Elias Tønnesen (1888–1950)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Elias Tønnesen (1888-1950)»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Elias Tønnesen i Kristiania politikammers forbryteralbum 1904–1906.
Elias Tønnesen i Kristiania politikammers forbryteralbum 1908–1910.
Elias Tønnesen i Kristiana politikammers forbryteralbum 1913–1915.
Elias Tønnesen i Kristiana politikammers forbryteralbum 1915–1920. Bildet tatt ved Akershus landsfengsel i 1916. Portrettbildene ble vanligvis tatt ifm utskrivninger (f.eks. løslatelse eller overføringer), men siden dette ikke var aktuelt for Elias, kan dette portrettet være fra etter 2/3 soning av opprinnelig dom
Foto: Digitalt fargelagt. Orginalbilde fra Digitalarkivet

Elias Tønnesen (født 24. januar 1888 i Nes i Vest-Agder, død 31. mai 1950 i Sandnes) var på begynnelsen av 1900-tallet en av Norges mest kjente stortyver og skapsprengere. Han ble også kjent for å ha rømt fra flere fengsler. Tønnesen fikk mange brev og gaver fra beundrere mens han satt i fengsel, og det ble skrevet flere viser om ham. Han ble til og med dikta inn i en av historiene om mesterdetektiven Knut Gribb. Han led under psykisk sykdom, og tilbrakte de siste drøyt tredve åra av sitt liv på asyl.

Slekt og familie

Han var sønn av bøkkermester Tønnes Emanuel Tønnesen fra Gyland og Andrea Severine Tønnesen fra Kvinesdal.

Det var minst ti barn i familien:


Elias Tønnesen ble ikke gift, og det er ikke kjent noen etterkommere.

De første åra

Han ble født i daværende Nes og Hitterø kommune, i den delen som i 1893 ble utskilt som Nes kommune og som i dag er en del av Flekkefjord. Dåpen fant sted i Flekkefjord kirke den 22. april 1888.[1] Faren arbeida som bøkker, og flytta rundt etter hvor det var mulig å finne arbeid. I løpet av oppveksten bodde Elias blant annet Kvinesdal, Haugesund, Hetland og Eigersund. Som treåring finner vi ham i folketellinga 1891 i Kvinesdal, der han bodde med familien på Åmot. I tillegg til foreldrene var det sju unger i huset, med Elias som den sjette. Den yngste dattera i huset var ennå ikke døpt da folketellinga ble foretatt.[2]

I 1900 hadde familien slått seg ned på en plass som tilhørte Hetland prestegård. Det var fortsatt sju unger i huset, men ikke de samme sju som i 1891. Jenta som var udøpt i 1891, og som fikk navnet Tilla Ambrosia noe senere,[3] finner vi ikke, så hun har trolig ikke overlevd. Nest eldste sønn er heller ikke der, men han var 22 år gammel i 1900 og kan ha flytta ut. Ei av jentene mangler også, og hun var 16 i 1900, så trolig har også hun flytta ut. Så hadde det kommet til tre døtre siden forrige telling, så Elias var ikke lenger nest yngst i huset. To av dem var født i Kvinesdal, i 1893 og 1895, så de ble tydeligvis der en stund. Yngstejenta var født i Haugesund i 1898.[4] Mens de bodde på Hetland gikk han på Johannes skole i Stavanger, og han ble konfirmert der i 1902.

Vekk fra den smale sti

Som ung gutt begynte Elias Tønnesen i bøkkerlære, men dette ga han opp. Som trettenåring dro han inn til Stavanger. Uten noe nettverk eller yrke ble det til at han levde av nasking og tyveri. I 1904, året han fylte 16 år, kom den første dommen. Sorenskriveren i Karmsund dømte ham til 120 dagers fengsel for 28 tyverier, noen innbrudd og innbruddsforsøk.

Det ser ut til at han prøvde å skape seg et nytt liv i USA etter dette. Den 10. februar 1905 la bøkker Elias Tønnesen, født 1888, ut på ferden mot New York. Åraken han oppga var «Liden fortjeneste».[5] Det var flere personer født omkring 1888 som het Elias Tønnesen, men det har ikke vært mulig å finne spor etter noen andre enn «vår» Elias som var bøkker. Selv om vi vet at han ga opp i læretida, ser vi av andre kilder at han faktisk brukte den yrkesbetegnelsen. At det faktisk var rett person bekreftes i en senere kilde, en karakter- og fangebok fra Botsfengselet i Kristiania. Der fortelles det at han i februar 1905 ble sendt til New York av Stavanger fengselsselskab. Dette var ikke helt uvanlig, personer som slet med å få seg et levebrød fikk noen ganger en billett av veldedige organisasjoner eller av fattigvesenet. Det fortelles så at han ble nekta å gå i land i New York, og at han kom tilbake til Norge ved påsketider.[6] I bygdeboka for Gyland fortelles en litt annen historie: Han skal ha fått billett til England, men underveis brukte han opp pengene han skulle hatt til billetten fra Liverpool til New York. Dette kan forklare hvordan han kom seg tilbake så fort.[7]

Det vi vet sikkert er at han dro tilbake til Sørlandet. Det gikk ikke bedre der, og etter et innbrudd hos urmaker Knudsen i Grimstad, fulgt av et innbrudd hos Salve Abrahamsen i Lillesand neste natt, havna han i retten igjen. Sand herredsrett dømte ham den 11. april 1905 blant annet for tyveri av 89 lommeur, deriblant sju gullur.[8] I og med at han skal ha kommet tilbake til Norge ved påsketider har han ikke somla; faktisk falt dommen tolv dager før påskeaften 1905. Verdiene begynte å bli store, og det ble ni måneders fengsel i denne omgangen, med fratrekk av 27 dager for utholdt varetekt. Før han ble tatt hadde han klart å omsette en del av tyvegodset. Han hadde gått til fots til Kristiansand og tatt kystbåten til Bergen hvor han pantsatte og solgte ur. Så bare det tilbake til Kristiansand og videre til Kristiania for å kvitte seg med flere. Det fortelles at hans uskyldsrene utseende var til stor hjelp; det var mange som ikke fatta mistanke til den unge gutten.

Den andre dommen ble sona på Botsfengselet i Kristiania. I karakter- og fangeboka finner vi en del opplysninger om ham. Han hadde ikke noen fast bopæl da han ble dømt. Han skal ha blitt konfirmert i 1902 i Stavanger. Under yrke står det tønnebåndarbeider, hvilket passer med bøkkeryrket. Det står også at han ikke var drikkfeldig, og det er ikke notert noen pyskisk eller fysisk sykdom. Det er også med en livsberetning. Som åtteåring flytta han til Haugesund, og som tiåring til Stavanger. Dette stemmer rimelig greit med opplysningene om hvor yngre søsken er født. I perioder hadde han lagd tønnebånd i Haugesund. Så følger historia om forsøket på å reise til New York som er nevnt over. Etter dette hadde han «gaaet og slængt». Det fortelles også at en bror hadde vært i fengsel, og at det ikke var noen kjent sinnssykdom i familien.[9]

Så var det i gang igjen i Flekkefjord og Stavanger. Høsten 1906 ble Tønnesen tatt igjen, og nå ble han satt i Stavanger kretsfengsel. Derfra foretok han sin første rømming. Å rømme er en ting, men å klare seg på rømmen over tid er noe annet. Etter bare ei ukes tid ble han tatt igjen. Han ble dømt i Stavanger meddomsrett den 29. januar 1907 for grovt og simpelt tyveri. Det ble ett års fengsel, med fradrag for 20 dagers utholdt varetekt. Nå ble det igjen en tur til Botsfengselet i Kristiania, der han satt til ut i 1908. Denne gangen ble det ikke sagt like mye i karakter- og fangeboka, men i stedet henvist til forrige opphold. Det ble nevnt at en bror satt der samtidig, som fange nr. 53.[10]

Botsfengselet var innreda på en måte som gjorde det vanskelig for fangene å lære opp hverandre i kriminalitet. Det var et viktig prinsipp at fangene ikke skulle få snakke med hverandre mer enn høyst nødvendig. Men da han kom ut hadde Tønnesen lært seg skapsprenging, noe han satte i gang med i Trondheim og Bergen. Han fikk også med seg sin tre år eldre bror Ole Johan Tønnesen, og de to gjorde flere innbrudd i Skiensområdet. De ble pågrepet i Drammen, men begge klarte å rømme fra politiarresten.

Mestertyven blir landskjent

På høsten 1908 ble Elias Tønnesen pågrepet i Bergen. Han ble sendt til Skien kretsfengsel, der han ble sittende et drøyt halvår. Natt til 9. mai 1909 klarte så Tønnesen og medfangen Otto Fjeld å rømme. Tønnesen reiv løs ei rist over ventilen i cella, og brukte den som brekkjern. Han fikk ikke bare opp sin egen dør, men også Fjelds. De gjemte seg, og på morgenen overfalt de slutteren, fangevokteren med ansvar for å låse opp celledørene. De tok både klær og fengselsnøklene, og låste seg ut. Det hører med til historia at vokterne var klar over rømningsfaren. Natt til 20. april hadde nemlig de to blitt tatt under et rømningsforsøk. De hadde hatt celler ved siden av hverandre, og hadde planlagt flukten grundig. Det var laget et hull i muren, og de hadde laget et klatretau av sengetøy. Men fordi fengselet var fullt var det ekstravakter på natta, og de to ble oppdaga. Dermed ble de flytta vekk fra hverandre, og flukten ble utsatt i tre ukers tid.[11]

Rømingen utløste en stor politijakt i Vestfold og Telemark, og aviser over hele landet skrev om Tønnesen. Flukten gikk til fots og i stjålne ro- og seglbåter. Men heller ikke denne gang ble den særlig langvarig. I juni 1909 ble Tønnesen arrestert i Sverige. I forbindelse med flukten ble det gitt beskrivelser av de to i aviser. Elias Tønnesen var 1,77 m høy, hadde blå øyne og blondt hår og var spedbygd, bleik og skjeggløs. Han hadde også et arr ved neglen på høyre ringfinger.[12]

Ny dom falt i Bratsberg lagmannsrett den 10. desember 1909. Det ble et gjensyn med Botsfengselet etter dette. I folketellinga 1910 finner vi ham der, som fange og med yrket bøkker.[13] Vi finner ham også igjen i karakter- og fangeboka. De tidligere dommene er det tre – Karmsund 1904, Sand 1905 og Stavanger 1907 – som vi allerede har vært innom. Rettens tålmodig var oppbrukt, og denne gang ble det 3 år og seks måneders fengsel, med fratrekk av én dag i varetekt. Igjen vises det i karakter- og fangeboka til tidligere soninger. Igjen satt broren også inne, med fangenummer 767.[14]

Berømmelsens pris

Elias Tønnesen. Bildet tatt ved Kristianias politikammer 18. november 1913, ved innsettelse på Møllergata 19. Arrestert siktet for skapsprengning ved Gulskogen jernbanestasjon, og drapsforsøk på lensmannen i Asker.
Foto: Digitalt fargelagt. Orginalbilde fra Digitalarkivet

I 1913 fulgte en rømming som ble enda mer omtalt, da Tønnesen kom seg ut fra kretsfengselet i Møllergata 19 i Kristiania. Han hadde da klart å skjære seg gjennom to tykke gulvplanker, og så bryte seg gjennom en steinmur som var en halv meter tykk. Og han hadde gjort dette uten at noen oppdaget det. Igjen kom han seg til Sverige – og igjen ble han tatt. I 1914 ble han dømt til fem års fengsel av Buskerud lagmannsrett, og denne gang ble han også idømt sikring inntil tre ganger dommens lengde. Denne særreaksjonen, som nå er erstatta av forvaring, ga en mulighet for å forlenge soninga ut over dommens lengde dersom man mente at samfunnet fortsatt trengte beskyttelse mot personen. Tønnesen ble plassert på Akershus landsfengsel. Det var i tida han satt der at beundrerbrevene begynte å komme. Det ble flere frierier, og han fikk mange gaver. Det kom også mange brev fra folk som syntes synd på ham, og ville hjelpe ham til å forbedre seg. Blant gavene skal det ha vært hele 56 bibler.

Den lange soninga gikk ut over hans mentale helse. Trolig har han hatt et anlegg for dette fra før av, men innesperringa tippa ham over kanten. Journalen hans sier at han var i god form da han kom inn.[15] Selv om han ikke hadde det så bra, klarte han seg også nokså greit fram mot slutten av soningstida. Det ble en knekk da han ikke fikk prøveløslatelse etter 2/3-tid, men oppførselen var uklanderlig også etter dette. Så sent som i juni 1918 ble det bemerka at han var i god form både psykisk og fysisk. Det ser ut til at vippepunktet kom da han fikk avslag på en ny søknad om prøveløslatelse. Han slutta å spise og snakke, og på nettene sang han salmer eller skreik. Han måtte tvangsmates, og var så likegyldig til alt at han ikke motsatte seg det. Johan Scharffenberg ble i april 1919 tilkalt for å vurdere hans mentale tilstand. Elias Tønnesen spytta ham rett i ansiktet under undersøkelsen. Den 17. september 1919 fikk han diagnosen dementia praecox, på norsk kalt ungdomssløvsinn. Denne diagnosen svarte stort sett til det som senere har blitt hetende schizofreni.

I november 1919, etter fem år i fengsel, ble han overført til Kriminalasylet i Trondheim, Reitgjerdet. Tønnesen ble på Kriminalasylet til 1925. Han hadde ikke blitt frisk, men ble nok ikke lenger regna som noen trussel mot folks eiendom. Han ble overført til Dale asyl ved Stavanger, hvor han var pleiepasient fram til sin død 25 år senere. Han hadde sitt eget rom i kjelleren, der han reparerte klokker og drev med andre ting for å få tida til å gå.

Elias Tønnesen var storrøyker, og døde av lungekreft 62 år gammel. Han ble gravlagt på Sandnes kirkegård.

Mestertyven Elias Tønnesen

Elias Tønnesen skal angivelig ha hatt et ønske om å bli like berømt som Gjest Baardsen og Ole Høiland. Til det ble nok hans karriere altfor kort. Men allerede i 1909, etter rømminga fra Skien kretsfengsel, skrev Rudolf Muus under pseudonymet Nemo historia Mestertyven Elias Tønnesen, med Knut Gribb som Tønnesens motstander. Boka starter med å fortelle hvem han var - en feilaktig opplysning om at han var født 4. januar ser ut til å ha spredd seg herfra og har blant annet blitt med i Norsk biografisk leksikon;[16] dåpsinnføring og andre primærkilder viser at han var født 24. januar.

I 1913 kom det ut flere 10-øres skillingstrykk med viser om Elias Tønnesen. I disse ble han tillagt gode egenskaper, og man ser kimen til en folkehelt av typen Robin Hood – slik det ble med Gjest Baardsen og Ole Høiland. Rudolf Muus skrev også ei bok til, Elias Tønnesens siste rømning. Den slutter med ordene «Elias Tønnesen var Dagens Helt».[17]

Arne Svendsen skreiv «Visen om Elias Tønnesen», som ble utgitt i 1916.

Referanser

  1. ↑ SAK, Flekkefjord sokneprestkontor, F/Fa/Fac/L0008: Ministerialbok nr. A 8, 1885-1898, s. 16 i Digitalarkivet.
  2. ↑ Elias Tønnesen i folketelling 1891 for Kvinesdal herred fra Digitalarkivet.
  3. ↑ SAK, Kvinesdal sokneprestkontor, F/Fa/Fab/L0008: Ministerialbok nr. A 8, 1886-1897, s. 33 i Digitalarkivet.
  4. ↑ Elias Tønnesen i folketelling 1900 for Hetland herred fra Digitalarkivet.
  5. ↑ Elias Tønnesen i Emigranter over Stavanger 1903-1928 fra Digitalarkivet.
  6. ↑ RA, Botsfengslet, D/Db/Dbb/L0039: 488l - 820l, 1904-1905, s. 241 i Digitalarkivet.
  7. ↑ Nuland 2008: 554.
  8. ↑ RA, Botsfengslet, D/Db/Dbb/L0039: 488l - 820l, 1904-1905, s. 241 i Digitalarkivet.
  9. ↑ RA, Botsfengslet, D/Db/Dbb/L0039: 488l - 820l, 1904-1905, s. 241 i Digitalarkivet.
  10. ↑ RA, Botsfengslet, D/Db/Dbb/L0040: 821l - 171m, 1905-1907, s. 350 i Digitalarkivet.
  11. ↑ «Et mislykket Rømingsforsøg» i Morgenbladet 1909-04-20. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  12. ↑ «Elias Tønnesen og Otto Fjelds rømning i Skien» i Stavanger Aftenblad 1909-05-11. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  13. ↑ Elias Tønnesen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  14. ↑ RA, Botsfengslet, D/Db/Dbb/L0043: 872m - 212n, 1909-1910, s. 99 i Digitalarkivet.
  15. ↑ Nuland 2008: 560.
  16. ↑ Norby i NBL, pr. 2019-05-03.
  17. ↑ Muus 1913: 16.

Litteratur og kilder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Elias_Tønnesen_(1888–1950)&oldid=2047842»