Forside:Leksikon

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 26. nov. 2023 kl. 18:50 av Olve Utne (samtale | bidrag) (Teksterstatting – «[[Kategori:f» til «[[Kategori:F»)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Norsk historisk leksikon
Omslaget til papirutgaven av Norsk historisk leksikon.

Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500 til ca. 1800 dekker gjennom korte artikler sentrale emner fra norsk kultur- og samfunnshistorie, fra tiden under Kalmarunionen og foreningen med Danmark, og der det har vært naturlig, helt fram til det moderne gjennombruddet ved midten av 1800-tallet. Her er oppslag om befolknings- og sosialhistorie, retts- og administrasjonshistorie, mynt, mål og vekt, jordbrukshistorie, fiskeri- og fangsthistorie, handels- og byhistorie, bergverkshistorie, folkloristikk, etniske grupper, kirkehistorie og mye mer.

Boka, som utkom første gang i 1974, har etablert seg som et sentralt oppslagsverk i norsk historie. Den er nå oppdatert og i store deler nyskrevet med nye fagområder, nye illustrasjoner og kartmateriale og en omfattende bibliografi.

Steinar Imsen og Harald Winge er redaktører og hovedforfattere. Medforfatterne er blant de fremste spesialistene på norsk historie i perioden.

En nettutgave av Norsk historisk leksikon er inkludert i Lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen forlag og forfatterne. Ved alle artikler som er hentet fra leksikonet er følgende informasjon samt en opphavsrettsnotis tilføyd:   Les mer ...

 
Smakebiter
Amt 1680.
Amt (tysk, embete) forekommer både som dansk-norsk forvaltningsterm og i forbindelse med håndverksnæringen (se laugsvesen og embete). Som forvaltningsterm betegner amt både de kongelige amtmennenes embete og deres embetsdistrikt. Amtmannsembetet vil bli behandlet under amtmann (se dette). Her skal det dreie seg om embetsdistriktet, altså amt som regional forvaltningsenhet i Norge, med andre ord amtsinndelingen. Ordet amt som betegnelse på embetsdistrikt forekommer første gang i 1662, og da som avløsning for betegnelsen len. Skiftet i forvaltningsterminologi har sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme (se dette) til enevelde (se Enevoldsarveregjeringsakten). Overgangen fra lensvesen til lokalt embetsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess (se lensvesen). I Norge ble betegnelsen amt erstattet av fylke ved lov av 14. august 1918.   Les mer …

Bråtebruk, også svebrenning, svedjebruk, jordbruksmetode som besto i at man i et godt jordlende hogg ned skogen, kvistet trærne og spredte kvist og greiner utover. Året etter ble kvaset brent så fullstendig som mulig, og kornet ble sådd i asken mens den ennå var varm. Det var helst rug som ble sådd i bråter, men også and­re vekster forekom. Bråterug skulle kunne gi opptil 24 foll. Vanligvis høstet man to avlinger i en bråte, det kunne også bli brent på ny det 3. året, senere kunne området bli til beitemark, brytes opp til vanlig åker eller gro til med skog igjen. Bråtebruk synes å ha vært lite utbredt i Norge i middelalderen, bortsett fra Jemtland. Ifølge H. Bjørkvik finnes det ikke positive vitnemål om bråtebruk i det nåværende Norge før 1490 (KLNM XVII sp. 495ff.), selv om stedsnavn kan tyde på at bruksmåten også har forekommet tidligere. Med den finske innvandringen etter 1600 fikk bråtebruk ny aktualitet, først og fremst i de østnorske skogsbygdene hvor nordmennene tok etter de finske nykommerne.   Les mer …

Lappekodisillen, tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Danmark–Norge og Sverige. Lappekodisillen tok sikte på å regulere en rekke problemer som oppsto som følge av at den nytrukne grensen på strekningen mellom Femunden/Jemtland og Nordis­havet skar igjennom en rekke samiske bruks- og bosettingsområder. I første rekke hjemlet lappekodisillen de ­nomadiske flyttsamene fortsatt rett til fri ferdsel og overflytting med sine reinhjorder. Flyttsamene måtte imidlertid velge statsborgerskap i det ene eller andre riket – ut fra nærmere bestemmelser om lokaliseringen av deres vinterbeiter – og de måtte for ettertiden betale leie for bruken av den andre statens grunn, og i forveien oppgi antallet rein de flyttet med. Mot en mindre avgift ble flyttsamene dessuten sikret rett til visse tilleggsnæringer under sine sesongopphold, til fiske og kobbefangst i havet på norsk side, og til jakt og fiske i ‘lappmarkene’ på svensk side. Dessuten inneholdt lappekodisillen særregler for en egen, begrenset samisk rettspleie, vedrørende tvistemål utløst av selve sesongflyttingene.   Les mer …

Stadier i finsk og kvensk migrasjon og bosetning i det nordlige Skandinavia på 1500- til 1700-tallet.
Kven, pl. kvener, er en skandinavisk betegnelse som i middelalderen ble brukt om et finsk folk som holdt til i traktene rundt Bottenviken og som senere ble brukt om mennesker med finsk bakgrunn i Nord-Norge og deres etterkommere. Betegnelsen har vanligvis ikke blitt brukt om de finner som kom til Finnskogene på Østlandet, især på 1600-tallet, og deres etterkommere (se skogfinner). Kven har heller ikke vært brukt om de finlendere som har flyttet til Norge etter 2. verdenskrig, selv om uttrykket «nykvener» har forekommet sporadisk. Opprinnelsen til begrepet kven har i lang tid vært et heftig diskutert forskningstema, især blant finske historikere og filologer. Den tolkningen av kvenbegrepet som i dag synes å ha befestet seg, tross visse lydhistoriske problemer, er at det er avledet av en nordnorsk form av det gammelnorske ordet hvein, i urnordisk hvain, nemlig kvein eller kven, som betyr fuktig eller sumpig mark eller grasmark. Jfr. hvein i svenske dialekter («lavtliggende, sumpig mark»), dansk hvene («tynt gras») og i gamle norske dialekter hvein, gvein, kvein («et slags fint gras»). Kven er således et gammelt skandinavisk eller nordisk ord som beskriver godt det landskap der kvenene bodde opprinnelig. I Finland er kainulaiset brukt om det samme folket og Kainuu eller Kainuunmaa om kystområdene ved Bottenviken i eldre tid; Bottenviken ble kalt Kainuunmeri.   Les mer …

Sommersiden av en primstav.Ill.: K.R.
Primstav, kalenderstav av tre, brukt i middel­alderen og noe inn i nyere tid. Primstaven var en evigvarende (syklisk) kalender, der hver dag i året var markert med et hakk eller en strek. Helligdager fikk i tillegg særskilte tegn, gjerne med grunnlag i den kirkelige tradisjonen som var knyttet til dagen (helgenattributter og lignende). Disse tegnene ble i folkelig tradisjon ofte sterkt forvansket eller omformet, for eksempel slik at de kom mer i overensstemmelse med den årlige arbeidssyklusen på en gård.   Les mer …

Fogderier ca. 1640.
Fogderi, futedømme, det er fogdens embetsdistrikt. Noen fast inndeling av landet i fogderier fantes ikke før 1600, selv om det var tendenser i den retning mot slutten av 1500-tallet. I første halvdel av 1500-tallet, da det for første gang er mulig å danne seg en slags «landsoversikt» over fogderidistriktene, har de dels svart til administrative enheter av middelaldersk opphav, dels har de vært nydannelser. På Vestlandet og Sørlandet var det ofte sammenfall mellom de gamle syslene og de nye fogderiene. Det samme gjaldt til dels på Østlandet og i Nord-Norge, hvor flere av de nye fogderiene kom til å omfatte to gamle sysler. Innenfor Akershus stift forekom det også nydannelser, som for eksempel Bragernes fogderi. Det tidligere Borgarsyssel, svarende til nåværende Østfold, besto av en rekke små, ofte ustabile lens­enheter. Her tok det derfor forholdsvis lang tid før en endelig fogderiinndeling festnet seg. På Romerike svarte fogderiene til de gamle tredingene. I Trøndelag var den administrative inndelingen lenge uklar, og de fogderiene som etter hvert festnet seg, var nyskapninger.   Les mer …
 
Leksikonets deler
 
Andre artikler