Middelalderens Oslo

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Middelalderens Oslo lå i det som nå er Bydel Gamle Oslo. Byens grunnleggelse settes gjerne til år 1000, og det ser ut til at det er en gang mellom begynnelsen og midten på 1000-tallet at stedet tok form som en by, og at noen av de bygningene som senere skulle gjøre den til landets hovedstad kom på plass. Dette sammenfaller med overgangen fra vikingtid til middelalder, som man gjerne setter til midten av 1000-tallet. Byen vokste og fikk en rekke praktbygninger som kirker og klostre. Ved reformasjonen kom det store endringer. Kirker gikk ut av bruk, og klostre ble nedlagt, og revet eller ombygd. Denne middelalderbyen gikk gjennom mange endringer, og møtte sitt endelikt ved bybrannen i 1624.

Etter brannen ble byen flyttet, og Christiania vokste opp i skyggen av Akershus festning. Det gamle Oslo gjenoppsto fordi folk hadde sine tomter der, og bygde opp igjen uavhengig av hva kongen sa, men skiftet fullstendig karakter. På 1800-tallet ble mye gjenfunnet i forbindelse med arbeidet med jernbanen, men mye ble også gravet ned under jernbanelegemet. I det neste århundret skulle bilveiene bidra enda mer til å dekke til det gamle Oslo. Mot slutten av 1900-tallet begynte man igjen å ta det fram i større grad, slik at mange ruiner nå er tilgjengelige for publikum.

Befolkningen

På det tidspunkt hvor byen begynte å bli til var det omkring 70 gårder i Oslodalen. Det var altså ikke så mange mennesker som bodde der. Folketallet var, etter vår målestoll, lavt gjennom hele middelalderen. Man antar at det omkring år 1300 bodde rundt 3000 mennesker i byen, fordelt på et område på rundt 270 dekar. Dette var byens største utbredelse; tar vi med takmarka var den på hele 1300 dekar, et stort område i middelalderens Norge. Folketallet gikk kraftig ned under Svartedauen 1349, men tok seg så gradvis opp igjen. Det ble allikevel ikke særlig høyt; Christiania med forstedene Vaterland og Pipervika nådde ikke mer enn 5000 innbyggere på 1600-tallet, og i 1801 var det fortsatt bare drøyt 8900 innbyggere.

Befolkningen livnærte seg primært på handel og håndverk, samt at det var en del som var tilknyttet kirken eller den offentlige forvaltningen. Mange må også ha hatt interesser i landbruk utenfor byen; diplomer viser ofte at byborgere eier gårder på landsbygda. Dette var både en sikker plassering av penger og en måte å øke inntektene på salg av landbruksvarer ved å involvere seg i alle stadier av prosessen. Det ble holdt mye husdyr, og en del av dem ble nok holdt innenfor bygrensene. Man ver også at det ble dyrket hvete rett utenfor byen. Etterhvert, og særlig fra 1300-tallet av, kom det også industri langs Akerselva og Alna, med både kongen, biskopen og borgere som eiere. Det var først særlig møller og sager, men etterhvert kom også teglverk og annen industri som krevde vannkraft.

Fra 1320-åra dukker det opp en stadig større andel tyske navn i fortegnelsene over kjøpmenn som kom til byen. Hansaen gjorde sitt inntog, og dominerte handelen fra 1300-tallet til 1500-tallet, selv om Oslo aldri ble en hansaby i like stor grad som Bergen. Det var forøvrig også import fra andre steder, ikke minst fra England.

Allerede i middelalderen hadde Oslo et innslag av innvandrere i befolkningen. De dukker til tider opp i kildene. En av de første man hører om var en engelskmann i Oslos havn som i 1197 fikk et ublidt møte med Sverre Sigurdssons mann Bengeir. Om han var bofast er tvilsomt, men man vet at biskopen hadde både engelskmenn og tyskere i sin tjeneste. Det fantes også på 1200-tallet en tysker som kunne lage krigsmaskiner i byen. Fra slutten av 1200-tallet vokser antall tyskere, og etter at Hansaen etablerte seg i Oslo ble de et fast innslag. I 1302 testamenterte tyskeren Lodver Svarte gaver til Hallvardskirken, et tydelig tegn på at han hadde slått seg ned i byen. Som i Bergen førte konflikter rundt forholdet mellom rettigheter og plikter til strid mellom tyske kjøpmenn og resten av befolkningen, og det ble flere ganger gitt lover for å regulere dette. Man fikk også regler om utlendingers adgang til å drive håndverk.

Gatenettet

Oslo hadde et gatenett som var basert på vest-østgående allmenninger og nord-sørgående streter. Man må ikke se dem for seg som rette gater slik Christiania fikk i Kvadraturen; dette var krokete og til dels nokså smale gater som hadde utviklet seg fra tråkk mellom tomtene. Noen av gatene er kjent fra skriftlige kilder, og man har også funnet spor etter dem under arkeologiske undersøkelser. Gamle kart kan også vise gateløp og tomtegrenser som gir hint om middelalderens gater, og det samme kan kirkemurer og ruiner av bygninger som har stått opp mot gatene.

• Nordre strete: Fra Hallvardskatedralen og Oslo bispegård langs dagens Oslo gate. Sammen med Vestre strete også kalt Langstrete.
• Vestre strete: Fra Mariakirken på Øra til katedralen og bispegården, deretter over i Nordre strete.
• Østre strete: Fra Kongsgården på Øra til katedralen og bispegården. Muligens kalt Søndre strete sør for Clemensallmenningen.
• Bispeallmenningen: Fra bryggene til Hallvardskatedralen, nær dagens Bispegata.
• Clemensallmenningen: Fra bryggene til Geitabru.

Man kjenner gjennom arkeologiske undersøkelser også to allmenninger, en mellom Bispe- og Clemensallmenningene, og en mellom Kongsgården og Clemensallmenningen som ser ut til å ha ført fra bryggene til Nikolaikirken.

Gatene ble tidlig brolagt med trevirke, og senere la man stein. Det er funnet spor etter begge stadier i flere av gateløpene.

Bygninger

En rekke bygninger fra middelalderens Oslo er kjent både fra skriftlige kilder og arkeologiske funn. Enkelte rester er også inkorporert i senere bygninger. Av vanlige bolighus, butikker, vertshus, sjøboder og annet er det funnet mange spor mellom praktbygninger som kirker og klostre. Tabellen nedenfor er begrenset til bygninger som kan identifiseres ut fra skriftlige og arkeologiske kilder.

Navn/beskrivelse	Type	Reist	Sted	Merknader	Bilde
Bispeborgen	Bisperesidens	1200-tallet	Oslo Ladegård	Revet etter reformasjonen. Oslo Ladegård bygget over; det såkalte Bisp Nikolaus' kapell bevart.
Clemenskirken	Kirke	1000-tallet	Middelalderparken	Oppr. trekirke, stein fra 1100-tallet. Ant. revet 1540-åra. Synlige ruiner.
Fransiskanerklosteret	Kloster	Før 1291	Oslo Hospital/Gamlebyen kirke	Under hospitalet og kirken; deler av klosterkirken markert utenfor Gamlebyen kirke.
Hallvardskatedralen	Kirke (domkirke)	Før 1130	Minneparken	Overlevde brannen 1624, revet etter 1669. Synlige ruiner.
Laurentiushospitalet	Sykehus		Nær St. Halvards gate	Muligens leprosarium. Nedlagt ved reformasjonen, ingen synlige spor men graver er funnet.
Laurentiuskirken	Kirke		Nær dagens St. Halvards gate	Levninger fra kirkegården antagelig funnet. Ingen synlige ruiner.
Kongsgården	Kongsgård	1000-tallet	Middelalderparken	Synlige ruiner.
Korskirken	Kirke	1200-tallet	Minneparken	Synlige ruiner.
Mariakirken	Kirke	1000-tallet	Middelalderparken	Oppr. trekirke, stein fra 1100-tallet. Revet 1542. Synlige ruiner.
Nikolaikirken	Kirke		Sørenga	Ingen synlige ruiner (under jernbanen).
Nonneseter kloster	Kloster	Før 1150	Schweigaards gate og Grønlandsleiret	Spor under Schweigaards gate 50, ingen synlige rester.
Olavsklosteret	Kloster	1239	Minneparken	Oppløst 1537, ny bispegård i ruinene. Synlige, omfattende ruiner og rester i bispegården.

Akershus slott og festning er også fra middelalderen, men lå utenfor byen og er derfor ikke tatt med i tabellen. Det samme gjelder Hovedøya kloster på Hovedøya rett utenfor byen.

Boligene

Mal:Thumb høyre Den vanligste typen bolighus i det gamle Oslo var et laftet enetasjeshus med torvtak. Det hadde en smal forstue og et nærmest kvadratisk hovedrom med ildsted i hjørnet. Slike bygninger, som også var vanlige på landet, er datert gjennom hele perioden fra 1000-tallet til bybrannen i 1456. Man vet så ikke om det ble reist nye slike hus, fordi ebvaringsforholdene i perioden mellom 1456 og den store brannen i 1624 er svært dårlige.

Man finner også spor etter hus i to etasjer, i form av kraftige fundamenter og i et tilfelle noe som ser ut til å være et ildsted som har rast ned fra andre etasje. Dette ser ut til å være noe som kommer inn som følge av fortetting; når man begynner å gå tom for plass på bakkenivå må man bygge i høyden, slik vi også ser i moderne byer.

Det nevnes også loft i kildene, en annen type bygningen som vi gjerne assosierer med landsbygda. Det som gjør bebyggelsen i denne perioden «bymessig» er ikke først og fremst bygningstypene, men tettheten, nærværet av praktbygninger og mangelen på gårdsdrift i byens sentrum. Begrepet «bygård» blir forøvrig brukt allerede om bygninger i middelalderens Oslo, da ikke om leiegårder i flere etasjer slik man tenker senere, men om flere hus tett sammen på en tomt.

Gjennom middelalderen fant det sted en voldsom fortetting av byen. I den tidligste perioden, fra til ut på 1100-tallet, der det ut til av bygningene dekker fra 20 til rundt 35 prosent av området. Senere blir det langt tettere. Da byen brant i 1352 var omkring 60 av tomtene bebygd. Etter reformasjonen går utviklingen den andre veien, slik at på slutten av 1500-tallet er bare rundt 35 prosent av området dekket, rett nok med flere hus i to eller flere etasjer enn man hadde på 1100-tallet slik at folketallet ser ut til å ha vært større på denne tiden.

Handel

Mal:Thumb høyre Handel i byen må ha foregått fra butikker i de enkelte husene, fra sjøboder og på bryggene, og ikke minst på Oslo torg. Arkeologiske undersøkelser har kunnet avdekke noen spor etter håndverk i byen. For eksempel vet man fra læravfall og tre skomakerlester som er funnet at det holdt til skomakere på østsiden av Nordre strete, på stedet hvor Oslo gate 6 nå ligger. Det kan se ut til at dette skomakerområdet strakte seg opp til dagens Arups gate. En slik samlokalisering av håndverkere innen et fag er vanlig i tidlige byer, og ble til tider pålagt ved lov. I 1352 bestemte Magnus VII Eiriksson at alle byens skomakere måtte drive sin virksomhet i «Myklagard», og dette er sannsynligvis området ved Nordre strete. I funn fra en bygård ved Vestre strete er det spor etter mer generell handelsvirksomhet.

Branner

Oslo ble utsatt for en rekke bybranner i middelalderen. Dette var en av bylivets store farer, i en tid hvor husene var bygd av tømmer og eneste kilde til lys og varme var åpen ild. Flere av brannene var også resultat av krigshandlinger.

De brannene som gjorde størst skade var:

• 1223 - Kongsgården brant ned.
• 1254 - Kongsgården brant på ny.
• 1308 - Under en beleiring av Akershus satte svenskene byen i brann.
• 1352 - Hallvardskatedralen og alle sognekirkene ble lagt i aske.
• 1523 - Under et svensk angrep ble byen satt i brann.

Etter middelalderens slutt var det også flere branner som påvirket det som sto av middelalderbyen sterkt:

• 1567 - Under en beleiring av Akershus fikk slottsherren satt byen i brann for å frata svenskene forsyninger og ly. Borgerne fikk 12 års skattefrihet av kongen.
• 1611 - 55 bygårder brant ned.
• 1624 - 17. august brant byen fullstendig ned; bare noen få bygninger klarte seg.

Krig og opprør

Under avsnittet om bybranner nevner noen krigshandlinger i det gamle Oslo. Det er verdt å gå nærmere inn på noen av dem, og også å nevne noen andre hendelser.

Det første angrepet på byen man kjenner til kom i 1137. Da kom danskekongen Eirik Eimune inn i Oslofjorden med en stor hær. Ifølge sagaen var den på over 700 skip, men det er all grunn til å tro at dette er en overdrivelse. Hæren, som også hadde med seg Magnus Blinde, prøvde å gå inn i Tunsberg, men Inge Krokryggs lendmenn hindret dem. De dro derfor videre mot Oslo. Da de kom fram til Hovedøya hadde det allerede kommet bud til byen om hærtoget. Hallvardsskrinet ble hentet ut av katedralen, og brakt i sikkerhet på Raumarike. Det var rett gjort, for kong Eirik satte byen i brann, inkludert Hallvardskatedralen. I løpet av natten samlet Tjolstolv Ålesson folk på Raumarike, og de jagde vekk danskehæren.

I 1161 sto slaget på isen på Sørenga, der Alna møtte fjorden og vannet gikk lenger inn enn i dag. I dette slaget falt Inge Krokrygg.

Det neste slaget kom i 1197, nå mellom baglere og birkebeinere. Biskop Nikolas Arnesson ledet baglerhæren, mens Sverre Sigurdsson ledet en stor hær inn Oslofjorden. Sagaen nevner her flere steder i byen, som Mariakirken, bispegården, Langstretet, Geitrabru og Martestokker. Etter dette fulgte flere år med krigsfare mens Sverre satt i byen. Det ble kalt ut leidang, noe som forårsaket protester. Bondeopprøret kom i 1200. Bøndene ble etter hard kamp jaget ut av byen, og mange falt da de ble forfulgt. Igjen fortelles det i sagaen om mange steder i byen, som Valkaberg, Nonneseter og Frysja. I 1207 var det igjen kamper i Oslo, da kong Inge Bårdsson kom til byen. Biskop Niklas hadde igjen samlet baglere, og de hadde tatt Filippus Simonsson til konge. Sjøslaget sto langt inn i Bjørvika, men selve byen ser ut til å ha blitt spart denne gangen. Biskopen forsøkte etter dette å få til en fredsavtale, og i noen år var Viken et baglerrike med biskopen i Oslo og Filippus i Tunsberg. I 1218 kom slittungene og gjorde slutt på freden, og fiendene skal da ha jaktet på hverandre i byens gater. I 1221 skjer noe lignende da ribbungene kom til Oslo. Det er etter dette igjen roligere, bortsett fra mindre sammenstøt i området.

Med Håkon IV Håkonsson på tronen (1217–1263 sluttet borgerkrigstiden. Men Oslo skulle få oppleve et stort slag til før freden senket seg for en periode. 21. april 1240 sto slaget om Oslo mellom Håkon og hertug Skule. Hertugen hadde tatt kongsnavn, og kong Håkon forsøkte å få møtt ham på slagmarken. De møtte hverandre i Oslo. Som da Sverre kjempet i Oslo ble Martestokker og Geitabru viktige kampåsteder. I sagaen kan man følge kampen gjennom byen, fra Martestokker over Geitabru, til Eyrastrete (Østre strete) og Nikolaikirken, Hallvardskirken, Laurentiuskirken (som nå nevnes for første gang), Korsbrødregården, Olavsklosteret, Nonneseter og ikke minst den harde kampen om Hallvardskatedralens kirkegård. Vel 300, kanskje opptil 360 mann skal ha falt i slaget, hvilket var et betydelig antall for et slag i Norge i middelalderen. Bare foran Hallvardskatedralen skal 70 mann ha falt, og brua mellom bispeborgen og katedralen falt sammen av tyngden av kampkledde menn. Ved kirkegården endte kampen; hertug Skule innså nederlaget og flyktet. Han skulle nokså kort tid etter møte døde i Elgeseter kloster i Trondheim. En interessant opplysning man kan trekke ut av sagaen er at byen må være helt åpen. Det er mulig å gjøre motstand ved noen trange punkter, som Geitabru og portene til kirkegården, men det er bare bispeborgen som er befestet – det hadde krigerbiskopen Niklas Arnesson sørget for.

Kilder

• Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Aschehoug, Oslo 1950
• Schia, Erik: Oslo innerst i Viken, Aschehoug, Oslo 1991
• Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010