Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte ved Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS. Historisk infrastrukturs mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidling har skjedd gjennom en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.   Les mer ...   Smakebiter fra artikler Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy) Branntakster gir forhåndsvurderinger av bygningers forsikringsverdi, framfor at takseringen gjøres etter at skaden er skjedd. I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassen med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen. I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller. Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat.   Les mer … Inngangen til Gammelgruva, som ble åpna i 1654. Foto: Olve Utne (2010) Løkken kobberverk ble grunnlagt i 1654 i dagens Orkland kommune (tidl. Meldal kommune, og la grunnlaget for tettstedet Løkken Verk. Det har også vært kjent som Meldal kobberverk. Kobberverket var lenge det nest største i landet, etter Røros. Det ble nedlagt så sent som i 1987. Det første malmfunnet ble gjort i 1646 på gården Løkken. Det skal ha vært skredderen Lars Olufsøn som fant malmen, mens broren Arent Olufsøn ble den som satte igang skjerping i 1654, og som delte førstefinneretten med Peder Erkisson Niure. Allerede året etter tok lagmann Nicolaus Paulsen over rettighetene og etablerte det første partisipantskapet. I privilegiene av 13. mai 1657 fikk verket en cirkumferens på tre mil. Det ble anlagt smeltehytte på Svorkmo i 1656, og etter funnet av en ny forekomst på Høidal i 1659 ble det også smeltehytte ved Grutseter.   Les mer … Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945. Foto: Norsk Folkemuseum Kobberslager (bokmål; nynorsk koparslagar) eller kobbersmed (bokm.; nyn. koparsmed) var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmiðr er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen. Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.   Les mer … Holmestrand ca 1800 Foto: Ukjent Holmestrand vokste fram som utskipingsplass for tømmer i hovedsak til hollandske skippere fra midten av 1500-tallet. Stedet ble eget tollsted under Tønsberg i 1663, fikk status som ladested i 1744 og byprivilegier i 1752. Handelen foregikk fremdeles på slutten av 1700-tallet i stor grad på Holland. Omkring 1/3 av skipene som forlot byen i 1786 hadde retning Holland, 1/3 til Norge og 1/3 på andre deler av Europa. Mye av norskehandelen foregikk over fjorden til Fredrikstad. Den viktigste eksportvaren fra Holmestrand var trelast. I 1779 ble Holmsbu overført fra Sand tollsted til Holmestrand.   Les mer … Prospekt av Halden av Jacob Conning fra 1699. Tilhører Norsk Folkemuseum Foto: Jacob Coning /kilde Halden ble grunnlagt som kjøpstad i 1665 med navnet Fredrikshald oppkalt etter Fredrik III. Tollstedet Halden – som før 1660 kaltes enten Idd og Marker len eller Halden med Knivsøy og Svinesund eller bare Svinesund – har røtter lengre tilbake: Det ble utskipet trelast fra munningen av Haldenvassdraget og elva Tista i hvert fall siden 1500-tallet. Tollprotokollenes lister over inn- og utførte varer fra og til Halden er bevart fra midten av 1660-årene. Fra disse varelistene kan vi se at det allerede i 1685 ble innført 3,5 tonn tobakk (7466 pund) samt eksotiske varer som kamelhår, kanel og kapers. Dette i tillegg til de sedvanlige korn- og fetevarer fra Danmark. Eksporten gjennom 1700-tallet bestod i hovedsak av ulike trelastprodukter til England, Frankrike og Danmark. Halden hadde også et sukkerraffineri som bidro med sukker til mange norske havner. Aalborg, København og Rørvig i Danmark var av de viktigste oversjøiske handelspunktene til kjøpmennene i Halden på slutten av 1700-tallet.   Les mer … I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina. Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til.   Les mer …		Se også Formidling gjort av prosjektgruppen Historisk infrastruktur Utstillingen Det sanselige 1700-tallet Prosjektrapporter About the project and its databases in English   Prosjektets databaser (på nettstedet Tidvis) Historiske toll- og skipsanløpssider