Jacob Aall Faye (1857–1921)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sara og Jacob Aall Faye
Jacob Aall Faye som ung mann

Jacob Aall Faye (født 21. mars 1857 i Sande, død 2. desember 1921 i Øvre Eiker) var prest. Han var sokneprest i tre forskjellige prestegjeld i Nordland mellom 1888 og 1915, Værøy, Øksnes fra 1894 og Vefsn fra 1902. Han gjennomlevde strabasiøse tjenestereiser og trekkfulle gamle prestegårder, og fikk etterhvert store helseutfordringer. Av helsemessige årsaker søkte han seg til Eiker prestegjeld, hvor han var fra 1915 til 1921.

Han var gift med Sara, født Havig, som han møtte da han som ung student var huslærer i Vefsn hos hennes familie. De fikk 9 barn, og trass i stadige økonomiske utfordringer også minst 2 pleiebarn. Ved hans død skrev menigheten i Vefsn, hvor han hadde tjent lengst, blant annet: «Faye var et hjertens godt menneske, som Vilde alle vel, en folkets mand av bedste slags».

Unge år

Han var sønn av Andreas Faye og Octavia Knudsen. Faren var prest, historiker og stortingsmann. Faren var sterkt knyttet til eidsvollmannen Jacob Aall, «både som nabo og gjennom felles interesser»[1] og valgte derfor å oppkalle sønnen etter ham.

Faren døde i 1869, da Jacob Faye var 12 år. Moren og barna flyttet da fra Sande hvor faren hadde vært sokneprest til Strømsø i Drammen. Her bodde de i Lassegaden, som nå heter Konnerudgata. Mens de bodde her begynte Jacob på latinskolen.[2]

De flyttet til Kristiania i 1872, og bodde i 1875 i Drammensveien 14, der hvor den amerikanske ambassaden lå fra 1959 til 2017. I Kristiania gikk Jacob på Gjertsens Skole for den høiere utdanning, en privatskole ved St. Olavs plass.[2]

Han ble student i 1876.[3] Han var huslærer hos lensmann Christian Havig i Vefsn fra 1877 til 1879,[4] og der møtte han datteren i huset, Sara Havig, som han skulle komme til å dele livet med.

I 1884 ble han cand. theol. Arne Kværnum forteller følgende historie om Faye som ung kandidat.

Som ferdig kandidat besøkte Jakob Aall Faye en gammel sokneprest som søkte personellkapellan. De var omtrent blitt enige. Men så spurte gamlepresten:

— Jeg ser De er forlovet, unge mann. Tør jeg spørge hvem De er forlovet med?

— Med Sara Havig, datter av lensmann Havig i Vefsn, sa den unge kandidat.

— Nei, De siger ikke det! Er De forlovet med datter av riksrett-laveren Havig! Da er vel også De venstremann?

Jo, Faye kunne ikke nekte for det.

— Ja, da kan nok ikke jeg bruke Dem, unge mann. Jeg har altid hevdet at en venstremand ikke kan blive salig. [5]

Faye ble gift med Sara 10. juli 1885, og ved folketellingen i 1885 bodde de i Bodø hvor han var lærer ved Bodø middelskole.[6]

Værøy og Røst

Værøy prestegård slik den så ut på Fayes tid. Da familien Faye flyttet ble bygget revet, og ny prestegård bygget.

Mens han var lærer talte han flere ganger både i kirke og bedehus, og ønsket prestetjeneste. Biskopen skal ha oppfordret ham til å søke Værøy, noe han gjorde. Han ble sokneprest i Værøy prestegjeld i 1888. Sønnen Gunnar skriver om han at «han var en ordentlig landkrabbe før han kom til Værø... ...Men han ville dele folkets kår. I åpen båt som sin egen høvedsmann krysset han havstykket mellom Værø og Røst, og folk spådde at han ville kjøre seg ned.»[1]

Offentlige kommunikasjoner var det dårlig med. I et privat brev til Reinert Svendsen fra 1891 skriver Faye at det er dampskipsanløp bare hver 14. dag, og da bare fram til november.[7]

Mens Faye var prest ble det sommeren 1891 oppført bedehus på Røst.[8] Faye var avholdsmann, og var den første formannen i Værøy totalavholdsforening.

Boforholdene i Værøy prestegård har åpenbart vært utfordrende, boligen ble beskrevet som gammel og skrøpelig,[9] og familien Faye var den siste prestefamilien som bodde der. Da de dro fra Værøy ble bygget kondemnert, og ny prestebolig ble oppført.[10]

I 1891 forliste et mannskap på seks personer, og fikk med nød og neppe berget seg i land på øya Mosken. De var der i flere dager før de ble oppdaget, av Faye som hadde sett dem i kikkerten sin. Han fikk sendt berging etter dem, og kom med et stort spann kjøttsuppe som han personlig delte ut til de sultne og forfrosne karene da de hadde kommet seg tilbake til Værøy.[11]

Øksnes

Han ble utnevnt til sokneprest i Øksnes prestegjeld i mai 1894.[12] Sønnen Gunnar skriver ikke noe om farens tid i Øksnes, og Johan Borgos som har skrevet gårds- og bygdehistorie for Øksnes har heller ikke mye å fortelle om Fayes tid der. Han nevner at det i Fayes tid var en rekke utmeldinger av statskirken, og setter dette i sammenheng med at «Faye ikke tolererte særlige avvik fra kirkens lære, og han refset emissærene gang på gang».[13] Faye framstår ikke som spesielt streng og refsende i andre beskrivelser av ham, og slutten av 1800-tallet var en tid fra frimenigheter var i vekst mange steder i Nord-Norge. I 1900 bor emissæren Benjamin Sennesvik fra Vega hos Faye i prestegården, noe som kan moderere bildet av Faye i konflikt med emissærene.[14]

Øksnes var større prestegjeld enn Værøy, og husene på Øksnes prestegård var nye – satt opp av Fayes forgjenger Kristian Koren. Det var likevel vanskelige økonomiske tider, på slutten av 1800-tallet var den en økonomisk nedgangstid i Øksnes som førte til en rekke konkurser og økt utvandring til Amerika.[13] Dette gjaldt særlig 1897 og 98 da fisket slo feil.[15] Det var ikke bare sognebarna som led nød, inntektene fra presteembetet gikk ned og han måtte ta opp lån. (se nedenfor)

Mens han var i Øksnes fikk han oppført tre internatskoler.[16]


Gunnar Faye skriver om faren som predikant:

«Har du sett svigersønnen min nord i Lofoten?» spurte lensmann Havig en fisker fra Vefsn. «Ja, han he' preika så han e' vorten aldeles kvit i håret.» Ja, han fikk tidlig hvitt hår, men det er vel uvisst om det hadde noe med preikinga å gjøre. Han var ingen stortaler, og ble ofte rørt når han sto på stolen, så det hendte folk snakket om gretarpresten. Men han levde slik at han vant tillit og hengivenhet.[1]

Sokneprest i Vefsn

Dolstad kirke var hovedkirke i Vefsn prestegjeld, hvor Faye kom sommsokneprest i 1902.

I 1902 gikk veien fra Øksnes til Vefsn prestegjeld, til Saras hjemsted hvor i ungdommen hadde møtt hverandre. Her var både slektninger av prestefruen og ungdomsvenner av dem begge. Vefsn ligger er jo også, til å være i Nordland, å regne som innland. De strabasiøse sjøreisene som hørte til hverdagen både i Værøy og Øksnes var mer sjeldne her, selv om anneksreisene også landeveis kunne være harde. Grane prestegjeld ble ikke opprettet før etter Fayes tid, i 1927, så avstandene var store. Gunnar Faye skriver:

Vefsn prestegjeld var den gang like stort som Vestfold fylke og hadde to anekser, 4 mil til Grane i syd og 3 mil til Drevjen i nord. Det kunne by på mange harde reiser med karjol om sommeren og spiss-slede, stundom sluffe, om vinteren.[17]

Han skriver videre om farens virke som prest i Vefsn:

Av hensyn til aneksene fikk gjerne de store høytidene en tredje helligdag. Av årets gudstjenester fikk aneksene 20% hver. Nå er Grane eget sognekall. Faye hadde bibellesninger rundt om i bygden og deltok i Indremisjonens og Ungdomsforbundets arbeid. Han var med å stifte Helgelands krets av Norges Kristelige Ungdomsforbund og var den første formann der. Han arbeidet også ivrig for å få bygget soldathjemmet på Drevjemoen. Tuberkulosehjemmet var også et av hans hjertesaker.[18]

Fra 1905 til 1915 var han også prost i Indre Helgeland prosti.[19]

Prestegårdsliv

Det nye våningshuset på Dolstad prestegård ca 1910.
Foto: Johan J. Svendsen

Gunnar Faye skriver at de kom til en helt ny prestegårdsbygning på Dolstad,[17] men det stemmer ikke.

Prestegardsstua var allerede i 1883 vurdert som kassabel, men var fortsatt i bruk som prestebolig i 1901. «Bygningen er i sin helhed saa daarlig, forfalden og uhensigtmessig, at det fortjener å bli kasseret hva dag det skal være» het det i et skriv til departementet.[20] Trass i dette flyttet familien Faye sommeren 1902 inn i dette huset, men allerede i november varslet han at han måtte flytte til Mosjøen og forpakte bort prestegårdsdrifta om han ikke fikk nytt hus.[21]

I 1903 ble det bevilget penger, og det nye våningshuset sto ferdig 11. november 1905. I 1913 ble det lagt inn elektrisk lys i både våningshus og fjøs.[21]

Når det gjelder driften av prestegården beskriver Gunnar Faye og gårdshistoriker Knut Skorpen motsatte forløp. Gunnar Faye skriver at de hadde forpakter de første årene, «men han var kanskje mere interessert som hovsmed og klokkestøper enn i å gjøre noe med engene som lå overgrodd med giftig soleie»[18] og at faren derfor tok over driften selv men ansatte «gårdsbestyrer». Skorpen skriver at Jacob Faye selv drev gården fram til 1904, men våren 1904 ba han om departementets godkjenning av en forpaktningsavtale.[22] Her er det nok mer grunn til å stole på den lokale historikeren og kildene han siterer enn på hukommelsen til prestesønnen, som ikke var født før i 1904.

Skorpen siterer fra Jacob Fayes søknad:

Trods jeg i den ønskede erklæring om prestegaardene har udtalt mig mod forpagtning og trods jeg personlig er meget interessert i og har fra barn af havt lyst til gaardsbrug, ser jeg mig nu nødsaget til at andrage om tilladelse til bortforpagtning. Den vesentlige grund er den, at min hustru i fjor høst nærmere jul ved et stygt fald fik sin fod skadet saaledes at hun forst nu saavidt er oppe, men paa lange tider strengt forbudt at gjøre noget. At drive en gaard, naar husmoderen ikke kan forestaae huset selv, vil vitstnok være umulig for en prest, der selv har saa liden tid til at deltage i eller føre stadig tilsyn med driften. […] Forpagteren, der i dette aar har været min dreng, er en særdeles dygtig, praktisk og interessert mand med meget gode vidnesbyrd fra landbruksskolen.[22]

Forpakteren det her er snakk om var Tormod Langjord som forpaktet prestegården fra 1904 til 1914, og det er nok ham Gunnar Faye trodde bare var gårdsbestyrer. I 1914 heter det at «prestegaarden er bortforpagtet og gir et netto-utbytte av kr 1050,00, heri indbefattet frit hus og brænde.»[15]

Noe som stemmer overens med sønnens framstilling og søknaden faren skrev, er at Jacob Faye viste stor interesse for jordbruk. Det er heller ingen grunn til å betvile at Gunnar Faye og de andre barna var aktivt involvert i driften av prestegården. Han skriver at de hadde 12-14 kyr, tre hester, gris, høns og kaniner.[23]

Helseplager

Faye hadde to opphold ved Sandefjord bad på grunn av isjas.
Foto: Fra bildeboken Bad Sandefjord og Bad Modum i Norge/Norsk Folkemuseum

Gunnar Faye beskriver hvordan farens helse ble svekket:

De harde reisene til aneks og sykebesøk i all slags vær, tærte sterkt på fars helse. Han fikk isjias som etter hvert ble så ille at han måtte sendes i sykekurv til Sandefjord bad, som vel var det eneste tilbud den gang. Behandlingen ble han til stor hjelp. Han tålte godt de varme gytjebadene og var iherdig til å gjøre kroppsøvelsene.[24]

Jacob Aall Faye måtte oppholde seg ved Sandefjord bad både i 1911 og i 1912.[15] Skorpen nevner også Jacob Fayes helse. Han viser til at departementet i 1913 godkjente at det skulle innredes bad i hovedbygningen, siden legen hadde rådet til å ta to bad i uken på grunn av isjas. Skorpen siterer fra korrespondansen rundt dette:

«Det var provstens forutsetning at han benyttet et badekar av træ, som han selv eier». Seinare kom prosten til at presten likevel skulle få kjøpe nytt badekar, sidan trebadekaret «var vel stort, naar bad jevnlig skulde tages».[21]

Badene til tross ble Fayes helse dårligere, i tillegg til isjas fikk han kronisk bronkitt. «Til slutt så han seg nødt til å søke seg sydover» skriver sønnen.[24]

Økonomiske plager

Gjennom hele Gunnar Fayes fortelling om faren er familiens anstrengte økonomi en rød tråd. De drev blant annet med noe sønnen beskriver som pensjonatsdrift i prestegården i Vefsn for å få endene til å møtes.[23]

I 1914 behandlet stortinget en ansøkning fra Jacob Aall Faye om lønnsøkning. Kirkekomiteens innstilling gir et innblikk i presten Fayes økonomi. Han ber om å få sin «løn forhøiet utover kr 4000,00 pr. aar.» Dette begrunner han innledningsvis med sine økonomiske vanskeligheter, med store utgifter på grunn av sykdom. Han hadde to ganger måtte oppholde seg ved Sandefjords bad, og han har også en voksen sønn som «han har maattet holde på sanatorium paa grund av tuberkulose».[15] Det siste handler formodentlig om Christian (f. 1892) som Gunnar Faye skriver «gikk sykemeldt hjemme».[23]

Fayes søknad hadde vært til behandling i Vefsn Herredstyre, hvor man med 10 mot 9 stemmer anbefalte at lønnen skulle økes til 4 500 i 5 år. Etter at departementet hadde bedt om flere opplysninger om saken kom den til ny behandling i herredsstyret, og nå var det 21 mot 2 stemmer for en økning på kr 500 for Fayes embetstid.[15]

Departementet hadde bedt om opplysninger om forsørgelsesbyrde og økonomiske forhold. Faye oppga at han hadde 9 barn og 2 pleiebarn. Videre skriver han at opphavet til «hans underbalanse» var årene i Øksnes da fisket slo feil. «Hans embedsinntægt i 1897 beløp seg kun til kr. 1 350,00 og i 1898 litt mere. Han led da nød og maatte i de to år låne kr. 3 800,00»[15] Det er ikke kjent at Faye i Øksnes hadde særlige utgifter til nye hus eller lignende på prestegården, så lånet synes å ha vært som en forbrukslån. Et forbrukslån på nær tre ganger årsinntekt ville formodentlig ikke blitt innvilget i dag.

I 1914 oppgis utgifter som kommune- og statsskatt på ca 700 kr, renter av privat gjeld på 250 kr, livspoliser for barna på 311 kr og enkekasseinnskudd på 200 kr. I tillegg «hviler et laan på embetet av noget over 2 000,00 som presten maa avdra og forrente.»[15] Løssforhøyelsen til 4500 kr ble innvilget for hans embetstid, med virkning fra 1. januar 1913, «efter nogen debatt mot 11 stemmer».[25]

Siste år i Øvre Eiker

I 1915 ble han sokneprest i Eiker prestegjeld. Her var han til fratrådte på grunn av sykdom sommeren 1921. Han døde i desember samme år. Skriftlige kilder synes ikke å ha mye å fortelle om hans tid som sokneprest i Eiker. Det er mulig at han allerede var så svekket av sykdom at han ikke var spesielt aktiv.

Ved hans død sto følgende minneord gjengitt i Ranens folkeblad:

Med vemod vil Vefsn menighet mottat dette sørgebudskap. Faye var et hjertens godt menneske, som Vilde alle vel, en folkets mand av bedste slags. Han røgtede sin prestegjerning med flid, tok sig av ungdomsarbeidet og var en tro Herrens tjener. Var ogsaa med i det kommunale Iiv.[3]

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 Faye (1996) s. 106
  2. ↑ 2,0 2,1 Jahr (2021) s. 784-85
  3. ↑ 3,0 3,1 Ranens folkeblad 3. desember 1921
  4. ↑ Skorpen (2017) s. 497
  5. ↑ Kværnum (1992) s. 67
  6. ↑ Jakob Aall Faye i folketelling 1885 for Bodø kjøpstad fra Digitalarkivet
  7. ↑ Svendsen (1916) s. 237
  8. ↑ Svendsen (1916) s. 261
  9. ↑ Faye (1996) s. 107
  10. ↑ Sørli (1976) s. 84
  11. ↑ Sørli (1976) s. 228
  12. ↑ Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis 1894.05.26. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  13. ↑ 13,0 13,1 Borgos (1992) s. 483
  14. ↑ J.A.Faye i folketelling 1900 for Øksnes herred fra Digitalarkivet
  15. ↑ 15,0 15,1 15,2 15,3 15,4 15,5 15,6 Stortingsforhandlinger. Oslo. 1914. Digital versjon på Nettbiblioteket. s. 124
  16. ↑ Faye, Axel (1998) s. 603
  17. ↑ 17,0 17,1 Faye (1996) s. 108
  18. ↑ 18,0 18,1 Faye (1996) s. 109
  19. ↑ Departements-tidende. Christiania. 1905. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  20. ↑ Landbruksingeniør Wenger i sin erklæring til departementet 13. juni 1901. Sitert fra Skorpen (2017) s. 482
  21. ↑ 21,0 21,1 21,2 Skorpen (2017) s. 483
  22. ↑ 22,0 22,1 Skorpen (2017) s. 486
  23. ↑ 23,0 23,1 23,2 Faye (1996) s. 110
  24. ↑ 24,0 24,1 Faye (1996) s. 112
  25. ↑ Trondhjems Folkeblad 1914.04.28. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder


Artikkelen Jacob Aall Faye (1857–1921) er oppretta gjennom delprosjektet Prestefolk i Nordland

Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Det vil ofte være mer relevant informasjon i oppgitte kilder enn det som er gjengitt, og det kan finnes stoff i bygdebøker og lignende.

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Jacob_Aall_Faye_(1857–1921)&oldid=2713896»