møtelederen referer fra et brev fra formannen som nå ba om å bli fritatt og foreslo at A. Wigen overtok vervet. Videre ble det referert et skriv fra Ungdomsforbundets forlag som reklamerte for diverse brosjyremateriell. Så var det tiggerbrev fra ungdomslaga i Moss og Arendal som begge sto i ferd med å skulle investere i sine steders Folkets hus, uten at Sparbyggene kunne yte de noen bistand.

Neste generalforsamling ble holdt på Aasheim Søndag den 9/11-19. Beretning fantes ikke! Men valgene ble gjennomført; Anton Wigen ble for første gang valgt til lagsformann. Sammen med seg fikk han Ludvig Ystgaard, Kristian Schive, Hans Mære, Hjalmar Bulling, Anton Buan og Aasta Bratlie. Wigens første møte som formann ble holdt i forsamlingshuset ved Mære stasjon lørdag 29-11-19. Her møtte ikke nok medlemmer til å få avviklet møtet, så da lagsavisa var lest oppløstes møtet. Mer enn to måneder gikk før nytt møte ble avholdt. Da var det berammet generalforsamling i forsamlingshuset ved Mære st. og kalenderen viste 31-01-1920. Dette møtet vedtok bl a å anskaffe en bokkasse til laget. Til å samle bøker og gå tiggergang blant lagets medlemmer for å samle bidrag til bokkassen valgte man Ingvald Solberg og Anton Wigen. Igjen valgte man to til å tegne medlemmer til ei soldatforening, denne gang forsøkte man med Hans Mære og Arthur Roel, med Hj. Bulling som suppleant. – Skrev sekretær H. Mære. Av dette ser vi altså at det fortsatt ikke var stiftet noe soldaterråd i Sparbu, snart to år etter det første vedtaket ble fattet i saken.

Venstre om?

På medlemsmøte den 28. februar 1920 i forsamlingshuset Aasheim beslutter man enda en gang å «faa i stand ein fane til 1 ste mai». Man valgte ny komité til å utrede saken: Einar Stigum, Anton Wigen, Hans Mære og Fru Schive. Etter pausen leste formannen dikt av Per Sivle før man trakk «Den røde mann», som ble vunnet av Arne Stigum. I sak 5 kom saken om dobbeltmedlemskap opp igjen. Dette var på forhånd drøftet i styremøte, og da var man enige om at de som fortsatt sto i frilynt ungdomslag måtte strykes (ekskluderes). Men; i medlemsmøtet «blev det ein liten debat, men blev besluttet udtsat til Generalforsamlingen».

Neste møte ble og holdt på Aasheim, lørdag den 13de mars 1920 «*1 Møtet aapnes med at Internationalen blev sunget, hvorefter formanden oplæste dagsorden og protokollen oplæstes og godkjentes.

• 2 Referertes ein skrivelse fra Soldatraadenes landsutvalg, det blev ein liten debat men blev besluttet at skrivelsen oversendes Sparbu Arbeiderparti, at dei faar behandle det paa generalforsamlingen.
• 3 Likedan en skrivelse fra ”Det 20de århundrede” tidsskrift om at samle abonnenter, og utbude avisen. Det blev ein liten debat, Men blev besluttet at der velges to abonentsamlere, valt blev Paul Alstad og Anton Wigen, og samtidi ta 10 stykker til løssalg for maaneden.
• 4 Og so blev avisen oplæst, den hadde eit godt innhold som vanlig.
• 5 Eventuelt. Einar Stigum framholt at kortspillet om penger burde været ryddet av vegen. Det blev ein liten debat, men blev einig om at agitere so godt ein kunde og samti sende ein henstilling til husstyret og Avisen. Buaas fremholt at det burde faaes i stand er skirend inden laget, Stigum mente at det var damenes pligt at ordne med sagen grundet av at det var skudaar. Det blev besluttet at overlate det til damene. Til komite blev valt Fru Schive, Fru Bratli, Berte Gundersen. E. Stigum. So blev den ”Røde Mann” tregt. Vinderen var Johan Lidbom. Til slut blev det kaffe og leik. Møtet slut Hans Mære sekretær, Anton Wigen».

Det kan nå med et visst monn sies at den opprinnelige glød var vendt tilbake i laget. Tidligere protokoller har kun opplyst at man startet møtet med en sang, over så vi at de startet med «Internasjonalen». Hvilken veg vil de velge videre? Vil de nå lykkes? Tidsskriftet Det 20de århundrede var et alminnelig skrift for partifolk, redigert av folk fra hhv sentrum og venstresida i partiet. Den moralisme som kom til uttrykk i saken som Einar Stigum reiste om kortspill, er for så vidt et kjent fenomen innen arbeiderbevegelsen. At det skulle være damenes plikt å organisere skirennet på grunn av at det var skuddår, var vel heller ikke spesielt politisk begrunnet.

Neste punkt i protokollen er Ungdomslagets beretning fra 9. nov. 1919 til 24. april 1920. Der sies det at det var avholdt ”X” antall lagsmøter i halvåret som var gått og at det var innmeldt en del nye medlemmer. Det hadde og vært holdt kurvfest. Arbeidet med bokkassen gikk smått, og det gjorde det og med å få til en lagsfane. Det var i alle fall heilt urealistisk å skulle få den ferdig til årets 1. mai. På generelt grunnlag ytres det at arbeidet går bra, men at det forhåpentligvis kan bli enda bedre til neste generalforsamling. Signert Anton Wigen.

Det er faktisk bare i to tilfelle at en treffer på en beretning i ungdomslaget sin protokoll: Den som omhandlet lagets stiftelse, og generalforsamlinga den 24/4-20 i Skogly. Denne gang startet møtet med «Socialisternes marsj». Etter at beretning var godkjent og kassereren hadde fått sine saker godkjent gikk man til valg. Det endte med gjenvalg over hele linja, men med ett nytt medlem; Trygve Bremseth, dessuten ble Anton Buan valgt som nestformann.

Så, en ny konflikt, tilsynelatende av distriktsmessig karakter: Skulle man oppløse herredspartiet? Alle 18 som var på møtet voterte for å beholde denne organisasjonsmessige tilknytningen. Av sammenhengen skjønner vi at det var Henning Arbeiderparti som hadde utløst problemstillinga. Hva var det som lå bak? Vi skal kikke herredspartiet litt i korta på denne saken seinere.

Det er da ikke notert noe før den 5. juni, så vi vet ikke om laget fikk sin fane til 1. mai. Men det forelå et skriv fra Ungdomslaget i Inderøy med forslag om å dele Trøndelag distrikt, uten at dette utdypes nærmere, vi får bare vite at saken utsettes til seinere. Nå var det snart midtsommer og Hj. Bulling foreslo å ta en utflukt i St. hans-helga. Organisasjonskomiteen fikk denne sammensetningen: Arne Buaas, Hj. Bulling, Arne Stigum, Aasta Bratli og Hjørdis Skjelvan. Tilslut ble det servert kaffe, og møtet var slutt, avsluttet sekretær Hans Mære.

Møtetørke

I ungdomslaget gjentar den årlige sommersjuke seg. Laget arrangerte ikke møte før 17. sept. 1920, i forsamlingshuset på Mære. «Men da der ikke møtte frem saa mange medlemmer blev der ikke noget møte. Hans Mære».

2. april 1920 var det generalforsamling i Sparbu Arbeiderparti. Av beretningen ser man at herredspartiet nå hadde krympet til 109 betalende medlemmer mot 142 i 1918. Men det var stifta et «mandssonglag inden partiet». Og fortsatt dominerte negative trekk. Her får vi nærmere beskjed om hva som var Henning-kameratenes beveggrunner for å oppløse herredspartiet: Medlemmene i Henning fikk ikke nyttiggjort seg herredspartiets virksomhet. Det ble beskyldt for å være lite tilgjengelig og at det fratok lokallagene ethvert initiativ. Det var K. Solheim som framførte klagemålene, på Henning-byggenes vegne. I den påfølgende diskusjon får vi en relativt klar grensegang på hvor det enkelte medlem sto i forhold til hva som synes å være den egentlige grunnen til ønsket om å bryte ut: Forholdet til Moskva. Den som sterkest støttet Solheims framstøt er den ikke ukjente O.K. Nordgaard, med «tonefølge» fra Bjarne Austheim. Imidlertid lander møtet på et framlegg fra Austheim om å utsette saken – via en uravstemning i alle lokalforeningene – til en ekstraordinær generalforsamling – innen 1. juli 1920.

En sak til er verdt å legge merke til på dette møtet: Likestillingsspørsmålet var begynt å gjøre seg gjeldende innen arbeiderbevegelsen. Den tyske delegerte til Komintern, Clara Zetkin som allerede i 1907 organiserte den første internasjonale kvinnekongress var i ferd med å nå fram med sine ideer, også til Sparbu: I sak 8 het det: ”«1ste mai-festligholdelsen blir at holde i forsamlingshuset Skogly, der velges en komite på 8 mand». Ordet «mand» er så blitt overstrøket og «medlemmer» var satt inn i stedet! Videre følger: «hvorav 3 kvinder. Valgt blev Anton Vigen, Hans Mære, Ingv Solvang, Arne Buaas, Hilda Buan, Kaia Buaas, Borghild Tøndeleira, Oline Rol».

Den tillyste ekstraordinære generalforsamling ble avholdt i Henning forsamlingshus den 13 juni 1920. Her ble Enok Krogshus valgt som møtedirigent og P.M. Schiefloe møtesekretær. Møtets hovedsak var altså spørsmålet om oppløsning av herredspartiet, og blant annet framsatte Schiefloe forslag om å velge en komite med ett medlem fra hver tilsluttede forening til å revidere herredspartiets lover og legge fram sine forslag på neste Generalforsamling. Strategen O. Nordgaard foreslo da at et slikt valg kunne utsettes til neste Generalforsamling. Selvsagt ble Nordgaards forslag vedtatt; med bare fem opposisjonelle.: Deretter var det vanlige årsmøtesaker inklusive valg på styre. Det skal vise seg at utsettelsen til neste Generalforsamling fikk uante konsekvenser. Eller kanskje vi kan si at forslagstilleren visste hva han gjorde?

26 sept. 1920 besluttet ungdomslaget å holde fest på Aasheim 17. oktober til inntekt for distriktskassen, og lørdag den 9. oktober 1920 ble Generalforsamling avholdt heime hos Kr. Schive: Her ble Trygve Bremseth ny formann mens avtroppende formann Anton Wigen ble valgt til nestformann. Kasserer Kr. Schive ble gjenvalgt sammen med sekretær Hans Mære. Nå skulle medlemsmøtene holdes hos de medlemmer som hadde plass, for å unngå og holde møtene på ungdomshusa! «Derefter blev det kaffe og bevertning. Møtet slut Hans Mære».

Sparbu Kommunistiske Ungdomslag

Den ideologisk begrunnede tanke om ikke å holde møter i ungdomshusa ble fort glemt, for allerede 27. november 1920 var det medlemsmøte i forsamlingshuset Skogly på Mære. Det interessante med dette møtet var for det første at møtet ble åpnet med å synge Internasjonalen. Dessuten var det kommet et skriv fra forbundet som oppfordret til å danne «Kommunistiske agitasjonskorps». Ungdomsforbundet hadde nå endra navn til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, slik Kominterns andre kongress hadde foreskrevet: Man kunne ikke holde på betegnelsen sosialdemokratisk nå, man var kommunister.

Ungdomslaget i Sparbu utsatt dette til etter at «Formannskonferansen» hadde behandla spørsmålet. Anton Buan ble så pålagt å sørge for bestilling av 50 julehefter og 50 stk Frihetsdigte av Reinert Torgersen. Under posten eventuelt framholdt Buaas at Spellaget hadde ligget nede ei tid, og at det nå var tid for å starte opp igjen. Interesserte kunne da melde seg til formann eller sekretær. (det dreier seg her om «Spellaget Kvik»)

Vi kan se at konfliktstoffet i laget vedlikeholdes ved at man gikk til valg på ny redaktør med den begrunnelse at Baker Hansen som opprinnelig var valgt, hadde opprettholdt sitt medlemskap i de frilynte ungdomslaget parallelt med å være medlem i det som nå het Sparbu Kommunistiske Ungdomslag. Konfliktsaken som omhandlet Henning Arbeiderpartis ønske om utmelding av herredspartiet ble behandlet i styremøte i Sparbu Arbeiderparti. Hele brevet fra Henning-partiet som var signert Marius Lund og Josef Okstad ble ført til protokolls. Det synes å være en berettiget mistanke om vikarierende motiver for utmeldelsen. Beslutningen i saken ble at alle sakens dokumenter skulle sendes fylkespartiet til forføyning. Henningpartiets brev ble vedlagt protokollen. Her ser vi at det må ha vært mer enn distrikts- og kommunikasjonsmessige grunner som lå til grunn for konflikten. Som sak to ble protokollert det som sannsynligvis lå til grunn for skismaet:

Det skulle holdes et møte om Moskvatesene den 21/11 1920

Dette møtet holdt man i «møtehuset» på Mære med John Aalberg som innleder. Om det var foredragets art eller møtedeltagernes tålmodighet som gjorde utslaget vet vi ikke, men møtet ble avbrutt fordi det skulle «holdes fest etterpå». Ingen signerte denne protokollen. Litt seinere; den 4. desember ble det holdt felles styremøte i Parti og Ungdomslag hos Trygve Bremseth. Der ble det enighet om at den diskusjonen som var påbegynt om Moskvatesene måtte videreføres i LUKKET MØTE i løpet av første halvdel av januar 1921. Da skulle det tas standpunkt til tesene. Som innleder bestemte man seg for Bjarne Austheim eller P.M. Schiefloe, og dessuten ville man helst bruke Aasheim, om det var ledig.

Reint formelt er dette det siste spor vi kan finne av Sparbu sosialdemokratiske ungdomslag, hvor vi merker oss at ungdomslaget møtte med formann og nestformann samt kasserer. Etter det felles styremøte var det styremøte i Sparbu Arbeiderparti. Der ble blant annet innstilling til årsmøtet om lovendringer ble behandlet, slik at de skulle kunne møte den nye situasjon som oppsto om kretspartiet i Henning faktisk gikk ut av herredspartiet: Man foreslo bl. a. at medlemmer av forening som ikke sto tilsluttet herredspartiet kunne stå direkte tilmeldt herredspartiet. Kan hende fikk enkeltmedlemmer i Henning behov for å benytte seg av lovendringen, for Henning-laget meldte seg ut av herredspartiet i løpet av januar 1921.

Det gikk lang tid – faktisk flere år før neste møte i Sparbu socialdemokratiske ungdomslag ble holdt. Hva som egentlig skjedde med ungdomslaget på Sparbu vet vi lite om, men hva som hendte ute i den store verden, vet vi en del om: På Kominterns 2. kongress i 1920 forlangte bolsjevikene at man «tok hand i hanke» og sørget for å få skikk på organisasjonene i de respektive medlemsorganisasjoner. Blant annet ble det forlangt og oppstilt som et minimum at kommunister ikke lenger kunne kalle seg sosialdemokrater, man måtte i alle sammenhenger skifte ut disse «skammens pletter» i navnene på underorganisasjoner og annet. Dette resulterte i at hovedorganet til Det Norske Arbeiderparti; Sosialdemokraten, skiftet navn til Arbeiderbladet og at Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund byttet til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU).

Året 1921

Foran så vi noen av de virkningene DNAs tilknytning til Moskva hadde på lokalpartiet i Sparbu. Til Arbeiderpartiets landsmøte i 1921 hadde sosialdemokratene brutt ut som en følge av konfliktene forholdet til Moskva medførte. De dannet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti, men ble kalt «høiresosialister» av de som ble tilbake i DNA.

1921 ble også et skjellsettende år for valgkretsen innerst i fjorden. Sparbyggen Albert Moen ble stortingsmann for første gang. Sosialdemokratenes utmarsj fra DNA er nevnt før. Og selv om dette altså ikke hindret at flere fra Arbeiderpartiet fikk plass på Tinget, skal vi se at det hadde sin virkning på lokalpartiet i Sparbu. Der hersket det stor uenighet om Moskva og tesene, og konflikten bygde seg nok opp, for den førte til en ny desimering av medlemsoppslutningen. Ved årsmøtet i herredspartiet den 20. februar var medlemstallet sunket med 50 medlemmer til 59. Riktignok hadde Henning-laget meldt seg ut, men ungdomslaget er nevnt i årsmeldinga sammen med Sparbu nordre Arbeiderparti, Henning søndre Arbeiderparti og Sparbu sosialdemokratiske forening. Dessverre sier ikke protokollen noe om hva som lå bak tallene, men det kan ikke skyldes avskallingen fra kretspartiet i Henning alene som hadde 12 medlemmer ved forrige oversikt. Når det dertil hevdes at rapporten inkluderer ungdomslagets rapport, kan det heller ikke være der hunden ligger begravet. Striden har nok skapt generell avsky og neppe inspirert den menige medlem til innsats for saken. H. Buan ble valgt til formann, A. Vigen nestformann, mens A. Solberg ble kasserer og K. Røtte sekretær. O. Bergsli, B. Austheim og H. Bulling ble styremedlemmer med P. Hansen, A. Nordgaard, S. Røtte og P.M. Schiefloe som suppleanter.

Det tillyste diskusjonsmøte om Moskvatesene ble avholdt 9. januar 1921 der Bjarne Austheim innledet til diskusjon og vedtak. Protokollen forteller at man drøftet både flertallets og mindretallets innstillinger. Likevel er det bare flertallsfolkenes innlegg som er referert til. Ett av de sterkeste argument ble ført i marken av P.M. Schiefloe som hevdet at tesene var bygget på fåmannsvelde i motsetning til hva som tidligere hadde vært partiets ledende tenkning før denne problemstillingen kom opp. O.K. Nordgaard hevdet denne gang at man måtte avvente situasjonen noe før man tok stilling. Buan fulgte opp og mente at landsstyret som nok forsto situasjonen, kunne bedømme dette best. Da slo Schiefloe til og viste til at Arbeiderpartiets militærtaktikk kom til å ligne muhammedanernes lære!

Vedtaket som fikk flertall; mot to stemmer sa blant annet at Sparbu Arbeiderparti sluttet seg til landsstyrets flertalsinnstilling, i det la de at Moskvatesene kunne vedtas – med forbehold, som i denne sammenheng betød at partiet tok bestemt avstand fra at arbeiderklassen skal bevæpnes. Dessuten ville de at Det Norske Arbeiderparti skulle beholde navnet. Finalen på møtet ble foreslått av O.K. Nordgaard og fikk denne ordlyden:

«Sparbu arbeiderparti uttaler sig imot at det norske arbeiderparti blir staaende i den 3di internasjonale paa de betingelser som blev vedtat paa Moskvamøtet, men dersom andre betingelser kan opnaaes vil man tage standpunkt til dissse naar de foreligger» Vedtaket var enstemmig.

2. april hadde partiet styremøte hos A. Buan hvor hele fem at styrets sju medlemmer hadde forfall. Bare tre undertegnet protokollen: A. Buan, Konr. Røtte og Ant. Wigen. Det var uro i lufta. Men det ble valgt 1. Mai-komité: Andr. Solberg, O. Halset, A. Vigen, K. Røtte, Bergitta Bratli, Grethe Bremseth, Anna Halset, Kaia Buaas og Hanna Hegli med følgende suppleanter: Hilda Buan, Gyda Ystgaard, Johan Hegli og Arne Buaas. Som sak 2 anføres at i tilfelle det blir dannet opposisjonsparti i bygda, må herredspartiet holde ekstraordinær generalforsamling for å supplere styret med de som i tilfelle ville gå over til det nye partiet. Seinere opplyses at Martin Tranmæl er ventet som foredragsholder den 11. april.

Den første splittelsen

Allerede i mai var splittelsen et faktum og ekstraordinær generalforsamling ble innkalt til 22. mai på Aasheim. Jon Aalberg var invitert til å holde innledningsforedraget. Problemene starta da formannen H. Buan fastslo at det var møtt fram folk som ikke sto som medlemmer av partiet: Det dreide seg om et antall høiresosialister som så ut til å ville dirigere møtet. Aldri før var det møtt så mange til et møte i Sparbu Arbeiderparti, og da ganske særlig fra søndre Henning. Diskusjonen om hvem som hadde adgang til møtet pågikk i to stive timer og gikk mellom Arbeiderpartiets Jon Aalberg, Alb Moen, Hansen, Buan, K. Røtte, Stigum, K. Nordgaard, Vikan og Buaas, og «opposisjonens» O.K. Nordgaard, P.M. Schefloe, Bjarne Austheim, Paul Schefloe og Kr. Hoset.

Striden endte med at høyresosialistene forlot møtet, idet de innså at de ikke ville få delta i drøftingene. Etter en betimelig kaffepause ble da Einar Stigum valgt som dirigent.

Flere interessante ting skjedde nå; først holdt Aalberg sin innledning med en påfølgende liten diskusjon av landsmøtets forskjellige forslag før Albert Moen framsatte forslag om å annullere partiets vedtak fra 9. januar angående lagets stilling til 3. internasjonale (Komintern) og heller vedta at partiet sluttet seg fullt ut til DNAs nylig avholdte landsmøtebeslutninger. Dette ble enstemmig vedtatt, og det ble og forslaget om å bibeholde partiorganisasjonen etter den betydelige avskallingen til høiresosialisterne. Man skulle fortsette virket uforandret en tid, så fikk man se hvordan ting artet seg.

Til å supplere styret ble valgt P. Hansen og H. Aalberg, som nye varamenn ble valgt H. Johansen, O. Halset og V. Vigen. Møtet ble avsluttet med første og siste vers av «Snart dages det brødre».

Arbeiderpartiet mistet altså mange medlemmer til de «nye» sosialdemokratene: Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti. De har nok hatt langt flere tilhengere enn de to styremedlemmene som Sparbu Arbeiderparti måtte skifte ut. De siste referater av protokollutskrifter er alle fra Sparbu Arbeiderparti, i det ungdomslagets protokoll ikke brukes etter 27. november 1920. Ungdomslaget hadde på en nær umerkelig måte blitt integrert i partilaget, slik jo en del av medlemmene også arbeidet for. Nå var det heller intet til hinder for det, lovendringene som var gjort skulle egentlig demme opp for situasjonen i Henning-kretsen, men ble anvendbar på flere plan. Til 1. mai 1921 hadde partilaget alliert seg med kameratene i Steinkjer. Man skulle få en stortingsmann som taler – på Skogly – og i Steinkjer. Fra Namsos Kommunistiske Ungdomslag hadde man fått tilbud om å kjøpe 1. mai-merker til 25 øre pr stykk med 25% rabatt om bestillingen var på minimum 50 merker. Styret gikk til innkjøp av 100 merker.

Enhetlig opptreden utad

Ungdomslaget i Sparbu var altså integrert i partilaget, men det kan og forklares med det som seinere kommer opp på årsmøtet i Sparbu Arbeiderparti 14. april 1922. Det møtet ble først og fremst en prøve på enhetsbestrebelsene innen arbeiderbevegelsen i bygda, men det kan og ses på som en markering vis a vis sosialdemokratene (høiresosialistene) i bygda:

Etter at følgende styre var valgt; Petter Hansen formann, Einar Stigum viseformann, Trygve Bremset kasserer, Harris Gjermstad sekretær og A. Andreassen, A. Austlie og Anton Vigen som styremedlemmer med O. Halset, R. Halset, A. Buan og A. Buaas som varamenn, kom 1. mai opp. Det forelå en henvendelse fra Sparbu sosialdemokratiske forening med spørsmål om få til fellesarrangement på dagen. Arbeiderpartiets holdning til det ble at de valgte fire medlemmer og ba sosialdemokratene om å velge tre fra sin gruppe til å tiltre komiteen. De ville ha en likefordeling av utgift og inntekt fra arrangementet, het det i DNAs protokoll.

Protokollen sier intet om 1. maiarrangementet. Men det synes som de to konkurrerende partigrupperinger kommer bra over ens. Da Sparbu Arbeiderparti den 6. august avvikler et møte med «skatydere i anledning sidste aars skatteligning», valgte man en komité til å utarbeide klage over årets skatteligning. I denne komiteen ser vi at flere av sosialdemokratene kom med. Sparbu Arbeiderparti var nå per definisjon et kommunistisk parti, og som sådan tok de politiske initiativ som beviser at de var på høyde reint politisk. Ja, slik at de også kunne vise såpass storsinn som å gi sosialdemokrater plass i den lokale skatteklagenemnda de sjøl hadde initiert. Her ser vi et bra eksempel på et godt fungerende kommunistisk parti som er på høyde. Dette er helt etter boka det! (Jf Andréas 1969) Sånn skal et kommunistisk parti arbeide, for å skape enhet i bevegelsen rettet mot klassefienden, mens man sjøl har kontroll. Likevel halter det noe: Flere av styrets medlemmer uteble ofte fra møtene. Men 20. august var det ordinært møte hos A. Buan. Det ble et langt møte, i alle fall ut fra hva protokollen forteller; den fyller 3 fullskrevne sider. Hovedsakene var Kommuneprogram fra styret for høsten 1922 (valgprogram) der forholdet til skatteligningen igjen var et stort poeng. Imidlertid var skolepolitikken også viet stor plass i programmet, til like med bekjempelse av arbeidsløsheten hvor også kravet om at «All kontrakssystem avskaffes» ble fremsatt. For øvrig fokuserte man merkbart forsterket på sosialpolitikken: Et eget punkt om sykepleien i beskatningen, man ville har kommunale leger og jordmødre på fast lønn – utredet gjennom beskatningen. Der måtte opprettes kommunale folkebad og arbeidet med omsorgen for skrantende og gamle folk måtte fortsettes. Før denne kvelden var over nominerte man 12 kommunestyrerepresentanter fra Mære sogn, hvorav de fire første skulle kumuleres en gang: 1. Anton Rannem. 2. Einar Stigum, 3. Anton Buan, 4. Peder Hansen, 5. Johan Hegle, 6. Aa. Austli, 7. Tori Gjermstad, 8. Konrad Røtte, 9. Th. Bremset, 10. O. Haldset, 11. M. Hildberg, 12 Erik Bye.

1923 – og ny splittelse

Det gikk fem måneder før neste møte som var på Aasheim 28/1- 1923. Dette møtet valgte Einar Stigum som utsending til et møte i Verdal som skulle behandle situasjonen i avisa Indtrøndelagen. Men de behandlet også hvilket mandat herredsstyregruppa skulle ha i forhold til kommune- og lysverkets budsjett. Her ble man enige om at representantene burde stemme for at underskuddet i Lysverket gikk inn i budsjettet. Pussig nok sier protokollen ingen ting om landsmøtet i partiet i tiden 24. – 28. februar hvor hovedspørsmålet var stillingen til den kommunistiske internasjonale (Komintern). Vi finner bare at J. Aalberg skulle ha hatt et foredrag om landsmøteforhandlingene på partilagets årsmøte den 22. april, men da møtte han ikke.

Forhandlingene i Moskva ga ikke det resultat som flertallet i Arbeiderpartiets sentralstyre ville ha, og det ble nytt ekstraordinært landsmøte i november 1923. Før man kom dit måtte grunnorganisasjonene behandle saken og velge sine delegater. I Sparbu ble ikke dette noe problem. Etter det protokollen forteller fantes det «neppe nogen mindretalsmand i partiet».

Da skriften på veggen var klar og NKP var dannet, anbefalte Sparbu Arbeiderparti fortsatt tilknytning til Det Norske Arbeiderparti. På medlemsmøtet heime hos Erik Bye den 2/12 1923 holdt Aalberg fordrag om partisituasjonen etter utmeldingen av Komintern og den store avskallingen til Norges Kommunistiske Parti. Etter at den obligatoriske diskusjonsrunden var sluttført kom lokale og dagligdagse saker opp: Basarnemnda måtte holde basar i løpet av januar –24, og P. Hansen, H. Gjermstad og A. Buaas ble bedt om å innkalle nye og gamle medlemmer av Spellaget Kvik. Men; fortsatt var ikke kaffekjelproblematikken i orden. Denne viktige oppgaven ble overdratt P. Hansen, Chr. Schive, H. Gjermstad og Olga Gjermstad, som også skulle se til at en sak med kinosalen og Ungdomslaget også ble tatt tak i.

”Nytt” kommunistisk ungdomslag

Hva som befordret innsovningen av Sparbu sosialdemokratiske ungdomsforbund er det ingen gitt å gi et fullstendig svar på i dag. Men i løpet av tida fra 1915 til 1922 har vi sett at det skjedde mye som kanskje ble for stort for et lite bygdelag å handtere. Saken omkring den dypt savnede kaffekjelen kan stå som et merke i denne sammenheng. Men like fullt vet vi at det var folk i bygda som sto på forbundets linje og ville ha en mer radikal utvikling enn tilfellet ble. Hva som forhindret de mer bevisst radikale i å ta styringa i laget har vi sett en del krusninger av. Det ble gjerne til at de ressurssterke; lærere og andre som hadde tillit og respekt, fikk den nødvendige tillit også i arbeiderbevegelsens ungdomslag. Vi må og huske at det ikke ble operert med noen øvre aldersgrense for å være med i ungdomslaga den gang. En arv arbeiderbevegelsens organer tok med fra de gode Venstre-tider med de frilynte ungdomslaga. Når da ideologene sentralt i ungdomsforbundet krevde stadig mer venstreorienterte handlinger fra grunnorganisasjonene ble dette så vanskelig for de lokalt ansvarlige at de ganske enkelt lot apparatet få sove.

Nå var tiden inne til en re-start

3. februar 1924 ble det avholdt et møte hos P. Hansen som var gitt i oppdrag å få sving på ungdomslaget igjen. Ja, nettopp hos den frafalne baker Hansen som ble så høylydt kritisert for å ha opprettholdt sitt medlemskap i det frilynte ungdomslaget samtidig med engasjementet i Arbeiderpartiet. Tida var kanskje moden for dobbeltmedlemskap?

Baker Hansen ble valgt til møtets dirigent, Harris Gjermstad ble sekretær. Det var han som ikke hadde hatt særlig lyst til å være tilstede på ungdomslagsmøtene i den harde stridens tid og som var den som hadde framført kritikken mot baker Hansen, husker vi. Så dukker et helt nytt navn opp; kamerat Graadal. Han orienterte møtet om lover og valg i det «nye Ungdomsforbundet». Han orienterte og forsikret blant annet om at dette forbundet var underlagt Det Norske Arbeiderparti. Ungdomsforbundet som Sparbyggene hadde latt sovne inn; Norges Kommunistiske Ungdomsforbund ble underlagt Norges Kommunistisk Parti ved partisplittelsen i november 1923. Forklaringen her lå i at det var Ungdomsforbundet som hadde stått fremst i kampen om partiet i tida fra 1911 fram til seieren på påskelandsmøtet i 1918, og at kommunistene fikk flertall i organisasjonen da splittelsen kom i 1923.

Ungdomsforbundet som Arbeiderpartiets medlemmer nå ville starte opp igjen i Sparbu het imidlertid Venstrekommunistisk Ungdomsfylking, og skapte kan hende noe forvirring i rekkene. Men «kamerat Graadal» holdt den nødvendige utredning. Uten at man klarte å bli enige om navn på fylkingen – ja, for begrepet sosialdemokratisk var fortsatt bannlyst innen Arbeiderpartiet, så gikk man til valg på styre: Paul Alstad ble valgt til formann med 17 stemmer. Arthur Roel ble sekretær med 20 stemmer og J. Bjørgum ble lagets kasserer med 15 stemmer. Aasta Bratli og Karen Bye ble styremedlemmer med henholdsvis 18 og 12 stemmer. Til suppleanter valgte man Elisabeth Døsvik og Magda Gundersen. Rikard Kvernrød fikk det viktige vervet som kommisjonær for Den Røde Ungdom. Men viseformann fikk man ikke valgt. Disse undertegnet protokollen: Elisabet Døsvik, Aasta Bratli, Tyra Sjøli, Borghild Tøllefsen, Magda Gundersen, Karin Bye, Lornts Dyrstad, Arthur Roel, Paul Alstad, Ola Stornes, Rikard Kvernrød, Harald Tønneleira, Johannes Hultgren, J. Bjørgum, Ole L. Haugen, Hans H. Mære, Ingemar Aksnes, P. Hansen, H. Gjermstad.

Det neste møtet var hos Paul Alstad 7. februar 1924, og da åpner protokollen med «Sparbu komm Ungdomslag». Navnevalget måtte imidlertid utestå til neste møte, som ble berammet til neste lørdag, den 16. februar, og skulle avvikles på Skogly. Nå fikk man også konstituert styret med Karen Bye som viseformann.

Her ser vi altså at ungdomslaget i utgangspunktet kalte seg kommunistisk. Forklaringen på dette fenomenet ligger i at etter splittelsen på Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøtet i 1923 var det fortsatt om å gjøre å vise at man var radikal. En av de beste måtene man gjorde det på var å kalle seg kommunistisk. Dette skriver blant annet Hans I. Kleven om i sine bøker: Parti i flammer. Han definerer den nye situasjon i arbeiderbevegelsen dit hen at det nye partiet; Norges Kommunistiske Parti, ved stiftelsen den 4. november 1923 hadde et meget vanskelig utgangspunkt. Til høyre for seg hadde man Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti og til venstre var Det Norske Arbeiderparti. Et underbyggende argument i så henseende er altså at ungdomsfylkingen til DNA fra nå av ble hetende Norges Venstrekommunistiske ungdomsfylking. Og her ligger altså grunnen til at ungdomslaget på Sparbu – ved en inkurie kaller seg «Sparbu Kommunistiske ungdomslag». Det var nemlig slik at de som hadde opsjon på navnet kommunistisk ungdomslag var de ungdomslaga som valgte å stå tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. Dertil kom det faktum at dette var navnet som det opprinnelige ungdomsforbundet i 1920 skiftet til, og da som en følge av de retningslinjer Internasjonalen i Moskva utarbeidet – der jo DNA den gang var medlem.

Navneskifter i ungdomslaget

Dokumentasjonen på det foranstående finnes i ungdomslagets protokoll – hvor det den 7. februar 1924 også står oppført «Lover for Sparbu Kommunistiske Ungdomslag stiftet 12-12- 1915». Her heter det i paragraf I: «Lagets formaal er tilslutning til Venstrekommunistisk ungdomsfylking og D.N.A. at vekke interesse for de kommunistiske ideer. At udarbeide forstaalesen av kommunismen og i det hele tat virke for arbeiderbevegelsens fremme». Dette navnet vil man imidlertid ikke beholde. På medlemsmøtet på Skogly den 16. februar 1924 ble det i sak 2 protokollert at det var Gjermstad som foreslo å få et navn med symbolsk klang. Medlemmene skulle møte med navneforslag til neste møte.

På den internasjonale kvinnedagen, lørdag 8. mars holdt man medlemsmøte i Sparbu komm Ulag på Aasheim. Møtet ble åpnet med å synge ”Sosialistmarsjen” og deretter gikk man løs på dagsorden hvor det blant annet kom til et ordskifte angående det å tegne abonnement på Arbeideravisen. Her må vi ha i mente at den gamle partisavisa Ny Tid var blitt «overtatt» av NKP. Det ble til slutt enighet om å velge tre mann til kommisjonærer: J. Bjørgum, P. Alstad og P. Hansen. Dessuten valgte man en festkomité som skulle ha oppdraget en stund fremover: Arne Smolan, Johannes Hultgren, Elisabet Døsvik og Aasta Bratlie. Samtidig valgte man Arne Smolan til ny kommisjonær for Den røde ungdom. Til sist ble følgende programkomité valgt: ”Elisabet Døsvik, Borghild Tøllefsen, Ola Stornes og Harald Tønneleira. Endelig kommer det: «Lagets Namn blev Markus trane». Hvem som foreslo det nye navnet sier protokollen intet om. Kan hende noen i Sparbu husker det? Sekretær Arthur Roel var en smule unøyaktig her, dessverre. I forkant av 1. Mai 1924 hadde man styremøte som sendte henvendelse til partilaget om å få delta på 1. Mai-festen. De ble og bestemt å kjøpe inn 20 eksemplarer både av Maidagen og Marxismens kjernepunkter. Dette viser at de tok del i tidens debatt, også den rent ideologiske.

Målet nådd?

Socialdemokratene av 1915/16 hadde en målsetting om et kvalitativt annet og bedre samfunn. De satte seg og lokale delmål. Blant annet ville de bygge sitt eget «Folkets Hus». Når denne drømmen gikk i oppløsning vet vi egentlig ikke. Vi har sett at det var kamp omkring spørsmålet så seint som 28. februar 1920. Seinere stilnet spørsmålet. Det synes som om man så seg tjent med de frilynte ungdomslaga sine hus. Det samme skjedde nok med drømmen om en egen fane. Men drømmen om et bedre liv hang de fast ved.

Det som ellers slår en er at historien om det sosialistiske ungdomslaget i Sparbu godt kan sies å være historien om norsk arbeiderbevegelse i miniatyr for de åra vi her behandler. De ideologiske strømningene vi kjenner fra utenverdenen avleires også på Leira: Best kommer dette fram i kampen om hegemoniet: Hvem skal ha kontroll og styring med laget, partiet og utviklingen? Når Arbeiderpartiet gikk inn i Komintern i 1919 fikk det virkninger som ungdomslaget «slet» med i lang tid etter at partiet forlot Moskva i 1923. Mye av denne historien er blitt borte. Historien er tidvis glømt, men også forsøkt gjømt. Det passa ikke alltid inn i Arbeiderpartiets strategiske samfunnsbygging å minne om sin fortid som et mer radikalt parti enn det Kommunistpartiet noen gang var. Slik kan vi ane at mye av tidsbildet etter hvert viskes bort.

De ektefødte sosialdemokrater ble vel i røynda de som seiret i denne kampen, men det får ikke vi med oss i denne framstillinga. I vår framstilling er det tilsynelatende Tranmæls Arbeiderparti som trekker det lengste strået. Vi har sett hvordan de starta; kampen for tilværelsen – for det daglige brød, men der ingen så seg tjent med å gå i front for å starte fagforening. Det var en risikabel vei å starte inn på i 1920-åra. Ja, i alle fall i et så typisk bygdesamfunn som Sparbu enda var. Så ble det da heller aldri råd med en kaffekjele i det gamle sosialistiske ungdomslaget. Hvem skulle i så fall ha betalt den? Det blir kanskje litt komisk det hele, men vi må forsøke å sette oss inn i tida. Den ungdommen som handelsmann Jensen på Leira samla omkring seg i 1915 var totalt eiendomsløs – og i tillegg ofte arbeidsløs. Fikk de arbeid, var ikke lønna større enn at den gikk med til; det daglige brød. Ungdomslaget forløste også kulturelle krefter; sangkor, teaterlag og hornmusikk i tillegg til den treninga det ga den enkelte å redigere lagets avis, skrive små strofer og være organisasjonsmenneske osv. – Ikke ulikt måten de frilynte ungdomslaga drev på, men med et noe annet samfunnssyn.

I denne framstillinga er det gjort bruk av flere protokoller og kilder. Det har sammenheng med at ungdomslaget var et av flere lag som dannet helheten; Sparbu herredsparti av DNA.

Hvordan er det i dag? Har arbeiderungdommen nådd alle målsettingene de satte? Til slutt: Takk til Oddrun Wang, Tor Schive, Eina S. Hermann, Henry og Knut Mære samt Hans Magnus Ystgaard for god bistand under skriveriene. Men den største takken må sendes Sparbu arbeiderlag som har tatt godt vare på gamle protokoller – som de velvilligst har utlånt.

Litteraturliste

• Aftret, Gunnar: Steinkjer Arbeiderparti 100 år 1904 – 2004, Steinkjer 2004
• Andréas, Bert: Gründungsdokumente des Bundes der Kommunisten (Juni bis September 1847), Hamburg 1969
• Arbeidernes leksikon Oslo 1933 – 35
• Bilstad, Per Leif: «Enok Krokshus» i Sparbu historielag Årbok 1997 Steinkjer 1997
• Bull, Edvard (d.y.): Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914 Oslo 1939
• Bull, Edvard (d.y.): Arbeiderklassen i norsk historie Oslo 1947
• Halvorsen, Terje: Partiets salt: AUFs historie Oslo 2003
• Hansen, Arvid, Eugène Olaussen og Aksel Zakariassen: Den røde ungdom i kamp og seier: Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennom 20 aar, Kristiania 1923
• Kleven, Hans Ingemann: Parti i flammer: Oppgjøret i Norges Kommunistiske Parti 1949-1950, Oslo 1990
• Kristiansen, Gunnar E.: «Sverre Kornelius Eilertsen Støstad» i Årbok 2001 Arbeiderbevegelsens Historielag, Trondheim, Trondheim 2001
• Kristiansen, Gunnar E.:”«På Steinkjersannan i ungdoms vår»” i Steinkjer-SAGA, Steinkjer 2002
• Langfeldt, Knut: Det direkte demokrati – Rådsrepublikk eller parlamentarisme? Oslo 1966
• Langfeldt, Knut: Moskvatesene i norsk politikk Oslo 1961
• Lorenz, Einhart: Det er ingen sak å få partiet lite – NKP 1923 – 1931 Oslo 1983
• Nordberg, Hans M.: «Veit du at det i år er» i Sparbu Historielags årbok 1990 Steinkjer 1990
• Nordvik, Jostein: Arbeidarrådsbevegelsen i Norge 1917 – 1919. Hovedfagsoppgave i Historie Bergen 1974
• Nordtømme, Nils P: Radikale trøndere rykker fram. – Arbeiderbevegelsen i Trøndelag under første verdenskrig Hovedoppgave i historie NTH. Trondheim 1973
• Rein, Roger: Da tanken begynte å spire – Sandvollan Arbeiderpartilags 75 års jubileumInderøy 1990
• Repræsentantliste Det norske Arbeiderpartis ekstraordinære landsmøte 2.–4. november 1923 Kristiania 1923
• Simensen, Sigurd: I stille og storm - upublisert Harstad 1963 I Edv. Bull-arkivet i Trondheim
• Sogstad, Per Egeberg: Ungdoms fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo 1951
• Ystgaard, Hans Magnus: «Moskvateser og kommunepolitikk» i Sparbu historielags årbok 1980. Steinkjer 1980

Kilder

• Forhandlings Protokoll for Strømsgodsets Arbeiderraad i hende hos Nils Johan Rønniksen, Drammen
• Gnisten Håndskrevet avis for AUL Marcus Thrane, Sparbu 1925-1930 i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
• Protokoll Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag 1916 1920 i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
• Protokoll Sparbu Nordre Arbeiderpartis Kvinnegruppe 1928 – 1937 i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
• Protokoll Ungdomslaget Marcus Thrane, Sparbu 1924 – 1928 i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
• Protokoll Sparbu herreds Arbeiderparti 1916 – 1925 i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
• Protokoll Spellaget Kvik, Sparbu 1924 – 1939 i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
• Sosialisten håndskrevet avis for Sparbu nordre Arbeiderparti 1930 i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
• Tiltak håndskrevet avis for Sparbu Nordre Arbeiderpartis Kvinnegruppe 1932-1935