Carl Gustav Fleischer

Uniformen Fleischer bar under felttoget i Nord-Norge 1940, modell 1934. Norsk flagg og nasjonalitetsmerke ble sydd på først etter at han hadde kommet til England. Utstilt på Forsvarsmuseet.

Foto: Chris Nyborg (2015).

Carl Gustav Fleischer (født 28. desember 1883 i Roan på Fosen, død 19. desember 1942 i Canada) var offiser (generalmajor) og krigshelt. Han ble berømt som øverstkommanderende for de norske styrkene i kampene om Narvik i 1940. Hans videre innsats i ledelsen for de norske styrkene i Storbritannia har vært omdiskutert og gjenstand for en til dels bitter strid om historien i ettertid. General Fleischers karriere endte tragisk etter det han selv og andre riktig eller uriktig har oppfattet som en klar forbigåelse fra den norske arbeiderpartiledede eksilregjeringens side. Han døde for egen hånd.

Familie, oppvekst og sivil skolegang

Fleischer ble født i Roan fordi faren, Carl Edvard Fleischer (1843-1885), var sogneprest der på det tidspunktet. Da faren døde, var Carl Gustav bare to år. Moren, Johanne Sofie født Fergstad (1850-1926), flyttet da med familien til Trondheim. Der rakk Carl Gustav å begynne på middelskole/gymnas ved Trondheim katedralskole. I 1899 flyttet så familien til Kristiania, der Carl Gustav fullførte gymnaset ved Kristiania katedralskole i 1902.

I folketellinga 1900 bor han sammen med sin mor og en eldre bror i Johannes Bruns gate i Kristiania. Tilbake i Kristiania etter tjeneste i distriktene, bor han i 1910 også sammen med sin mor, nå i Jacob Aalls gate 10.

Fleischer giftet seg 25. juli 1919 med Antonie (Toni) Charlotte Hygen (1888-1947), datter av byråsjef B. Hygen og Hermana født Blixrud. Fra 1928 bodde de i en nybygget trevilla i Hjørungveien 6 på Heggeli i Vestre Aker.

Militær utdannelse og karriere fram til 1940

Etter eksamen artium begynte Fleischer ved Krigsskolen, og avla eksamen ved Øverste avdeling i 1905. Som surnumerær (overtallig) premierløytnant med pro forma ansettelse ved Trondhjemske Brigade (uten lønn), gjennomgikk han Den militære høyskole i Kristiania. I 1907 ble han ansatt som fastlønnet offiser.

Fleischer tjenestegjorde først en kort stund ved Bergenske brigade, men ble allerede samme år (1907) beordret til Molde som adjutant ved Søndmøre linjebataljon. Der var han i to år, inntil han i 1909 ble beordret som aspirant i Generalstaben (i Kristiania), hvor han tjenestegjorde til 1913. Etter to år i distriktstjeneste ved Infanteriregiment nr. 11 (Sunnmøre), var han i 1915 tilbake i Generalstaben. Samtidig var han blant annet ansatt ved Norges geografiske oppmåling og ved Statsbanenes hovedstyres militærkontor. Fra 1919 til 1923 tjenestegjorde han som stabssjef med kapteins grad ved 6. Divisjon i Harstad, under generalmajor Christian Bertrand Rud. Så var han igjen ved Generalstaben, deretter en kortere tid kompanisjef ved Søndre Trondhjem regiment og 4. gardekompani (Oslo). Fra 1927 var han sjef for Generalstabens mobiliseringsavdeling.

I forbindelse med forarbeidene til den nye forsvarsordningen av 1930, kom Fleischer blant annet i det Odd Lindbäck-Larsen kaller en «tilspisset opposisjon til kommanderende general Laake». I forbindelse med overgangen til den nye ordningen (1930), ble Fleischer som førsteadjutant hos kommanderende general, noe Lindbäck-Larsen mener var «et tillitsbevis som smakte aldri så lite av mistillit: Som førsteadjutant hos kommanderende general var han ufarlig».

I 1934 fikk Fleischer obersts grad og ble beordret som sjef for Sør-Hålogaland infanteriregiment 14 (IR 14) med standkvarter i Mosjøen. Der ble han til 1. januar 1939. Denne tiden i Mosjøen mintes Fleischer og hans kone med glede som en lykkelig og fredelig periode, der obersten blant annet fikk god anledning til å dyrke sine etter eget utsagn største fritidsinteresser, ørretfiske og akvarellmaling.

I 1939 ble Fleischer utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon i Harstad etter generalmajor Carl Johan Erichsen, som da ble forflyttet til 1. divisjon. Under Vinterkrigen i Finland 1939-1940 ble 6. divisjon mobilisert. I følge historikeren Lars Borgersrud arbeidet Fleischer hardt for å få de sentrale myndigheter med på en ytterligere styrking av beredskapen, blant annet ved «vidtgående tiltak mot landsdelens kommunister».

Krigen

Mal:Thumb høyre Da krigen kom 9. april 1940 ble general Fleischer øverstkommanderende for de norske styrkene i Nord-Norge. Sammen med fungerended fylkesmann i Troms, Hans Julius Gabrielsen ble det iverksatt full mobilisering av militære og sivile ressurser i landsdelen. Fleischer var også under felttoget mot tyskerne redd for sovjetisk angrep fra øst, og beholdt betydelige styrker på grensevakt i Øst-Finnmark.

Under slaget om Narvik hadde han ansvaret for de norske styrkene, som sloss mot tyskerne sammen med «de allierte», som bestod av britiske, franske og polske styrker. De norske styrkene talte ca. 9.000 mann, de allierte ca. 24.000 og tyskerne ca. 6.500. Narvik ble gjenerobret 28. mai, men da de allierte styrkene trakk seg ut på grunn tyskernes innmarsj i Nederland, Belgia, Luxemburg og Frankrike, måtte de norske styrkene kapitulere. Tyskerne var da drevet tilbake mot svenskegrensen, og gjorde seg klare til å oppgi kampene.

Kongen og regjeringen vedtok å forlate landet for å fortsette krigen på de alliertes side. Fleischer ønsket ikke at kongen og regjeringen skulle forlate landet, og ville heller ha en kapitulasjonsordning med tyskerne. Mot sin vilje ble han beordret til å følge med over til Storbritannia. Der ble han sjef for Hærens overkommando og dermed regjeringens militære rådgiver.

Som sådan kom han i konflikt med regjeringen, som foretrakk en annen da det skulle ansattes en felles forsvarssjef for Hæren og Marinen i 1942. (Begge forsvarsgrenene hadde da hvert sitt flyvåpen, og Luftforsvaret ble opprettet som egen forsvarsgren i 1944). Han sa da opp sin stilling som sjef for Hæren og ble beordret til Canada som sjef for de norske militære styrkene der.

Den 1. desember 1942 ble han beordret til militærattaché og sjef for den norske militærmisjonen i Washington, DC. Men før han fikk tiltrådt tok han sitt eget liv den 19. desember 1942. Like før hans død ble han i 1942 tildelt Krigskorset, men denne utmerkelsen kom så sent at han ikke fikk mottatt den i live.

Kong Haakon VII avduket den 20. juli 1950 en statue av general Fleischer i Generalhagen i Harstad sentrum. Fleischer har også en gate oppkalt etter seg i Harstad, Gen. Fleischers gate, en i Bodø (General Fleischers gate), en vei i Bærum (General Fleischers vei), og en på Bardufoss (General Fleischers Veg.)

General Fleischer er stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Samfunnsengasjement

Det er vanskelig å fastslå Fleischers politiske holdning da det er skrevet lite om det, men mye tyder på at han stemte med Bondepartiet. Hans manglende forståelse for sosialistenes og arbeiderbevegelsens mål og midler ledet han i 1925 til å bli sekretær for Norges Bondelags Forsvarskomité, som ble etablert det året. Dette var en organisasjon med svært antisosialistiske holdninger. Han var også en av de 146 personer som sammen med Knut Hamsun undertegnet støtteerklæring til Vidkun Quislings berømte opprop 1932. Ifølge Torkel Hovland (side 44) deltok også Fleischer og kona i et møte arrangert av NS, men at dette var en engangsforeteelse.

Mens Fleischer var sjef for Søndre-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14 i Mosjøen ble han i 1937 valgt inn i kommunestyret på en borgerlig samlingsliste. Her var han spesielt opptatt av utvikling av næringsliv og kommunikasjoner.

Han hadde også interesse for friluftsliv og ble i 1937 valgt til formann i Mosjøen og omegn turistforening.

Fleischers ettermæle

Mal:Thumb høyre General Fleischer er i likhet med general Otto Ruge grundig hedret som en av de mest fremtredende norske generalene fra krigen 1940. Han var den første som ble tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste krigsdekorasjon. Beslutningen om tildelingen skjedde i London samme dag som Fleischer døde, og blir regnet som tildelt post mortem.

Fleischer ble en symbolperson for den nordnorske krigsinnsatsen. Rett etter krigen ble det på privat initiativ av nordnorske gymnasiaster reist statue og minnesmerker over ham og han fikk gater og veier oppkalt etter seg. Men det ble tidlig reist spørsmål om han hadde fått den heder han fortjente fra offisielt hold. Det var for eksempel målbåret av hans offiserskollega Odd Lindbäck-Larsen (bl.a. stabssjef under Fleischer ved 6. divisjon i 1940) i hans omtale av Fleischer fra 1952. Lindbäck-Larsen sier om utnevnelsen av Fleischer til sjef for Hæren i London i 1940 «at dette var et tillitsverv som hadde en forbigående, men uomtvistelig bismak av mistillit». Lindbäck-Larsen sier videre: «I Storbritannia gikk general Fleischer straks i gang med å skape kjernen til en ny norsk hær. Det var et sisyfosarbeid i kamp mot virkelige og kunstige interessemotsetninger, mot virkelige og kunstige vanskeligheter, mot prosjektmakere og bessermachere, mot mistenkeliggjørelse og ubalansert krigspsykose.»

Og Lindbäck-Larsen uttrykker full forståelse for at Fleischer måtte føle det som en bitter personlig tilsidesettelse da en annen ble utnevnt til den nyopprettede stillingen som forsvarssjef i 1942.

I år 2000 kom pensjonert generalmajor Torkel Hovland med en fyldig biografisk bok om Fleischer. Budskapet var at Fleischer ikke hadde fått den heder han fortjente, og at dette skyldtes at Arbeiderpartiet fortsatt hadde en agenda om å underkommunisere Fleischers innsats. Samtidig som Hovland tegnet et særdeles glansfullt bilde av Fleischer, rettet han drepende kritikk mot enkeltpersoner i Forsvaret og medlemmer av den norske London-regjeringen. Han sparte ikke på karakteristikken på dem han hevdet hadde motarbeidet Fleischer og undret seg bl. a. på om en av dem «solgte sin sjel til djevelen» (side 350). Boken fikk kjente historikere som Kjetil Skogrand, Olav Riste og Hans Olav Lahlum til å gå sterkt i rette med Hovlands historiefremstilling. Dette førte til at Hovland og flere av hans meningsfeller tok til motmæle. Diskusjonen gikk i avisspaltene med historikere på den ene siden og eldre offiserer på den annen. På den måten kom også en del negative fremstillinger av «Fleischer-historien» for dagen: I 1932 hadde han vært blant undertegnerne av et opprop til støtte for Vidkun Quisling som syslet med planer om et statskupp for å hindre at Arbeiderpartiet kom til makta. Mens hans soldater var i kamp i Narvik-fjellene 1940 holdt Fleischer 17. mai-tale fra Tromsø radio der han kom med sterke utfall mot regjeringens forsvarspolitikk. Og i juni anmodet han kongen og regjeringen om å oppgi kampene og finne en løsning med tyskerne.

Senere ble det laget film om Fleischer basert på Hovlands bok. Filmen ble, tross advarsler fra historikere om betydelige faktafeil, sendt i NRK. Dette gjorde nok at Hovlands synspunkter ble stående sterkt i folks bevissthet. Igjen ble det avisskriverier hvor historikerne påviste feilene i filmen og offiserene svarte. Siden har det stadig dukket opp avisdiskusjoner om saken hvor påstand har stått mot påstand. Disse diskusjonene vil sikkert dukke opp på nytt, og det vil fortsatt være vanskelig for uinnvidde å se forskjell på myter og fakta.

Mystisk brann i Generalboligen i Harstad

Fleischer og hans kone Toni Hygen Fleischer bodde i den såkalte generalboligen eller kommandørboligen i Hans Egedes gate 7 i Harstad mens han var sjef for 6. divisjon fra januar 1939. Det var et av byens staseligste trehus med fronten skilt fra Storgata med en prektig hage. Det var også et anneks på tomta som ble betegnet som «Kontorbygningen». Da paret måtte forlate huset for å reise med regjeringen til Storbritannia, ble det etter hvert okkupert av tyskerne. Huset brant ned en desemberdag i 1941. Denne brannen har vært omspunnet av rykter om dødsfall som skulle skjules. Også tidspunktet for brannen er det sådd tvil om. Rapporten fra Harstad Brannvesen sier at brannen ble varslet av politiet om kvelden 18. desember, mens folk som mener å huske brannen, sier at den oppsto under en heidundrende tysk fest på nyttårsaften. Det sto ingenting i avisen Harstad Tidende om brannen og heller ikke noe i politirapporten. Dermed er brannen fortsatt en uløst gåte.

Litteratur

• Bomann-Larsen, Tor: Æresordet. Cappelen Dam 2011.
• Bomann-Larsen, Tor: Hjemreisen. Cappelen Dam 2016
• Borgersrud, Lars: Vi er jo et militært parti: den norske militærfascismens historie 1930-1945. Bind I. Spartacus forlag 2010.
• Borgersrud, Lars: Den norske militærfascismens historie: Like gode nordmenn? Bind II. Spartacus forlag 2012.
• Borgersrud, Lars: Artikkel om Fleischer i Norsk krigsleksikon 1940-1945. Cappelen, Oslo 1995.
• Dahl, Hans Fredrik, Bernt Hagtvedt og Guri Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen. Pax 1982.
• Hovland, Torkel: General Carl Gustav Fleischer: Storhet og fall, Oslo 2000. ISBN 82-03-23292-2.
• Lahlum, Hans Olav: Oscar Torp, Oslo 2007. ISBN 978-82-02-23573-4.
• Kristiansen, Tom: Utdypende artikkel på snl.no
• Lindbäck-Larsen, Odd: Posthum omtale av Fleischer i Studentene fra 1902 (50-årsjubileum), Oslo 1952.
• Riste, Olav: London-regjeringa, bd 1 , Oslo 1973. ISBN 8252102700.
• Skogrand, Kjetil: Norsk forsvarshistorie, bd 4 , Oslo 2004. ISBN 9788251406215.
• Norges militære embedsmenn 1929. (Bj. Keyser Barth, red.), Oslo 1930.
• Studentene fra 1902 (25-årsjubileet, selvbiografisk omtale. Oslo 1927.
• «Carl Gustav Fleischer» på no.wikipedia.org
• «Kjetil Skogrand om Hovlands bok» i Norsk Militært Tidsskrift.

Se også

Felttoget i Norge 1940

Eksterne lenker

• Carl Gustav Fleischer i Historisk befolkningsregister.