 Stasjonsområde ved Leirsund. Foto: Ukjent, omlag 1910. Leirsund Vannforsyning i Lillestrøm kommune ble opprettet som et aksjeselskap 17. juni 1922. Det tegnet seg i første omgang 27 andelshavere. Det første styret besto av trelasthandler Johan Jahren, gårdbrukerne Lars Lauritsen Hauglid, Peder Bråten, Nils Leirud og Hans Holstad. Vannledningen ble lagt fra Stordalsbekken på Asak og ned til Leirsund. Leirsund Vannforsyning ble nedlagt på 1950-tallet.
Les mer …
Brønnebalet i Hauggrend, Fyresdal kommune, stod ved Sagåa, men vart flytta til Øyskogen. Å brønne er å gje ein hest eller storfe noko å drikke, i dette tilfelle vatn. Bal er ei eldre form av balje, altså eit kar til vatn eller anna flytande. Då Bandakslivegen vart bygd ferdig gjennom Hauggrend like etter år 1900, var hestetransport einerådande. Hesten var eit verdfullt hjelpemiddel som måtte takast godt vare på skulle den yte sitt beste. Mat kunne dei ha med under transport, men vatn måtte dei finne undervegs. Difor vart det på laglege stader ved bekkar eller elvar laga til vasskuper av ein eller annan slag med tilførsel av rennande vatn som hesten kunne drikke av. Folka nytta seg og av dette. Les mer …
 Christiania Havn i 1800. Både Krana til venstre og Bernt Ankers Palé til høyre er nevnt i kildematerialet. Maleri av John William Edy, ca 1800 i Christiania begynte 13. juni 1795. Da gikk det rykter i byen om at kammerherre Bernt Anker planla å skipe ut en last med bygg, rug, gryn og erter til Frankrike. Som en reaksjon på disse ryktene samlet en mengde arbeidere seg for å arrestere Ankers skip, Spadille. Arbeiderne bordet skipet og førte det til Tollboden. Under forhørene som fulgte i kjølvannet av opprøret, sa arbeiderne selv at de hadde fraktet skipet til Tollboden for at myndighetene skulle gå gjennom lasten og sjekke at det ikke var noe ulovlig der, - og om det faktisk viste seg å være korn i lasten, ønsket de at kammerherre Anker selv skulle stilles for retten. Som et resultat av disse handlingene ble fire personer arrestert for oppvigleri og grovt språk. Siden opprørerne selv mente at de hadde loven på sin side, oppfattet byens arbeiderbefolkning arrestasjonene som urettferdige. Som en protest mot disse arrestasjonene, fant det sted store demonstrasjoner foran byens rådstue. Til sist friga politimesteren arrestantene, mot at de lovte å møte i retten til videre forhør og dom. Les mer …
 Kvinner ved vannposten på Enerhaugen diskuterer sine koppevaksiner, mars 1940. Kopper, i Norge og Danmark også kalt pokker, var en smittsom virussykdom som forekom i Norge fram til begynnelsen av 1900-tallet. Den alvorligste formen hadde en dødelighet på 30 %. De som overlevde sykdommen, ble ofte vansiret av arr fra koppene. Den er i dag utryddet gjennom et omfattende vaksinasjonsprogram. Sykdommen var den første man klarte å utvikle en vaksine mot, da engelskmannen Edward Jenner i 1796 påviste at man kunne injisere kukoppevirus for å hindre at mennesker ble smittet.
Det er usikkert når sykdommen først kom til Norge. I Danmark nevnes den i andre halvdel av 800-tallet, og det er sannsynlig at den kom til Norge omtrent på samme tid. På Island nevnes den første gang i 1240, og den kom da fra Norge. Den ble først kalt bóla eller bolnasott på norrønt. Etterhvert begynte man å bruke betegnelsen pokker, som egentlig var et navn på syfilis. Man skilte gjerne mellom dem ved å omtale kopper som småpokker, slik Absalon Pederssøn Beyer gjør når han omtaler en epidemi av «småpocker» i Bergen i 1572. Etterhvert ble kopper, småkopper eller barnekopper innarbeida som navn, muligens på bakgrunn av de skålforma arrene som oppstår. Les mer … | 
