Vålerenga (strøk)
Vålerenga, tidligere skrevet Vålerengen, er et strøk i Oslo, i Bydel Gamle Oslo. Navnet er fra Volin som er av norrøn avstamning, fra Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»).
Avgrensning
Strøket grenser til Kampen i nord, til Etterstad i øst og til Gamlebyen i sør. Mellom Vålerenga og Gamlebyen ligger Galgeberg, som har navnet fordi det var rettersted der tidligere.
Bebyggelse
Området ble hovedsakelig bebygget i siste halvdel av 1800-tallet. Mange av de som bosatte seg på Vålerenga var håndverkere, vognmenn, dreiv med småindustri eller levde av dyrehold, og de kom hovedsakelig fra hele Østlandsområdet. Vålerenga var en del av Aker kommune til strøket ble innlemmet i Oslo under byutvidelsen i 1878.
Utbyggingen var hovedsakelig på jordveien til Vålerengen hovedgård som da var eid av overrettssaksfører Carl Christian Salomonsen (1825-1910) og som sto bak reguleringen, utparselleringen og deler av utbyggingen. Særlig i årene umiddelbart før byutvidelsen i 1878 med tilhørende murtvang, var byggehastigheten også i dette området svært omfattende.
På dette tidspunktet hadde det allerede vært forstadsbebyggelse i området i to tiår, og de første tomtene ble skilt ut i 1855. Denne bebyggelsen var ikke begrenset av murtvangen og bebyggelsen er hovedsakelig tett bebygget med små laftede trehus med panel og med fasader ut mot fortauet i en eller to etasjer. Eksempler på slik bebyggelse, oppført på 1850-tallet er Vålerenggata 10, 12 og 14. Den tette trehusbebyggelsen fra disse 20 årene var en grunn til at strøket ble lagt inn under byen og murtvangen for å redusere brannfaren.
Denne forstadsbebyggelsen ble oppført av beboere som var innflyttere fra områdene rundt byen og tok med sin byggeskikk derfra, noe som gir et ganske stort spenn i de bygningsmessige uttrykkene. Enkelte av husene var antakelig også eldre hus fra innflytternes hjemsteder.
Men noe av bebyggelsen ble oppført av små entreprenører for salg, som for eksempel Danmarks gate 31-41 som består av to-etasjes laftehus med stående panel, alle oppført av snekker Andreas Olsen umiddelbart før byutvidelsen og den dermed følgende murtvangen. Selv om en rekke av den opprinnelige trehusbebyggelsen har gått tapt i en rekke branner, er en vesentlig del av denne forstadsbebyggelsen bevart.
Fram mot byutvidelsen kom det flere leiegårder i tre og øverst på Vålerenga kom det også større privatboliger med hager. Senere, etter byutvidelsen og strøket var en del av Kristiania og underlagt murtvangen, ble det oppført tre eller fire etasjes bygårder, hovedsakelig i pusset tegl som i byen forøvrig. På denne tiden ble det flere industriarbeidere som slo seg ned i bydelen.
Saneringsplaner
De første saneringsplanene av den gamle trehusbebyggelsen kom i 1929, og det ble utarbeidet flere planer for trafikkavviklingen og for en fornyelse av boligmassen i strøket. Som så mange andre store saneringsplaner i Oslo i mellomkrigstiden ble disse stoppet av andre verdenskrig med tilhørende gjenreisningsoppgaver etter denne.
Som en følge av utbyggingen av drabantbyene og byggingen av industri og boliger etter andre verdenskrig, økte gjennomgangstrafikken betydelig gjennom strøket på 1950- og 1960-tallet. Dette førte til at strøket var preget av trafikkaos, forurensning og ytterligere forfall og forslumming. Men etter at gjennomgangstrafikken gjennom Strømsveien ble fjernet da Vålerengtunnelen åpnet i 1989 og bom som stenger veien ved Galgeberg sommeren 1992, har flere av de gamle husene blitt rehabilitert, og det er oppført en del nye bygg i nedre del av Vålerenga i kvartalene ut mot Strømsveien.
Arbeidsplasser
Industrialiseringer ga mange arbeidsplasser og var en viktig forutsetning for utbyggingen av strøket.
Teglverk
Den leirholdige jorden ble råstoff for flere teglverk, blant dem Ensjø teglverk allerede fra 1811, Svendengen teglverk fra 1840, Jordal Teglverk fra rundt 1848, Bryn Teglverk og Høyenhall Teglverk fra 1883 og Nygård Teglverk fra 1890-årene.
Kværner Brug
Kværner Brug, grunnlagt i 1853 av Oluf Onsum, etter at han året før hadde kjøpt Kværner gård med mølle og vannfallsrettigheter i Alna. Mølla ble omdannet til et jernstøperi og Kværner Brug som produserte var vedovner og redskaper til husholdning, landbruk, skip m.m.
Sætre Kjæksfabrik
I 1908 flyttet Sætre Kjæksfabrik til nye fabrikklokaler i Østerdalsgata 1, arkitekt Ove Ekman, på hjørnet mot Strømsveien og mot Gjøvikbanen på den andre siden. Dette var en moderne kjeksfabrikk som ble en stor arbeidsgiver, særlig for kvinner. Tomten i Østerdalsgata ble utbygd gradvis i takt med at Sætre vokste til å bli landets ledende kjeksfabrikk. Fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg framhevet den som en mønsterbedrift med hensyn til bedriftsvelferd og hadde blant annet en egen sosialsekretær til å hjelpe de unge jentene som var ansatte, mange innflyttere rett etter konfirmasjonsalderen og bodde i bedriftens egne hybelhus.
Annet
Nitedals Tændstikfrabrik fra 1872 ved Grønvoll ga mange arbeidsplasser, også til kvinner og barn. Likeens veveriene ved Brynsfossen, særlig Joh. Petersen A/S Lin og Bomullsvarefabrikk fra 1899.
I 1882 kom A. H. Andersson & Co. Metalvarefabrik til Normannsgata 47 på Kampen, hvor også mange fra Vålerenga fikk ansettelse.
I tillegg var det en rekke mindre håndverksbedrifter, som snekkerverksteder og jernstøperier, samt Bratlie skismøring i Etterstadgata 4 og Synnøve Finden som startet osteproduksjon i Danmarks gate 41 i 1928.
Vålerenga politistasjon ble opprettet allerede i forbindelse med byutvidelsen i 1878 som politivakt, beliggende i Vålerenggata 24. Den ble slått sammen med Kampen politivakt i 1904 oppgradert til stasjon i 1909. Politistasjonen ble lagt ned 28. mars 1955 og ansvaret for området ble overtatt av Grønland politistasjon.
Vålerenga brannstasjon lå i St. Halvards gate 59 og ble opprettet i 1890, og lagt ned i 1923 i forbindelse med at brannstyrken ble motorisert med egen bilpark.
Kommunikasjoner
Vålerenga ble tilknyttet trikkenettet i Kristiania da Gamlebylinja som gikk fra Stortorget via Grønland og fram til Botsfengselet, ved Schweigaards gate, ble lagt om til elektrisk drift i 1900 og det ble anlagt en grenlinje oppover Schweigaards gate via Galgeberg til Vålerenga.
I 1923 ble Vålerengalinja forlenget videre til Etterstad og Helsfyr. Trikken gikk da opp Strømsveien og ned Vålerengata.
Fra 1926 benyttet også Østensjøbanen seg av Vålerengatrikkens linjenett, og fra 1957 også Lambertseterbanen. Trikkelinjene ble lagt ned da T-banen åpnet, og rutene trafikeres idag av bussrute nr 37, Helsfyr–Nydalen.
2. august 1958 var det en større trikkebrann på hjørnet av Totengata og Strømsveien, hvor fem mennesker døde og bygningen i Totengata 1 fikk store skader.
Kultur
Kulturlivet og den lokale identiteten er særlig knyttet til trekanten skolen-kirken-idrettslaget. Særlig ble dette tydelig da kirken brant i 1979. Sangen «Vålerenga kjerke» omhandler brannen, og har blitt signatursangen til Vålerenga Fotball.
Skolen
Vålerenga skole i Islands gate 5 åpnet i 1895 som Vaalerengens skole, med bygninger tegnet av Paul Due. Skolen var i årene 1978-1999 også ungdomsskole, men er nå en kun barneskole (1-7).
Kirken
Vålerenga kirke ble innviet i 1902, etter at Vålerenga menighet hadde blitt utskilt fra Gamlebyen menighet i 1899. Før kirken ble ferdigstilt, leide kommunen Vålerengens bedehus i Opplandsgata 5 til gudstjenester.
Etter at kirken var ferdigstilt, ble Vålerenga park opparbeidet rundt kirken i årene 1903 til 1916. Kirken er oppført i jugendstil og arkitekter er Heinrich Jürgensen og Holger Sinding-Larsen. Den hadde freske- og glassmalerier av Emanuel Vigeland som gikk tapt da kirken brant 18. september 1979 og bare veggene sto igjen. Etter fem år var kirken gjenoppbygget og kunne gjeninnvies den 2. desember 1984. Asbjørn Stein ble arkitekt for gjenoppbygginga. Utvendig ser den ut som før, men innvendig ble det gjort en del endringer.
Idretten
Alkoholisme var et utbredt fenomen i byens fattigstrøk mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Idrettslag ble sett på som et viktig tilbud for å gi ungdom et alternativ til fyll og bråk. Som et av mange lokale idrettslag ble Vålerengens Idrettsforening (VIF) stiftet olsok 1913 i Vålerenggata 29, denne har siden blitt en av landets største idrettsklubber. Strøket var lenge et fattig arbeidsklassestrøk, men også preget av sterkt samhold, solidaritet og lokalidentitet, noe som fortsatt får utløp gjennom idretten. En viktig faktor i den sterke mobiliseringen rundt idretten på Vålerenga var også Vålerenga skole, og særlig da Odd Skranes var rektor i årene 1965 til 1994.
Idrettsplassen på Jordal ble anlagt som nødsarbeid i 1930-årene, og i desember 1951 åpnet Jordal Amfi, uten tak som Norges første bane med kunstfrossen is til de olympiske vinterleker i 1952 (ishockey og kunstløp), arkitekter var Frode Rinnan og Olav Tveten. Anlegget er plassert i gropa etter Jordal Teglværk, og var inspirert av antikkens teater.
Kilder og videre lesning
- Vålerenga i Store norske leksikon
- Vålerenga (strøk) på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Vålerenga Historielag. Disse har informasjon om tidligere beboere i dagens gater her. Her finnes et kart over bydelen fra 1934.
- Schau, Lene Røstvær: «Vålerenga - tidligere arbeiderklassestrøk, nå beste østkant?», Byminner nr.2-2010, s.24-39 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Vålerenga. Treby i støpeskjeen. Bevaring og fornyelse. Oslo 1982. ISBN 82-990811-1-4
- Engh, Pål Henry og Gunnarsjaa, Arne. Oslo. En arkitekturguide. Oslo 1984. ISBN 82-00-05961-8
- Gjerdalen, Bjørn Arild og Schaufler, Reiner: Knivstikkergata. Den beryktede Totengata på Vålerenga. Vålerenga historielag, 2021.