| Om Høgtider og merkedager
|
 Utsnitt av sommersida på primstav fra Vågå, skåret av Paal Holla i 1689. Disse merkene har gitt opphav til ordet «merkedager». Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Høgtider og merkedager har i alle tider spilt en viktig rolle for hvordan vi inndeler året. Mange av dem har en religiøs betydning, mens andre er knytta til naturfenomener eller til primærnæringenes behov. I selve ordet «merkedager» ligger det noe tilbakeskuende, for det er en referanse til merkene på primstaven, evighetskalenderen som fantes i de aller fleste hjem.
Felles for svært mange høytider er at de har mange sider ved seg. En dag som har navn etter en katolsk helgenfest kan sammenfalle med en eldre, hedensk høytidsdag, og den kan ha utvikla seg til en verdslig fest. Et eksempel på nettopp dette er jonsok eller St. Hansaften: Her sammenfaller en helgenfest med sommersolverv, og i vår tid er den for de fleste en dag for å markere årets lengste dag med hyggelig lag og St. Hans-bål.
Svært mange merkedager har også en betydning i folketrua, for eksempel ved at det er værtegn knytta til dem. Dette er tradisjoner som har variert i forskjellige deler av landet, og som har hatt stor betydning blant annet for det væravhengige landbruket. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.Overfylt tog ut fra Oslo vestbanestasjon, masse julegjester på veg hjem til sine. Jeg plasserte kofferten min borte i en krok, og tok plass på den. Så satte toget seg i bevegelse. Langt borte over åsene i vest, kastet dagen sitt første lysskjær, mens vi kjørte forbi alle de kjente, små stasjonene utover til Sandvika. Her kommer dagen, brytende den mørke natten. En blank vinterdag med kulde ser det ut til å bli. I kupeen ved siden av har noen tatt frem en reisegrammofon, mens skjess og valser skiftes annen hver gang. Lenger borte står noen og tar juledrammen, mens i et annen hjørne står et forelsket par og småprater. Det er kanskje første juleturen de har sammen?
Jeg skulle treffe en Skiensgutt på toget, men har ennå ikke sett noe til ham. Får se på Drammen stasjon, så han får de magasinene jeg har tatt med til ham. Stakkar, det er ikke godt å være arbeidsløs, især en julaften. Jeg liker meg dog best alene. Sitte her å se på folkelivet. Det er ikke alltid man liker å prate, aller minst på veg hjem en julekvell.
"Drammen stasjon. Åtte minutter!" Konduktørens rop lyder så selvsikkert, i motsetning til alle de nervøse, påtrengende passasjerer som skal av. Jeg lister meg ut, og i fullt firsprang til restauranten. ½ øl smaker godt, mens jeg ser meg rundt etter kjente. Det er ingen å se. Begriper ikke hvor Nilsen er, kan ikke finne ham, selv om jeg går langs hele vognrekken, speidende, hutrer og fryser. Les mer …
 Sankt Martin med tiggeren avbildet på alteret i Løgumskloster kirke i Danmark. Foto: Wolfgang Sauber (2008) Mortensmesse, 11. november, er en hovedsakelig katolsk kirkelig høytid til minne om Martin av Tours, en fransk biskop og helgen som ble født i år 316 og døde i år 397. Han skal ifølge legenden bare motvillig ha akseptert å bli biskop av Tours - det fortelles for eksempel at han gjemte seg i en gåseflokk for å slippe unna. Gjessene avslørte ham, og dette skal ifølge folkelig overlevering være opphavet til skikken med «mortensgås», som i dag (2000-tallet) er populær blant annet i Skåne, Danmark, Tyskland og Frankrike.
I norsk sammenheng er minnedagen avmerket på primstaven med (bispe)stav, gås eller gris.Sankt Martin er ikke bare Frankrikes skytshelgen, men også skytshelgen for mange yrkesgrupper (blant annet soldater, kavalerister, hesteskomakere, bøkkere og så videre). I tillegg er han skytshelgen for tiggere, fattige og andre trengende, og det er kanskje derfor Mortensmesse har vært en dag for å dele av sitt overskudd til de som ikke har det så godt. Les mer …
 17. maisteinen på Snåsa. Foto: Arnt-Erik Selliaas 17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i Ringsaker på Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning. Les mer … |
|
|
| Kategorier for Høgtider og merkedager
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
