Harstad sykehus

Harstad sykehus kan skrive sin historie fra planleggingen startet i 1893. Siden sykehuset har vært en livsviktig institusjon i samfunnet og samtidig økonomisk ressurskrevende, har det vært politisk strid og til dels harde kamper om utbygging og disponering av midlene opp gjennom årene. Ikke minst har det vært utkjempet flere drakamper mellom Tromsø og Harstad, da sykehusbygging har vært et fylkeskommunalt ansvar.

Sykehuset har hatt flere mer eller mindre offisielle navn. Først var det Harstad sykehus og til dels Trondenes Sykehus og fra 1918 Harstad og Troms Fylkes Sykehus. Fra 1947 var betegnelsen Harstad og Troms Sykehus. Dette ble avløst i 1964 da det fikk sitt opprinnelige navn Harstad Sykehus.

Planleggingsfasen 1893-1899

I 1893 kom spørsmålet om sykehus i Harstad kommet opp i Trondenes herredsstyre. Det var fiskere i distriktet som ville ha samme ordning som fiskerne som deltok i Lofot- og Finnmarksfisket hadde. De fikk helsetjenester for Medicinalfondets regning – (fondet ble opphevet i 1936). Henstillingen ble bifalt og søknad sendt til amtmannen i Tromsø. Argumentene var lett å finne, for folket var ille plaget av mange sykdommer. Den verste på den tiden var lungetuberkulosen. I hver av de kommunene som skulle betjenes av et sentralt sykehus i Harstad, var det kun en lege, og i hele amtet var det bare to tannleger – begge i Tromsø. Den 5. juli 1898 ble finansieringen sikret og bygningsarbeidet kunne starte opp året etter.

Den første sykehusbygningen i 1900 og i 1930

Da sykehuset åpnet i august 1900 på Klokkergårdens grunn, hadde Harstad 1100 innbyggere og året etter 1400. Blant pådriverne for å få sykehus finner vi Rikard Kaarbø, Hans Fredrik Giæver og distriktslege Hans Nissen Buck, sistnevnte var formann i byggekomiteen og ble sykehusets første lege. Han ble også Harstads første ordfører.

Da Harstad ble utskilt fra Trondenes som egen bykommune 1. januar 1904, hadde det allerede kommet økonomiske bekymringmeldinger fra sykehusets kasserer. Samtidig viste det seg snart at sykehuset ble for lite i forhold til behovet som meldte seg. Sykehuset var jo ikke stort mer enn en sykestue. Det måtte bygges nytt sykehus for å skaffe flere sengeplasser, var kravet.

Sykehusvogna med vognmann John Rønning ble et kjent trekk i bybildet. Vogna var overbygd og med et sinnrikt støtdempersystem som tok av for de verste rystelsene på veier uten fast dekke. Da Harstad Røde Kors startet sin virksomhet i byen 1916, var det anskaffelse av sykebil som sto øverst på programmet. Den kom i 1917.

Byen hadde i denne perioden sterk vekst og behovet for utvidelse av sykehuset meldte seg. Det ble nedsatt en komité bestående av sokneprest Kristian Tønder, distriktslege Sigurd Kulseng-Hansen, Trondenes og stiftsamtmann Strøm som skulle utrede spørsmålet om sykehusbygging i Harstad og Tromsø. Harstad formannsskap utnevnte også en komité bestående av distriktslege Haslerud, kaptein Erland Frisvold og fattigforstander Holm. Amtets og Harstads komiteer møttes i november 1913. En tilsvarende komité hadde også blitt oppnevnt i Tromsø.

I 1916 hadde arkitekt Lars Solberg ferdig tegninger for et nybygg med plass til 43 senger. I tillegg til den gamle bygningen ville det gi 70 senger. Disse tegningene skulle aldri komme lenger enn til tegnebrettet.

Sentralt i kampen for nytt sykehus i Harstad sto oberst/ordfører Erland Frisvold, ingeniør Reidar Kaarbø og kaptein Ole M. Skaanes. Kampen mellom de to byene fortsatte, og i 1917 gjorde amtsstyret vedtak om å prioritere Harstad, men mindretallet ville ikke gi seg og brakte saken inn for regjeringen – uten å få medhold.

I juli 1918 fikk sykehuset navnet Harstad og Troms fylkes sykehus etter at Tromsø amt hadde skiftet navn til Troms fylke den 14. august. Harstad kommune og fylket eide 50% hver av Harstad sykehus. Kontrakten ga rettigheter til alle pasienter uansett hvor de kom fra i fylket. Man hadde den gang kategorisert pasientene til; fattigpasienter, medisinalfondspasienter, sykekassepasienter og selvbetalende pasienter.

Erland Frisvold ble formann i byggekomiteen som fikk fullmakt til å sette i gang nødvendige grunn- og fundamenteringsarbeider. Optimismen rådde og Harald Nitter ble ansatt som sykehusets første faste lege på heltid.

Også i Tromsø ble det presset på for å bygge 150 sykehusplasser der. Amtstinget hadde flere økonomiske krav å forholde seg til. Og tautrekkingen var i gang. Planene for Harstad var et nytt bygg på den forholdsvis store tomta som skulle romme kjøkken, operasjonsstue og sykerom med plass til opptil 23 pasienter. Frigivelsen av operasjonsstue og kjøkken i det gamle bygget ville gjøre at sykehuset fikk plass for 50 pasienter. Etter noen runder mede amtet som dreide seg om den økonomiske fordelingen, gikk Harstad-planene gjennom, mens Tromsø-planene måtte utsettes. Stemmetallet var 13 mot 12. Arkitekt Sigurd Bjørhovde fikk i oppdrag å tegne nybygget, og grunnarbeidene kunne starte opp i 1918.

Grunnmur uten hus i 17 år

Grunnarbeidene var ferdig i 1921 etter at en stor bergknaus på 3000 kubikkmeter var sprengt ut og massen flyttet med hest og kjerre/slede til utfylling av et området mellom dampskipskaia og Larsneset - der Rutebilstasjonen senere kom. Grunnmuren ble satt opp av firmaet Kristian Strøm og var ferdig i 1921, men det fantes ikke penger verken hos Harstad kommune eller fylkeskommunen. Resultatet ble at den ferdige grunnmuren ble dekket til og byggingen utsatt. Det skulle vise seg at muren skulle bli stående i 17 år før bygging på den fant sted. Harstad Brendselsnevnd brukte muren til et stort vedlager og frigjorde sykehusets brenselslager, som ble gjort om til venteværelse.

I 1922 var det 13 ansatte ved sykehuset og gjennomsnittlig16 pasienter. En viss avlastning ble det da Gullhaugen sanatorium ble åpnet i 1918, og i 1923 da den katolske kirken etablerte St. Elisabeth Hospital og fikk plass til 11 sykesenger i huset de kjøpte i Bjarne Erlingssønsgate. Huset ble etappevis utbygd slik at man i 1930-årene hadde 30-40 senger.

Det var dårlige tider og både Harstad kommune og Troms fylkeskommune ble satt under offentlig administrasjon. Bunnen var nådd i 1925. Ole M. Skaanes ble nå formann i sykehusstyret og satt i dette vervet i 26 år. I 1926 ble Gunnar Johnson (32) fra Tynset ansatt som overlege og satte som vilkår at sykehuset skaffet røntgenapparat og fikk egen operasjonsstue. Røntgenapparatet kom i 1927. Bygningskapasiteten var imidlertid sprengt og en mindre utvidelse ble planlagt i forlengelsen av sørenden av gammelbygget. Arkitekt Sigurd Bjørhovde ble engasjert.

Tilbygg til det gamle sykehuset kom 1930

Sommeren 1929 vedtok fylkestinget å bygge et tilbygg i teglstein mot sør etter Sigurd Bjørhovdes tegninger, og han ble samtidig engasjert som byggeleder. Det var vanskelige tider, og styremedlemmene måtte personlig garantere for lån i Trondenes Sparebank.

13. juli 1929 meldte Dagens Nyheter at firma Kr. Strøm var overdratt grunnarbeid og støping ved utvidelsen av sykehuset.(Se egen artikkel om Kristian Strøm). Intensjonen var å få utvidelsen ferdig under tak i løpet av sommeren.

Den 29. august 1930 var tilbygget ferdig og sykehuset hadde nå 30 senger. Den gamle trebygningen fikk lagt netting på fasadene og pusset i mur for å gi enhetlig preg. De vanskelige tidene satte sitt preg på all virksomhet, også for sykehuset som måtte gå til lønnsreduksjoner. Eksempelvis måtte overlegens lønn reduseres fra 4000 til 3000 kroner året.

Men behovet for sengeplasser var ikke dekt og Bjørhovde ble engasjert for å utvide og modernisere lasarettet. I mellomtiden ble Odd Fellow-bygget, senere kjent som Tonehuset, leid inn som midlertidig tyfuslasarett,

I 1934 ble det gjort vedtak om enten å bygge tre etasjer på deler av den bestående grunnmuren eller bygge fire etasjer på hele muren. Rikstrygdeverket gikk nå inn med pengestøtte mot pant i bygningen og nytt sykehus kunne bygges med full utbygging i tre etasjer, delvis etter Sigurd Bjørhovdes tegninger fra 1917.

I 1935 reiste overlege Gunnar Johnson fra byen til stilling som overlege ved Oslo legevakt. (Johnsen gjorde seg senere bemerket som sanitetssjef for de norske styrkene i England under krigen.) Leif Nieuwejaar ble ansatt som Johnson etterfølger i januar 1936.

Nybygget endelig ferdig i 1938

Vedtak om utbygging i tre etasjer på hele grunnmuren ble gjort i Harstad bystyre 26. april 1937 og av fylkestinget 26. juni 1937. Kr. Strøm fikk hovedentreprisen, men kunne ikke levere hurtig nok slik at F. Selmer A/S, Oslo fikk kontrakten.

I september 1938 var det nye sykehuset ferdig og det gamle hadde fått oppussing. Huset hadde nå 96 senger. Nybygget var på 730 kvm hvorav bygget på den gamle muren var 600 kvm, mens et mellombygg på 130 kvm ga en indre forbindelse mellom det gamle og det nye anlegget.

I forbindelse med nybyggingen ble den gamle kjøkkenbygningen stående midt på gårdsplassen. Den ble flyttet og satt opp langs Normannsgate og innredet til elevbolig, da det utvidede sykehuset var i stand til å ta imot sykepleieelever. Etter at det nye sykehuset var tatt i bruk, ble det gamle stort sett benyttet til betjeningsbolig og administrasjon. Men allerede etter et halvt års drift var sykehuset fullt belagt og periodevis var det overbelegg.

Sykehuset under krig og okkupasjon

Ved krigsutbruddet i 1940 hadde sykehuset tre leger og fikk mye å gjøre med sårede norske, britiske, franske, polske og tyske soldater. Det var 400 soldater som ble behandlet i april og juni. Sykehuset ble ikke i nevneverdig grad rammet av bombingen fra tyske fly. Harstad Røde Kors organiserte en komité som skulle hjelpe til på sykehuset. Det ble en forløper til det som senere skulle utvikle seg til Pasientvennetjenesten ved Harstad sykehus.

Da tyskerne invaderte Harstad, la de beslag på tredje etasje i sykehuset med 20 senger. To tyske leger tok seg av egne sårede, og de ble der under hele okkupasjonstiden. Bortsett fra at Aage Rønning ble kastet ut av sykehusstyret angivelig på grunn av sitt medlemskap i kommunistpartiet, fungerte sykehuset uten innblanding fra okkupasjonsmakten. Tross det tyske nærværet, ble sykehuset en effektiv formidler av illegal nyhetsformidling.

B. Chr. Brynjulfsen rykket opp som overlege i 1942, men sluttet i 1944 og Birger Anda overtok midlertidig i påvente av at Magnus Dahle skulle bli overlege. Men like før han skulle tiltre, ble han arrestert og kunne tiltre først etter frigjøringen.

Pasienter fra Hammerfest sykehus flyttet til Harstad.

Da Hammerfest ble brent i 1944, ble alle pasientene ved Hammerfest sykehus evakuert til Harstad og Harstad sykehus fikk ansvaret for dem. I 1945 tok man i bruk en tyskbrakke på Trondenes til sykebrakke med 30-40 senger som ble drevet i 3-4 år under ledelse av lege Oddmund Skaanes. Magnus Dahle sluttet som overlege i 1946 og ble etterfulgt av Kaare E. Kaarem.

Nytt Harstad sykehus, men når og hvor?

Allerede i 1946 ble det snakket om å bygge et helt nytt sykehus, og flere tomtealternativer ble lansert: Kilhus, Heggen og Stangnes. På denne tiden ble gårdsdriften på Kaarbøgården lagt ned og kommunen fikk kjøpe arealer der. Kjøpekontrakt ble undertegnet 21. juni 1947 og omfattet 70 dekar – (pluss 20 dekar på et senere tidspunkt).

1. mars 1946 hadde Sverre Schjelderup fremmet forslag overfor rådmann Johannes Harr om ØNH-avdeling ved sykehuset. Resultatet ble at han i 1947 opprettet en slik avdeling i Søsterbrakka som lå ved siden av Sykebrakka på Trondenes.

Det ble nedsatt en byggekomité bestående av sykehusets formann Ole M. Skaanes, rådmannen i Harstad, Herman Hagen, sykehusets overlege Kaare E. Kaarem, forretningsfører Jacob Heide og Alma Eidnes.

I mars 1948 kom det brev fra fylket om at den pågående arkitektkonkurransen i Harstad burde avsluttes og at Harstad burde bruke samme arkitekten som hadde tegnet sykehuset i Tromsø – den svenske arkitekten Birch-Lindgren. Den 23 juni 1948 ga byggekomiteen sitt samtykke til at Thune-Larsen ble valgt til arkitekt og Birch-Lindgren til hovedkonsulent. Dersom planen ikke kunne fullføres hurtig, måtte det gamle sykehuset utvides. 2. september 1949 kunne Sigurd Bjørhovde legge frem en planløsning. Styret ga planen sin tilslutning og ba om forsert behandling i kommunen og fylket. Bjørhovde hadde sine planer klare i april 1956. Men det hele endte med at det ble sykehusbygging i Tromsø og at Harstad måtte vente.

Ebbe Thorbergsen ble ny overlege i 1950 etter at Kaarem sluttet dette året. Arkitekt Bjørhovde leverte på nytt tegninger til ny ØNH-avdeling og ominnredning av kjøkkenbygningen til administrasjonskontorer.

Fortsatt lapping på eksisterende bygg

I 1952 ble Freder Frederiksen valgt til styreformann etter Ole M. Skaanes som hadde sittet med vervet i nesten 30 år. Skaanes hadde ikke vært enig med det øvrige styret og ble ikke gjenvalgt.

I 1955 vedtok fylket å utsette planene i Harstad til Tromsø ble ferdig utbygd. Harstad protesterte. Tida gikk uten at noe skjedde, men da Tromsø i 1962 la frem planer om utvidelse fra 190 til 397 senger på bekostning av planene for Harstad, svarte sykehusstyret i Harstad med å stille sine plasser til disposisjon. En nyopprettet plankomité med Freder Frederiksen som formann fikk imidlertid gjennomslag for å bygge en ny fløy med plass til røntgenavdeling. Dette utført i 1963.

I 1965 kom det krav fra Harstad om øyeblikkelig utbedring av sykehuset på grunn av usikkerhet om bygging av nytt sykehus. Omtrent samtidig ble sykehuset erklært brannfarlig og sykepleieutdanningen nedlagt. Noe måtte gjøres raskt, og resultatet ble at fylkestinget 30. november 1968 vedtok utvidelse av bygningen fra 1938 med en ny toppetasje.

I 1969 overtok Bjarne Berg-Sæther som formann i sykehusstyret etter at Freder Frederiksen hadde takket av i protest mot alle forsinkelsene av byggeplanene på Kaarbøjordet.

Nytt sykehus på Kaarbøjordet etter lang tids kamp

Nytt forslag om nybygging på Kaarbøjordet med 270 senger ble satt frem tross sterk motstand fra Tromsø. Og 25. januar 1966 arrangerte Harstad Høyre et stort folkemøte i Samfunnssalen med representanter fra fylket og fra Helsedirektoratet. Det ble et rabaldermøte med sterke personlige beskyldninger mot personer som angivelig spilte et skittent spill for å hindre utbygging i Harstad til fordel for bygging av et universitetssykehus i Tromsø. Personkarakteristikken var av en slik nedsettende art at folk begynte å forlate møtesalen i protest. De første som forlot var politimesteren og folkene fra Helsedirektoratet.

Sykehussaken engasjerte altså sterkt i Harstad. I 1970 mobiliserte man med å nedsette en aksjonskomité bestående av høyesterettsadvokat Sigurd Saue, tannlege Paul Chr. Mehre, overlege Sverre Schjelderup, overlege Rolleiv Aase og lektor Peder Hjelmfoss. Det nyttet tilsynelatende, og den 23. februar 1973 forelå Helsedirektoratets godkjennelse av prosjektet på Kaarbøjordet med 220 ordinære senger pluss en hotellavdeling på 24 senger. Plankomiteen med Bjarne Berg-Sæther, Johan L. Strøm, Arne H. Johansen, oversykepleier Solvig Knoff, overlege Svein Ræder, fylkeslege Sverre Sandmo og økonomisjef Idar Wold ble oppløst og det ble opprettet en byggekomité med Bjarne Berg-Sæther, ordfører Arnljot Norwich og overlege Svein Ræder. Arkitekt Motzfeldt tegninger skulle realiseres avA/S Trondhjems Cementstøberi og Entreprenørforretning med ti underleverandører.

Arbeidet startet opp 4. mars 1974 og fremdriften ble overvåket av sivilingeniør Tormod Hardersen. Den 28. desember 1976 flyttet ØNH fra St. Elisabeth til det nye sykehuset på Kaarbøjordet.

Ved 100-årsjubileet 1999 hadde Harstad Sykehus 149 senger og betjente et kjerneområde med 55.000 mennesker.

Fortsatt stor aksjonsvilje for sykehuset

Folk i Harstad har fortsatt å vise engasjement til støtte for sykehuset. Dette kom til syne i 1990 da det ble snakk om å redusere tjenestetilbudene og overføre dem til Tromsø. Det ble da blant annet mobilisert et fakkeltog som protest. I 1999 fikk sykehuset en moderne MR-maskin til 13 millioner som i hovedsak ble fremskaffet med innsamlede midler fra folket, hvorav Jeanette og Søren Bothners legat bevilget fem millioner og Harstad Sparebank en halv million

Sykehusets historie etter 1900.

(Denne delen av historien er under redigering.)

Kilder

• Karlsen, Malvin: Frisk strid for sykehus. Harstad 1985.
• Karlsen, Malvin (red.):Harstad sykehus 100 år .Harstad 2000.