Norull

Historien om Norull starter i Svolvær i 1898, og 58 år seinere var Norull-anlegget klart til drift på Hamnneset i Harstad.

Styret for Nordlands forenede Uldvarefabriker ble konstituert i Svolvær 29. april 1898.

Melbu

Væreier og industrigründer Christian Frederiksens firma var agent for Aalgaards Uldvarefabrik i Rogaland, men fant at det ville være større lønnsomhet i å spinne ulla selv, i forhold til å sende råstoffet sørover for å få den tilbake ferdig-behandlet. Bønder og potensielle aksjonærer ble kontaktet, og i 1892 ble Nordlands Aktieuldspinderi opprettet på Melbu. Spinneriet ble en gedigen suksess. Ca. 1896-1897 ble det bestemt å bygge to nye fabrikker; en ved Bodø og den andre i Gausvik i det som enda var Trondenes herred. Aksjer ble tegnet for ca. 300.000 og fredag 29. april 1898 fortalte Lofotposten at konstituerende generalforsamling ble avviklet i Svolvær samme dag. Aktieuldspinneriet på Gulstad i Hadsel kommune ble slått sammen med de to ny-anleggene til Nordlands forenede Uldvarefabriker (NUF). Lovene ble gjennomgått og vedtatt. Frederiksen redegjorde for sine overtakelser av tomter og fallrettigheter på Bertnes i Bodø så vel som i Gausvik. Disse overdro han – «uden Nogensomhelst personlig Fordel til Selskabet», som det heter i Lofotpostens referat 2. mai 1898. Fem styremedlemmer ble valgt: Chr. Frederiksen, Melbu, sakfører Kildal og lensmann Jæger fra Hadsel, handelsmann Gotaas på Sandtorg for Trondenes og ekspeditør Falch for Bodø. Her ser vi en av faktorene til at Frederiksen lyktes så godt med sine forehavender: Samarbeid med og bruk av lokale krefter.

Stor-drift

30. juni 1898 gikk det ut anbudsinnbydelse fra selskapet på «Udførelse af Planerings- og Grundmurarbeide m.v. samt opførelse av Damme for 2 nye uldvarefabriker (…)». Det var lagt ut informasjon om arbeidene, blant annet hos O. Hansen, Gausvik og O. Gotaas, Sandtorg. Med ansettelse 1. mars 1899 annonserte Chr. Frederiksen blant annet i Dagbladet 7. november 1898 etter to driftsbestyrere, en til hvert av anleggene i Bodø og Gausvik. I mars 1899 gikk anbudsinnbydelsen på maling av de to fabrikkene. I juli 1899 kom enda en anbudsinnbydelse; nå var det kull: «Ca 2000 Hektoliter 1ma West Hartley Dampkul», for leveranse til fabrikken i Gausvik – innen 1. juli 1900. Og 10. desember 1900 annonserte kjøpmann Elias Weltzien-Holst i Harstad Tidende at hans kommisjonslager blant annet inneholdt dress- og kjoletøyer samt ulltepper til fabrikkpris fra Gausvik Uldvarefabrik.

Harstad Uldvarefabrik

Fargeren John Fossum, var kommet til Harstad fra Støren ca. 1875, ble gift i 1884 og ifølge Sigurd Simensen startet han sin ullvarefabrikk i 1880-åra «(..) bak «Alstadgården og Graadahls gård» i Strandgata. Han drev virksomheten til han solgte til I.S. Aune og Hans Norgaard ved inngangen til 1902 og reiste sørover. Fabrikken ble igjen solgt, nå til Hans Næsgaard, som ifølge Simensen skal ha kjøpt tomta i Storgaten 10-12 i 1905 og bebygd den «slik den står i dag». Simensen mente at det var Næsgaard som bygde det Harstad-folk kjente som «spinneriet» og «Norull-gården».

Et moment som taler mot denne framstillingen er annonsene i Folkeviljen 19. november 1918 som forteller at Harstad Uldvarefabrik skulle ta ut ca. 1500 kubikkmeter stein fra tomta som da var heleid av NUF, og at «2 a 3000 læs sten kan erholdes frit oplæsset paa vor tomt». Det kan selvfølgelig være en mulighet for at de 1500 kubikk kom fra en utvidelse av fabrikken mot Hans Egedes gate, dette sagt fordi man allerede 27. juni 1919 kunngjorde at fabrikkutsalget til Gausvik Uldvarefabrik da var flyttet til Harstad Uldvarefabrik, og at det den gang neppe var mulig å bebygge Storgata 10-12 med «Spinneriet» på de sju måneder som var gått fra november til juni.

Det er funnet prov i avisa Haalogaland på at Næsgaard eide fabrikken så seint som i 1912, men også at den ble styrt fra Gausvik Uldvarefabrik i 1915. Annonse etter spinnerimester til Harstad Uldvarefabrik i Stavanger Aftenblad. Og i annonse i Morgenbladet ser vi av innkallingen til Generalforsamling i Nordlands forenede Uldvarefabriker (NUF) i 1916 at «Tegning av aktier i Harstad Uldvarefabrik» var oppført som sak 2.

En større aksjeutvidelse i NUF med formål å overta alle aksjer i Harstad Uldvarefabrik ble blant annet kunngjort i Morgenbladet 14. april 1918, og der tegningsliste var lagt ut i Senjens Privatbank for Harstad sin del. Formelt ble så Harstad Uldvarefabrik inkorporert i NUF fra og med 1. januar 1919, kunngjort i Norsk Kunngjørelsestidende nr. 249 den 28. juli 1920. «Nordlands forenede» var nå blitt til fire bedrifter: Nordlands Aktieuldspinderi, Melbu, Bertnes Uldvarefabrik, Valosen ved Bodø, Gausvik Uldvarefabrik og Harstad Uldvarefabrik.

Gausvik Uldvarefabrik

Foran har vi sett at fabrikken i Gausvik var kommet i drift i løpet av år 1900. Driften her fulgte de samme bølger som utviklingen ellers skapte for næringa, helt til fabrikken brant ned i april 1948. Da branntomta var rydda, forventet både styret og folket i Gausvik at en ny fabrikk ville reise seg. Det viste seg snart at slik skulle det ikke komme til å gå. Ett var at konjunkturene og forholdene innen denne form for tekstilindustri hadde gjennomgått en rivende utvikling med alt det innebar. Dessuten var Gausvik nå blitt «utenfor allfarvei». Tida gikk og intet skjedde.

Forpostfektninger

Høsten 1948 foretok bransjerådet for tekstilindustrien en befaring av Gausvik-tomtene. Rådets rapport konkluderte med at maskiner og utstyr for øvrig var utdatert og nedslitt. Dertil var administrasjonen kostbar og lite effektiv. Det kunne imidlertid la seg forsvare å bygge nytt, med 30 vevstoler og tilpasset spinneri, for eksempel i Gausvik. Lokaliseringen burde styret få bestemme. Rapporten ble i store trekk godtatt av styret, som i 1949 hadde planene klare for å bygge opp igjen fabrikken i Gausvik. Herfra begynte problemene å tårne seg opp. Søknad med ubehandlede byråkratiske saksframlegg gikk fram og tilbake mellom styret i Melbu og Stortingskvartalet. Opprinnelige søknader ble redusert og bearbeidet, uten at det hadde synderlig virkning, verken på byråkratiet eller Stortinget. 26. juni 1950 ble saken lagt fram for «Tiltaksrådet» som anbefalte et statstilskott på 1 million og lån fra «Fondet for industrielle tiltak» på kr 250 000. Så kom firmaets siste søknad for seint til å kunne behandles i vårsesjonen 1950. Da en revidert planløsningssøknad nådde departementene i mars 1952, ble det blant annet argumentert med at egenkapitalen var for lav, slik at søknaden ble anbefalt med et 1. prioritetslån på 1.5 mill., et 2. prioritets lån på 2 mill., lån på 1,5 mill. fra «Fondet for nye industrielle tiltak mv.», samt et lån på 1 mill. mot pant i beholdninger, slik at dette sammen med egenkapitalen ville utgjøre 6,5 mill. I Statsråd på Slottet ble dette: St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 35 (1951) behørig signert av Haakon VII 11. mai 1951. Så langt; alt vel!

Byråkratisk politikk

Da stortingsmelding nr. 24 (1953) ble lagt fram av industriminister Lars Evensen 13. februar 1953 ble St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 35 (1951) trukket tilbake; man avventet resultatet av forhandlingene om «eventuell statsstøtte skal ytes av Utbyggingsfondet for Nord-Norge».

I april 1953 tok saken en ny vending. Nå var det satt opp to alternative budsjett; for fabrikk i Gausvik og Kanebogen, like sør for Harstad sentrum. Alternativene var ikke veldig forskjellige. Gausvik-alternativet viste et kapitalbehov på ca. 7. 6 mill. mens Kanebogen krevde ca. 8.mill. Man ønsket å utvide aksjekapitalen fra «utenforstående» som at Norges Kjøtt- og Fleskesentral ble påregnet å tegne seg for 300 000. Det slo imidlertid ikke til. Og da styret beregnet 24 000 mindre i overskudd fra Kanebogen, skjønner vi at det fortsatt hadde fokus på Gausvik.

Det hele resulterte i at kongen signerte for utbyggingsfondets lånegaranti på 2 mill. for et 2. prioritets lån samt et 3. prioritets lån på 1.9 mill. samtidig som det ble tegnet aksjer for 800 000. Og 26. juni 1953 ble innstillingen debattert og votert over i Stortinget. Det endte med at komite-innstillingen ble vedtatt mot 16 stemmer, som i sin helhet kom fra Høyre.