 Kart fra 1923 som viser Losbylinja gjennom Østmarka til Lørenskog. brukes som betegnelse på skogsområdene øst for Oslo. Østmarka inkluderer områder i kommunene Oslo, Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Nordre Follo og avgrenses av riksvei 120 og riksvei 155 og ellers av bebyggelse og landbruksområder. Totalt dekker Østmarka ca. 256 km2, og av dette ligger omkring 20 % i Lørenskog. Det meste av den delen av Østmarka som ligger i Lørenskog, eies av Losby Bruk. Naturreservatene Ramstadslottet og Østmarka berører Lørenskog i beskjeden grad. Østmarka er en del av det sørøstnorske grunnfjellsområdet og har i hovedsak nord–sørgående daler med delvis skrinn jordbunn. Den høyeste toppen er Barlindåsen i Rælingen (398 moh.), mens Svartåsen (361 moh.), Tronfjellet og Skarpedunderen (begge 359 moh.) rager høyest i Lørenskog.
Det var lærer Johs. Skau ved Vaalerengens skole i Christiania som visstnok var førstemann, i 1914, til å benytte betegnelsen Østmarka – laget etter modell av Nordmarka. På dette tidspunktet hadde byfolk benyttet området i 50 års tid, men mest den delen som hørte til Aker (nå Oslo). Utover 1900-tallet tok trafikken seg opp, og Østmarka blir flittig benyttet til friluftsformål. Les mer …
Lørenskog Kommunale Forening ble stiftet 10. juni 1926, først under navnet Lørenskog kommunale funksjonærforening, men på anmodning fra Norsk Kommuneforbund, som foreningen sluttet seg til, ble navnet endret bare tre dager etter stiftelsen. Foreningen skulle samle alle kommunale lønnstakere i Lørenskog, både kvinner og menn, for å verne om og fremme deres økonomiske og sosiale interesser. Videre skulle de kommunale lønnstakernes lønns- og arbeidsforhold gjøres best mulig. Lønns- og tariffspørsmål har alltid stått sentralt. Pensjonsordning (innført i 1943 og senere endret) og bedriftslegeordning (innført i 1972) har vært blant foreningens merkesaker. Da foreningen ble stiftet, var det relativt få kommunalt ansatte i Lørenskog. På stiftelsesmøtet var det derfor ikke flere enn 12 til stede. Mellom oktober 1940 og mai 1945 var foreningens virksomhet nedlagt. I de påfølgende åra begynte antallet kommunalt ansatte å øke kraftig, og det var først da at foreningens medlemstall virkelig begynte å stige. 50 medlemmer ble passert i 1952, 100 i 1964, 200 i 1969 og 500 i 1979. Pr. 2008 organiserer Lørenskog Kommunale Forening 835 av kommunens omkring 2000 ansatte. Dertil inkluderer medlemslistene 340 pensjonister og uføretrygdede. Les mer …
 Et parti av administrasjonsbygningen til Fjeldhammer Brug AS. Bedriftens hovedadministrasjon flyttet fra Oslo til nye kontorer på Fjellhamar i 1985. (nå Icopal AS) ble etablert 14. mai 1895. Mannen bak etableringen av aksjeselskapet var industrigründeren Hartvig Bache-Wiig, som i 1893, sammen med broren Carl, kjøpte Fjellhamar-bruket med sagbruk, høvleri og mølle fra boet etter Vincentz Thurmann Ihlen (død 1892). Brødrene bygde straks en fabrikk for produksjon av papp, og etter to år ble det skaffet aksjonærer og etablert et aksjeselskap som Bache-Wiig solgte Fjellhamar-eiendommene til. Selskapets første styreformann ble den erfarne industrimannen Andreas R. Lind. Med seg hadde han to styremedlemmer. Det var stor kontinuitet i ledelsen fram til 1918. I Hans J. Henriksen, fabrikkbestyrer 1897–1919, hadde Fjeldhammer Brug en ressursperson som ved å sørge for stiftelsen av Lørenskog Energiverk i 1913, banet vei for elektrisk motordrift på fabrikken kort etter. Les mer …
 Berggrunnen i Lørenskog består av grunnfjell, dannet for mer enn én milliard år siden. Foto: André Clemetsen preges av at naturformasjonene i Lørenskog har en svært gammel historie. I hele kommunen består nemlig berggrunnen av grunnfjell, dannet for mer enn én milliard år siden. Lørenskog er bare en liten del av et større grunnfjellsområde i den sørøstlige delen av Norge, men vi skal ikke lenger enn noen kilometer vestover for å finne annerledes berggrunn, det såkalte Oslofeltet, som avgrenses mot grunnfjellsområdet av blant annet Bunnefjordsforkastningen og Ekebergforkastningen. Les mer …
| 
