 Fredriksten festning omkring 1868. Fra Nordiske taflor. Hallevägen er en historisk vandrerute som går fra Ed i Sverige til Fredriksten festning i Halden. Hallevägen er et begrep som har vært brukt om svenskenes vei til Halden gjennom flere hundre år. Tistedalen Friluftslag har merket og skiltet ruta slik at den fra mai 2023 har fått status som Historisk vandrerute.
Halden hadde tidligere en av Norges største havner, og handelen med omverdenen var stor. For mange var Halden det naturlige stedet for å kjøpe og selge varer. Hallevägen var en av de mest brukte ferdselsårene fra de bygdene på svensk side, og det er mange historier og mye dokumentasjon om bruken av denne handelsveien.
Les mer …
Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden. Les mer …
Fresvik kyrkje er ei langkyrkje i tre som står i bygda Fresvik i Vik kommune. Kyrkja, som har 200 sitjeplassar, vart vigsla 29. juni 1881 av prost Jacob Edvard Smith. Arkitekt Johannes Henrik Nissen laga teikningane. Fresvik kyrkje er soknekyrkje for Fresvik sokn, som frå 1999 høyrer til Vik prestegjeld. I forhistoria til dagens kyrkje i Fresvik var biskop Peder Hersleb Graah Birkeland ein sentral pådrivar. Det var han som i 1860-åra sette fram krav om at det måtte byggjast ny kyrkje i bygda, og grunngjevinga var at den gamle var altfor lita. Problemet var at dei fire kyrkjeeigarane var lite imøtekommande. Å vere kyrkjeeigar var inga god forretning, og dei på si side kravde difor at soknet måtte overta ansvaret både for gamlekyrkja og for å få reist ei ny. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer …
Struves meridianbue var et prosjekt den tyske astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struve utførte i årene 1816 til 1855 for nøyaktig å kunne bestemme jordens form og størrelse. Han ble blant annet bistått av nordmannen Christopher Hansteen og svensken Nils Haqvin Selander i årene fra 1845 og frem til arbeidet ble avsluttet i 1855, og arbeidet var et eksempel på internasjonalt videnskapelig samarbeid. Struve var den første som nøyaktig målte en stor del av en meridian, noe som gjorde det mulig å regne ut jordens størrelse. Dette var et viktig fremskritt i forskningen om jorden og for kartkonstruksjon. I 2005 ble 34 av disse målepunktene plassert på UNESCOs verdensarvliste, blant disse er alle de fire i Finnmark. Les mer …
| 
