 Grensemerke 32 mellom Norge og Sverige fra 1887, med monogrammet til kong Oscar II. Foto: Fra boka Aremark og Ømark (1909). er Norges landegrense til nabolandene, den er i totalt 2564 km lang, fordelt med 1630 km mot Sverige, 736 km mot Finland og nesten 198 km mot Russland.
Riksgrensen er hovedsakelig markert med grenserøyser, grensegater og grensestolper. Grensen går i rette linjer mellom hvert markeringspunkt eller brytningspunkt, et umarkert punkt som definerer grensen, som kan være skjæringspunkt mellom rettlinjer basert på de to nærmeste riksrøysene på hver side av brytningspunktet, eller grensen kan følge et vassdrag. I Iddefjorden og i munningen av Varangerfjorden går grensen i sjøen fram til territorialgrensen.
Grensen mot Sverige og Finland er markert med grenserøyser, en steinsetting som kalles røys, selv om de kan være oppmurte. Grenserøysene har form av avskårne kjegler, rundt 1,5 meter høye, rundt to meter brede i bunnen og en halv meter smalere øverst. I toppene er det murt inn opptil en meter høye steinplater (hjertesteiner) med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.
Det er langs grensen to treriksrøyser, Treriksrøysa (Storfjord) er grenserøys nr 294 hvor landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland møtes og Treriksrøysa (Sør-Varanger) som ligger vest for Pasvikelva, 15 kilometer sørvest for Nyrud i Sør-Varanger kommune hvor landegrensene mellom Norge Finland og Russland møtes. Punktet ble en treriksrøys etter de finske landavståelsene til Sovjetunionen etter andre verdenskrig. Dette er også det eneste stedet i verden hvor tre tidssoner møtes.
Les mer …
Svinesund er et grensested med broforbindelse nær Halden og Strömstad. Her forenes Norge og Sverige over fjorden, som på svensk side kalles Idefjorden, med én d, men som på norsk side heter Ringdalsfjorden. Når man kommer lengre inn i fjorden, kalles den på norsk side Iddefjorden. Trafikken forbi Svinesund er stor (i 2005 passerte i snitt 16 500 biler pr. dag) og består av grensehandlere, turister og pendlere over bruene – og av fritidsbåter og lastebåter under broene. Den første permanente broen ble åpnet i 1946 og erstattet fergetrafikken som hadde gått minst siden 1500-tallet.Første gang Svinesund nevnes som er fergested i er Jens Nilssøns visitasbøker fra slutten av 1500-tallet. Da biskopen i 1593 visiterte fra Borgersyssel ned til Båhuslen passerte han Svinesund. Han forteller at det da stod slott på begge sider ved fergestedene. Vi må gå ut fra at fergestedet er av eldre dato, i det minste som en provisorisk ordning. Les mer …
Idre og Serna (svensk: Särna) er to sogn som tilhører Älvdalens kommun i Sverige. De utgjør den nordvestligste delen av landskapet Dalarna.
Idre og Serna var opprinnelig annekssogn til Elverum prestegjeld. Navnene ble skrevet Idre og Shernne i 1602, Jrre og Zernne i 1649. De ble inntatt av svenske styrker i 1644 og ble ikke tilbakelevert i forbindelse med freden i Brömsebro året etter. Siden har sognene ligget til Sverige. Avståelsen ble først offisielt bekreftet ved Grensetraktaten av 1751, men hvor Norge som et kompromiss fikk en del av det gamle Idre sogn øst for Femunden. På norsk side grenser Idre idag til Engerdal, mens Serna (svensk Särna) grenser til i hovedsak Trysil, en liten del i nord til Engerdal.Annekssognene rommet i 1602 18 skattegårder, hvorav 16 halvgårder og to ødegårder. I 1604 hadde den ene halvgården skattefrihet. Sognene ble under Hannibalsfeiden ( 1643- 45) inntatt i 1644 av 200 morakarlar og älvdalingar ledet av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius. Christian IV inngikk, før sin død 28. februar 1648, en avtale med «Hendes Kjærlighed», dronning Kristina av Sverige om å sende kommissærer til Idre og Særna for å avklare tilhørigheten til sognene. Spørsmålet var om de skulle regnes til Herjedalen, og dermed var omfattet av fredsavtalen fra 1645, eller til Østerdalen, og tilbakeføres til Norge. Les mer …
 Foto: Olav Momrak-Haugan (2011). Fire russarar var fangar på gamle Gimle skule i Fyresdal på slutten av krigen 1940-1945, døydde her og vart gravlagde på Moland nye kyrkjegard.
Til Fyresdal kom tyskarane med over hundre russiske fangar våren 1944. Gimle skule og området rundt blei okkupert. I skulehuset blei fangane innlosjerte medan dei tyske vaktene heldt til i den nærliggande distriktslækjarbustaden Gardar. Eit nærliggande losje-hus vart teke til lagerbygning. Rundt skulehuset vart det satt opp høge dobbelte piggtrådgjerde.
Den fyrste tida fekk ein lov til å gå ned til gjerdet rundt Gimle og framom leiren. Dei russiske fangane var uvanleg flinke songarar og om sundagen då dei ikkje arbeidde i skogen samla dei seg ute og laga eit meisterleg songkor. Bygdefolket samla seg her og lydde til den fine songen. Men etter ei tid synest visst tyskarane at folk vart for nærgåande og det vart satt opp ein bom eit stykke unna, men ein kunne likevel høyre songen deira.
Fangane arbeidde i skogen med tømmerhogst og dersom ikkje vegen var for lang til arbeidsområdet marsjera dei til og frå. Då la ofte bygdefolk ut matpakker til dei i vegkanten, noko fangane såg etter med ørneaugo. Enkelte av dei tyske vaktene greip inn, men andre oversåg dette. Ein del av tyskarane gjekk rundt i heimane og tala med folk og dei tok då med seg matpakker til fangane i byte med ymse saker russarane hadde laga. Det kunne vere stråarbeid, trearbeid, graverte dåser, messingringar og anna. Bygdefolket synest det var gildt at det fantes medmenneske blant fienden. Les mer … | 
.jpg)
